MISS av Synne Sun Løes

Ea er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og «en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert»? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

«PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) «(s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

«Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest «(s. 93).

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Innlegget ble publisert her først.

To fengende ungdomsbøker

One of Us Is Lying av Karen McManus er flere steder kalt en blanding av blant annet The Breakfast Club og Pretty Little Liars. Utgangspunktet er at en tenåringsgutt dør mens fem ungdommer er samlet til gjensitting, og alle, inkludert politiet, antar at det må være en av dem som har gjort det. De fire har merkelapper som nerd, idrettshelt, skjønnhetsdronning og kriminell og det er vel her sammenligningen med TBC kommer fra, for mesteparten av boken foregår ikke mens de fem sitter igjen sammen på skolen, men etterpå.

De fire som kommer ut derfra levende kjente hverandre ikke nødvendigvis så godt, men nå får de en felles skjebne som hovedmistenkte i en drapssak og blir tvunget til å samhandle og forholde seg til hverandre. Når offeret i tillegg drev en sladrenettsted der han hengte ut skolekamerater sine skitne og flaue hemmeligheter, mangler det ikke på motiv. Det er disse fire tenåringene vi følger i boken som går i en del klisjefeller, og er muligens lite troverdig til tider,  men den var så utrolig underholdende og fengende at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Blir ikke overrasket om denne ender opp på en skjerm av noe slag.

En annen fengende, men mer realistisk ungdomsbok er den norske debutanten Camilla Stormo sin Kan vi bare late som. Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er. I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra.

Camilla Stormo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste.

Sjekk her om ditt skolebibliotek har One of Us is Lying og Kan vi bare late som.

If I Was Your Girl av Meredith Russo

Denne amerikanske ungdomsboken dukket først opp på min radar litt tilfeldig. Jeg oppdaget så at den var en liten snakkis hos YA-bloggere, og i januar fikk den Stonewall Award under Youth Media Awards i USA. Dette er definitivt en bok der jeg tenkte jeg kunne utvide horisontene mine litt, da den er skrevet av en transkvinne og handler om en ung transkvinne.

Boken handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn den nok vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boken!

Innlegget ble først publisert her.

 

Sterk ungdomsbok om voldtektskultur

Asking for it av Louise O´Neill  foregår i en irsk småby der vi møter tenåringer som stort sett kommer fra rike velstående familier. Emma er hovedpersonen, og hun er ikke blant de rikeste, men hun er den peneste og mest populære, alfahunnen om du vil, på skolen. Hun har selvtillit, nyter oppmerksomhet og mener at hun fortjener beundringen og statusen hun har fått. På en fest blir hun både full og tar dop og våkner opp utenfor sitt eget hus i svært dårlig forfatning. Hun aner ikke hva som har skjedd. Det viser seg at de fleste andre på skolen vet det da det er lagt ut en rekke bilder av henne naken sammen med noen av de lokale fotballheltene. På bildene er hun ganske tydelig bevisstløs mens flere gutter utfører både nedverdigende og seksuelle handlinger mot henne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hovedpersonen vi presenteres for i denne boken er heller lite sympatisk. Hun er for eksempel lite hyggelig og raus mot sine nærmeste venninner og manipulerer mennesker rundt seg. På den aktuelle kvelden der bildene ble tatt, går hun kledd svært utfordrende, hun er full, hun tar i mot dop hun ikke har prøvd før, og hun legger an på og har sex med en av de anklagde tidligere på kvelden. Denne settingen gjør det noe utfordrende for de utenfor og det setter også leseren på prøve. Du verken sympatiserer med eller blir knyttet til Emma, eller noen andre for den saks skyld, noe som gir deg et mer åpent perspektiv. I tillegg til dette mener ikke Emma i utgangspunktet selv at hun har blitt voldtatt og broren og vennene hennes anklager henne og blir flaue når ryktene begynner å gå og bildene så kommer.

Den noe vage beskrivelsene av bildene fra kvelden er det som er aller mest ubehagelig ved denne boken for meg.  Det fremgår av beskrivelsene av bildene at Emma er passiv og mest sannsynlig ikke bevisst. Jeg blir rett og slett kvalm av hva guttene, og en av dem var godt voksen, gjør mot denne jenten som virker tydelig bevisstløs. Beskrivelsene er som sagt vage, men vi skjønner likevel, og det er utnyttelsen og nedverdigelsen som gjør så vondt, og at bildene blir spredt for hele verden gjør det hele bare enda verre.

Dylan on top of that girl (me, me, that can`t be me, that`s not me) his hands over the (my – no, her) face, as if to cover her up. She has no face. She is just a body, a life-size doll to play with. She is an IT. She is a thing. (me, me, me, me, me) I don`t remember. I…. (loc 1468)

Boken hopper etter hvert fremover i tid og Emma får etter hvert oppleve lokalsamfunnets og medienes reaksjoner på denne saken. Publiseringen av bildene gjør at saken ikke kan glemmes eller gjemmes bort som hun helst vil og den blir diskutert både i aviser og radio. De fleste er nok enige i at dette ikke er god oppførsel, men det er vel først og fremst dumme guttestreker av noen som har drukket for mye. De fleste er heller ikke nådige i sin dom over hun som ønsker å ødelegge livene til disse populære idrettsguttene over noe hun virker å ha lagt opp til selv. Ba hun om det?  Er det riktig at disse unge guttene skal få karrierene sine ødelagte, bli merket for livet, komme i fengsel? Var ikke de like fulle og neddopet? Emma husker ingenting, og det gjør kanskje ikke de heller. Vi får aldri høre deres side av saken, men vi får likevel oppleve at folk flest er på guttenes side og kommentarene som blir skrevet under bildene er rett og slett grusomme mot Emma.

Ved at boken hopper frem i tid får vi se hvordan hendelsene preger Emma etterhvert som både hun og de rundt henne har tatt inn over seg hva som har skjedd. Det aller mest opprørende er i grunn at det er Emma som er skamfull og utskjelt etter det disse unge mennene har gjort. I tillegg gjør hennes status som alfahunn at en del godter seg over hennes fall, mens guttenes tilsvarende status gjør at de får mye støtte, og disse holdningene vedvarer også i tiden etterpå. Forfatteren sier dette i etterordet:

We need to talk about rape. We need to talk about consent. We need to talk about victim-blaming and slut-shaming and the double standards we place upon our young men and women. (loc 3368)

Det er virkelig skremmende hvis denne typen holdninger er representative for mange ungdom og voksne i dag.  I USA har det værtflere lignende saker med fyllevoldtekter der gjerningspersonene stort sett slipper unna, og spesielt hvis de er unge hvite lovende menn. I vårt eget land får det meg til å tenke på både Hemsedal-saken, men også en aktuell sak i Bergen om en russegjeng sin seksualiserte og nedverdigende sang om mindreårige jenter. Det er heldigvis stor forskjell på ord og handling, men det virker likevel å være  et uttrykk for noen skremmende holdninger.

Asking for it er en veldig ubehagelig bok, og en følelsesmessig utmattende opplevelse. Jeg gikk gjennom en prosess der noen prinsipper ble rokket ved, ble både styrket og svekket, og det er lærerikt. Louise O´Neill får frem hvor vanskelig det er for offeret å ta denne kampen. Vi skjønner hvor vondt det er for Emma å skulle være den som «ødelegger» liv, guttene og familiene deres, og sin egen familie ikke minst. Og så er det skammen hun kjenner og hvor vanskelig det er å stå opp til tross for den. Boken får meg til å tvile på om kampen virkelig er verdt det for Emma, noe som gjør meg sint. Som forfatteren sier i etterordet:

We teach our girls not to get raped with a sense of doom, a sense that we are fighting a losing battle. (loc 3359)

Asking for it av Louise O´Neill er en irsk ungdomsbok som var en av fire honoree-bøker, en slags kortliste, til Printz under Youth Media Awards. Printz er en pris som går til forrige års beste ungdomsbok, basert på litterære kvaliteter.

Se her om skolebiblioteket ditt har boken.

Innlegget ble først publisert her.

 

Danielle av Ida Jackson

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: «William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?» William sier: «Unggghhhhhhhhh.» (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Et svik som forfatteren etter min mening behandler litt for lett.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert her.

 

Alice A4, : Vakkert og mørkt.

Lena Lussand Iversen i 2MM ved Langhaugen vgs har skrevet om Alice A4 av Inger Bråtveit, som er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris:

Alice A4 er den tredje romanen utgitt av forfatteren Inger Bråtveit, tidligere kjent gjennom romanene Munn mot ein frosen fjord(2002), og kritikerroste Siss og Unn(2008).  Romanen går i en mørk og gripende dialog med Lewis Carols’ roman Alice i Eventyrland som ble gitt ut for 150 år siden i år. I Inger Bråtveit sin bok er ikke Alice lenger fra det viktorianske borgerskapet, men er en ung jente fra en drabantby, som bor sammen med søsteren og moren sin. En dag møter hun en eldre mann med bil, og sammen kjører de for å finne Wonderland.

Noe av det første en legger merke med boken rent estetisk er hvordan mengden tekst på hver bokside varierer. Dette viser til hvordan forfatteren mener vi skal lese boken, og gir et hint om at dette er ikke en roman i den tradisjonelle forstand. Oppsettet gir assosiasjoner til lyrikkens verden, og i selve teksten har forfatteren tatt i bruk poetiske virkemidler for å beskrive følelser, hendelser, og personer:
”Karusellen vart ei elv og elva delte seg, og bakom blokka skimta eg eit hav eller ein slags sjø. Eg lurte på om eg hadde livet framføre meg eller bak meg” (s.18).
Dette er tidlig i boken og vi får et glimt av hva det er som kommer i Alice sin fremtid. Sjøen som er nevnt er nok Tåresjøen, som er hva romanen åpner med, og som blir nevnt flere steder. Sjøen ble skapt av tårene til en mor eller far som mistet sønnen sin, men forelderens egen sorg minsker sjansen for å finne barnet. ”Då mora skjøna at sorga hennar stod i vegen for å finne barnet att, gret ho berre meir”(s.5). Dette er kanskje et symbol på den frustrasjonen og sorgen som kommer av å være i en vanskelig situasjon, og er en parallell til da Alice gråter så mye at hun nesten drukner i dem i den opprinnelige romanen. Den kan også være et symbol på en såkalt ”ond sirkel”.

Boken er skrevet som fra en voksen Alice sitt perspektiv hvor hun ser tilbake til på livet sitt, og reflekterer over det som hendte den gang gjennom å fortelle det til en du-person, mannen hun møtte da hun var ung. Handlingen er ikke kronologisk, men vi greier likevel å få et bilde over hva som skjedde. Likevel havner selve handlingen i bakgrunnen på grunn av den betydelige bruken av symboler og bilder, i tillegg til at historien ikke blir fortalt kronologisk.  I stedet havner fokuset på følelsene og det inntrykket du får av de forskjellige bildene Inger Bråtveit maler med ordene sine.

Det er spesielt en følelse av uhygge som går igjen i boken. Dette kommer ikke fra Alice selv, men fra vi som lesere, som med gru følger med på at denne 14 år gamle jenten faller for en mann som åpenbart er ganske mye eldre enn henne selv.  Det er også en mengde episoder som sender en uhyggelig følelse gjennom leseren. ”(…)Dei rosa, då, spurde eg, og geispe medan augneloka lukka seg halvt i enden av den neste setninga. Plommefersken, sa du, og tenkte nok ditt og at dette gjekk mest for lett, då eg, ikkje lenge etterpå, lena den vaklande kroppen min innåt din.” (s.92).

 Hva som skjer etter dette utdraget kan nok de fleste gjette seg til. Denne typen hendelser skjer flere ganger i løpet av romanen. Du får et klart inntrykk at det forholdet som disse to har mellom seg er ikke et sunt og balansert kjærlighetsforhold mellom to likestilte individer, men heller en som tar ledelsen over en svakere motpart. Dette blir vist i for eksempel dette utdraget: ”Eg veit ikkje kva eg skal gjera med deg, seier du. Du skal syna meg verda di, seier eg. Vil du verkeleg det, sa du og sette deg til ved flygelet. Ei skodde kom sigande, la seg over oss med dei svarte og kvite tangentene gjekk opp og ned” (s. 48). Her blir det vist at han manipulerer henne på samme måte som han spiller et instrument, får henne til å mene og gjøre det han ønsker.

I løpet av romanen Alice sin fortelling blir av og til avbrutt av en annen. Om det er du-personen som snakker, eller om det forfatteren selv som snakker er uvisst, men konteksten er ofte en slags beskjed, både til Alice, men også leseren. ”Hugs berre éin ting, Alice & alle de andre: At det å mista seg sjølv er ein like stor kunst som å finna seg sjølv att.” (s.85) Her har også forfatteren brukt tegnet ”&” i stedet for å bruke bokstavene til å skrive ”og”. Dette setter denne tekstbiten enda mer vekk fra resten av romanen, og vender oppmerksomheten mot sitatet.

Boken Alice A4 er et kunstverk av en roman, med vakre og intrikate, poetiske bilder og symboler ulikt noe jeg har sett før. Med temaer som seksualitet, kjønn, oppvekst og følelser, er historien høyst aktuell, både for ungdom og voksne. Selv om handlingen havner i skyggen, er det fortsatt mye å sette pris på om en velger å lese boken.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

John Boyne-Gutten på toppen av fjellet

Den nye uforglemmelige, sterke boken fra forfatteren av «Gutten i den stripete pyjamasen».

Året er 1936.

Pierrot, mamma og hunden D’Artagnon bor i Paris. Faren, som er tysk overlevde første verdenskrigen, men minnelsene, erfaringene og opplevelsene derfra gjorde at krigen likevel drepte ham. Han orket ikke å leve med traumaene og kastet seg foran toget.

Pierrots beste venn er Anshel, som bor i samme hus. Han er stum og er glad i å skrive historier og fortellinger. Guttene har oppfunnet et eget tegnspråk, de prater i timevis og vokser opp som brødre. Pierrot er snill, imøtekommende og bryr seg.

Men mamma blir syk og dør.

Tante Beatrix, som han har aldri truffet før tilbyr seg å oppdra ham. Men han må forlate Frankrike og komme til Østerrike til et sted oppe på fjellet, hvor hun jobber som husholderske.

Stedet på toppen av fjellet er Berghof. Adolf Hitlers feriested.

Pierrot får ikke lov til beholde sitt franske navn og han må bryte kontakten med Anshel. For sin egen sikkerhet, som tante Beatrix sier.

Führeren viser seg til å være glad i gutten, men hva vil skje med et barn som blir tatt under Hitlers vinger?

Den gradvise forvandlingen av en snill gutt til en maktsyk forræder gjorde meg sint og opprørt. Jeg kunne riste den teite gutten, som tystet og dermed fikk tanten henrettet. Samtidig stiller seg spørsmålet: er det så lett å forbli som en er, hvis man er utsatt i årevis for propaganda og hjernevask?

En sterk bok om en gutts forvandling og lengsel, om makt, forræderi og sorg.

Anbefales på det sterkeste!

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

Elevanmeldelse: Vakkert om snø, sorg og ansvar

Tiril Broch Aakre: Redd barna
125 sider
Flamme Forlag 2015

Anmeldt av Ingrid Bratland Lund, 2MM og jurymedlem i Ungdommens kritikepris

”Snøen laver ned gjennom trekronene, lyser i nattemørket. Smelter inn i bekken som bryter opp av isen, forsvinner inn i iståken over tjernet. Faller mykt over den stille stien, gjennomhullet av sølespor. Dekker rododendronbusken på baksiden av det hvite huset i kanten av skogen og legger seg som en liten lue på stauren med meiseboller i grønne nett. Drukner i mørket i dalen sett mellom trærne. Drysser over hustaket og vokser som et tykt teppe på plattingen.” (s.9)

Tiril Broch Aakres første roman innledes med en skildring av et vakkert snølandskap. Men den kalde vinteridyllen brytes raskt og brutalt.

Ektemannen har dratt på forretningsreise til Brussel, og Tanja er alene med de to barna de har sammen. Sorgen over å ha mistet en tenåringsdatter og frykten for å miste de to gjenværende barna preger henne sterkt. Hvordan skal hun klare å overkomme sorgen, redde sine to barn og samtidig leve normalt? Og hvorfor mener noen at ektemannen har dratt til Paris, og ikke Brussel?

De hverdagslige hendelsene som beskrives i store deler av Redd barna kan muligens virke litt oppbrukt. En familie på fire som er bosatt i en bygd, en tilsynelatende vanlig mandag i desember. Likevel blir leserens interesse opprettholdt av nye konflikter og uventede vendinger. Bokens stadig ubesvarte spørsmål, samt den indre og ytre dramatikken er også med på å gjøre at boken er vanskelig å legge fra seg. Enkelte ganger kan det derimot gå i overkant lang tid mellom hvert høydepunkt.

Redd barna er selvsagt ikke bare beskrivelsen av en tilfeldig kjernefamilies hverdag. I løpet av boken gir forfatteren hint om bokens egentlige tema. Familien har for eksempel flyttet fra Oslo etter 22. juli, tenåringsdatteren er død og de to gjenlevende barna i huset stiller stadig flere spørsmål om flyktningkrisen og asylbarna.

”- Men hvorfor vil de ikke passe på de barna? Hvorfor sa de ikke stopp? Spør hun.
– Jeg skjønner det ikke, jeg heller, sier jeg.
– Er de ikke voksne? Spør Tore.
– Jo, de er voksne.
– Det går jo ikke an å glemme barna, sier Jorid.” (s.33)

Slik formidler forfatteren et budskap som er like viktig som det er aktuelt: vi må ta vare på barna. Både asylbarna og våre egne.

Budskapet blir imidlertid ikke formidlet på den harde og påtrengende måten. Fortellingens budskap og moral dukker gradvis opp mellom vakre skildringer, tilbakeblikk på familiens fortid og hverdagslige hendelser som leseren kan kjenne seg igjen i. Språket og setningsoppbyggingene er dessuten varierte og kreative, slik at boken ikke blir for statisk eller stillestående. Likevel/I tillegg skriver Aakre med en minimalistisk stil som gjør at den heller aldri blir tung å lese.

Noe av det mest imponerende med språket til forfatteren er likevel hvordan hun lar leseren bli kjent med hovedpersonen. På grunn av innblikket i Tanjas tanker og følelser forstår man fort at hun ikke akkurat er firkantet. Hun er sammensatt, spennende og interessant, og reagerer på både forventede og uventede måter. I tillegg har hun en klar utvikling fra start til slutt, til tross for hele romanens handling foregår i løpet av en dag.

Gjennom nettopp denne dagen får Tiril Broch Aakre formidlet mer enn man skulle tro. Ikke bare beskriver hun en sterk og gripende historie, hun forlanger også at leseren ikke skal glemme asylbarna – eller egne barn. Dette klarer hun med et språk som gjør at romanen ikke bare er underholdende, men også veldig vakker. Redd barna er en roman som virkelig gjør inntrykk og som sent vil bli glemt. Alt i alt en svært imponerende debutroman!

Se her for e-bok eller om ditt skolebibliotek har den trykte boken.

Til vestisen -Tor Even Svanes

Mari er nyutdannet veterinær og skal på sitt første oppdrag som inspektør på en selskute for å følge opp om alt går etter forskrift.

Som ung kvinne blant sjømenn, som i tillegg er tøffe selfangere, skyttere og flåere blir det klart fra begynnelsen, at dette kommer til å bli en iskald bok.

Når skuta kommer til kysten av Grønland og selfangst begynner, er skildringene av fangstmåten nesten ikke til å holde ut for en som er glad i dyr. Forfatteren dømmer ikke, her skildres kun fakta.

Mari registrerer store avvik i fangsten. Sel blir skutt flere ganger, uten skikkelig presisjon, selunger blir krøket med hakapiken levende og mye «skadeskyting» gjør at mange sel drukner pinefull. Når hun påpeker avvikene og foreslår flere pauser for skyttere, slik at dem kan konsentrere seg på mer nøyaktig skyting for å unngå dyreplageri, blir mennene forbannet og den allerede ubehagelige stemningen blir enda mer forsterket.

En dag brekker telefonmasten i vindstille, klærne hennes forsvinner fra dusjen og sigarettlukten foran døren hennes viser at noen står utenfor og vil skremme henne.

En iskald spenning bygger seg opp i boken og den beherskete språkstilen er nervepirrende.

En tynn bok med tungt innhold, som er vanskelig til å legge fra seg. Tar deg en kveld foran peisen, når det snør og er kalt ute og la deg drar rett inn i frykten.

Les her et intervju med forfatteren om boken.

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarmerende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på min egen blogg tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS.

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsenkommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.

Trykk her for å låne e-boken eller se om ditt skolebibliotek har den trykte boken. 

← Eldre innlegg

action ADHD Afrika Australia Biografi Depresjonar Dikt Drama Dysleksi dystopi egypt engelsk England ensomhet Europa Evolusjon Fantasy Fattigdom film Flyktningar forelskelse Forskning fotball gatebarn Hekseprosessar Hekseprosesser hijab Historie Humor Intriger Jul kjærleik Kjærlighet Kreft Krig Krim kulturer lettlest Lojalitet Magi mobbing musikk Mytologi Naturfag Nederland Norge Noveller Oppvekst psykisk sjukdom psykisk sykdom Religion Romantikk Rusmidler Samfunnsfag Science fiction Selvmord Serie Sirkus Sjøfortelling Sjølbiografisk Sjølvmord sorg Spenning Svindel Tegneserie Ungdoms Ungdomsbøker Ungdomslitteratur Unge voksne USA vennskap Vikinger Vitskap vold ære

Arkiv

Arkiv Vel månad november 2017  (1) oktober 2017  (1) mai 2017  (2) september 2016  (1) februar 2016  (4) januar 2016  (3) desember 2015  (1) november 2015  (1) oktober 2015  (1) september 2015  (2) august 2015  (2) juni 2015  (2) mai 2015  (2) april 2015  (1) mars 2015  (1) februar 2015  (2) januar 2015  (2) desember 2014  (1) november 2014  (2) oktober 2014  (2) september 2014  (1) august 2014  (1) juli 2014  (1) juni 2014  (2) mai 2014  (2) april 2014  (2) mars 2014  (6) februar 2014  (3) januar 2014  (4) desember 2013  (3) november 2013  (5) oktober 2013  (1) september 2013  (4) mai 2013  (2) april 2013  (8) mars 2013  (1) februar 2013  (8) januar 2013  (2) desember 2012  (1) november 2012  (6) oktober 2012  (3) august 2012  (1) juni 2012  (3) mai 2012  (6) april 2012  (2) mars 2012  (5) februar 2012  (5) januar 2012  (11) desember 2011  (8) november 2011  (10) oktober 2011  (3)

Heimesidene våre

• Askøy vgs.
• Årstad vgs.
• Øystese gymnas
• Bergen Katedralskole
• Bergen maritime vgs. og fagskole
• Bjørgvin vgs.
• Fyllingsdalen Vgs.
• Laksevåg vgs.
• Lønborg vgs.
• Nordahl Grieg vgs.
• Olsvikåsen vgs.
• Tanks vgs.
• Tertnes vgs.
• Voss Gymnas

Andre bloggar

• Buskerud leser

Meta

• Registrering
• Logg inn
• Innleggstraum
• Kommentar-feed
• WordPress.com

Blogg på WordPress.com.

Personvern og infokapslar: Denne nettstaden brukar infokapslar. Ved å bruke denne nettstaden, seier du deg samd i bruken av dei.
For å finne ut meir, inkludert korleis du kontrollerer infokapslar, sjå her: Infokapselpraksis

• Abonner Abbonert
  • LeseHorden
  Registrer meg
  • Already have a WordPress.com account? Log in now.
• • LeseHorden
  • Tilpass
  • Abonner Abbonert
  • Registrer deg
  • Logg inn
  • Rapporter innhaldet
  • Vis nettstaden i Reader
  • Handsam abonnementa mine
  • Fald saman denne visingsruta

 

Lastar kommentarar …

 

Skriv ein Kommentar …

E-post (Required)

Namn (Required)

Nettside

%d