Dobbelt mamma

Dobbelt mamma

I denne lettlestboken forteller Mulki fra Somalia, Vujka fra Kosovo og Hana fra Libanon om hvordan det er å være Dobbelt mamma. Dobbelt mamma fordi de visste hva det er å være mamma, men måtte lære det på nytt da de kom til Norge.

Jeg liker måten boken begynner på. I stedet for å gå rett på sak forteller om hvordan de tre kvinnene møter opp for å bli intervjuet, hvordan de er kledd, hvordan de hilser på hverandre, at Vujka heller opp te. Det etablerer dem i et trygt, hjemlig miljø – vi merker hvordan de slapper av og åpner seg, og det gjør jeg som leser også.

De forteller lite om fortiden sin i landet de kom fra, men begynner med opplevelsen av å komme til Norge – til flyktningmottak, asylmottak, eller familiegjenforening. Vujka hadde to barn med seg, Mulki hadde to barn med seg og fikk ett til like etter at hun kom, mens Hana fikk det første barnet sitt etter at hun var kommet til Norge.

Vujka forteller at det hjalp henne å ha barn, fordi hun hadde noen å beskytte og gi omsorg. Mulki er enig; med barn har man noe å gjøre og synker ikke ned i de vonde tankene. Vi skjønner at det å være mor gir kvinnene en rolle, og en nøkkel til det norske samfunnet. 

Det norske er ikke alltid like lett å forholde seg til. Som mødre har de møtt utfordringer som:

  • Det norske været: kan man virkelig slippe barn ut i det? De kommer jo til å bli syke og dø. Så drar barnehagen dem av gårde på TURDAG.
  • Den norske matpakken: barna vil ha det samme som de andre barna, og når en stakkars innvandrerkvinne står der med brød, smør og gulost, så kan man jo forstå at hun lurer på om dette er menneskeføde? Spiser de dette hver dag? Så kjedelig, det er jo synd på barna. Og de rare forbudene mot søtmat…
  • Den norske bursdagen: hvordan hindre at barnet blir servert svinekjøtt? Hvordan hente og bringe uten bil? Hvordan, for den saks skyld, lese en norsk adresse?

Dette er til tider ganske morsom lesning, men boken får frem på en god måte både at tilsynelatende selvfølgeligheter kan bli store praktiske utfordringer i det fremmede, og den læringsprosessen kvinnene har vært gjennom.

Boken handler om å få det til – den forteller oss at kan være vanskelig, men det går seg til, det går bra. Mulki, Vujka og Hana har gått fulgt barna i barnehage og SFO, hjulpet med lekser og sittet i foreldremøter. De har gått på voksenopplæring, og funnet seg jobb. De har kommet seg ut, sett, hørt, og tatt kontakt. De har lykkes i Norge – de som ikke lykkes møter vi ikke i denne boken.

Egentlig kan man si at dette er en lettlest informasjonsbok om hvordan en ung mor fra det fremmede skal finne frem i det norske – men lagt i munnen på tre innvandrerkvinner som kan presentere det som selvopplevd. Forfatterne av boken er da også lærere i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Jeg synes de har gjort en god jobb, ut fra mine begrensede forutsetninger for å vurdere det. Hvis jeg savner noe, er det litt om hva kvinnene selv tilfører. De har lært om Norge, men lærer Norge noe? 

Tittel: Dobbelt mamma
Forfattere: Hilde Henriksen og Renate Grytnes

Forlag: Lettlest
Sider: 78
Utgitt: 2008

Sjanger: Fagbok

Se om ditt bibliotek har boken

Gyldig fravær

5 ungdomar er innesperra i ei t-banevogn. Under Oslo. 
-Det er terror, eller?! Det har vore ein voldsom eksplosjon.

Dette er spesielt! Harald Rosenløw Eeg skreiv ferdig denne romanen før 22.juli, men med alt frå i sommar friskt i minne, er denne boka heilt i ein klasse for seg!

Me møter Anjo (som søker den rette veggen i livet), Sherpa (som kan springe fort, fort og er småkriminell), Ida (som slit med tvangstankar og tvangshandlingar), Albert (sonen til sjølvaste statsministeren) og Bruno (taggaren) i timane før og etter den grusomme eksplosjonen. Dei har alle si litt spesielle historie, er alle litt «outsiders». Dei går i samme klasse på vidaregåande og denne dagen skulle dei på ekskursjon. Av ulike årsaker rakk ikkje desse fem den rette banen, og no ser dei ut til å vera dei einaste overlevande…?
Det er godt skrive! Så godt at det gjer heilt vondt. For det er jo ei vond historie. Harald Rosenløw Eeg har skrive mange ungdomsbøker etterkvart, og felles for dei er at eg TRUR på handlinga. Dette kunne jo ha skjedd?! Likeins denne gongen. Han gir meg så gode bilete av dei fem ungdomane at eg byrjar å tru at dei fins.
Og så er det ikkje kvar gong eg les ein actionroman for ungdom, at eg blir tankefull og filosoferer over livet (og døden). Denne boka innbyr til refleksjon. Den er mektig. Me blir så godt kjent med personane. Dei fortel kvar sin heilt ulike historie og trådane deira flettar seg inn i kvarandre på finurleg vis.
Les den. Den er ubehagelig god.

Kategori og stikkordsamlepost

Post med diverse kategoriar og stikkord for å lage døme.

%d bloggarar likar dette: