John Boyne-Gutten på toppen av fjellet

boyne

Den nye uforglemmelige, sterke boken fra forfatteren av «Gutten i den stripete pyjamasen».

Året er 1936.

Pierrot, mamma og hunden D’Artagnon bor i Paris. Faren, som er tysk overlevde første verdenskrigen, men minnelsene, erfaringene og opplevelsene derfra gjorde at krigen likevel drepte ham. Han orket ikke å leve med traumaene og kastet seg foran toget.

Pierrots beste venn er Anshel, som bor i samme hus. Han er stum og er glad i å skrive historier og fortellinger. Guttene har oppfunnet et eget tegnspråk, de prater i timevis og vokser opp som brødre. Pierrot er snill, imøtekommende og bryr seg.

Men mamma blir syk og dør.

Tante Beatrix, som han har aldri truffet før tilbyr seg å oppdra ham. Men han må forlate Frankrike og komme til Østerrike til et sted oppe på fjellet, hvor hun jobber som husholderske.

Stedet på toppen av fjellet er Berghof. Adolf Hitlers feriested.

Pierrot får ikke lov til beholde sitt franske navn og han må bryte kontakten med Anshel. For sin egen sikkerhet, som tante Beatrix sier.

Führeren viser seg til å være glad i gutten, men hva vil skje med et barn som blir tatt under Hitlers vinger?

Den gradvise forvandlingen av en snill gutt til en maktsyk forræder gjorde meg sint og opprørt. Jeg kunne riste den teite gutten, som tystet og dermed fikk tanten henrettet. Samtidig stiller seg spørsmålet: er det så lett å forbli som en er, hvis man er utsatt i årevis for propaganda og hjernevask?

En sterk bok om en gutts forvandling og lengsel, om makt, forræderi og sorg.

Anbefales på det sterkeste!

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

Advertisements

Bienes historie, av Maja Lunde

bienesBoken «Bienes historie» handler ikke bare om bier, den er også en fint fortalt roman om familierelasjoner og brutte drømmer

Romanen er delt i tre tidsplan med tre hovedpersoner. Den ene delen er om William og foregår på 1850-tallet, i England. Han er en lærd mann, men med en overveldende selvforakt, og tåler dårlig at arbeidet hans med å konstruere en ny og forbedret bikube ikke blir en suksess. Han har kone og syv døtre som han knapt enser, og en sønn som han har store forventninger til.

George er birøkter og lever i 2007, i USA. Han driver i liten skala, og tar godt vare på biene sine, men opplever likevel at noen kuber plutselig blir forlatt, bare dronningen og noen få bier er igjen. Den lille familiebedriften sliter, konen vil helst selge, og deres eneste sønn har ikke lyst til å overta driften.

Bokens tredje del er fra 2098, og foregår i Kina. Hovedpersonen er Tao som arbeider med pollinering av frukttrær. Verden har mer eller mindre stoppet opp, det er stagnasjon og hungersnød overalt, siden biene og andre pollinerende insekter er helt forsvunnet. I Kina er det litt bedre enn i andre deler av verden, siden landet var tidlig ute med manuell pollinering. Men Tao lever et trist liv, med hardt arbeid, lite mat og ingen utsikter til en bedre framtid. Likevel har hun et håp om at sønnen skal få det bedre enn henne selv.

De ulike fortellingene blir fortalt vekselvis, og det er i starten lite som tyder på at de har noe særlig til felles, bortsett fra biene. Men etter hvert faller brikkene på plass, og man ser sammenhengene som binder de tre livene sammen. Det er gjort på dyktig vis, og i kombinasjon med godt språk som nyanserer fint mellom de tre personene, er dette en helstøpt fortelling.

Boken er på sett og vis misjonerende – den gjør det tittelen sier, den forteller bienes historie, på et tidspunkt hvor vi fortsatt kanskje kan snu den skremmende utviklingen. Biene er som kjent i tilbakegang, sammen med humlene. Uten dem mister vi minst en tredjedel av all matproduksjon i verden, noe som vil få vidtrekkende konsekvenser for hele vår sivilisasjon. Om virkeligheten skulle ende så dystert som boken beskriver, bør vi gjøre noe umiddelbart. Vi må gi rom for flere blomsterenger, redusere bruk av sprøytemidler, passe på at biene i det industrialiserte jordbruket ikke blir overarbeidet… Det er flere årsaker til biedøden, og vi må trå til på mange måter.

Heldigvis er ikke situasjonen like dyster i Norge. Selv om en del villbie-arter, og humlene, er truet, er det ikke tegn til massiv biedød her til lands. I Norge dør ikke biene, men birøkterne, blir det sagt, det er færre og færre som driver med bier. Det kan man jo heldigvis gjøre noe med, uten for store anstrengelser.

Historien om biene ender også med forsiktig optimisme, både for vår del, og for biene. Den ender også med en enkel moral: bier kan ikke temmes, de kan bare røktes, og få vår omsorg.

Maja Lunde har tidligere skrevet barne- og ungdomsromaner, boken hennes Battle, er anmeldt her på bloggen.

Boken kan lånes både på papir og som e-bok.

Jeg gir deg sola av Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg personlig, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt.

Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Se her om skolebiblioteket ditt har papirboken. Den er tilgjengelig som e-bok for alle elever på vgs i Hordaland (samme lenke).

Denne omtalen ble først publisert i sin helhet på min egen blogg Så rart.

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland er siste bok i den nydelige trilogien til Helga Flatland. Denne gangen er det historiene til bygdens lege Ragnhild, Tarjei sin mor Karin, Tarjei sin far Hallvard og Bjørn, han som overlevde turen til Afghanistan der hans tre kamerater ble drept i en bilbombe vi får lese. Ekteparet Karin og Hallvard har opplevd noe av det verste som kan ramme et menneske, tapet av et barn. I forrige bok fikk vi se hvordan datteren deres Julie opplevde at foreldrene hennes forsvant bort fra henne, mens denne gangen får vi se hvordan de selv kommer seg gjennom sorgen. For de kommer seg videre på et vis, men veien er uendelig lang og vond. Legen Ragnhild er den som har hjulpet og forsøkt å hjelpe alle i den lille bygden gjennom katastrofen som rammet dem da Trygve, Tarjei og Kristian kom hjem i kister. Hun har vært tilgjengelig både på kontoret og hjemme når det måtte være og oppsøkt de hardest rammede. Når ettervirkningene etter katastrofen begynner å stilne, kommer tomheten og ensomheten, en konsekvens av at alt hun har gitt opp for å være det fyrtårnet hun er. Bjørn, som tilfeldigvis var syk og ikke med i bilen den dagen de tre kameratene døde, sliter også med å leve videre. Han blir stadig konfrontrert med det samme heltebildet av kameratene i uniformer, og det hele virker så meningsløst. Hvorfor dro de til Afghanistan i det hele tatt, og hvem er han nå, uten dem? Personlig ble jeg mest berørt av Karin sin historie. Jeg blir både sint på valgene hun tar, samtidig som jeg skjønner dem og synes det er godt at hun kommer ut av den apatiske tilværelsen under treet med vin i kaffekoppen.

Jeg liker virkelig disse bøkene og synes det er utrolig hvilken innsikt forfatteren gir oss til de ulike karakterens sorg og opplevelse av en katastrofe. Vi får kanskje ikke alle svarene, men vi får likevel fullendte historier. Om du ikke har lest de to første bøkene, kan du lese om den første her.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Hvem er du, Alaska? av John Green

Dette er ei vakker, spanande, trist og morosam bok om å leita etter eit anna menneske, og enda opp med å kanskje finna seg sjølv.

Cover: Hvem er du, Alaska? av John GreenHvem er du, Alaska? handlar om Miles Halter, som flyttar frå Florida til Alabama for å gå på internatskulen Culver Creek. Heime har han ingen vener og er lite populær, og er mest oppteken av siste ord. Han håpar at den nye skulen skal opna døra til noko anna enn livet han lever no.

“François Rabelais. Han var dikter og greier. Og hans siste ord var ‘Jeg drar på leting etter et Stort Muligens.’ Det er derfor jeg drar. Så jeg ikke trenger å vente til jeg dør før jeg begynner å lete etter et Stort Muligens.”

På Culver Creek møter han Obersten, Takumi og den vakre og fasinerande Alaska. Ho røyker for å døy, har eit heilt livsbibliotek ho vil lesa gjennom og planlegg dei beste skøyarstrekane i skulen sin historie. Miles, som dei andre, fell pladask for Alaska, men når livet plutseleg vert snudd på hovudet står han att med alle spørsmåla. Kva er historien hennar? Kvifor vel ho som ho gjer? Kven er eigentleg Alaska?

John Green ville skriva ein historie om ungdom som opplever tap, sorg og skuld. Men Hvem er du, Alaska? er òg ei historie om venskap og håp, og om at dei siste orda kanskje ikkje er dei viktigaste. Dette var debutromanen til Green, og den vart godt motteken, men den store internasjonale gjennombrotet hans kom ikkje før i 2012 med The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen). Den gjorde at òg hans tidlegare forfattarskap fekk merksemd – vel fortent, spør du meg.

Sjå her om biblioteket ditt har boka, eller på engelsk – eller ei av dei andre bøkene til John Green.

Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn

Henrik er ung, det er sommer og han venter på at Kjersti skal komme tilbake fra ferie. Han er forelsket og redd for at hun ikke har tenkt like mye på ham der hun har kost seg på sitt livs ferie i Italia i følge facebook. Onkel Simon er samtidig veldig syk og flytter denne sommeren inn hos Henrik og moren. Ingen forteller ham det, men Henrik forstår at dette er alvorlig og at det kun går en vei for onkelen. Så vakker du er er historien om Henrik som er i ferd med å bli voksen samtidig som han ser sin store helt, storebrors- og farsfigur onkel Simon bare bli sykere og være den som trenger hjelp og pleie. Dette er min første bok av Tjønn som forøvrig er en forfatter jeg har hørt veldig mye bra om før. I går fikk han Brageprisen for nettopp Så vakker du er i kategorien Barne- og ungdomsbøker. Uten at jeg har lest de andre nominerte kan jeg si at boken er prisverdig og jeg synes det passet fint å skrive en anmeldelse av boken dagen derpå utmerkelsen.

"Så vakker du er - ungdomsroman" av Brynjulf Jung Tjønn

  At Simon har vært en viktig person for Henrik får vi vite gjennom forskjellige tilbakeblikk i historier der Simon og Henrik har vært sammen, frem mot da de fant ut at han var syk og til han nå ligger på dødsleiet. I løpet av disse korte historiene skjønner vi hvor nære de to var og hvor tungt dette må være for Henrik. I tillegg mestrer Tjønn det å blande et tungt tema med et mer typisk ungdomsboktema, nemlig forelskelse på en god måte. Livet består av både sorg og glede og Henrik forsøker å takle det så godt han kan. Han forteller blant annet Kjersti hvor rart det er at man kan være både så glad og så ulykkelig på samme tid. Brynjulf Jung Tjønn skriver i en kort og antydende form der en del også er underforstått. Det at boken ikke har skilt ut dialogene i teksten forsterker det poetiske inntrykket. Boken er sår og følelsesladet samtidig som den faktisk er lett tilgjengelig. Så vakker du er tar opp noe tungt og vanskelig, det å miste noen som står deg nær, på en overkommelig måte, samtidig som den har et godt og rikt språk. Det er rett og slett utrolig hvor mye og hvor godt Tjønn klarer å formidle på de 114 sidene som i tillegg har korte kapitler. Det gjør ikke bare boken til en god ungdomsbok også for de som vegrer seg for å lese, men en sterk leseopplevelse for de aller fleste vil jeg påstå. Jeg har merket meg at også flere andre norske forfattere skriver ungdomsbøker i en lignende form, som Aina Basso og Tor Fretheim, og som i de nevnte tilfellene er det ofte vellykket også.

Agnes i senga

Agnes i sengaAgnes i senga er kanskje det mest kjente palindromet på norsk – et ord eller en frase som betyr det samme når det leses forlengs og baklengs. Boken til Heidi Linde handler om nettopp dette: Agnes som ligger i senga.

Hun har nettopp blitt dumpet av kjæresten sin, William, som har funnet seg en ny. Dermed må hun flytte ut av leiligheten hans, og faren lar henne bo i en leilighet hvor en av leieboerne hans, Åsa, bor. Åsa er i praksis i 6 uker, og har latt mye av sine personlige saker bli stående igjen. Det første Agnes gjør når hun flytter inn er å dra sengen fra soverommet til stuen, og legge seg i den. Hun er sykemeldt fra jobben som flyvertinne (‘flight attendant’) og tilbringer mesteparten av de neste to ukene til sengs, mens hun sørger over det brutte forholdet.

I løpet av boken får vi tilbakeblikk til Agnes’ forhold til William, og til forholdet til far og bror. Det tegnes et selvutslettende og ubehjelpelig bilde av hvordan Agnes forholder seg til dem. Ingen av mennene virker spesielt sympatiske, og man aner at Agnes ikke taper mye ved bruddet med William, eller ved å holde avstand til familien. Bare hun kommer seg over ydmykelsen over å bli avvist kommer hun nok til å klare seg helt utmerket, tenker jeg mens jeg leser – og da er det gjerne ikke så dumt å legge seg til sengs et par uker.

Etterhvert dukker Samuel opp, han prøver å finne Åsa, som han trodde han hadde et forhold til. Agnes forteller ham løgner om både Åsa og seg selv, og vikler seg inn i en labyrint av usannheter, til det hele bryter sammen og Agnes må velge annerledes

Jeg kjenner meg igjen i måten boken beskriver sorgen over å bli avvist, ydmykelsen over at den du er glad i velger en annen. Agnes tillater seg selv å synke ned i ynkelig selvmedlidenhet — hun dikter opp scenarier om sin egen begravelse hvor William sørger tungt (og hvor Samuel på fiffig vis har en rolle, før han en gang er presentert i boken), og triumferende telefonsamtaler med eksen, når han ringer for å tigge henne om å komme tilbake. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i slike patetiske fantasier, og alle kan forstå at det er en del av det å bygge opp selvbildet igjen.

Agnes i senga kan minne om bøkene om Bridget Jones – bare mørkere. Heidi Linde blander det tragikomiske med det tragiske på elegant vis, hun får meg til å rødme av Agnes pinlige øyeblikk, samtidig som jeg føler sterkt med henne.

Det er i det hele tatt behagelig å lese en ‘feel good’ roman mens man samtidig opplever at man leser kvalitet. Som å spise mørk sjokolade – det er snop, men med sunne antioksydanter.

Har skolebiblioteket ditt boken?

Himmelen begynner her Jandy Nelson

Dette er ei bok som eg vart interessert i å lesa då me fekk ho inn på biblioteket i fjor. Ho vart mykje utlånt, så eg gløymte å lesa ho sjølv.
Men no har eg. Eg har lese og no vil eg skrive ho. Ho er nemlig ganske fantastisk!
Eg fekk ei sånn deilig kjensle då eg las den boka! Eg gledde meg til kvar gong eg skulle ta ho fram. Eg ville aldri at den skulle slutta.

Hovudpersonen er Lennie. Ho har lese «Stormfulle høyder» 23 gongar, og ho skriv på alt. Ho skriv på lappar, kvitteringar, posar, serviettar, pappkrus, skoa sine…
Kult!
Karakterane i boka er så stilige! Lennie er ei samansatt jente. Ho er sikker og usikker på ein gong. og ho er morsom! Lennie har ein hippi-onkel, ei kunstner-Besta, og ei ellevill og feministisk besteveninne. I tillegg er det Toby, den triste og kule og dyrevennlige skater-typen. Det er Joe, den heilt vanvittig, overnaturleg vakre og musikalske (og halvt franske) nye, guten på skulen. Og så er det Baily! Baily var Lennie si elskede storesøster, men ho døydde brått.
Dette er historien om korleis Lennie, som fram til ho har «levd i søvne» i skuggen av Baily, må finna vegen ut av sorga. Det er ein kronglete veg. Den er trist og sår, men og romantisk og til tider svært komisk! Lennie må finna ut kven ho er, utan Baily. Er det lov å vera forelska når du er i sorg? Er det lov å kysse den som var kjærasten til ho som er død?

Her blir det forviklingar! Og romantikk. Og veldig mykje tårer (ja, eg grein ikkje, men Lennie grin ofte. Dei andre karakterane grin og litt!) og latter! Og forunderlige formuleringar. Og ein del klisjear.
Eg elskar det!
Eg syns boka var glimrande fordi eg vart overraska! Når forteljinga balanserte på grensa til å vera for platt eller for sentimental, kunne plutseleg alt snu og eg sat og lo med boka i fanget!
Digg!
Les sjølv!

%d bloggarar likar dette: