Ikke en sånn jente : en ung kvinne forteller deg hva hun har «lært», av Lena Dunham

Lena Dunham (29) er mest kjent for å ha skapt TV-serien «Girls» – det er en av de seriene jeg virkelig liker, så da jeg hørte at hun hadde skrevet en selvbiografisk bok var det helt åpenbart at jeg måtte lese den.

dunhamI tillegg til å produsere TV-serien, spiller Dunham selv en av hovedrollene, en ganske nevrotisk, selvopptatt og (syns jeg) irriterende rollefigur. På skjermen blottstiller hun skamløst seg selv, noen ganger så man kan krympe seg av sjenanse. Boken spiller på mye av det samme, Dunham skriver – tilsynelatende helt uten filter, om sin angstfylte barndom og oppvekst, kompliserte vennskap og forhold til gutter, om mislykkede slankekurer og vaginaen sin.

Boken er delt inn i seksjoner som dekker temaer som kjærlighet og sex, kropp og vennskap. Den er dels skrevet i tradisjonell, fortellende form, dels i form av lister (15 ting jeg har lært av min mor, 13 ting jeg har lært at ikke er OK å si til venner, osv) og kortere avsnitt og anekdoter. En del av boken er viet foreldrene, som åpenbart er svært viktige for henne. De er kunstnere begge to, og etter beskrivelsen har de nok mye av ‘skylden’ for at datteren er blitt så sær som hun er blitt. Vi får også vite litt om hvordan filmkarrieren hennes kom i gang, og selv om hun beskriver det hele som en ganske kaotisk affære er det åpenbart at hun i det store og hele har kontroll over karrieren sin.

Dunham skriver morsomt og godt, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det hun forteller. Kanskje det er aldersforskjellen? Jeg vet ikke, men jeg føler ofte at hun koketterer med sin særhet, og noen ganger intellektualiserer situasjoner i så stor grad at jeg ikke er helt sikker på hva hun vil fortelle. Når hun for eksempel beskriver en traumatisk sexopplevelse med en medstudent sliter jeg litt med å forstå om hun opplevde det som en voldtekt eller ikke. Hun virker mest opptatt av å formidle forvirringen og de motstridende følelsene rundt opplevelsen, enn hva som faktisk skjedde.

Men siden hun på sett og vis er  ‘a voice of her generation’, kan det være jeg rett og slett er for gammel, og at yngre lesere vil oppfatte henne annerledes.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Caitlin Morans bok ‘Kunsten å være kvinne’, den er også selvbiografisk, og like rett på sak. Den syntes jeg er morsommere og klokere enn Dunhams bok, men igjen, det har muligens med aldersforskjell å gjøre. Moran er nærmere meg i alder, og dessuten engelsk (Dunham er amerikansk) – det er mulig jeg identifiserer meg lettere med hennes erfaringer.

Det som Moran og Dunham har til felles, og som jeg synes er svært positivt, er måten de alminneliggjør kvinners oppvekst og følelser og kropp, uten at kroppspress og spiseforstyrrelser automatisk blir et tema. Det er ikke skrevet nok om kvinners helt alminnelige erfaringer med menstruasjon og kjønnshår og onani og klønete sexopplevelser, syns jeg. Og når det gjøres som i disse bøkene, med humor og inderlighet – og en skrudd form for verdighet – da er det ekstra bra.

 

Trykk på denne lenken for å se om skolebiblioteket ditt har boken.

Advertisements

The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky

«It’s great that you can listen and be a shoulder to someone, but what about when someone doesn’t need a shoulder. What if they need the arms or something like that? You can’t just sit there and put everybody’s lives ahead of yours and think that counts as love. You just can’t. You have to do things.»

Charlie er nett byrja på high school. Han er ikkje populær, og den einaste som ser ut til å rekna han som spesiell er engelsklæraren Bill. I tillegg verkar det som Charlie er den einaste som enno hugsar, enno bryr seg om, at bestevenen Michael tok sjølvmord året før. Så møter Charlie stesyskena Sam og Patrick. Dei er seniors, og inviterer Charlie inn i si venegruppe – der Charlie vert både observatør og etterkvart deltakar. Men alt løyser seg ikkje med det – ikkje berre har venene sine hemmelegheitar og problem, Charlie gøymer òg på ein stor hemmelegheit, frå seg sjølv.

The Perks of Being a Wallflower er ein oppvekstroman. Det handlar om usikkerheit, om mental sjukdom, om familie og vener, om seksualitet og rus. Den er skriven i brevform, der breva er stila til ein ukjent mottakar, som heller ikkje vert klårare for lesaren gjennom romanen. Charlie skriv for sin eigen del, og det er Charlie sin versjon av hendingane me får høyra.

Trass i at dette er ein ungdomsroman, er det passasjar her som òg kan få den vaksne til å tenkja. Enten tenkja attende til si eigi ungdomstid – som forhåpentlegvis ikkje var fullt so full av hendingar – eller tenkja på kva som kan møta ungdommar som veks opp, om det er for 20 år sidan eller i dag. Romanen har sine augneblinkar av sterk klisjebruk og ungdommeleg livsvisdom – men med stemma til Charlie som formidlar vert det ein naturleg del av forteljingi.

Stephen Chbosky er forfattar, manusforfattar og regissør. The Perks of Being a Wallflower kom ut i 1999, og var på besteseljarlister i 2000. Den vart mislikt og slakta av fleire, særleg på grunn av skildringane av sex og dop. Chbosky har sidan skrive manuset til filmversjonen av Rent, og var både manusforfattar og regissør ved filmatiseringa av The Perks of Being a Wallflowers, som kom i 2012. Den hadde Logan Lerman i rolla som Charlie, Emma Watson (ja, Hermine) som Sam og Ezra Miller som Patrick, i tillegg til eit flott soundtrack og ei historie som gir deg både ro og uro i det den veltar seg ut i alle sine flaue ungdomstabbar og vaksne problem.

 

Sjå her om ditt skulebibliotek har boka eller filmen.

Å holde pusten

En ung jente på seksten år hvis navn vi ikke får vite er forteller i denne sterke historien om å vokse opp og ha en mor som er psykisk syk. Fortelleren bor sammen med sin mor og lillesøster Emilie, har en kjæreste hun egentlig ikke er glad i og kaller Firfisla og en far som har flyttet til Kristiansand med ny samboer og bonusbarn på slep. Hovedpersonen er i bunn og grunn omsorgsperson for sin lillesøster uavhengig om moren er manisk eller depressiv, for en ansvarlig mor har hun vanskeligheter med å være uansett. Når barnevernet kommer på døren gjør de alle tre alt for å fremstå som en velfungerende familie, for når alt kommer til alt vil jo ingen av dem skilles tross alt.

Å holde pusten

 Å holde pusten forteller mange små historier fra livet til hovedpersonen og familien, både fra barndom og nåtid. Det er historier fra når mor og far fortsatt bodde sammen, da lillesøster Emilie ble født, første gang de hilste på pappa sin nye kjæreste og familie, og historier fra en mer nær fortid. Språket er veldig konkret og mye blir fortalt på få sider. Det er lite utenomsnakk og føleri, men fortsatt veldig mye følelser, ofte uttrykt gjennom handlinger som både får ut og distraherer bort følelsene. Som å ha sex med fremmede menn hun møter på nettet, slå til bestevenninnen sin og å si noe stygt til lillesøsteren. Eller på motsatt side av skalaen ved å kjøpe favorittfrokostblandingen til lillesøster selv om den er mye dyrere enn andre alternativ. Fortelleren klager eller syter ikke selv om hun godt kunne det, men tar følelsene ut på andre måter.

Moren kommer litt i bakgrunnen og fremstår først og fremst som en ikke tilstedeværende syk person som ikke kan ta vare på seg selv eller andre uten at vi får vite noe særlig om henne. Så vidt vi forstår oppholder hun seg mest i sengen der hun noen ganger griner høyt, men stort sett gjør lite ut av seg. Når hun har sine maniske perioder kan hun glimte til til stor glede for sine barn som da oser av stolthet og kjærlighet, noe som også er veldig sterkt å lese. Gleden varer stort sett ikke lenge for hun ender ofte opp med å gå for langt. Faren stiller kun opp i sine tildelte helger og så vidt vi vet gjør han ingen innsats for å gi barna et annet og tryggere hjem enn hos sin syke mor.

Jeg liker veldig godt fortellerstilen til Agate Øksendal Kaupang og ikke minst  har boken en viktig historie å fortelle om å vokse opp på skyggesiden i trygge og gode Norge med en del flere utfordringer enn ungdom flest. Det er en stor styrke for boken at forfatteren ikke overdriver elendigheten, men beskriver den på en nøktern måte. Boken er sår, vond og til tider brutal fordi den virker så realistisk og direkte. At dette er skrevet av en debutant som i tillegg bare er 20 år er egentlig utrolig, men samtidig kan det være ungdommen i henne som gjør det så rått, ærlig og ekte. Det er likevel ikke en forfatter som kommer fra intet, hun har både forfatterstudier fra Bø og Biskops Arnö og bidrag i ulike antologier i bagasjen.

Sjekk om ditt skolebibliotek har boken her.

Tegn av Anne Ch Østby


JA!

Denne er god! Denne er viktig! Viss alle skulle velge seg  ei ungdomsbok å lesa, skulle eg ynskja at MANGE ville ta denne. …Litt rart at eg valgte den, forresten. Den har jo fotball-framside….ikkje exactly my cup of tea. Men denne boka var my cup of tea! 

I «Tegn» møter me mellom anna Sofie, Jonna, Espen, Karine, Julie og Kasper.
(Mange personar å forhalda seg til – og det krev litt konsentrasjon)

Alle spelar fotball. Det er haust og fotballsesongen er snart over, men årets høgdepunkt står att: cupen! Alle er opptekne av den. Vil dei frå plass på laget til å spela i cupen?

Julie har vondt i kneet sitt og gjer kva ho kan for å skjule det. Ho vil gjera sitt aller beste for laget og ikkje minst for Karine, trenaren. Julie må etterkvart innrømma for seg sjølv at ho er forelska i Karine. Av og til er det lettare å forhalda seg til at ein har vondt i kneet, enn at ein har vondt i hjarte…

Sofie og Jonna er forelska i kvarandre, men nokså sjenerte. Den gode kjensla av forelsking vert uansett døyvd av ei stor bekymring som Sofie har: broren Espen.

Espen er best på gutelaget, og er sikra plass. Det trur alle. Men Espen er blitt så rar.  Han held seg borte frå treningar og sender kryptiske meldingar til Karine. Han går ingen stadar utan å ta med seg eit balltre, og han byrjar å vise interesse for den vesle toåringen Christoffer. Ei veldig rar interresse…

Espen er sjuk.
Han er sjuk i hovudet og det er mange som ser det. Det er mange teikn.  Men kven tek tak i det? Kven sitt ansvar er det å hjelpa dei som slit med psykisk sjukdom? Kanskej dette er eit av få tabu som me framleis har?  Anne Ch Østby får veldig godt fram kor vanskeleg dette er å ta opp. Korleis skal du gå fram viss du vil sei til ein forelder at du trur det har «klikka for» barnet hans?

Kasper  har vore borti slik sjukdom før. Espen sin rare oppførsel minnar Kasper om faren. Det er vonde minner som han ikkje vil opna for. Denne boka er ikkje enkel. Men den er god! Eg koste meg heile tida medan eg las. Den gav meg ikkje berre gode kjensler, men den greip meg skikkelig! Og eg vart redd. Eg vart redd på slutten, då Espen tok den vesle toåringen som sat aleine i ein bil. 

Boka er fin.
gripande. tankevekkande. romantisk.  trist. søt. varm. vond. og ikkje minst spennande.

LES! LES! plis!
-dette er noko av det beste eg har lese på lenge!

%d bloggarar likar dette: