Alice A4, : Vakkert og mørkt.

Lena Lussand Iversen i 2MM ved Langhaugen vgs har skrevet om Alice A4 av Inger Bråtveit, som er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris:

"Alice A4" av Inger Bråtveit

Alice A4 er den tredje romanen utgitt av forfatteren Inger Bråtveit, tidligere kjent gjennom romanene Munn mot ein frosen fjord(2002), og kritikerroste Siss og Unn(2008).  Romanen går i en mørk og gripende dialog med Lewis Carols’ roman Alice i Eventyrland som ble gitt ut for 150 år siden i år. I Inger Bråtveit sin bok er ikke Alice lenger fra det viktorianske borgerskapet, men er en ung jente fra en drabantby, som bor sammen med søsteren og moren sin. En dag møter hun en eldre mann med bil, og sammen kjører de for å finne Wonderland.

Noe av det første en legger merke med boken rent estetisk er hvordan mengden tekst på hver bokside varierer. Dette viser til hvordan forfatteren mener vi skal lese boken, og gir et hint om at dette er ikke en roman i den tradisjonelle forstand. Oppsettet gir assosiasjoner til lyrikkens verden, og i selve teksten har forfatteren tatt i bruk poetiske virkemidler for å beskrive følelser, hendelser, og personer:
”Karusellen vart ei elv og elva delte seg, og bakom blokka skimta eg eit hav eller ein slags sjø. Eg lurte på om eg hadde livet framføre meg eller bak meg” (s.18).
Dette er tidlig i boken og vi får et glimt av hva det er som kommer i Alice sin fremtid. Sjøen som er nevnt er nok Tåresjøen, som er hva romanen åpner med, og som blir nevnt flere steder. Sjøen ble skapt av tårene til en mor eller far som mistet sønnen sin, men forelderens egen sorg minsker sjansen for å finne barnet. ”Då mora skjøna at sorga hennar stod i vegen for å finne barnet att, gret ho berre meir”(s.5). Dette er kanskje et symbol på den frustrasjonen og sorgen som kommer av å være i en vanskelig situasjon, og er en parallell til da Alice gråter så mye at hun nesten drukner i dem i den opprinnelige romanen. Den kan også være et symbol på en såkalt ”ond sirkel”.

Boken er skrevet som fra en voksen Alice sitt perspektiv hvor hun ser tilbake til på livet sitt, og reflekterer over det som hendte den gang gjennom å fortelle det til en du-person, mannen hun møtte da hun var ung. Handlingen er ikke kronologisk, men vi greier likevel å få et bilde over hva som skjedde. Likevel havner selve handlingen i bakgrunnen på grunn av den betydelige bruken av symboler og bilder, i tillegg til at historien ikke blir fortalt kronologisk.  I stedet havner fokuset på følelsene og det inntrykket du får av de forskjellige bildene Inger Bråtveit maler med ordene sine.

Det er spesielt en følelse av uhygge som går igjen i boken. Dette kommer ikke fra Alice selv, men fra vi som lesere, som med gru følger med på at denne 14 år gamle jenten faller for en mann som åpenbart er ganske mye eldre enn henne selv.  Det er også en mengde episoder som sender en uhyggelig følelse gjennom leseren. ”(…)Dei rosa, då, spurde eg, og geispe medan augneloka lukka seg halvt i enden av den neste setninga. Plommefersken, sa du, og tenkte nok ditt og at dette gjekk mest for lett, då eg, ikkje lenge etterpå, lena den vaklande kroppen min innåt din.” (s.92).

 Hva som skjer etter dette utdraget kan nok de fleste gjette seg til. Denne typen hendelser skjer flere ganger i løpet av romanen. Du får et klart inntrykk at det forholdet som disse to har mellom seg er ikke et sunt og balansert kjærlighetsforhold mellom to likestilte individer, men heller en som tar ledelsen over en svakere motpart. Dette blir vist i for eksempel dette utdraget: ”Eg veit ikkje kva eg skal gjera med deg, seier du. Du skal syna meg verda di, seier eg. Vil du verkeleg det, sa du og sette deg til ved flygelet. Ei skodde kom sigande, la seg over oss med dei svarte og kvite tangentene gjekk opp og ned” (s. 48). Her blir det vist at han manipulerer henne på samme måte som han spiller et instrument, får henne til å mene og gjøre det han ønsker.

I løpet av romanen Alice sin fortelling blir av og til avbrutt av en annen. Om det er du-personen som snakker, eller om det forfatteren selv som snakker er uvisst, men konteksten er ofte en slags beskjed, både til Alice, men også leseren. ”Hugs berre éin ting, Alice & alle de andre: At det å mista seg sjølv er ein like stor kunst som å finna seg sjølv att.” (s.85) Her har også forfatteren brukt tegnet ”&” i stedet for å bruke bokstavene til å skrive ”og”. Dette setter denne tekstbiten enda mer vekk fra resten av romanen, og vender oppmerksomheten mot sitatet.

Boken Alice A4 er et kunstverk av en roman, med vakre og intrikate, poetiske bilder og symboler ulikt noe jeg har sett før. Med temaer som seksualitet, kjønn, oppvekst og følelser, er historien høyst aktuell, både for ungdom og voksne. Selv om handlingen havner i skyggen, er det fortsatt mye å sette pris på om en velger å lese boken.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: