John Boyne-Gutten på toppen av fjellet

boyne

Den nye uforglemmelige, sterke boken fra forfatteren av «Gutten i den stripete pyjamasen».

Året er 1936.

Pierrot, mamma og hunden D’Artagnon bor i Paris. Faren, som er tysk overlevde første verdenskrigen, men minnelsene, erfaringene og opplevelsene derfra gjorde at krigen likevel drepte ham. Han orket ikke å leve med traumaene og kastet seg foran toget.

Pierrots beste venn er Anshel, som bor i samme hus. Han er stum og er glad i å skrive historier og fortellinger. Guttene har oppfunnet et eget tegnspråk, de prater i timevis og vokser opp som brødre. Pierrot er snill, imøtekommende og bryr seg.

Men mamma blir syk og dør.

Tante Beatrix, som han har aldri truffet før tilbyr seg å oppdra ham. Men han må forlate Frankrike og komme til Østerrike til et sted oppe på fjellet, hvor hun jobber som husholderske.

Stedet på toppen av fjellet er Berghof. Adolf Hitlers feriested.

Pierrot får ikke lov til beholde sitt franske navn og han må bryte kontakten med Anshel. For sin egen sikkerhet, som tante Beatrix sier.

Führeren viser seg til å være glad i gutten, men hva vil skje med et barn som blir tatt under Hitlers vinger?

Den gradvise forvandlingen av en snill gutt til en maktsyk forræder gjorde meg sint og opprørt. Jeg kunne riste den teite gutten, som tystet og dermed fikk tanten henrettet. Samtidig stiller seg spørsmålet: er det så lett å forbli som en er, hvis man er utsatt i årevis for propaganda og hjernevask?

En sterk bok om en gutts forvandling og lengsel, om makt, forræderi og sorg.

Anbefales på det sterkeste!

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

Glimt – Tor Arve Røssland

glimt

Jon og mora flytter til Grovøy, en tilsynelatende fredelig øy langt ute i havet.

Han ser fram til ny skole og kanskje nye venner. Her er det ingen som vet at han ikke hadde venner før og begynte å stamme hver gang alle utenom mor spurte om noe.

Jon blir kjent med tre ungdommer som øver med rockebandet sitt i ungdomshuset. Han faller hodestups for Rebekka, som spiller trommer. Men hvorfor forlater de hver gang i alt hast presis klokken 19:33 ungdomshuset? Og hva er det som videokameraet hans har fanget opp i huset? Setter de ham på prøve? Og hva er det hun demente frøken på gamlehjem klandrer ham for?

 

Solveig bor også på Grovøy, men 70 år tidligere. Tyskerne har slått leir på øya og barndomshjemmet hennes blir omgjort til kommandosentral. Hun er glad for å slippe å bli sent til barnehjem, men samtidig må hun stille som tjenestepike for kapteinen. Men hun mister mer og mer kontakt med både kjæresten og vennene. De synes at hun har blitt altfor godt kjent med kommandøren og hun føler seg utestengt.

På ungdomshuset ligger mystiske og grusomme hendelser skjult. Både fra fortid og framtid. Men sannheten ønsker å bryte fram og sender glimt.

En spennende og grøssende fortelling, som både er vanskelig å legge fra seg og vond å lese.

Boken ble nominert til Uprisen.

Sjekk her om biblioteket ditt har “Glimt”.

 

 

Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang, av Tor Åge Bringsværd

Forfatteren Tor Åge Bringsværd har en helt spesiell plass i hjertet mitt, først og fremst på grunn av bøkene om stjerneskipet Alexandria som han skrev sammen med Jon Bing på 70-80tallet. Jeg leste dem da jeg var i tenårene, og de gjorde uutslettelig inntrykk på en ung science fiction-elsker. SF-serien han skrev sammen med Jon Bing (Blindpassasjer) gjorde minst like sterkt inntrykk, og da jeg så NRK-serien igjen nylig hadde jeg fortsatt stor glede av den.

EIkkeforditter Alexandria-bøkene leste jeg flere av voksen-bøkene som Bringsværd har skrevet alene, og selv om de er annerledes i formen – voksnere og mer kompliserte, så likte jeg dem også. Men dette er ganske mange år siden, og da jeg begynte på hans siste bok: Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang, var jeg spent på hva jeg kom til å synes.

Fortellingen er satt i et parallelt univers, eller på en fremmed planet – i begynnelsen er det vanskelig å bedømme. Hovedpersonen Ammer – et menneske – forteller om livet sitt på en ganske naiv måte – om jobben som leiemorder(!) i byen Ogros, og om samlivet med Vala, som ikke er et menneske, men et pelskledd, tobent vesen. Hun er en olin, og i beskrivelsen kan det høres ut som hun er en slags katt med mennesketrekk.

Dette foregår i et førindustrielt samfunn, selv om det på mange vis virker moderne. Geografisk blir verdenen beskrevet som ett kontinent omgitt av hav, og det er bare én stor by utenom Ogros – Salibar. Den ligger et godt stykke unna Ogros, og det er gammelt fiendskap mellom de to byene, selv om det ikke går klart fram hvorfor.

Det er ikke uproblematisk at menneske og olin lever sammen, siden de to artene vanligvis lever i hver sine bydeler, men det blir godtatt. Vala tror Ammer er lærer i småskolen, og kjenner tydeligvis ikke til hans egentlige yrke. Etter hvert blir det avslørt at så enkelt er det ikke. Og når Ammer og Vala legger ut på en reise ut av byen, settes hendelser i bevegelse som skal endre hele deres verden.

Det dukker opp flere stemmer i boken, og bakgrunnen for det som skjer kommer til syne. En sammenheng med vår verden blir nevnt, selv om det ikke er et hovedpoeng. Det naive i fortellingen erstattes av tildels brutale beskrivelser av svik, blind ideologi og maktmisbruk. Likevel beholder fortellingen en grunntone som forteller om nære, viktige ting: kjærlighet, savn og tilgivelse.

Språket flyter godt, og det er rikt på navn og ord som ligger nær vår begrepsverden, men likevel er annerledes. Man rir på karesler, spiser fisken flykrell og drikker kota.  Kjent men ukjent.

Dette er en helstøpt, poetisk fabel, og jeg er heldigvis fortsatt stor fan av Tor Åge Bringsværd 🙂

 

Her kan du finne ut om biblioteket ditt har boken.

Liv etter liv, av Kate Atkinson

Hva om du fikk sjansen til å leve det samme livet om igjen og om igjen, og stadig gjøre det litt bedre? Det skjer med Ursula, som blir født en kald vinterdag i 1910 i England, bare for å dø umiddelbart. Hun prøver igjen, og igjen, og til slutt går det bra. Hun overlever, og klarer å leve i opptil flere år uten å dø.

Slik fortsetter det – stadig nye livsløp, de samme personene, mor, far, søsken, venner og naboer, men ulike utfall (bortsett fra at alle til slutt ender med døden, men det gjelder jo for så vidt alle historier). Ursula har noen ganger forutanelser om hva som kommer til å skje – men ikke alltid. Hun klarer etter gjentatte forsøk å komme seg gjennom spanskesyken, og kan fortsette mot andre verdenskrig, som framstår som det sentrale temaet i boken.

Hun opplever blitzkrigen i London fra ulike vinkler, og spesielt en av disse beskrivelsene sitter igjen hos meg. Hun er del av et frivillig rednings-lag som rykker ut etter at bomber har truffet, og det hun opplever er svært realistisk beskrevet – og ubehagelig grusomt. En annen Ursula havner i Tyskland, men jeg skal ikke røpe for mye av den delen av boken.

BildeOmgivelsene (i England) er typisk britiske, og fremstår som en litt Downton-abbeyisk virkelighet. Ursulas foreldre er kjærlige og intellektuelle, men tilhører definitivt det gamle England. Søsteren Pamela tar universitetsutdannelse, tanten Izzie lever bohemtilværelsen i London – disse to peker fram mot vår moderne virkelighet.

Tonen er ofte spøkefull, og dødsfall og andre alvorlige hendelser beskrives med munter letthet, noe som absolutt forsterker det dramatiske i det som skjer.

Miss Woolf, en av flere sterke karakterer i boken sier, ‘we must all bear witness’ til ‘we are safely in the future’. Forfatteren er født i 1951, men sier i etterordet at hun likevel ser på seg selv som et slikt vitne – en som forteller én versjon av det å være engelsk, og hvordan det å ha opplevd to ødeleggende verdenskriger preger landet.

Språket er drivende godt, og jeg koste meg gjennom hele boken.  En kritiker mente at boken bare er ‘Groundhog day’ (‘En  ny dag truer’ på norsk)  i ny versjon, men jeg er ikke enig. Her er det mange lag og mye å fundere over – og humoren traff meg midt i hjertet.

Jeg leste den engelske utgaven, men boken er oversatt til norsk, av Christian Rugstad.  Og NRKs anmelder likte den også godt.

 

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

 

PS – i dag er det Verdens Bokdag, marker den gjerne med å lese i en bok:-)

 

 

 

 

 

Hele livet på en dag

Richman_HeleLivetPaEnDag

av Alyson Richman

2009: Josef skal i bryllupet til sin sønnesønn og storgleder seg. Det finnes kun få dager med glede i livet hans, siden han bærer en stor sorg og savn i hjertet.

På festen får han øye på en eldre dame og gjenkjennelsen tar nesten pusten fra ham. Han går bort til henne, tar armen hennes og stirrer på det inntatoverte blå nummeret: «Lenka, husker du meg? Jeg er Josef, ektemannen din.»

1930 tallet: Lenka er kunststudent ved kunstskolen i Praha og fører et fornøyd liv, selv om skyggen av en snar krig ligger allerede på familien og byen. Familien hennes er jødisk og faren mister allerede alle kunder.

Vera er bestevenninnen til Lenka og inviterer henne på en utflukt til familiens feriehus på landet. Hun forelsker seg hodestups i broren til Vera, Josef. De to opplever noen veldig lykkelige og herlige dager. Josef lover henne å skaffe visum til hele hennes familie, hvis hun bare gifter seg med ham og drar til Amerika. De gifter seg i all hast, men på bryllupsnatten tilstår han, at han kun klarer å skaffe visum til henne.

Lykken mellom de nygifte varer ikke, siden Lenka nekter å la familien sin i stikken. Joseph drar og kort tid etter kommer dårlige nyheter, som tar knekken på Lenka. Men dette er kun begynnelsen, fordi snart blir hun sendt til Therezia-konsentrasjonsleir…

Boka er inspirert av en sann historie og er helt umulig å legge fra seg. Velskrevet, troverdig og med protagonister, som vi kan identifisere oss med. Selv om vi har lest mye om krigens grusomhet før, slutter handlingene i boka ikke å sjokkere.

Anbefales på det  sterkeste.

Sjekk her om biblioteket ditt har boka.

De Niros spill

Bassam og George veks opp i Beirut under borgarkrigen og ser berre to val for liva sine: å bli i Beirut og skaffe seg pengar gjennom kriminalitet, eller å reise i eksil. Bassam er heile tida fast bestemt på å reise frå Beirut, og er med på det meste for å skaffe dei midlane som trengs. George vil bli, og blir meir og meir involvert i den kristne militsen og Beirut si kriminelle underverd.

Denne boka gjer eit sterkt inntrykk. Eg syns at stilen den er skriven i passar godt til situasjonen og tematikken den tar for seg. Korte setningar og maleriske beskrivingar som godt avspeglar kor absurde det er å vekse opp under slike forhold. Språkbruken og ordvala er nokre gonger litt uvanlege, men eg har ein følelse av at dei avspeglar ein måte å uttrykke seg på som er vanlegare i Libanon enn på våre kantar av verda. Av og til skurrar det likevel litt for mykje. Omsetjinga er til greitt bokmål, så dette er nok eit problem i den engelskspråklege originalutgåva.

Eg likar at krigen for Bassam på ingen måte er over når han kjem seg ut av Beirut. Paris er ein fredeleg by, men Bassam er framleis i krig og ute av stand til å reagere på ein vanleg fredeleg måte, han oppfører seg som han framleis er i Beirut. Når ein har lest det som skjer tidlegare i boka, og det som blir avslørt etter at han har komt til Paris, så forstår ein godt kvifor det blir slik. Det som har skjedd er ikkje ting som ein så fort ristar av seg. Ei god påminning om kor merkeleg Norge må vere for folk som kjem frå heilt andre livskår enn våre.

Når det gjeld tittelen så var eg litt treg med å oppfatte kva den eigentleg refererer til, men det er ein passande tittel.

Elles så oppdaga eg fort at eg trong litt meir bakgrunnskunnskap for å setje skikkeleg pris på boka. Borgarkrigen og bakgrunnen for den blir aldri forklart, noko som det heller ikkje er nokon grunn til når det for personane i boka er det familiære, det som “alle” veit. Så, eg tok meg ganske raskt ein tur innom sida om libanesisk historie på snl.no. for å kunne forstå historien betre.

Rawi Hage vaks opp i Libanon og på Kypros. Han bur no i Canada.

Anbefalast på det sterkaste.

Sjekk om ditt bibliotek har boka.

Opptegnelser fra Jerusalem

delisleGuy Delisle er en canadier som jobber som animatør og tegneserietegner. I tidligere tegneseriealbum har han tegnet selvbiografisk fra bla Burma og Pyongyang – i dette siste tegner han fra Jerusalem.

Vi følger tegneren/hovedpersonen Guy, som er med sin kone Nadége. Hun jobber for Leger uten grenser. Mens hun er på jobb – ofte på reiser i Gaza, passer Guy de to barna, han følger dem til barnehage og skole og bruker tiden han har til overs til å tegne og skrive blogg (på fransk, så dessverre uleselig for meg).

Handlingen følger det ene året de bor i byen, den er hverdagslig og episodisk – løselig delt inn i måneder. Forfatteren tar i liten grad stilling til det som skjer rundt ham, men beskriver det som skjer nøkternt og litt naivt. Slik klarer han å formidle de tragiske men til tider latterlige konfliktene mellom de religiøse gruppene på en overbevisende måte.
Sterkest er det å lese om bosetterne – selv om skildringene er ganske nøytrale, og forfatteren er tydelig på at det er mye motstand mot bosettergruppene innad i Israel, er det ubehagelig å høre om hvordan de tar seg til rette, og hvordan staten Israel beskytter de ulovlige handlingene deres.

Konflikten i området er komplisert, og tegneren gjør et hederlig forsøk på å forklare noe av bakgrunnen for det som skjer – men likevel er jeg fortsatt forvirret etter å ha lest boken.  Det er ikke bokens skyld, men nok et uttrykk for hvor komplisert det hele er.

delisle2

Tegningenes enkle og litt naive stil kler den hverdagslige stemningen, dette er absolutt en tegneserie å bruke tid på!

Sjekk her om biblioteket ditt har tegneserien

Solfuglen av Christie Watson

’Solfuglen’  er historien om tolv år gamle Blessing og hennes fjorten år gamle bror Ezikiel, som må flytte fra det komfortable livet i Lagos til slummen i Nigerdeltaet. Faren har funnet en annen kvinne, og moren blir tvunget til å flytte hjem til besteforeldrene.

Det fattige livet på landsbygden er ganske annerledes enn det Blessing er vant til, men i bestemoren finner hun et sterkt og trygt forbilde. Bestemoren er jordmor, og velger seg Blessing som lærling. Gjennom hennes øyne får leseren sterke skildringer av tøffe fødsler og omskårede kvinner – en tradisjon bestemoren har et mer nøkternt forhold til, men Blessing tar sterkt avstand fra. Moren mistrives med det fattige livet, og arbeider hardt for å komme ut av det. Når hun finner seg en ny, hvit mann er de økonomiske problemene over, men Ezikiel reagerer med raseri, og historien utvikler seg i dramatisk retning.

Boken gir et fargerikt og til tider komisk bilde av miljøet rundt Blessing, men alltid med en dyster undertone. Vi får høre om utenlandske oljefirma som utnytter ressursene og forurenser, tradisjoner som undertrykker, korrupsjon og væpnede konflikter – omgivelsene er utrygge og brutale. Mye spenning, men også mye hverdagsskildringer – og til tider tenker jeg at det blir litt for mange langdryge, litt ufokuserte beskrivelser av hverdagskonflikter. For min del kunne gjerne boken vært minst en fjerdedel kortere.

Det mest fascinerende ved den er beskrivelsen av livet på landsbygden i Nigeria – så ekstremt forskjellig fra vårt overklasseliv i Vesten. Boken er skrevet av en engelsk kvinne (med nigeriansk mann), men virker overbevisende, og jeg tror på tolv år gamle Blessing. Boken passer like godt for ungdom som for voksne.

Tittel: Solfuglen (originaltittel ’Tiny sunbirds far away’)

Forfatter: Christie Watson

Forlag: Juritzen forlag

Utgitt: 2012

Det siste kongeriket

Det siste kongeriket

På slutten av 800-tallet erobrer danene store deler av England. Bare det lille kongedømmet Wessex er fremdeles angelsaksisk. Kongen der er Alfred, som vi husker som Alfred den Store

Uhtred av Bebbanburg er angelsakseren som blir fanget som barn og vokser opp blant danene. Han tenker og handler som en viking, men han vil også ha tilbake farens borg og len i England – og da må han ha støtte av Alfred. Derfor ender han med å kjempe for Alfred og en sivilisasjon han egentlig avskyr, og mot dem han føler er hans egentlige folk.

Det siste kongeriket underholdt meg nok til at jeg leste de fire neste i serien et strekk. Jeg hadde så og si en Uhtred-uke. Det behøver ikke egentlig å bety at jeg likte bøkene så veldig godt, når jeg leser en serie på den måten er det mer som en slags fråtsing i snacks og snop. Følte meg lett småkvalm etterpå.

Britene har en tradisjon for å skrive historiske spenningsromaner basert de utallige krigene sine, eller andre folks kriger. Vi gjør ikke det her i Norge, vi synes det er for flaut – men vi liker å lese dem. Bernard Cornwell er mest kjent for bøkene sine fra Napoleonskrigene, men nå har han altså gitt seg i kast med vikingene.

Det er litt spesielt for nordmenn med bøker skrevet i et land som ble angrepet av vikinger, som handler om å slåss mot dem. Cornwell gjør ikke danene til skurkene i historien, tvert i mot liker han dem egentlig godt. De er bare på feil side, og kan ikke tilby England noen fremtid. Han bruker heller ikke mye tid på ofrene, dette er en bok om å slå tilbake. Da trenger angelsakserne altså en mann som nesten er viking selv. 

Boken har sine begrensninger. Ingen kan beskylde den for dype menneskeskildringer eller tankevekkende innhold. Den er egentlig beregnet på de som helst vil slippe sånt… Språket er ikke særlig godt, egentlig, det fungerer, det er alt. Den er omtrent like original som en Big Mac med fries.

Men den er veldig spennende. Uhtred tror på skjebnen, og skjebnen hans er den ene faren verre enn den andre. Den er også en bok om å være tøffere, flinkere, modigere, smartere, hardere enn alle andre. Den handler om hvordan det føles å kunne banke opp alle i langhuset, og vite det. Boken ber oss ikke om å like Uhtred, den tilbyr oss en stor slåsskjempe å beundre.

Likevel holder boken seg noenlunde innenfor grensene for det troverdige. Cornwell har alltid tatt de historiske kildene sine seriøst. Slik omtrent kan det ha vært, tenker vi. I hvert fall hvis du hadde det største sverdet.

Tittel: Det siste kongeriket
Forfatter: Bernard Cornwell
Serie: Uhtred

Forlag: Bazar
Sider: 412
Først utgitt: 2007

Sjanger: Historisk, Spenning

Se om ditt bibliotek har boken

Slaughterhouse 5

Slaughterhouse 5 or The Children’s Crusade : a duty-dance with death” av Kurt Vonnegut, er ei av dei klassisk science fiction roman. Boka kom opprinneleg ut i 1969 og er også utgitt på norsk under tittelen “Slaktehus-5 eller Barnekorstoget : en pliktdans med døden“.

13.-15. februar 1945 slapp dei allierte styrkane nesten 4000 tonn bomber og brannbomber over den tyske byen Dresden. Som resultat av dette blei nesten 25000 drept og 39 kvkm av byen totaløydelagt. (Talet på drepte har tidlegare vore estimert så høgt som 250000, men ei undersøking som Dresden fekk igangsett i 2010 anslår at talet var maksimalt 25000). Kurt Vonnegut var krigsfange i Dresden og opplevde bombinga. Etter bombinga blei han og andre krigsfangar sett til å samle saman lika slik at dei kunne bli begravde, men det var for mange og etterkvart blei lika brent der dei blei funne. Sjølv sa Kurt Vonnegut på eit tidspunkt at han var den einaste som fekk nokon fordel av bombinga av Dresden sidan Slaughterhouse 5 var den store gjennombruddsboka hans.

Hovudpersonen i Slaughterhouse 5 er optikaren Billy Pilgrim. Som ung og ikkje-særleg-flink amerikansk soldat blir han tatt til fange og hamnar etterkvart i Dresden der han opplever dei same tinga som forfattaren sjølv opplevde. Etter krigen fullfører Billy optikarutdanninga si, får seg familie og blir ein velståande mann. Men, det er to ting som gjer Billy annleis enn andre:

  1. Han sit ikkje fast i tida, når som helst kan han finne seg sjølv på forskjellige plassar i livet sitt. Dette gjer at han aldri er heilt avslappa, men og at han alltid veit kva som kjem til å skje han.
  2. På bryllaupsdagen til dotra blir han kidnappa av vesen frå planeten Tralfamadore og blir utstilt der ei tid saman med filmstjerna Montana Wildhack. Tralfamadoriane er vise og lærer Billy at menneska ikkje kan sjå tida slik den eigentleg er. Tida er som ei fjellrekke, der alle tidspunkt er til stades og eksisterer samtidig. Alle tidspunkt er som dei er fordi dei må vere slik, men menneska kan berre sjå ein liten bit om gongen der trafaldamoriane kan sjå heile fjellrekka.

Eg elska denne boka. Akkurat som Billy sitt liv så er tidslinja i boka heller ikkje kronologisk. Vi hoppar fram og tilbake langs Billy si tidslinje i lag med han, og eg syns det er eit fabelaktig forteljartriks. Språket er gjennomført og usminka. Ingen fine omskrivingar for kroppslege funksjonar eller andre ting. Eg likar og at “forfattaren” aktivt er til stades i rammeforteljinga. Dette kunne vore ei veldig trist bok, men Vonnegut er ein tragikomisk mester. Spesielt med bruken av frasen “So it goes” som stadig kjem tilbake i løpet av boka.

Eg trur på mange måtar at dette er ei elsk eller hat bok og for meg var dette så absolutt ei elsk bok.

Andre folk har også elska den, og nokre mislikt den ganske sterkt. Det er nok folk som mislikar den, uansett om dei har lest den eller ikkje, til at den har fått ein 46.plass på den amerikanske bibliotekforeningen si liste over 100 most frequently challenged books : 2000-2009 (opp frå ein 67.plass tiåret før). So it goes. (for å sitere den mest brukte setningen i boka)

Boka finst som sagt i mange utgåver, både på norsk og engelsk. Sjekk om ditt skulebibliotek har ei av utgåvene.

Omtalar frå forskjellige kjelder. Nokon av dei likar boka, andre ikkje. Uansett så er det ingen av desse som går inn for noko forbud:

%d bloggarar likar dette: