Fordi jeg elsker deg av Helene Uri

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarm"Fordi jeg elsker deg" av Helene Urierende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på min egen blogg tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS.

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsenkommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.

Trykk her for å låne e-boken eller se om ditt skolebibliotek har den trykte boken. 

Glimt – Tor Arve Røssland

glimt

Jon og mora flytter til Grovøy, en tilsynelatende fredelig øy langt ute i havet.

Han ser fram til ny skole og kanskje nye venner. Her er det ingen som vet at han ikke hadde venner før og begynte å stamme hver gang alle utenom mor spurte om noe.

Jon blir kjent med tre ungdommer som øver med rockebandet sitt i ungdomshuset. Han faller hodestups for Rebekka, som spiller trommer. Men hvorfor forlater de hver gang i alt hast presis klokken 19:33 ungdomshuset? Og hva er det som videokameraet hans har fanget opp i huset? Setter de ham på prøve? Og hva er det hun demente frøken på gamlehjem klandrer ham for?

 

Solveig bor også på Grovøy, men 70 år tidligere. Tyskerne har slått leir på øya og barndomshjemmet hennes blir omgjort til kommandosentral. Hun er glad for å slippe å bli sent til barnehjem, men samtidig må hun stille som tjenestepike for kapteinen. Men hun mister mer og mer kontakt med både kjæresten og vennene. De synes at hun har blitt altfor godt kjent med kommandøren og hun føler seg utestengt.

På ungdomshuset ligger mystiske og grusomme hendelser skjult. Både fra fortid og framtid. Men sannheten ønsker å bryte fram og sender glimt.

En spennende og grøssende fortelling, som både er vanskelig å legge fra seg og vond å lese.

Boken ble nominert til Uprisen.

Sjekk her om biblioteket ditt har “Glimt”.

 

 

Bok til Halloween: Carrie av Stephen King

Trenger du en skikkelig grøsser til Halloween? Her har jeg hentet fram en klassiker som fortsatt gjør susen, perfekt for mørke høstkvelder. Når du har lest boken kan du kanskje se en av filmene som er basert på historien, den siste fra 2013.
carrie

Carrie White er en jente på 16 år som i alle år er blitt plaget og ertet av klassekamerater. Hun har forsøkt å tilpasse seg og være som andre, men blir stadig utsatt for mobbing. Og slik hun blir beskrevet i boken kan man på en måte forstå hvorfor hun blir mislikt, hun virker fiendtlig og bitter og har tydeligvis et lite flatterende utseende– men det forsvarer selvfølgelig ikke hvordan medelevene behandler henne. Når Carrie får sin første menstruasjon i fellesdusjen på skolen, reagerer de andre jentene med forakt og mobbing, selv om det er åpenbart at Carrie ikke forstår hvorfor hun blør. Det er denne hendelsen som utløser telekinetiske evner i henne, evner som til nå stort sett har ligget latent.
Carrie bor sammen med sin dypt religiøse mor, som er ekstremt opptatt av å motarbeide all verdens synd datteren kan bli utsatt for. Det er derfor Carrie ikke vet hva menstruasjon er, og indirekte grunnen til at hun er en utstøtt. Moren har alltid fordømt alle andres oppførsel, og Carrie har aldri fått være sammen med andre mennesker på en naturlig måte. Når Carrie fortvilet kommer hjem etter hendelsen i skoledusjen og bebreider moren for at hun ikke har forklart hva menstruasjon er, blir hun møtt med bibelvers og straff.

Romanen er bygget opp dels som en tradisjonell fortelling, noen ganger sett fra Carries ståsted, noen ganger gjennom andre personer. Men ofte er historien brutt opp av avsnitt fra politirapporter, aviser og bøker om hendelsen. Slik får vi tilbakeblikk og andres synsvinkler på det som skjer, uten at den dramatiske slutten blir avslørt.
Omgivelsene boken foregår i er det klassiske highschool-miljøet i en middels amerikansk by. Det er et velkjent scenario etter utallige bøker og filmer, og selv om boken foregår på 70-tallet føles den tidløs. Kanskje det er derfor den er blitt en klassiker?
I tråd med enhver higschool-fortelling blir det etterhvert et skoleball (seniorprom) som virkelig ikke ender bra, men det skal jeg ikke si mer om her, bare at det blir en del blod. ..

Carrie er Stephen Kings første publiserte bok, og også en av hans mest kjente. Den er blitt bearbeidet til både film og teater, og er en makaber klassiker som både unge og voksne kan blir deilig skremt av!

 

Sjekk her om biblioteket ditt har boken!

Reykjaviknetter, av Arnaldur Indridason

Reykjaviknetter

Reykjaviknetter er den 11 boken om politimannen Erlendur. Det vil si – i to av de foregående bøkene er Erlendur bare så vidt nevnt, men hovedkarakterene er alle kolleger av ham.

I Reykjaviknetter er året 1973-74, og Erlendur en ung mann. Han er ennå ikke blitt etterforsker, men jobber som vanlig betjent. Et tilsynelatende ukomplisert dødsfall – en alkoholiker drukner i fylla – vekker hans interesse, og han setter i gang sin egen etterforskning.  Erlendur beveger seg metodisk rundt i Reykjaviks miserable kriminelle underverden, og blir etter hvert personlig kjent med flere av karakterene der. Det viser seg etter hvert at den døde alkoholikeren Hannibal har en tragisk forhistorie, og at dødsfallet er forbundet med en  forsvinningssak. Erlendur nøster møysommelig opp trådene.

Arnaldur Indridason har en langsom og nøktern skrivestil, som av og til kan vippe over i det langdryge. Han har også en litt lei tendens til å avslutte kapitlene med dialoger hvor poenget blir hengende i luften så lenge som mulig. Dette er heldigvis ikke fullt så framtredende i denne boken. Men det er en utvetydig stemning av grå hverdag i bøkene hans, som gjenspeiler Erlendurs trauste personlighet. Erlendur er preget av en dramatisk hendelse i barndommen, og den påvirker hele hans profesjonelle og private liv, og går også som en tykk rød tråd gjennom bøkene hvor han er hovedperson.

Indridasons sprang fram og tilbake (og til siden) i tid er et interessant grep – det at jeg allerede vet hva som skjer med Erlendur i senere (tidligere) bøker oppleves ikke som spoilere, men heller som utfyllende informasjon.  Sånn sett kan bøkene om ham gjerne leses i vilkårlig rekkefølge.

 

 

Har biblioteket ditt boken?

Bikkjefaen, av Susanne Agerholm

Pelle og Pernille er tvillinger. Alderen blir ikke nevnt, men jeg vil tippe 15 år. De bor sammen med foreldrene sine i en fredelig norsk småby/forstad og lever relativt vanlige ungdomsliv. Pernille er pliktoppfyllende og samvittighetsfull, og muligens på Bildevippen til å bli anorektisk. Pelle er lat og uengasjert, han sitter mest på sofaen og spiser mye usunn mat – lekser gidder han knapt å se på.

Så oppdager de en vanskjøttet hund – Skvetten, også kalt Prinsesse Märtha Louise, som bor hos en nabo. Eieren er Freddy Larsen, forfyllet og brutal, som viser seg å nærmest torturere hunden. Tvillingene bestemmer seg for å redde Skvetten.

Boken er kort, på 152 sider, med korte kapitler, og  egner seg godt som lettlest bok. Hovedtemaet er enkelt, men det er mye underliggende tematikk som kan engasjere: Pernilles flinkhet, Pelles passivitet, foreldrenes ettergivenhet – og ikke minst Freddy Larsens ulykkelige historie.

Et par ting skurrer litt ved boken. Dialogene virker noen ganger konstruerte, som når Freddy tilfeldigvis snakker med hunden sin, og tvillingene som ligger og spionerer får masse nyttig informasjon. Og at Freddy – som plager hunden til de grader, egentlig er veldig glad i den, i følge en sosialarbeider, det tror jeg ikke på. Da hadde han ikke stukket tegnestifter i hodet på den.

Men handlingen engasjerte, og som lettlest bok for ungdomstrinnet kan denne boken passe bra – og være utgangspunkt for gode diskusjoner.

 

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Jentene fra balletten, av Monika Yndestad

Journalisten Alice Bratt jobber med krimsaker i bergens-avisen BA, hun får nyss om begrepet ‘jentene fra balletten’, som er en betegnelse på jenter fra stabile hjem som plutselig faller utenfor. De har alltid vært snille og velfungerende, men endrer oppførsel og begynner med utagerende atferd, rusmidler og kriminalitet. Bratt bestemmer seg for å gjøre en sak på dette, og i samarbeid med barnevernstjenesten i Bergen og Os prøver hun å oppspore et ‘case’ – en person som hun kan bruke i saken.

yndestad

Parallelt blir vi kjent med Mina, en 14-15 årig jente fra Os, som etter en uskyldig forelskelse blir utsatt for en grov voldtekt av en voksen mann. Mannen er en godt likt politimann, som vi raskt skjønner lever et dobbeltliv. Maja er ikke den første tenårings-jenten han har forgrepet seg på, og også den unge konen hans blir utsatt for stadige overgrep.

Mina tør ikke fortelle noen om overgrepet, og endrer oppførsel totalt – hun er i ferd med å bli en av `jentene fra balletten`. Foreldrene forstår ingenting, hun fester og drikker, mister sine gamle venner, og det ser dårlig ut. Så hører hun på nyhetene at en annen jente fra Os har anmeldt en lokal politimann for voldtekt. Hun tar kontakt med Alice Bratt og forteller sin historie, og dermed eskalerer dramatikken.

Rammen rundt det hele fungerer godt, synes jeg – en krimjournalist er en naturlig hovedperson i en krimbok, og en del andre elementer fungerer også bra. Hun jobber mye sammen med fotografen Hassan, har en privat kontakt i barnevernet – Jone (her aner vi også en romantisk interesse), gode elementer i en klassisk krim. Men det oppleves som om det er for mange personer, flere sentrale  karakterer blir overfladiske og bare løst beskrevet. Det er som romanen har det for travelt til å yte de enkelte karakterene rettferdighet. Minas foreldre har naturlig nok sentrale roller i boken, men jeg får ikke helt tak på dem, og tror ikke helt på hvordan de reagerer og utvikler seg.  Enten skulle forfatteren tatt seg bedre tid til å fortelle historien, eller så kunne noen av personene vært kuttet ut.

Språket er også ujevnt. Det er mye stakkato dialog og korte setninger, det fungerer ikke alltid like bra. Jeg reagerer også på at Jone ber om `cognac` på et tidspunkt, og ikke konjakk.

Men dette er egentlig pirk – jeg synes selve historien er god, og problematikken rundt politimenn som skjermer sine egne, og jenter som har vanskeligheter med å bli trodd er engasjerende tema. Yndestad har nettopp kommet med en bok nummer to om Alice Bratt, `Gapestokk`, (anmeldt på denne bloggen), og den leser jeg gjerne.

Denne boken finnes på disse bibliotekene, men kan også  lånes som e-bok.

Divergent av Veronica Roth

Det var med en viss skepsis jeg begynte å lese Divergent, siden jeg ante at den kom til å ligne på en type ungdomsserie som det etter hvert begynner å bli ganske mange av. Og det viste seg at mistanken var velbegrunnet – den benytter seg blant annet av tydelige elementer både fra Harry Potter og Hunger Games. Men likevel står fortellingen på egne bein, og har kvaliteter som gjør at den skiller seg ut.

divergent-wallpaper

Handlingen foregår i en parallell virkelighet, eller i en fjern framtid, i et avgrenset samfunn (tidligere Chicago) hvor menneskene etter å ha fylt 16 år deles inn i 5 fraksjoner, alt etter hvilken egenskap som definerer dem. Fraksjonene kalles Uselvisk, Sannferdig, Fredsommelig, Lærd og Fryktløs. Vår heltinne, Beatrice, er oppvokst i fraksjonen Uselvisk, men velger Fryktløs. Etter en test har hun fått vite at hun er en såkalt Divergent, en som ikke lar seg plassere i en enkelt fraksjon, men kunne passet i flere. Dette får hun beskjed om å holde hemmelig, Divergenter blir ikke akseptert av fraksjonenes ledere.

Opptaksprøvene for å bli fullverdig medlem i Fryktløs viser seg å være ganske brutale, og bare de ti beste lykkes. Beatrice (eller Tris, som hun nå kaller seg), strever til å begynne med å klare testene, men oppdager etter hvert at hun har egenskaper som plasserer henne blant de beste. En gryende forelskelse, og økende konflikt mellom fraksjonene bidrar til å øke spenningen i boken, som ender dramatisk.

Boken lar noen sentrale spørsmål stå åpne, som jeg håper vi får svar på senere i serien. Bakgrunnen for hvorfor samfunnet er delt inn slik det er blir i liten grad berørt, og det at det er et stort gjerde rundt byen hører vi lite om. Hvorfor er gjerdet der? Hvorfor bevoktes det, og hvorfor låses portene utenfra, og ikke innenfra? Jeg stusser litt over at en så smart person som Tris ikke grubler mer over disse spørsmålene, men jeg lar det passere, siden hemmelighetene sannsynligvis skal avsløres i bok nummer to og tre.

Boken ble utgitt i USA i 2011, da var forfatteren Veronica Roth 23 år gammel – dette er hennes debut. Oppfølgeren heter Insurgent, og har vært på det engelskspråklige markedet  siden 2012 – men når den eventuelt kommer på norsk har jeg ikke klart å finne ut. Den siste boken i trilogien, Allegiant, skal utgis i oktober i USA.

Og Divergent er (selvsagt) i ferd med å bli film, mer om det her.

 

Se her om biblioteket ditt har boken.

Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim

Simon er oppkalt etter sangeren Nina Simone og har levd med henne gjennom hele oppveksten. Det vil si at foreldrene har spilt henne på høyt volum fra et lukket soverom så lenge han kan huske. Simon kjenner mamma som innemamma og utemamma, som er den usminkede og sminkede utgaven, men han vil oppdage  at moren har flere sider. Etter en korleir kommer ikke moren hjem når hun skal. Faren mener det ikke er noe å bekymre seg for, men Simon synes det er noe som ikke stemmer. Historien han forteller er gjennom et brev han prøver å skrive til nevnte Nina Simone mens han sitter på toget til et uvisst sted for leseren. Personlig liker han ikke sangeren spesielt, men hun spiller likevel en veldig sentral rolle i livet hans. Foreldrene hans møttes på en Nina Simone-konsert, så han sier selv at det er hennes skyld at han ble til.

"Kjære Miss Nina Simone" av Tor Fretheim
Jeg har tidligere lest Tor Fretheim sin Ingen ild tenner stjernene som jeg likte veldig godt.  Hans forrige bok fikk av enkelte kritikk for en detaljert scene av et overgrep. Denne boken inneholder ingen eksplisitte scener, men er mer antydende i stilen. Historien bygges opp ved at vi vet at det har skjedd noe fælt som vi litt etter litt for vite mer om. Selv om Fretheim i blogginnlegget jeg har lenket til under sier mer om hva som har skjedd, og det står bak på boken, velger jeg å ikke fortelle så mye. Jeg skummet bare baksideteksten og synes det å ikke vite ga noe ekstra til historien. Forfatteren har en stil med korte kapitler og setninger som gjør at tempoet i handlingen øker og jeg får ofte følelsen av at det bare suser forbi i en tåke også for hovedpersonen Simon. Det er som om barndommen og de nå enda mer traumatiske handlingene ikke går innpå ham, tidligere fordi han ikke helt skjønte eller ville skjønne hva som skjedde, og nå i en slags nummen sjokktilstand. Vi får en mer distansert og nøktern tilnærming til historien gjennom Simon og brevet hans, noe som gjør at jeg på mange måter får enda mer vondt av den nå unge mannen.

Fretheim har en evne til å gjøre sterke og viktige historier tilgjengelig for alle, uten å på noen måte forenkle selve innholdet. Han har en et enkelt og godt språk som inneholder mye mening i hvert ord og bøkene hans kan  leses av både voksne og unge. Alle kan få noe ut av historien, enten du leser den som den er eller graver litt dypere. Fretheim sier selv sier i et gjesteinnlegg hos Forlagsliv, at han skriver om ting han ikke kan forstå, som hvordan to mennesker som elsket hverandre kan ende opp med å hate hverandre så sterkt. Han gir oss ikke noe svar på dette, men lar oss sitte igjen å undre.

Tittel: Kjære miss Nina Simone
Forfatter: Tor Fretheim
Årstall: 2012
Forlag: Cappelen Damm

Sidetall: 144

Skyt appelsinen

Jeg er stygt redd for at dette blir den andre panegyriske anmeldelsen på denne bloggen på kort tid (se anmeldelsen av Tegn). Mikael Niemi, kjent fra Populærmusikk fra Vittula, klasker til med en ungdomsroman av de sjeldne.

Bomb dem! heter den nye romanen til svensken, som ifølge baksiden er inspirert av de finske skolemassakrene. Den 16-årige, navnløse hovedpersonen føler seg misforstått, utilpasset og ensom. Etter at han blir avvist av en jente i alles påsyn, går han helt og holdent opp i rollen som outsider, etter hvert i samspill med andre. Han ser på seg selv som et misforstått diktgeni, og bokens bakenforliggende tema er hvor farlig en slik utenforskap kan være. Men boken peker også på muligheter til å komme seg ut av mørket.

Lest dette med ensomme gutter og fremmedgjøring før? Ikke i Niemis lettleste, medrivende og fantastisk morsomme stil. Språket hopper sprelsk avgårde som en fisk på land med latterkrampe, og det er umulig å legge boken fra seg. Det finnes flere scener der jeg lo høyt, blant annet en hylende morsom krangel i klassen om kjønnsroller, og de mildt sagt unyanserte skildringene av moren. Attpåtil blir gutten slått ned av selveste Knut Hamsun.

Disse morsomme episodene skygger på ingen måte for bokens alvorlige tematikk, men gjør den mer levende og fengende. Niemi balanserer hårfint mellom burlesk humor og skremmende alvor, uten å skli ut i forenklinger eller moraliserende pekefingre. At alle andre karakterer i boken fungerer som statister får så være (friker, kakser, nerder, sytete foreldre), det er jo tross alt det som er poenget: å beskrive en ungdom som ser seg på selv som et geni: den Ene mot alle andre.

Eneste minus med boken må være den lite fristende forsiden, og den unødvendig sensasjonslystne oversettelsen av tittelen (originaltittelen er Skjut appelsinen, som fungerer utmerket på norsk). En av de beste ungdomsbøkene jeg har lest i år, og den må gjerne leses i samspill med filmer som Vi må snakke om Kevin og Elephant. Her lukter det klassesett!

Niemi, Mikael. Bomb dem! Cappelen Damm 2012, 201 s.

Dager jeg har glemt

Dager jeg har glemt

Vanligvis er det greit å begynne med hva boken handler om når man vil fortelle om en bok. Det passer ikke så godt med Dager jeg har glemt. Jeg må nesten begynne med hvordan boken ser ut.

Dager jeg har glemt er – nesten – en tegneserie. Vi kjøpte den i alle fall på Outland, tegneseriebutikken i Bergen. Egentlig ligger den vel helt i grenselandet mellom tegneserie og billedbok.

Den ser ut som en billedbok, med et eller to tegninger på hver side, eller bilder som dekker en dobbeltside. Den har ikke ruter, eller snakkebobler. Med ”billedbok” mener jeg ikke at den er for barn, den er definitivt en ungdomsbok. Faktisk gjør bildene den råere enn ungdomsbøker flest. Det er tegninger av nakenhet og sex i den, og det er tegninger av vold, og de virker nok sterkere enn bare ord ville gjort.

Boken klarer seg ikke uten de bildene, fordi bildene og teksten koblet sammen som i en tegneserie, dvs. slik at verken teksten eller bildene gir noen mening alene. Det har skjedd noe forferdelig, noe traumatisk, og fortelleren i boken prøver å sette ord på det som har skjedd. Men han klarer det ikke helt. Vi må se på bildene for å få det med oss.

Dager jeg har glemt er også en lettlestbok – i alle fall er den anbefalt på boksok.no, som er en katalog over lettleste bøker. Det er ikke så mye tekst i den, det er sant, og teksten som er ikke vanskelig å lese heller. Det er en gutt på kanskje seksten som forteller historien, så det er det muntlige språket til en seksten år gammel gutt. En dyslektiker kan lese teksten fra begynnelse til slutt.

Det er en lett tekst med mange bilder, men så er den ikke enkel likevel. På en av sidene sier gutten som forteller historien at han slår noen med flat hånd. Men bildet viser at han slår med knyttet hånd. På en av sidene sier fortelleren at en jente ikke virker interessert, men bildet viser at hun er det.

Selve historien er vanskelig. Vi skjønner at den er et trekantdrama mellom to gutter og en jente, med et tragisk utfall. Voldsomme, uhåndterlige følelser leder til en uforståelig voldshandling. Fortelleren har fortrengt mye av det som har skjedd, det er som tittelen sier dager han har glemt, så han kan ikke fortelle historien rett frem. Han må hoppe frem og tilbake i tid, prøve å skille sine egne følelser og fantasier fra det som har faktisk skjedd. Noen ganger lyver han for seg selv.

Noen ganger forteller bildene oss hva som egentlig har skjedd – men noen ganger viser de fortellerens fantasier og følelser. De gjør altså ikke boken enklere, tvert i mot. Men må det være, sier boken, når vi skal følge fortelleren inn i et traume og prøve finne ut hva som ligger bak det.

Dager jeg har glemt er godt håndverk. Den har et krevende prosjekt, men gjennomfører det. Den er en avansert kombinasjon av tekst og bilde og en lettlest ungdomsbok. Jeg liker den ikke i det hele tatt, den tilhører en type trist, norsk, sosialrealistisk ungdomslitteratur jeg aldri har likt. Men det er min personlige smak, jeg mener at den rent objektivt har kvaliteter som gjør at jeg godt kan anbefale den.

Tittel: Dager jeg har glemt
Forfatter: Arne Svingen
Tegner: Mikael Noguchi 

Forlag: Damm
Sider: 195
Først utgitt: 2007

Sjanger: Tegneserie

Se om ditt bibliotek har boken

%d bloggarar likar dette: