Lykkefinneren av Edwin van de Vendel

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel  og handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Når Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig når Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.

Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at det han har opplevd og opplever som asylsøker.

Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Jeg likte boken ganske godt. Den er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag og det har jeg planer om å gjøre.

Se her om skolebiblioteket ditt har boken.

Advertisements

Middagen av Herman Koch

Tittel: Middagen

Forfatter: Herman Koch

Forlag: Pax

Årstall: 2011

Sidetall: 298

I Middagen møter vi et ektepar, Paul og Claire, som skal på middag med Paul sin bror og hans kone på en fasjonabel restaurant. Det kommer tydelig frem at Paul selv aldri ville funnet på å gå på denne type restaurant, men heller foretrekker kafeen på hjørnet. Paul snakker om sin bror i ganske negative ordelag og synes han er snobbete og selvgod. I løpet av middagen hopper boken fra nåtid til fortid for å gi oss hint om hvilke hemmeligheter parene sitter med, og hva det er ingen av dem har særlig lyst til å snakke om, men som de vet at de må ta opp før eller siden (veldig vagt dette, men vil ikke avsløre noe). Forfatteren Herman Koch er kjent for sine bøker om etiske dilemmaer og denne boken har blitt sammenlignet med den danske filmen Festen.

Forfatteren gjør noe interessant der vi som lesere følger Paul og ser alt gjennom hans øyne før vi forstår at hans virkelighetsforståelse ikke er helt som de fleste andres. Ting begynner etterhvert å skurre og du begynner å tenke over hva det er som egentlig skjer. Jeg synes likevel ikke denne boken holder det den lover, eller ihvertfall ikke det jeg forventet meg. For det første synes jeg fra første side at språket er noe unaturlig og påtatt, det flyter ikke godt nok i mine øyne. Dette var ikke noe som irriterte meg voldsomt underveis og jeg ville nok glemt det helt hvis resten var på plass.

Oppbyggingen av denne boken funker heller ikke for meg. Den er delt inn i fem deler som refererer til fem måltider i denne middagen. Innimellom middagen på restauranten hopper boken tilbake i tid. De stadige tilbakeblikkene blir tidvis kjedelige fordi det ikke kommer klart nok frem hva de har med samtalen, eller det de unnlater å snakke om rundt middagsbordet å gjøre. Jeg tenkte ihvertfall mer «kom nå til poenget!» enn at jeg bare måtte lese videre fordi det var så spennende. Forfatteren dro meg dermed ikke langt nok inn i handlingen til at den hadde noen tankevekkende virkning på meg. Meningen her er vel at man skal tenke over hva man selv ville gjort i et lignende moralsk dilemma og ikke minst effekten av at du ser handlingen fra den mildt sagt forstyrrede Paul sitt ståsted. En annen ting er at ingen av personene er særlig sympatiske og da er det også lett for å ikke bry seg noe særlig om hva som skjer med dem.

Når det er sagt så var ikke boken direkte dårlig, men et godt utgangspunkt ble ikke godt nok gjennomført synes jeg. Jeg mener historien og plottet burde være godt nok for en bedre bok. Jeg hadde virkelig troen på at dette var boken for meg og så var den bare sånn passe og da blir man skuffet. Når den sammenlignes med Festen forventet jeg en sterk «klump i magen»- opplevelse og så fikk jeg bare en rynke på nesen-opplevelse. Den var enkel å komme seg gjennom og underholdende nok da jeg leste den i påskeferien, men ga meg hverken en heseblesende opplevelse eller satt noen dype spor. På Bokelskere kan du lese mer om boken og se andres kommentarer om den.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boken.

 

%d bloggarar likar dette: