Danielle av Ida Jackson

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: «William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?» William sier: «Unggghhhhhhhhh.» (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Et svik som forfatteren etter min mening behandler litt for lett.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert her.

 

Ada splitter naken, av Kari Wæge

«Ada splitter naken» er en ungdomsbok som problematiserer sex på en ganske OK måte. Ada er en ganske alminnelig norsk 10-klassing, med et alminnelig forhold til foreldrene (mor og stefar) og søsken. Klassen hennes virker alminnelig, forelskelsen i klassekameraten Erik er ganske alminnelig, og vennskap og det sosiale livet også. Det er som om forfatteren har lagt vekt på å gjøre Ada til en så harmonisk og «normal» tenåring som mulig, for så å utsette henne og omgivelsene for en rekke dilemma i møtet med sex.

Boken handler ikke om overgrep, men kun frivillige handlinger. Når vikaren Jonas på 21 viser seksuell interesse for Ada på 15 (snart 16), og Ada blir forelsket og bare synes det er spennende, så er det likevel straffbart, både i forhold til Adas alder og at hun er hans elev. Og når storebroren Kalle på snart 18 er kjæreste med Adas venninne Tuva på 15, og hun overnatter hjemme hos Kalle, da burde kanskje moren til Ada og Kalle grepet inn? Alle vet at Tuva lyver til sin strenge mor, som ikke synes det er greit at datteren har en eldre kjæreste – mens Adas mor har en avslappet holdning til både alkohol, sex og festing. Her er det forskjeller i grensesetting som ikke handler om dårlig oppdragelse, men bare ulike holdninger.

Boken har et ryddig språk og karakterene er troverdige. Mellom noen av kapitlene er det utdrag fra Adas dagbok, men de tilfører ikke mye til handlingen, og for meg oppleves det som et påklistret grep. Historien hadde fungert like bra uten. Det er en stygg korrekturfeil på side 30 (Kalle er ute, han ringer søsteren på mobilen, men samtalen avsluttes slik: »Takk, Ada, du er supergrei, sier Kalle, før han forsvinner ut gjennom døra.»), men jeg la ikke merke til flere.

Alt i alt en grei bok, den er kort (100 sider) og lettlest. Jeg tenker at den egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner både i ungdomsskolen og på videregående. Men altså ingen stor litterær opplevelse. Og det er helt greit.

Kan lastes ned som E-bok eller lånes som papirbok.

Lykkefinneren, av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Lykkefinneren er en del av Cappelen-Damms ungdomsserie Slash. Forlaget skriver om serien «… en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme. Forlaget har satt sammen en etablert forfatter og et ungt menneske med en helt spesiell livserfaring, og målet er medrivende prosa.»

Denne boken er et samarbeidsprosjekt mellom Edward van de Vendel/Anoush Elman («slash’en» mellom navnene har gitt navn til serien), der van de Vendel er den etablerte forfatteren. Den handler om Hamayun, som må flykte fra Afghanistan under dramatiske omstendigheter. Etter en lang og tøff reise ender han og familien opp i Nederland, der det blir stadig vanskeligere å finne seg til rette.

Boken er utgitt på norsk i 2013, og handler om flyktninger fra Afghanistan, men den er likevel svært aktuell, med tanke på dagens Syria-flyktninger og tragediene i Middelhavet. Det er vanskelig å lese historien uten å sympatisere med alle som flykter fra en uutholdelig tilværelse, for å komme til tryggheten og overfloden som vi tar som en selvfølge. Jeg har ikke noe problem med å identifisere meg med Hamayun og familien, og jeg synes tittelen Lykkefinneren er god (originaltittel De Gelukvinder), det er jo tross alt lykke vi ønsker å finne alle sammen. Når noen kaller mennesker på flukt for lykkejegere, med negativt fortegn, er det i grunnen ganske meningsløst. Vi ønsker alle det beste livet vi kan få, uten at dét automatisk handler om materiell velstand.

Så boken vekker sterke følelser i meg, uten at den bruker store fakter og overdreven dramatikk. Tvert i mot synes jeg språket er både saklig og dempet, og for meg bidrar det til at jeg lett kan leve meg inn i karakterenes opplevelser. Siden boken er fortalt gjennom en ung gutts opplevelser (Hamayun er 8 år når boken begynner, og nesten 17 når den ender), blir vi ikke fortalt alle detaljer, men etter hvert blir det meste avslørt. Hamayun er både følsom, intelligent og moden, og får mer og mer ansvar for hvordan det skal gå for familien. Det er ingen selvfølge at det skal ende godt, selv om man som leser ønsker det av hele sitt hjerte.

Slutten er åpen, men på denne bloggen får man vite litt mer om hvordan det går med virkelighetens Hamayun (Anoush).

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Ikke en sånn jente : en ung kvinne forteller deg hva hun har «lært», av Lena Dunham

Lena Dunham (29) er mest kjent for å ha skapt TV-serien «Girls» – det er en av de seriene jeg virkelig liker, så da jeg hørte at hun hadde skrevet en selvbiografisk bok var det helt åpenbart at jeg måtte lese den.

I tillegg til å produsere TV-serien, spiller Dunham selv en av hovedrollene, en ganske nevrotisk, selvopptatt og (syns jeg) irriterende rollefigur. På skjermen blottstiller hun skamløst seg selv, noen ganger så man kan krympe seg av sjenanse. Boken spiller på mye av det samme, Dunham skriver – tilsynelatende helt uten filter, om sin angstfylte barndom og oppvekst, kompliserte vennskap og forhold til gutter, om mislykkede slankekurer og vaginaen sin.

Boken er delt inn i seksjoner som dekker temaer som kjærlighet og sex, kropp og vennskap. Den er dels skrevet i tradisjonell, fortellende form, dels i form av lister (15 ting jeg har lært av min mor, 13 ting jeg har lært at ikke er OK å si til venner, osv) og kortere avsnitt og anekdoter. En del av boken er viet foreldrene, som åpenbart er svært viktige for henne. De er kunstnere begge to, og etter beskrivelsen har de nok mye av ‘skylden’ for at datteren er blitt så sær som hun er blitt. Vi får også vite litt om hvordan filmkarrieren hennes kom i gang, og selv om hun beskriver det hele som en ganske kaotisk affære er det åpenbart at hun i det store og hele har kontroll over karrieren sin.

Dunham skriver morsomt og godt, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det hun forteller. Kanskje det er aldersforskjellen? Jeg vet ikke, men jeg føler ofte at hun koketterer med sin særhet, og noen ganger intellektualiserer situasjoner i så stor grad at jeg ikke er helt sikker på hva hun vil fortelle. Når hun for eksempel beskriver en traumatisk sexopplevelse med en medstudent sliter jeg litt med å forstå om hun opplevde det som en voldtekt eller ikke. Hun virker mest opptatt av å formidle forvirringen og de motstridende følelsene rundt opplevelsen, enn hva som faktisk skjedde.

Men siden hun på sett og vis er  ‘a voice of her generation’, kan det være jeg rett og slett er for gammel, og at yngre lesere vil oppfatte henne annerledes.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Caitlin Morans bok ‘Kunsten å være kvinne’, den er også selvbiografisk, og like rett på sak. Den syntes jeg er morsommere og klokere enn Dunhams bok, men igjen, det har muligens med aldersforskjell å gjøre. Moran er nærmere meg i alder, og dessuten engelsk (Dunham er amerikansk) – det er mulig jeg identifiserer meg lettere med hennes erfaringer.

Det som Moran og Dunham har til felles, og som jeg synes er svært positivt, er måten de alminneliggjør kvinners oppvekst og følelser og kropp, uten at kroppspress og spiseforstyrrelser automatisk blir et tema. Det er ikke skrevet nok om kvinners helt alminnelige erfaringer med menstruasjon og kjønnshår og onani og klønete sexopplevelser, syns jeg. Og når det gjøres som i disse bøkene, med humor og inderlighet – og en skrudd form for verdighet – da er det ekstra bra.

 

Trykk på denne lenken for å se om skolebiblioteket ditt har boken.

Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

Bortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Ny by, av Maria Børja.

Lisa Kolberg er en ung og ambisiøs journalist i Oslo som ser hvordan medstudenter fra journalisthøyskolen går videre til gode jobber, mens hun selv må nøye seg med korte vikariater. Hun er rastløs og misfornøyd, og løsningen blir å søke på et ettårig studium ved Columbia University i New York. Hun får skoleplass – og med stipendpenger fra Lånekassen i lommen stikker hun av fra Norge.

Beruset av storbyen og kulturforskjellene kaster hun seg ut i alt det nye, flytter inn i et kollektiv med kunstnere/veganere og blir bestevenner med andre internasjonale studenter og lokale New York’ere. I begeistringen over Obamas valgkamp og -seier føler hun seg nesten som en innfødt, og holder generelt alt norskt på en armlengdes avstand.

Miljøskildringene er gode, forfatteren er nøye med å beskrive byen slik den er – med gater og lyder og mennesker. Lisas beruselse over å være ung og fri i en fantastisk storby er gjenkjennelig og sympatisk, men jeg er likevel litt usikker på hva forfatteren egentlig vil med boken. Er det en kjærlighetserklæring til New York? Er det en roman om å finne seg sjøl?

Etter hvert vikler Lisa seg inn i et slags trekantdrama med to medstudenter, og blir sittende igjen med svarteper. En sjarmerende amerikaner ved navn Fred er så vidt inne i bildet, men hun er egentlig ikke interessert i ham, og ender med å reise slukøret hjem til foreldrene etter endt studie – med middels karakterer, uten kjæreste, uten sommerjobb, og uten fremtidsplaner.

Men så skjer det ting: hun blir tilbudt et vikariat som informasjonsmedarbeider ved Det Norske Generalkonsulatet i New York, og kan straks reise tilbake – der får hun kontakt med Fred igjen, han viser seg å være en relativt rik arving og de flytter sammen.

Vips er hun tilbake i beruselsen, men etter hvert begynner det å tippe over igjen. Er hun egentlig særlig interessert i Fred? Liker hun egentlig jobben, og hva skal hun gjøre med veggdyrene i den fine penthouse-leiligheten?

Det jeg liker best ved boken er beskrivelsene av en litt klønete, usikker norsk kvinne som prøver å bli en del av det kompliserte sosiale spillet i storbyen, uten egentlig å mestre det. Utilpassheten gjennomsyrer hele fortellingen, og det fungerer bra. Men ellers vet jeg som sagt ikke helt hvor boken vil – er det en kritikk av et overfladisk men ekstremt ambisiøst miljø? Statoils oljesandprosjekt blir ofte trukket fram i boken – er det en underliggende kritikk her? Eller er det forsøk på et tidsbilde – ‘a Norwegian in New York’?

Kanskje boken vil alt sammen – da blir det i så fall litt for mye for min smak.  Men kjekt å lese om New York.

 

Sjekk her om biblioteket har boken

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.

Den navnløse hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er 18-19 år, og flytter til Oslo for å begynne på høyskolen. Foreldrene hennes hjelper henne med å flytte inn i en liten leilighet, og reiser sin vei. Dagen etter skal hun være med på et fadderopplegg på skolen, og er, som hun sier, klar som et egg.

Men det er hun åpenbart ikke – hun roter seg vekk på vei til skolen, og kommer for sent. Istedenfor å ta kontakt med klassen sin som allerede er i gang med å bli kjent, går hun rett forbi, og møter siden ikke opp på studiet. Men hun møter Tore, og innleder et forhold til ham. Hun har et sterkt behov for å fremstå som normal, men det blir tydeligere og tydeligere at hun ikke er det. Forholdet til Tore går ikke særlig bra, for å si det sånn.

Kapitlene er korte, og preget av mye svart humor. Kapitteloverskriftene kommenterer handlingen på en ganske morsom måte, men ofte blir latteren sittende fast i halsen – det er tydelig at hovedpersonen sliter med sosiale relasjoner, og muligens er deprimert. Hun prøver på et tidspunkt å overbevise seg selv om at ingen har det bedre enn henne, siden hun slipper å forholde seg til andre mennesker, og kan gjøre akkurat som hun vil. Men for leseren fremstår denne friheten som temmelig trist.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om handlingen, bare at ting går bedre etter hvert. Boken beskriver fint hvordan det kan oppleves å bli voksen – nå skal valgene tas, nå skal man finne ut hvem man er. Jeg ble minnet om boken Dette burde skrives i nåtid, av Helle Helle, tidligere anmeldt her på Lesehorden. Den behandler mye av den samme tematikken, men mens den unge jenten i Helles bok framstår som enda mer rotløs og fortapt, tenker jeg at hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til kommer til å finne ut av ting ganske snart.

Dette er forfatterens debut, og boken er gitt ut i både Tyskland og Danmark. Den passer fint for ungdom, og for voksne som har vært unge.

Sjekk hvilke bibliotek som har boken.

Parissyndromet av Heidi Furre

Han spurde meg om eg hadde gjort noko kult i det siste, og der og då svarte eg at eg hadde tenkt på å flytte til Paris og han lo av meg og spurde meg om eg skulle leve ut klisjeen om å finne seg sjølv i Paris. Og kanskje eg skal det, kanskje eg endar med å finne meg sjølv i eit skap, under ei seng eller i baksetet på ein bil […]

Kvart år vert ti-tjue japanske turistar diagnostisert med Paris-syndromet, og sendt heim frå ferie i den franske hovudstaden. Syndromet er ein psykisk liding som kjem som resultat av høge forventningar og skuffelse, over Paris. Kanskje er det dette hovudpersonen i debutromanen til Heidi Furre lir av – sett reint vekk frå at ho antakeleg ikkje hadde so høge forventingar.

Jenta i romanen er 24 år, og har forlete Oslo til fordel for eit år i Paris. Kvifor er litt uklart, anna enn at ho har eit forhold bak seg, og få planar føre seg – utanom å læra seg fransk. Kanskje ligg forventningane meir hjå andre, hjå besteveninne og ekskjæraste, som begge ser på opplevinga i Paris som noko stort og eksotisk. For hovudpersonen handlar det om å gjera Paris til eit heime, ein by ho bur i, ikkje berre besøker. Det skjer ikkje mykje i romanen, noko av den ytre dramatikken vert spelt svært ned, medan det er den indre uroa og usikkerheiten som kjem til uttrykk. Trass dette ser ein ei stor utvikling i hovudpersonen gjennomm dei vel 200 sidene – og året i Paris.

Dette handlar om å vera ung og reisa utanlands – eller kanskje berre til ein ny plass. Om å ikkje vita kva ein vil eller kven ein er eller kva ein heilt driv med. Om nye venskap som plutseleg oppstår utan at ein har tenkt over det, og å sakte, men sikkert bli kjent ein ny stad. For ungdom som drøymer om Paris (eller andre eksotiske reisemål) kan romanen til Heidi Furre gje eit lite innblikk i at alt ikkje er som dei glossa sidene i brosjyrane – men at det gjerne går greitt til slutt.

Sjå om ditt bibliotek har Parissyndromet.

Odinsbarn, av Siri Pettersen

Thorrald trakk kniven og stirret ned på vanskapningen. Hun sov. Knyttneven hans var større enn ansiktet hennes. Han løftet bladet. Ungen åpnet øynene. De var grønne. Uredde. Thorrald brølte og kjørte kniven i bordet ved siden av henne. «Blindverk! Det er det du er! Likfødt!»

Det er så moro å bli kjent med bøker som klaffer, hvor historien er god, karakterene troverdige, og ideen bak solid. Odinsbarn er en sånn bok, og jeg koste meg fra begynnelsen til slutt. At forfatteren er norsk, og at målgruppen er ungdom, gjør det bare enda bedre – denne boken håper jeg blir oversatt og spredt over hele verden, for den kan måle seg med de beste.

Så. Det var det panegyriske, nå litt om innholdet i boken. Den er den første i trilogien Ravneringene, som alle skal handle om Hirka. Hun er en helt alminnelig jente, men likevel annerledes enn alle andre, for hun har ikke hale. Ikke før hun er 15 får hun vite at hun er et menneske – i en verden hvor mennesker er farlige vesener. Hele livet har hun – og alle andre, trodd at en ulv tok halen hennes da hun var spebarn, men når det etter hvert viser seg at hun mangler evner som andre har, kommer sannheten for en dag.

Men boken handler ikke bare om Hirka, den handler også om Rime, som trosser familien og velger en annen vei enn den som er forutbestemt. Han og Hirka har alltid hatt et nært og sterkt forhold, og sammen har de krefter som ingen trodde var mulig. Det utvikler seg et slags romantisk forhold mellom dem, men det blir heldigvis aldri hovedtema. Hirka er tøff og selvstendig og gjør sine valg uavhengig av Rime.

Verdenen dette foregår i har klare norrøne referanser, men uten at det blir overtydelig.  Halene er nevnt (hulderfolket), ravnen er et sentralt symbol, og en av betegnelsene på mennesket er altså Odinsbarn. De fleste navn lyder norrønt, som f.eks Ym, Eisvaldr, Kolkagga, men uten at det kobles mot kjente norrøne myter – det er et grep jeg liker veldig godt.  Forfatteren klarer i det hele tatt å skape en troverdig virkelighet ved hjelp av solid og konsekvent språkbruk.

Ravneringene er navnet på steinsirkler som fungerer som porter mellom verdener, det er en slik Hirka kom gjennom som lite barn. Også andre vesener kommer gjennom portene, og disse er på uforklarlig vis koblet opp mot Hirkas tilstedeværelse.  Portene åpner selvsagt for spennende muligheter, og boken slutter med en skikkelig cliffhanger – jeg kan knapt vente på oppfølgeren.

Dette er definitivt en roman for unge mennesker, i ordets beste forstand, men mange voksne vil også ha glede av å lese den. Noen skjønnhetsfeil er det, men jeg overser dem glatt – og håper inderlig fortsettelsen holder samme høye nivå som starten.

PS Nemi liker den også!

Sjekk er om biblioteket ditt har Odinsbarn.

Hvem er du, Alaska? av John Green

Dette er ei vakker, spanande, trist og morosam bok om å leita etter eit anna menneske, og enda opp med å kanskje finna seg sjølv.

Hvem er du, Alaska? handlar om Miles Halter, som flyttar frå Florida til Alabama for å gå på internatskulen Culver Creek. Heime har han ingen vener og er lite populær, og er mest oppteken av siste ord. Han håpar at den nye skulen skal opna døra til noko anna enn livet han lever no.

“François Rabelais. Han var dikter og greier. Og hans siste ord var ‘Jeg drar på leting etter et Stort Muligens.’ Det er derfor jeg drar. Så jeg ikke trenger å vente til jeg dør før jeg begynner å lete etter et Stort Muligens.”

På Culver Creek møter han Obersten, Takumi og den vakre og fasinerande Alaska. Ho røyker for å døy, har eit heilt livsbibliotek ho vil lesa gjennom og planlegg dei beste skøyarstrekane i skulen sin historie. Miles, som dei andre, fell pladask for Alaska, men når livet plutseleg vert snudd på hovudet står han att med alle spørsmåla. Kva er historien hennar? Kvifor vel ho som ho gjer? Kven er eigentleg Alaska?

John Green ville skriva ein historie om ungdom som opplever tap, sorg og skuld. Men Hvem er du, Alaska? er òg ei historie om venskap og håp, og om at dei siste orda kanskje ikkje er dei viktigaste. Dette var debutromanen til Green, og den vart godt motteken, men den store internasjonale gjennombrotet hans kom ikkje før i 2012 med The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen). Den gjorde at òg hans tidlegare forfattarskap fekk merksemd – vel fortent, spør du meg.

Sjå her om biblioteket ditt har boka, eller på engelsk – eller ei av dei andre bøkene til John Green.