If I Was Your Girl av Meredith Russo

Denne amerikanske ungdomsboken dukket først opp på min radar litt tilfeldig. Jeg oppdaget så at den var en liten snakkis hos YA-bloggere, og i januar fikk den Stonewall Award under Youth Media Awards i USA. Dette er definitivt en bok der jeg tenkte jeg kunne utvide horisontene mine litt, da den er skrevet av en transkvinne og handler om en ung transkvinne.

If I Was Your Girl

Boken handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn den nok vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boken!
Innlegget ble først publisert her.
Advertisements

Sterk ungdomsbok om voldtektskultur

Asking for it av Louise O´Neill  foregår i en irsk småby der vi møter tenåringer som stort sett kommer fra rike velstående familier. Emma er hovedpersonen, og hun er ikke blant de rikeste, men hun er den peneste og mest populære, alfahunnen om du vil, på skolen. Hun har selvtillit, nyter oppmerksomhet og mener at hun fortjener beundringen og statusen hun har fått. På en fest blir hun både full og tar dop og våkner opp utenfor sitt eget hus i svært dårlig forfatning. Hun aner ikke hva som har skjedd. Det viser seg at de fleste andre på skolen vet det da det er lagt ut en rekke bilder av henne naken sammen med noen av de lokale fotballheltene. På bildene er hun ganske tydelig bevisstløs mens flere gutter utfører både nedverdigende og seksuelle handlinger mot henne.

Hovedpersonen vi presenteres for i denne boken er heller lite sympatisk. Hun er for eksempel lite hyggelig og raus mot sine nærmeste venninner og manipulerer mennesker rundt seg. På den aktuelle kvelden der bildene ble tatt, går hun kledd svært utfordrende, hun er full, hun tar i mot dop hun ikke har prøvd før, og hun legger an på og har sex med en av de anklagde tidligere på kvelden. Denne settingen gjør det noe utfordrende for de utenfor og det setter også leseren på prøve. Du verken sympatiserer med eller blir knyttet til Emma, eller noen andre for den saks skyld, noe som gir deg et mer åpent perspektiv. I tillegg til dette mener ikke Emma i utgangspunktet selv at hun har blitt voldtatt og broren og vennene hennes anklager henne og blir flaue når ryktene begynner å gå og bildene så kommer.

Den noe vage beskrivelsene av bildene fra kvelden er det som er aller mest ubehagelig ved denne boken for meg.  Det fremgår av beskrivelsene av bildene at Emma er passiv og mest sannsynlig ikke bevisst. Jeg blir rett og slett kvalm av hva guttene, og en av dem var godt voksen, gjør mot denne jenten som virker tydelig bevisstløs. Beskrivelsene er som sagt vage, men vi skjønner likevel, og det er utnyttelsen og nedverdigelsen som gjør så vondt, og at bildene blir spredt for hele verden gjør det hele bare enda verre.

Dylan on top of that girl (me, me, that can`t be me, that`s not me) his hands over the (my – no, her) face, as if to cover her up. She has no face. She is just a body, a life-size doll to play with. She is an IT. She is a thing. (me, me, me, me, me) I don`t remember. I…. (loc 1468)

Boken hopper etter hvert fremover i tid og Emma får etter hvert oppleve lokalsamfunnets og medienes reaksjoner på denne saken. Publiseringen av bildene gjør at saken ikke kan glemmes eller gjemmes bort som hun helst vil og den blir diskutert både i aviser og radio. De fleste er nok enige i at dette ikke er god oppførsel, men det er vel først og fremst dumme guttestreker av noen som har drukket for mye. De fleste er heller ikke nådige i sin dom over hun som ønsker å ødelegge livene til disse populære idrettsguttene over noe hun virker å ha lagt opp til selv. Ba hun om det?  Er det riktig at disse unge guttene skal få karrierene sine ødelagte, bli merket for livet, komme i fengsel? Var ikke de like fulle og neddopet? Emma husker ingenting, og det gjør kanskje ikke de heller. Vi får aldri høre deres side av saken, men vi får likevel oppleve at folk flest er på guttenes side og kommentarene som blir skrevet under bildene er rett og slett grusomme mot Emma.

Ved at boken hopper frem i tid får vi se hvordan hendelsene preger Emma etterhvert som både hun og de rundt henne har tatt inn over seg hva som har skjedd. Det aller mest opprørende er i grunn at det er Emma som er skamfull og utskjelt etter det disse unge mennene har gjort. I tillegg gjør hennes status som alfahunn at en del godter seg over hennes fall, mens guttenes tilsvarende status gjør at de får mye støtte, og disse holdningene vedvarer også i tiden etterpå. Forfatteren sier dette i etterordet:

We need to talk about rape. We need to talk about consent. We need to talk about victim-blaming and slut-shaming and the double standards we place upon our young men and women. (loc 3368)

Det er virkelig skremmende hvis denne typen holdninger er representative for mange ungdom og voksne i dag.  I USA har det værtflere lignende saker med fyllevoldtekter der gjerningspersonene stort sett slipper unna, og spesielt hvis de er unge hvite lovende menn. I vårt eget land får det meg til å tenke på både Hemsedal-saken, men også en aktuell sak i Bergen om en russegjeng sin seksualiserte og nedverdigende sang om mindreårige jenter. Det er heldigvis stor forskjell på ord og handling, men det virker likevel å være  et uttrykk for noen skremmende holdninger.

Asking for it er en veldig ubehagelig bok, og en følelsesmessig utmattende opplevelse. Jeg gikk gjennom en prosess der noen prinsipper ble rokket ved, ble både styrket og svekket, og det er lærerikt. Louise O´Neill får frem hvor vanskelig det er for offeret å ta denne kampen. Vi skjønner hvor vondt det er for Emma å skulle være den som «ødelegger» liv, guttene og familiene deres, og sin egen familie ikke minst. Og så er det skammen hun kjenner og hvor vanskelig det er å stå opp til tross for den. Boken får meg til å tvile på om kampen virkelig er verdt det for Emma, noe som gjør meg sint. Som forfatteren sier i etterordet:

We teach our girls not to get raped with a sense of doom, a sense that we are fighting a losing battle. (loc 3359)

Asking for it av Louise O´Neill er en irsk ungdomsbok som var en av fire honoree-bøker, en slags kortliste, til Printz under Youth Media Awards. Printz er en pris som går til forrige års beste ungdomsbok, basert på litterære kvaliteter.

Se her om skolebiblioteket ditt har boken.
Innlegget ble først publisert her.

Danielle av Ida Jackson

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: «William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?» William sier: «Unggghhhhhhhhh.» (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Et svik som forfatteren etter min mening behandler litt for lett.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert her.

"Danielle" av Ida Jackson

 

Alice A4, : Vakkert og mørkt.

Lena Lussand Iversen i 2MM ved Langhaugen vgs har skrevet om Alice A4 av Inger Bråtveit, som er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris:

"Alice A4" av Inger Bråtveit

Alice A4 er den tredje romanen utgitt av forfatteren Inger Bråtveit, tidligere kjent gjennom romanene Munn mot ein frosen fjord(2002), og kritikerroste Siss og Unn(2008).  Romanen går i en mørk og gripende dialog med Lewis Carols’ roman Alice i Eventyrland som ble gitt ut for 150 år siden i år. I Inger Bråtveit sin bok er ikke Alice lenger fra det viktorianske borgerskapet, men er en ung jente fra en drabantby, som bor sammen med søsteren og moren sin. En dag møter hun en eldre mann med bil, og sammen kjører de for å finne Wonderland.

Noe av det første en legger merke med boken rent estetisk er hvordan mengden tekst på hver bokside varierer. Dette viser til hvordan forfatteren mener vi skal lese boken, og gir et hint om at dette er ikke en roman i den tradisjonelle forstand. Oppsettet gir assosiasjoner til lyrikkens verden, og i selve teksten har forfatteren tatt i bruk poetiske virkemidler for å beskrive følelser, hendelser, og personer:
”Karusellen vart ei elv og elva delte seg, og bakom blokka skimta eg eit hav eller ein slags sjø. Eg lurte på om eg hadde livet framføre meg eller bak meg” (s.18).
Dette er tidlig i boken og vi får et glimt av hva det er som kommer i Alice sin fremtid. Sjøen som er nevnt er nok Tåresjøen, som er hva romanen åpner med, og som blir nevnt flere steder. Sjøen ble skapt av tårene til en mor eller far som mistet sønnen sin, men forelderens egen sorg minsker sjansen for å finne barnet. ”Då mora skjøna at sorga hennar stod i vegen for å finne barnet att, gret ho berre meir”(s.5). Dette er kanskje et symbol på den frustrasjonen og sorgen som kommer av å være i en vanskelig situasjon, og er en parallell til da Alice gråter så mye at hun nesten drukner i dem i den opprinnelige romanen. Den kan også være et symbol på en såkalt ”ond sirkel”.

Boken er skrevet som fra en voksen Alice sitt perspektiv hvor hun ser tilbake til på livet sitt, og reflekterer over det som hendte den gang gjennom å fortelle det til en du-person, mannen hun møtte da hun var ung. Handlingen er ikke kronologisk, men vi greier likevel å få et bilde over hva som skjedde. Likevel havner selve handlingen i bakgrunnen på grunn av den betydelige bruken av symboler og bilder, i tillegg til at historien ikke blir fortalt kronologisk.  I stedet havner fokuset på følelsene og det inntrykket du får av de forskjellige bildene Inger Bråtveit maler med ordene sine.

Det er spesielt en følelse av uhygge som går igjen i boken. Dette kommer ikke fra Alice selv, men fra vi som lesere, som med gru følger med på at denne 14 år gamle jenten faller for en mann som åpenbart er ganske mye eldre enn henne selv.  Det er også en mengde episoder som sender en uhyggelig følelse gjennom leseren. ”(…)Dei rosa, då, spurde eg, og geispe medan augneloka lukka seg halvt i enden av den neste setninga. Plommefersken, sa du, og tenkte nok ditt og at dette gjekk mest for lett, då eg, ikkje lenge etterpå, lena den vaklande kroppen min innåt din.” (s.92).

 Hva som skjer etter dette utdraget kan nok de fleste gjette seg til. Denne typen hendelser skjer flere ganger i løpet av romanen. Du får et klart inntrykk at det forholdet som disse to har mellom seg er ikke et sunt og balansert kjærlighetsforhold mellom to likestilte individer, men heller en som tar ledelsen over en svakere motpart. Dette blir vist i for eksempel dette utdraget: ”Eg veit ikkje kva eg skal gjera med deg, seier du. Du skal syna meg verda di, seier eg. Vil du verkeleg det, sa du og sette deg til ved flygelet. Ei skodde kom sigande, la seg over oss med dei svarte og kvite tangentene gjekk opp og ned” (s. 48). Her blir det vist at han manipulerer henne på samme måte som han spiller et instrument, får henne til å mene og gjøre det han ønsker.

I løpet av romanen Alice sin fortelling blir av og til avbrutt av en annen. Om det er du-personen som snakker, eller om det forfatteren selv som snakker er uvisst, men konteksten er ofte en slags beskjed, både til Alice, men også leseren. ”Hugs berre éin ting, Alice & alle de andre: At det å mista seg sjølv er ein like stor kunst som å finna seg sjølv att.” (s.85) Her har også forfatteren brukt tegnet ”&” i stedet for å bruke bokstavene til å skrive ”og”. Dette setter denne tekstbiten enda mer vekk fra resten av romanen, og vender oppmerksomheten mot sitatet.

Boken Alice A4 er et kunstverk av en roman, med vakre og intrikate, poetiske bilder og symboler ulikt noe jeg har sett før. Med temaer som seksualitet, kjønn, oppvekst og følelser, er historien høyst aktuell, både for ungdom og voksne. Selv om handlingen havner i skyggen, er det fortsatt mye å sette pris på om en velger å lese boken.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Elevanmeldelse: Vakkert om snø, sorg og ansvar

Tiril Broch Aakre: Redd barna
125 sider
Flamme Forlag 2015

Anmeldt av Ingrid Bratland Lund, 2MM og jurymedlem i Ungdommens kritikepris

”Snøen laver ned gjennom trekronene, lyser i nattemørket. Smelter inn i bekken som bryter opp av isen, forsvinner inn i iståken over tjernet. Faller mykt over den stille stien, gjennomhullet av sølespor. Dekker rododendronbusken på baksiden av det hvite huset i kanten av skogen og legger seg som en liten lue på stauren med meiseboller i grønne nett. Drukner i mørket i dalen sett mellom trærne. Drysser over hustaket og vokser som et tykt teppe på plattingen.” (s.9)

"Redd barna" av Tiril Broch AakreTiril Broch Aakres første roman innledes med en skildring av et vakkert snølandskap. Men den kalde vinteridyllen brytes raskt og brutalt.

Ektemannen har dratt på forretningsreise til Brussel, og Tanja er alene med de to barna de har sammen. Sorgen over å ha mistet en tenåringsdatter og frykten for å miste de to gjenværende barna preger henne sterkt. Hvordan skal hun klare å overkomme sorgen, redde sine to barn og samtidig leve normalt? Og hvorfor mener noen at ektemannen har dratt til Paris, og ikke Brussel?

De hverdagslige hendelsene som beskrives i store deler av Redd barna kan muligens virke litt oppbrukt. En familie på fire som er bosatt i en bygd, en tilsynelatende vanlig mandag i desember. Likevel blir leserens interesse opprettholdt av nye konflikter og uventede vendinger. Bokens stadig ubesvarte spørsmål, samt den indre og ytre dramatikken er også med på å gjøre at boken er vanskelig å legge fra seg. Enkelte ganger kan det derimot gå i overkant lang tid mellom hvert høydepunkt.

Redd barna er selvsagt ikke bare beskrivelsen av en tilfeldig kjernefamilies hverdag. I løpet av boken gir forfatteren hint om bokens egentlige tema. Familien har for eksempel flyttet fra Oslo etter 22. juli, tenåringsdatteren er død og de to gjenlevende barna i huset stiller stadig flere spørsmål om flyktningkrisen og asylbarna.

”- Men hvorfor vil de ikke passe på de barna? Hvorfor sa de ikke stopp? Spør hun.
– Jeg skjønner det ikke, jeg heller, sier jeg.
– Er de ikke voksne? Spør Tore.
– Jo, de er voksne.
– Det går jo ikke an å glemme barna, sier Jorid.” (s.33)

Slik formidler forfatteren et budskap som er like viktig som det er aktuelt: vi må ta vare på barna. Både asylbarna og våre egne.

Budskapet blir imidlertid ikke formidlet på den harde og påtrengende måten. Fortellingens budskap og moral dukker gradvis opp mellom vakre skildringer, tilbakeblikk på familiens fortid og hverdagslige hendelser som leseren kan kjenne seg igjen i. Språket og setningsoppbyggingene er dessuten varierte og kreative, slik at boken ikke blir for statisk eller stillestående. Likevel/I tillegg skriver Aakre med en minimalistisk stil som gjør at den heller aldri blir tung å lese.

Noe av det mest imponerende med språket til forfatteren er likevel hvordan hun lar leseren bli kjent med hovedpersonen. På grunn av innblikket i Tanjas tanker og følelser forstår man fort at hun ikke akkurat er firkantet. Hun er sammensatt, spennende og interessant, og reagerer på både forventede og uventede måter. I tillegg har hun en klar utvikling fra start til slutt, til tross for hele romanens handling foregår i løpet av en dag.

Gjennom nettopp denne dagen får Tiril Broch Aakre formidlet mer enn man skulle tro. Ikke bare beskriver hun en sterk og gripende historie, hun forlanger også at leseren ikke skal glemme asylbarna – eller egne barn. Dette klarer hun med et språk som gjør at romanen ikke bare er underholdende, men også veldig vakker. Redd barna er en roman som virkelig gjør inntrykk og som sent vil bli glemt. Alt i alt en svært imponerende debutroman!

Se her for e-bok eller om ditt skolebibliotek har den trykte boken.

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarm"Fordi jeg elsker deg" av Helene Urierende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på min egen blogg tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS.

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsenkommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.

Trykk her for å låne e-boken eller se om ditt skolebibliotek har den trykte boken. 

Let It Snow – søte og morsomme julehistorier

Let It Snow er en bok bestående av ulike historier om julen skrevet av velkjente YA-forfattere fra USA. I denne boken er det kun tre historier som er skrevet av John Green (The Fault in Our Stars, Paper Towns), Maureen Johnson (Little Blue Envelope, Shades of London) og Lauren Myracle (Shine, Internet Girls). Boken har nylig kommet på norsk med tittelen La det snø, så jeg tenkte det passet på alle måter å legge ut anmeldelsen jeg opprinnelig skrev på Escape in a Book i en oversatt og redigert versjon.


The Jubilee Express av Maureen Johnson:

Hovedpersonen, med det noe spesielle navnet Jubilee, er på vei til en julelunsj hos kjæresten i det naboen ringer på døren med dårlige nyheter. Foreldrene hennes har havnet i fengsel og vil ikke rekke hjem til julaften. Hun blir derfor nødt å pakke sakene sine og ta et tog til bestemoren i Florida. Jubilee tenker i utgangspunktet at både livet og julen er ødelagt, men det skal vise seg at akkurat denne reisen skal få henne til å tenke over om det tilsynelatende perfekte livet hennes egentlig er det hun ønsker. Den klassiske utviklingsreisen er her også en fysisk reise. Jeg ble ikke noe stor fan av Maureen Johnson sin Shades of London-serie blant annet på grunn av platte karakterer, men i denne historien leverer hun en søt og morsom fortelling som kan friste meg til å lese mer av henne. Nettopp karakterene bidrar til det først og fremst gjennom at Jubilee er troverdig og tildels kompleks og at flere bikarakterer er fornøyelige innslag.

A Cheertastic Christmas Miracle av John Green:

At John Green sitt navn stod på denne boken skal jeg innrømme var en viktig årsak til at jeg plukket den opp. Etter å ha lest The Fault in Our Stars kunne jeg ikke tenke meg noe bedre en desemberdag enn en julehistorie fra forfatteren. Denne fortellingen er et stykke fra TFIOS sitt kaliber, men det er likevel leseverdig og mulig å kjenne igjen John Green sin skrivestil. Angie (The Duke), Tobin og JP er bestevenner og er samlet for en kveld med James Bond-filmer. De får en telefon fra en annen kamerat som jobber på The Waffle House som sier de må komme med en gang. Kafeen har mirakuløst fått et storinnrykk av cheerleaders. De to guttene er ivrige, mens Angie til slutt blir overtalt av noe de kaller Hash Browns, som hun visstnok ikke kan motstå. Det er kun to problem. Veiene er lesset med snø og The Waffle House er så fylt av folk denne kvelden at det er førstemann til mølla av de ansattes venner. Racet er i gang! Kappløpet med tiden gjør historien drivende og John Green sine dialoger gjør det til en morsom leseopplevelse.

The Patron of Pigs av Lauren Myracle:

Addie har kjærlighetssorg etter at hun var utro mot kjæresten og ikke overraskende ble dumpet. Vennene forsøker å trøste, men hun er fullstendig oppslukt i sin egen selvmedlidenhet. Når bestevenninnen Teagan blir forhindret fra å hente sitt nye kjæledyr, en liten gris, bestemmer Addie seg likevel for å hjelpe til. Mange av Goodreads-leserne kommenterer at dette er den historien de likte minst i boken. Hovedpersonen er ikke like lett å like som i de andre historiene og den er heller ikke like humoristisk. Likevel er det den av de tre som ligner mest på en julehistorie ved å spille andre velkjente julefortellinger. Addie finner ut at hun kanskje er litt selvopptatt og trenger å bry seg litt mer om hva andre føler innimellom. I ekte Dickens-stil møter hun  noen hjelpere som kan vise henne hvordan hennes handlinger påvirker andre mennesker. I tillegg har fortellingen flere referanser til filmen It`s a Wonderful Life (som jeg enda ikke har sett).

For å oppsummere så er denne boken veldig søt og passer til tiden av året. De tre historiene knyttes sammen slik at du møter igjen karakterer fra tidligere, noe jeg likte godt. Utfordringen med korte historier er at det blir for liten tid til å bygge opp en historie, bli kjent med karakterene på få sider. I denne boken er hver historie på rundt 100 sider, som tross alt nesten begynner å nærme seg gjennomsnittslengden på en norsk samtidsroman. Siden de tre historiene i tillegg er knyttet sammen på et vis så minner denne boken stadig mer om en roman om innbyggerne i den lille byen Gracetown. At boken går i dybden skal jeg likevel ikke påstå, men søte, lette, morsomme og romantiske historier i julehøytiden er vel ikke å forakte det heller.

Se om skolebiblioteket ditt har boken.

Jeg gir deg sola av Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg personlig, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt.

Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Se her om skolebiblioteket ditt har papirboken. Den er tilgjengelig som e-bok for alle elever på vgs i Hordaland (samme lenke).

Denne omtalen ble først publisert i sin helhet på min egen blogg Så rart.

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland er siste bok i den nydelige trilogien til Helga Flatland. Denne gangen er det historiene til bygdens lege Ragnhild, Tarjei sin mor Karin, Tarjei sin far Hallvard og Bjørn, han som overlevde turen til Afghanistan der hans tre kamerater ble drept i en bilbombe vi får lese. Ekteparet Karin og Hallvard har opplevd noe av det verste som kan ramme et menneske, tapet av et barn. I forrige bok fikk vi se hvordan datteren deres Julie opplevde at foreldrene hennes forsvant bort fra henne, mens denne gangen får vi se hvordan de selv kommer seg gjennom sorgen. For de kommer seg videre på et vis, men veien er uendelig lang og vond. Legen Ragnhild er den som har hjulpet og forsøkt å hjelpe alle i den lille bygden gjennom katastrofen som rammet dem da Trygve, Tarjei og Kristian kom hjem i kister. Hun har vært tilgjengelig både på kontoret og hjemme når det måtte være og oppsøkt de hardest rammede. Når ettervirkningene etter katastrofen begynner å stilne, kommer tomheten og ensomheten, en konsekvens av at alt hun har gitt opp for å være det fyrtårnet hun er. Bjørn, som tilfeldigvis var syk og ikke med i bilen den dagen de tre kameratene døde, sliter også med å leve videre. Han blir stadig konfrontrert med det samme heltebildet av kameratene i uniformer, og det hele virker så meningsløst. Hvorfor dro de til Afghanistan i det hele tatt, og hvem er han nå, uten dem? Personlig ble jeg mest berørt av Karin sin historie. Jeg blir både sint på valgene hun tar, samtidig som jeg skjønner dem og synes det er godt at hun kommer ut av den apatiske tilværelsen under treet med vin i kaffekoppen.

Jeg liker virkelig disse bøkene og synes det er utrolig hvilken innsikt forfatteren gir oss til de ulike karakterens sorg og opplevelse av en katastrofe. Vi får kanskje ikke alle svarene, men vi får likevel fullendte historier. Om du ikke har lest de to første bøkene, kan du lese om den første her.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz…

Jeg hadde lest tittelen på denne boken av Marit Kaldhol flere ganger før jeg egentlig fikk den med meg. Spesielt da jeg hadde fått med meg hva boken handlet om slo det meg hvor sterk og vakker den er. Den antyder alt som skulle vært og ikke ble, fordi livet ikke alltid går som man vil. Og for Solrun og Jenny i denne boken går det ganske dårlig. Solrun sine rusproblemer startet før moren deres døde i en ulykke, men har nok blitt verre etter dødsfallet. Bestefar Olvarsom bor i nabohuset sliter med helsen og er nesten blind, og for hovedpersonen Jenny er det derfor mye ansvar på unge skuldre. Hun forsøker i tillegg så godt hun kan å studere. Faren er også fraværende og bor i Polen, derav byen Lodz i tittelen.

Sitatet som fikk meg til å bestemme meg for at denne boken skulle jeg lese uansett hvor mange tårer som måtte komme, var uthevet i NRK sin anmeldelse av boken og står på aller første side:

Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake. At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa. Eller ikkje har vilje nok. Likevel trur eg at dei lengtar heim (Kaldhol 2014, s. 3).

Dette er ikke den eneste fuglemetaforen i boken, for de er gjennomgående. Storesøsteren er fuglen som kommer bort fra flokken og ikke klarer å komme seg hjem igjen.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler mye om Jenny sitt forhold til søsteren Solrun og hennes opplevelse av søsterens rusavhengighet. Hun forteller om det som skulle ha vært, hvordan de to skulle hatt det, noe som gjør tonen i boken veldig sår og vemodig. Noen har ment at dette nesten ikke er en roman, men en diktsamling. Det er en sammenhengende historie med kapitler så korte som en halv side til et par sider som forteller om en hendelse, tanke eller minne. Setningene er korte og dialogene få. Språket er lyrisk, stillferdig og gjerne antydende, men samtidig tilgjengelig, blant annet fordi hun henvender seg direkte til søsteren:

Du er ikkje her, Sol. Er ikkje saman med meg. Legg ikkje armen omkring meg og trøystar, slik du gjorde då vi var små. Du skulle vore her, skulle sagt: Ikkje ver redd. Skulle sagt: Vi skal klare det saman, Jenny, du og eg. (Kaldhol 2014 s. 7)

 Vi får egentlig aldri vite hvorfor søster Sol ruser seg (ikke at det nødvendigvis finnes én spesiell grunn), men vi blir fortalt flere historier i boken som tyder på en ung jente som ikke alltid har det så godt. Jenny forteller om søsterens angst i barndommen som gjorde at hun stadig måtte sove hos moren, og at hun gjerne fikk en tablett å sove på. Hun forteller også om at søsteren kunne bli fjern og om et mørke «som ville ta deg frå meg. Stele deg sakte, bit for bit» (s. 9). Samtidig som hun var redd viser andre scener i boken at hun var den tøffeste av dem og villig til å ta sjanser, som å svømme litt for langt ut i vannet. Nå er Jenny alene om å være den tøffe.

Anne Cathrine Straume sier i sin nevnte anmeldelse at hun får følelsen av at dette er en ungdomsbok. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om et ungt menneske som forsøker å takle for mye ansvar, og er til tross for sin poetiske og antydende stil fullt mulig å lese også for mer uerfarne lesere. Jeg ser hva anmelderen mener og det bekrefter kanskje det vanskelige og av og til kunstige skillet mellom bøker for ungdom og voksne. Straume mener dog at Kaldhol ikke stoler nok på leseren til å gjøre sine egne tolkninger og gjentar seg selv litt for mye. Det er mulig forfatteren kunne holdt litt tilbake på for eksempel alle fuglemetaforene, men jeg synes samtidig tilgjengeligheten i dette tilfellet heller burde berømmes. For det er en stor prestasjon å gjøre en bok som mest minner om lyrikk i sin korte, antydende og poetiske form, som hopper frem og tilbake i tid, og som bruker mye symbolikk, så tilgjengelig som dette.

Marit Kaldhol skriver faktisk også bøker både for både barn og ungdom. I år kom hun med ungdomsromanen Zweet, og hun har tidligere fått pris for en annen ungdomsroman, søkeord: ayotzintli. Se her om skolebiblioteket ditt har noen av hennes bøker.

Denne teksten ble først publisert på min private blogg Så rart.

%d bloggarar likar dette: