Bienes historie, av Maja Lunde

bienesBoken «Bienes historie» handler ikke bare om bier, den er også en fint fortalt roman om familierelasjoner og brutte drømmer

Romanen er delt i tre tidsplan med tre hovedpersoner. Den ene delen er om William og foregår på 1850-tallet, i England. Han er en lærd mann, men med en overveldende selvforakt, og tåler dårlig at arbeidet hans med å konstruere en ny og forbedret bikube ikke blir en suksess. Han har kone og syv døtre som han knapt enser, og en sønn som han har store forventninger til.

George er birøkter og lever i 2007, i USA. Han driver i liten skala, og tar godt vare på biene sine, men opplever likevel at noen kuber plutselig blir forlatt, bare dronningen og noen få bier er igjen. Den lille familiebedriften sliter, konen vil helst selge, og deres eneste sønn har ikke lyst til å overta driften.

Bokens tredje del er fra 2098, og foregår i Kina. Hovedpersonen er Tao som arbeider med pollinering av frukttrær. Verden har mer eller mindre stoppet opp, det er stagnasjon og hungersnød overalt, siden biene og andre pollinerende insekter er helt forsvunnet. I Kina er det litt bedre enn i andre deler av verden, siden landet var tidlig ute med manuell pollinering. Men Tao lever et trist liv, med hardt arbeid, lite mat og ingen utsikter til en bedre framtid. Likevel har hun et håp om at sønnen skal få det bedre enn henne selv.

De ulike fortellingene blir fortalt vekselvis, og det er i starten lite som tyder på at de har noe særlig til felles, bortsett fra biene. Men etter hvert faller brikkene på plass, og man ser sammenhengene som binder de tre livene sammen. Det er gjort på dyktig vis, og i kombinasjon med godt språk som nyanserer fint mellom de tre personene, er dette en helstøpt fortelling.

Boken er på sett og vis misjonerende – den gjør det tittelen sier, den forteller bienes historie, på et tidspunkt hvor vi fortsatt kanskje kan snu den skremmende utviklingen. Biene er som kjent i tilbakegang, sammen med humlene. Uten dem mister vi minst en tredjedel av all matproduksjon i verden, noe som vil få vidtrekkende konsekvenser for hele vår sivilisasjon. Om virkeligheten skulle ende så dystert som boken beskriver, bør vi gjøre noe umiddelbart. Vi må gi rom for flere blomsterenger, redusere bruk av sprøytemidler, passe på at biene i det industrialiserte jordbruket ikke blir overarbeidet… Det er flere årsaker til biedøden, og vi må trå til på mange måter.

Heldigvis er ikke situasjonen like dyster i Norge. Selv om en del villbie-arter, og humlene, er truet, er det ikke tegn til massiv biedød her til lands. I Norge dør ikke biene, men birøkterne, blir det sagt, det er færre og færre som driver med bier. Det kan man jo heldigvis gjøre noe med, uten for store anstrengelser.

Historien om biene ender også med forsiktig optimisme, både for vår del, og for biene. Den ender også med en enkel moral: bier kan ikke temmes, de kan bare røktes, og få vår omsorg.

Maja Lunde har tidligere skrevet barne- og ungdomsromaner, boken hennes Battle, er anmeldt her på bloggen.

Boken kan lånes både på papir og som e-bok.

Silo, av Hugh Howey

SiloSilo er første bok i en trilogi som foregår i en dyster (framtids)verden – altså er det definitivt en dystopi.

Et strengt regulert samfunn i en silo som borer seg mer enn 130 etasjer ned i bakken, et dødt landskap og giftig atmosfære utenfor – slik har verden bestandig vært, for menneskene som bor i siloen. De vet lite om omverdenen, bortsett fra at de som forlater siloen dør før de har rukket å ta mange skrittene, til tross for beskyttelsesdrakter og ekstra oksygen. Bare det å nevne utenverdenen er tabu. Bedre å leve i uvitende trygghet i dypet av siloen, om den er aldri så klaustrofobisk.

Juliette som jobber i de nederste etasjene, er ganske likegyldig til det som måtte skje øverst oppe, helt til den dagen hun blir tvunget til å ta ansvar. Når sheriffen bestemmer seg for å gå ut og «vaske» – det vil si pusse kameralinsene som projiserer omverdenen inn på store skjermer, og dermed dør – ber ordføreren henne om å overta jobben som sjef for politiet. Men dette er ikke i de egentlige ledernes interesse, og desperate virkemidler blir satt i sving. Etter hvert åpenbarer det seg et nettverk av løgner og illusjoner, og Juliette oppdager at verden rommer mer enn hun noen gang har forestilt seg, både inne i siloen og utenfor.

Jeg har lest hele trilogien, og skal passe meg for å komme med avsløringer, men jeg kan si at jeg likte nesten alt ved alle bøkene. Det var noen langdryge passasjer, (og spesielt en karakter i andre bok som jeg irriterte meg over), men jeg synes alle bøkene holder et jevnt bra nivå.

Den første boken heter Wool på engelsk, en tittel som er litt pussig i forhold til innholdet, den er heldigvis ikke oversatt og brukt som norsk tittel. De to neste er Shift og Dust, disse titlene gir mer mening og det blir interessant å se hvordan de blir oversatt.

Første del av den første boken ble opprinnelig utgitt som en lang novelle på internett, i 2011. Da forfatteren Hugh Howey så hvor populær den ble utviklet han den til en roman, fortsatt på internett. Han tjente seg søkkrik på å selge over en halv million e-bøker – før bøkene ble utgitt av et tradisjonelt forlag i papirformat. Nå er bøkene oversatt til 30 språk og Hollywood vil lage film.

Howey har en innholdsrik nettside om du er interessert i å finne ut mer om ham og bokutgivelsene hans. Der gir han også tips og råd til den som har en drøm om å bli forfatter. Og det er kanskje ikke så dumt å lytte til ham, han er jo et levende eksempel på at man kan gjøre det både enkelt og rimelig, og likevel oppnå enorm suksess.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Rå og brutal zombieroman

I morgen er alt mørkt starter med et frampek som viser oss hvilken vei det skal gå i denne boken. Hovedpersonen Brage sier: “Det er rart med disse små tingene. Du aner ikke hvor stor pris du setter på dem, før det er for sent. Jeg vet hva jeg snakker om.” Det Brage snakker om er at en mutert utgave av parasitten Toxoplasma Gondii sprer seg i ekstremfart og med like ekstreme symptomer på verdens befolkning. Det hele starter i Japan der horder av mennesker plutselig blir voldelige og aggressive og går løs på hverandre. Brage og vennene han i trygge Norge velger stort sett å tro at dette ikke kommer til å nå dem, helt til det siste. Det er klart for en spennende, brutal, mørk og intens leseopplevelse.

"I morgen er alt mørkt - Brages historie" av Sigbjørn Mostue

Av de dystopiene jeg har lest minner denne meg mest om en serie med et liktklingende navn, nemlig I morgen-serien av John Marsden. Dette er fordi disse seriene tar opp hendelser som kan skje i dag, her og nå med oss. Det er ikke et fiktivt fremtidig samfunn eller et etter katastrofen-samfunn. Fordi det er realistisk skrevet er det veldig ubehagelig og denne bokens hendelser kan gi leseren både assosiasjoner til Ebola-virusets herjinger og det kan være en parallell til krigene som herjer rundt om i verden. En av grunnene til at I morgen-serien er sterk, er at den gir oss i den vestlige verden en følelse av hvordan det ville være om krigen rammet oss. I I morgen er alt mørkt kommer det enda nærmere, for da rammes også Norge. Boken bruker tid på å fortelle oss om livet i hans omgangskrets, mens epidemien herjer og kommer stadig nærmere Norge. Den forteller om hvordan media fremstiller det hele og forsøker å gi et inntrykk av at dette ikke vil skje oss.

Det er også nærliggende å sammenligne boken med zombie-serien The Walking Dead (tegneserie som har blitt TV-serie). I begge to er det de overlevendes reaksjoner på det som skjer som er i fokus, og selvfølgelig at mennesker blir forvandlet til det ugjenkjennelige og umenneskelige. Hvordan ville du reagert hvis de rundt deg ble til ville dyr, til og med de du er aller mest glad i? Og hva skjer med deg når du må ta valg og utføre handlinger du aldri hadde trodd du eller noen du kjente måtte gjøre? Det er noe av det denne boken utforsker i tillegg til å være uhyre spennende og underholdende. Boken er nok for heseblesende til at den maner veldig til ettertanke, men den engasjerte meg likevel i det menneskelige aspektet og det var en bok jeg ønsket å diskutere. Det er først og fremst en handlingsdrevet bok og innenfor de premissene er den veldig veldig god. Det er en av de mer spennende bøkene jeg har lest på lenge og kanskje en av de bedre dystopiene jeg har lest.

Så er jo dette en dystopisk ungdomsbok og en forelskelse og et trekant-drama hører visst nesten alltid hjemme i denne typen bøker. Brage er nemlig veldig forelsket i Frida, den fineste og mest uoopnåelige jenten på skolen. Han blir både klossete og flau når hun er i nærheten.  Dette er med på å etablere Brage som en troverdig og identifiserbar karakter helt fra starten av. Det nevnte trekantdramaet foregår ganske annerledes her enn det jeg er vant med og er langt mindre uskyldig enn i de amerikanske variantene av sjangeren. Noen av karakterene er noe stereotype i det som utvikler seg til å bli litt de gode mot de onde mellom de overlevende. Dramaturgisk fungerer denne motsetningen og konflikten mellom menneskene godt, men personlig synes jeg det kunne vært noe mer balansert. Det er realistisk at ekstreme situasjoner kan få frem både det beste og det verste i mennesker, men de “slemme” karakterene blir litt for åpenbare.

Det jeg har mest å utsette på denne boken er egentlig omslaget. Det liker jeg ikke i det hele tatt og synes det gjør at boken fremstår som den er av lavere kvalitet enn den er. For selv om omslaget kan tyde på en bok full av blod og gørr, er den overhodet ikke det. Det er riktignok en brutal bok som jeg ikke ville anbefalt til de yngste ungdommene, men det handler mest om menneskets psyke i ekstreme situasjoner der et sivilt samfunn ikke lenger eksisterer. Hadde det ikke vært for andres anbefalinger av denne, er det godt mulig dette omslaget hadde bidratt til at jeg ikke leste den.

Jeg synes også boken kunne vart litt lengre, men det må jo være positivt å sitte igjen med en følelsen av at man vil ha mer fremfor at man fikk altfor mye. Heldigvis kommer det mer. Sigbjørn Mostue skal komme med en bok til, denne gangen sett fra en annen karakter sin synsvinkel.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert på min private blogg Så rart

Solstorm 1-3, av May Grethe Lerum

May Grethe Lerums trilogi ‘Solstorm’ vekket min nysgjerrighet siden den handler om et realistisk scenario – et massivt utbrudd på solen vil kunne slå ut de elektriske forsyningene på store deler av kloden, og endre hverdagen i et høyteknologisk samfunn som Norge dramatisk. Dette er noe som faktisk kan skje, og tanken både skremmer og fascinerer meg.

Cover_forside

Og det begynner ganske lovende i første bok –‘Himmelslør’. Handlingen foregår i Fredrikstad, noe som gjør det hele svært gjenkjennelig for en norsk leser. Hovedpersonen Maja på 14 er mest opptatt av ordinære tenårings-tema, som den slitsomme jentegjengen i klassen, med Cecilia i spissen, og det at hun er forelsket i Andreas.  Men så inntreffer solstormen, og vanskelighetene som oppstår da får raskt førsteprioritet. All elektrisitet slås ut, det fysiske strømnettet blir ødelagt og kan ikke startes opp igjen. Mobiler og internett dør, butikkene stenger, sykehus og fengsler bryter sammen – samfunnet går raskt inn i en katastrofe-situasjon. I tillegg er det vinter og kaldt, og en enkel ting som å holde husene varme blir vanskelig.

Maja bor sammen med storebror Thomas og moren Johanna. Familien klarer seg etter måten bra, selv om moren virker svak og irrasjonell. Hun har for eksempel ikke fortalt barna sine at hun har diabetes, og det blir etter hvert en del dramatikk i forbindelse med at hun må ha tak i insulin. Det knytter seg også en del spenning til brorens hemmelighet: han har tømt morens sparekonto og brukt pengene på nettspill. Han vil benytte seg av kaoset og tjene inn pengene igjen ved å selge stoff for naboen Lars, noe som selvfølgelig ikke er så lett, siden penger raskt er blitt verdiløse. Lars’ skakkjørte bror Ronny hører vi også fra i glimt, han sitter fast i en heis og blir gradvis mer og mer dehydrert.

Det blir mange spennende tema etter hvert, narkotika, pengeproblemer, sult, selvmord, gisselsituasjoner – E-coliutbrudd og mulige internerings-leire blir også berørt.  Midt oppi det hele finner Maja kjærligheten, og selv om samfunnet langt fra er kommet tilbake til det normale når boken sluttter, ender den relativt optimistisk. Den slutter dessuten med en skikkelig ‘cliff-hanger’ , som bidrar til at forventningene holdes oppe til neste bok i serien.

solstorm2Dessverre holder ikke neste bok, ‘Nymånenatt’, samme nivå. Den har jo en vanskelig jobb, som ‘transportetappe’ til seriens avslutning, men det spørs om denne unnskyldningen holder her. ‘Nymånenatt’ begynner der første bok sluttet, Andreas og Maja er like forelsket, elektrisiteten er fortsatt borte og samfunnet fungerer bare delvis. Mange tema fra første bok er glemt, for eksempel nevnes knapt utbruddet av E-coli og internerings-leirene (og morens diabetes). I stedet fokuserer boken på en religiøs sekt som moren og Thomas blir fanget inn av, og som også begrenser Majas liv på mange vis. Sektlederen misbruker sin makt, og det er nærliggende å tenke på Knutby-sekten i Sverige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik sekt kan få makt i et samfunn i krise, men jeg savner et større fokus på alle de andre problemene som samfunnet fortsatt må slite med. I tillegg skurrer andre sider ved boken: broren er plutselig blitt synsk, og kan helbrede folk. Boken slutter da også med at en av Thomas’ profetier er i ferd med å gå i oppfyllelse, og Maja og Andreas’ liv er i stor fare.

Etter å ha lest bok to er jeg kritisk, men fortsatt noenlunde vennlig stemt mot serien, som stort sett har et lettlest og greit språk, til tross for en del litt oppstyltede ord og vendinger. Så jeg begynner på tredje og siste bok i serien, ‘Morgengry’ med friskt mot.

solstorm3Jeg skal ikke si så mye om handlingen i bok tre, bare at den nå foregår på en gård som tilhører en klassekamerat av Maja og hans familie. Det blir mye dramatikk som knytter seg til den religiøse sekten, som har forsterket sin makt over både Majas nærmeste familie og lokalsamfunnet. Som i bok to berøres konsekvensene av solstormen i liten grad – i stedet har det sneket seg inn et romantisk skjær rundt det som har med gårdsdrift og det enkle liv å gjøre. De nære problemer står i fokus – at store deler av Europas befolkning har strøket med i løpet av et knapt halvår blir knapt berørt.

Oppsummering: serien bygger på en god ide, og ideen bærer gjennom første bok, og et lite stykke ut i andre. Deretter oppleves det som om det går i surr for forfatteren – hun vet kanskje ikke hvilken historie hun skal fortelle? Man kan si mye om religiøse sekter, men kanskje ikke i denne serien? Fortellerteknisk er det også mye som svikter. Spranget mellom andre og tredje bok fungerer for eksempel dårlig, og jeg er overrasket over at forlaget har latt det slippe gjennom. At forfatteren unnlater å følge opp sentrale tema fra første bok er heller ikke bra.

Jeg anbefaler gjerne den første boken for unge lesere med interesse for katastrofescenarier med en stor dæsj romantikk. De to siste glir over i en sjanger som jeg vil kalle kiosklitteratur. Men mange liker jo det også.

Andre som har skrevet om serien:

http://bokelsker.wordpress.com/2012/01/23/himmelslor-may-grethe-lerum/

http://bokelsker.wordpress.com/2012/06/29/nymanenatt-may-grethe-lerum/

http://synne77.blogspot.no/2012/06/solstorm-2-nymanenatt.html

1920 av Jon Ewo

1920 av Jon Ewo gjorde meg veldig nysgjerrig da jeg hørte om den på Cappelens presentasjon av høstens barne- og ungdomsbøker på Litteraturhuset i Bergen for noen måneder siden. Det er en kontrafaktisk historisk ungdomsbok om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige og det var svenskene som oppdaget oljen i Nordsjøen. Denne type konsepter har jeg veldig sansen for og det gledet meg å høre at Ewo har planer om å komme med ihvertfall to bøker til som tar for seg andre tiår og perioder i norsk historie på samme måte. Dette er min første Jon Ewo-bok, men han er en godt etablert barne- og ungdomsbokforfatter med et stort antall utgivelser bak seg.

I boken møter vi 16 år gamle Håkon Lie som bokser for penger på kveldstid. Søsteren hans sitter som en av mange politiske fanger på Akershus festning og er alvorlig syk. Håkon og familien trenger desperat penger for å få råd til medisiner til Maria. For å få til dette må ha vinne boksekamper og snike seg ut etter portforbudet i byen der de brutale SP, Spesialpolitiet styrer. Etterhvert dukker det også opp fristende og farlige tilbud der det er mer penger å hente og samtidig mye å tape. Som sagt er det en historie om hvordan Norge, og her Kristiania, ville sett ut om Norge ikke hadde kommet seg ut av unionen med Sverige, og svenskene satt på all makt og penger etter oljefunnene.

                                                  "1920 - en roman om det som kunne ha skjedd" av Jon Ewo

En del av historien og stemningen i boken minnet meg om bøker jeg har lest fra et okkupert Norge under andre verdenskrig og det er kanskje ikke så rart. Norge er ikke fritt, men de som patruljerer og kontrollerer gatene er ikke tyskere, men svensker. Det er organisert motstandskamp, portforbud, illegale aktiviteter under jorden etter mørkets frembrudd osv. På den måten kjennes ikke historien så original som forventet, uten at det egentlig gjør så altfor mye. Det som gjør noe er at boken godt kunne og burde kanskje ha vært litt lenger da det skjer mye og i tillegg beskriver den et annet Norge enn vi kjenner. Det hadde vært spennende å høre enda litt mer om dette samfunnet styrt av svenskene. 1920 klarer tross sine beskjedne 175 sider å få med veldig mye likevel. Vi blir godt kjent med hovedpersonen og forstår hans desperasjon etter å hjelpe søsteren som fører han opp i de vanskelige situasjonene han kommer i. Det er ikke først og fremst motstandskamp som motiverer Håkon til tross for at faren er en beryktet motstandsmann fra tidligere. Etter at moren døde og søsteren ble tatt er det ikke mye glød igjen i faren og det er Håkon som må ta ansvar for familien.

Norske dystopier er det ikke flust av meg bekjent og jeg synes Jon Ewo gjør en god jobb. Den er godt skrevet, har driv, er full av spenning og er dyster. Jeg synes forfatteren lykkes spesielt med å skape en ubehagelig stemning hele veien. Jeg har helt klare bilder og følelser av de øde og skumle gatene og etterhvert ikke minst den uutholdelig tilværelsen ute på plattformen. Slutten er kanskje litt brå og virker en smule forhastet, men aller helst skulle jeg ønske boken hadde 50-100 sider til. Jeg er derimot usikker på om ungdommen faktisk er enig med meg der:-)

Divergent av Veronica Roth

Det var med en viss skepsis jeg begynte å lese Divergent, siden jeg ante at den kom til å ligne på en type ungdomsserie som det etter hvert begynner å bli ganske mange av. Og det viste seg at mistanken var velbegrunnet – den benytter seg blant annet av tydelige elementer både fra Harry Potter og Hunger Games. Men likevel står fortellingen på egne bein, og har kvaliteter som gjør at den skiller seg ut.

divergent-wallpaper

Handlingen foregår i en parallell virkelighet, eller i en fjern framtid, i et avgrenset samfunn (tidligere Chicago) hvor menneskene etter å ha fylt 16 år deles inn i 5 fraksjoner, alt etter hvilken egenskap som definerer dem. Fraksjonene kalles Uselvisk, Sannferdig, Fredsommelig, Lærd og Fryktløs. Vår heltinne, Beatrice, er oppvokst i fraksjonen Uselvisk, men velger Fryktløs. Etter en test har hun fått vite at hun er en såkalt Divergent, en som ikke lar seg plassere i en enkelt fraksjon, men kunne passet i flere. Dette får hun beskjed om å holde hemmelig, Divergenter blir ikke akseptert av fraksjonenes ledere.

Opptaksprøvene for å bli fullverdig medlem i Fryktløs viser seg å være ganske brutale, og bare de ti beste lykkes. Beatrice (eller Tris, som hun nå kaller seg), strever til å begynne med å klare testene, men oppdager etter hvert at hun har egenskaper som plasserer henne blant de beste. En gryende forelskelse, og økende konflikt mellom fraksjonene bidrar til å øke spenningen i boken, som ender dramatisk.

Boken lar noen sentrale spørsmål stå åpne, som jeg håper vi får svar på senere i serien. Bakgrunnen for hvorfor samfunnet er delt inn slik det er blir i liten grad berørt, og det at det er et stort gjerde rundt byen hører vi lite om. Hvorfor er gjerdet der? Hvorfor bevoktes det, og hvorfor låses portene utenfra, og ikke innenfra? Jeg stusser litt over at en så smart person som Tris ikke grubler mer over disse spørsmålene, men jeg lar det passere, siden hemmelighetene sannsynligvis skal avsløres i bok nummer to og tre.

Boken ble utgitt i USA i 2011, da var forfatteren Veronica Roth 23 år gammel – dette er hennes debut. Oppfølgeren heter Insurgent, og har vært på det engelskspråklige markedet  siden 2012 – men når den eventuelt kommer på norsk har jeg ikke klart å finne ut. Den siste boken i trilogien, Allegiant, skal utgis i oktober i USA.

Og Divergent er (selvsagt) i ferd med å bli film, mer om det her.

 

Se her om biblioteket ditt har boken.

Min tid kommer, av Nina Vogt-Østlie

Hans Petter er en ensom 15-åring som har blitt mobbet opp gjennom hele skoletiden. Nå går han siste året på ungdomskolen og har lært seg å være usynlig, og har slik redusert plagingen til et minimum. Men Andreas, skolens verste bølle, har begynt å plage ham igjen. Dessuten er moren blitt fraværende, faren skuffer, og læreren skaper nye problemer. Hans Petter er sikker på at alle er monstre og idioter, utenom ham.

Så blir han kontaktet på en chatteside, av en jente som påstår at hun er fra framtiden, fra år 367 etter Katastrofen. Hun advarer mot en person i Hans Petters nåtid som kommer til å utløse det forferdelige som skal skje.

MintidkommerBoken handler om mye, ungdom, ensomhet, teite voksne – men hovedtemaet er ondskap. Og diskusjonen om hva man kan gjøre med fortiden for å hindre at noe skal skje i framtiden dukker raskt opp – hva hadde skjedd om du kunne reist tilbake i tid og drept Hitler? Kanskje ens egne forsøk på å hindre at noe skal skje vil være det som får det til å skje?

Jeg likte boken godt – om jeg skulle pirket på noe måtte det være jentens beskrivelse av framtidsverdenen, som blir litt for skjematisk. Også forholdet til faren virker konstruert. Hans Petter treffer ham bare innimellom, og vi får et vagt inntrykk av ham som en uansvarlig men kul type – mens han av moren blir beskrevet som langt mer moden. Dessuten liker jeg ikke omslaget, men det er jo en helt annen sak.

Personlig fikk jeg noen tanker om 22 juli og Breivik, men om det har vært et utgangspunkt for forfatteren vet jeg ikke. Det kunne vært interessant å spørre henne.

Variantene av Robison Wells

Benson Fisher tror at å komme til privatskolen Maxfield Academy skal bli det beste som har hendt ham. Etter å ha bodd i fosterhjem etter fosterhjem er han overlykkelig for å komme seg vekk. Da han kommer til Maxfield merker han fort at dette ikke er noen vanlig skole, men en skole der, når du ført har kommet innenfor dørene ikke kommer ut igjen. Ingen voksne finnes på skolen og alt styres utenfra gjennom skjermer og en stemme som forteller dem hvordan ting skal foregå. For å hindre opprør, krig og slåssing har elevene på skolen delt seg inn i tre fraksjoner, Samfunnet, Kaos og Variantene som fordeler ulike oppgaver og ansvarsområder mellom seg. Det de har til felles er at alle har bakgrunn fra fosterhjem og lignende og ingen av dem vet hvorfor de er på skolen. Blant disse er det likevel noen som synes de har det trygt og godt på skolen, mens andre ikke vil finne seg i å holdes i fengsel på denne måten. Det er alles kamp mot alle og stemmen bak skjermen straffer alle former for flukt og opprør på strengest mulig vis.

 "Variantene" av Robison Wells

 Variantene (originaltittelen er Variant) var en veldig positiv overraskelse etter en rekke skuffende leseopplevelser den siste tiden.  Noe av det jeg tror gjør at denne boken fungerer så godt er at den foregår innenfor et begrenset område. Med det mener jeg at siden det hele foregår på en skole med et avgrenset område og antall personer som ikke vet noe om hvem som styrer over dem, gir det forfatteren god tid til å skape stemning, gjøre oss kjent med karakterene og først og fremst hovedpersonen Benson. Jeg kan godt innrømme at jeg synes dette er en lettelse fordi det er krevende å sette seg inn i et helt ny samfunnsform eller univers hele tiden, men det gir også en forfatter mer rom til å nettopp utvikle karakterer og plot.

Variantene er akkurat passe uhyggelig og nervepirrende. Jeg kjente virkelig på den både pirrende og ubehagelige følelsen av å ikke vite hvor ille dette kunne gå samtidig som det var langt unna å bikke over det jeg kan tåle av ubehageligheter. Boken har nemlig flere overraskende vendinger som gjør den både spennende og uforutsigbar. Benson er en karakter de fleste kan identifisere seg med fordi han stiller spørsmål ved hvorfor de er på skolen og hvordan de kan komme seg bort derfra selv om flere av hans skolekamerater synes å ha slått seg til ro med livet på skolen og noen til og med bidrar til å opprettholde situasjonen. De har det tross alt bedre enn som kasteball mellom fosterhjem. Jeg tror vi alle ønsker å være den personen som ikke aksepterer urett som blir gjort både mot oss selv og andre og faktisk gjør sitt beste for å finne en utvei. Når Benson i tillegg er en høyst menneskelig karakter som også tar noen dumme avgjørelser fungerer han veldig godt som hovedperson.

Handlingen er ganske actionfylt, og det sammen med den uhyggelige stemningen, troverdige karakterer, overraskelsesmomentene og forventningene som bygges opp underveis gjør at denne boken er en av de bedre dystopiene for ungdom jeg har lest. Jeg har irritert meg flere ganger kanskje spesielt innenfor YA/ungdomsbøker der du etter å ha lest et par bøker i en sjanger kjenner igjen oppskriften og det blir så forutsigbart. Det gjelder ikke i denne boken der jeg ble både sjokkert og overrasket. Variantene er ikke nødvendigvis noen stor språklig opplevelse selv om språket flyter fint og lett, men boken har en veldig god historie synes jeg. Jeg håper virkelig at Wells følger opp i de to neste bøkene,for dette er så klart en trilogi. Fallhøyden er stor og spesielt etter den slutten Variantene hadde (vær advart mot cliffhanger!). Dette er definitivt en av de seriene jeg skal lese videre i. Bok nummer to har kommet på engelsk allerede med tittelen Feedback og det spørs om jeg klarer å vente på den norske oversettelsen.

Tittel: Variantene

Forfatter: Robison Wells

År: 2012

Sidetall: 331

Forlag: Cappelen Damm

Se om skolebiblioteket ditt har boken her.

Blodrød Vei

Tittel: Blodrød Vei
Originaltittel: Blood Red Road
Forfattar: Moira Young

Sider: 510 (med ganske stor skrift)
Først utgitt: 2011

Sjanger: Dystopia

Saba er ei interessant heltinne. Modig, sterk, hissig, urettferdig, irriterande, redd og veldig, veldig målbevisst. I tillegg til Saba er det også fleire personar i boka som det er verd å bli nærmare kjent med, til og med nokre av skurkane. Skurkane er i tillegg virkelig fæle. Og så har vi Jack, den unge mannen som Saba treffer i løpet av boka. Eg syns ikkje vi blir så veldig godt kjent med Jack, men sidan dette er første boka i ein planlagt trilogi, så kan det ordne seg etterkvart.

Eg las denne boka litt på norsk og litt på engelsk. I originalutgåva blir ein del av orda stava annleis enn vanleg for å gjere språket meir muntleg og slik ei jente med lite skulegang kunne finne på å skrive. Det er heller ikkje brukt hermeteikn rundt direkte tale. Dette er litt forvirrande i byrjinga, men eg blei fort vant til det. I den norske utgåva er orda stort sett stava på vanleg måte, berre med litt fleire a-endingar enn ein vanlegvis møter i bokmålbøker. På denne måten blir også språket i den norske utgåva meir muntleg. Eg likte det. Det mest irriterande for meg i den norske utgåva var at Saba sin bror blei kalt både for “Lugh”, som han heiter, og “Luke”, eit mykje meir vanleg namn for oss. Her er det nokon som ikkje har gjort god nok jobb i korrekturlesinga.

Eg likte denne boka, men ikkje så mykje som eg skulle ønske eg gjorde. For å vere ærleg så minner den meg litt for mykje om Dødslekene av Suzanne Collins. Dei dystopiske verdene er ulike, men har likevel ein del til felles, og det samme har dei unge heltinnene. Og når eg syns Dødslekene er betre så blir det tøft å vere den nye boka. Men, Blodrød Vei er den første i ein trilogi, så serien kan bli betre og meir ulik Dødslekene etterkvart.

For å oppsummere mitt inntrykk så er Blodrød Vei ei spennande og lettlest ungdromsroman. Den er absolutt ikkje dårleg, og er kanskje byrjinga på ein veldig god serie. Det vil tida vise.

Sjekk om ditt skulebibliotek har boka.

Matched – Cassias valg

Tittel: Matched – Cassias valg
Forfatter: Ally Condie
Forlag: Mangschou
År: 2011 (på norsk, originalutg. 2010)
Sidetall: 392

Matched – Cassias valg  av Ally Condie ble fjorårets siste leste bok og det var en verdig avslutning på leseåret. I boken møter vi et samfunn som bestemmer det meste i livet ditt, hvem du skal elske, hvor du skal bo, jobbe, hva du skal lese og når du skal dø. For alle ungdommene holdes det en matchingsbankett der du blir matchet med den du etterhvert skal leve resten av livet ditt med. Cassia har alltid stolt på at Samfunnet tar de rette valgene for henne og alle andre og er lettet etter sin bankett der hun er så heldig å bli matchet med sin egen bestevenn Xander. Da hun etterpå skal se på minnebrikken om Xander dukker det opp et annet ansikt i tillegg, og det er da tvilen kommer og problemene starter for Cassia og familien hennes.

Denne boken er nesten skremmende lik Lauren Oliver sin Delirium som jeg leste i sommer og derfor blir en sammenligning uunngåelig. Det ville kanskje være naturlig at jeg da likte den jeg leste først best, men det er faktisk motsatt. Nå var jeg ikke overbegeistret for Delirium, men likte godt konseptet, så kanskje ikke så rart likevel. Jeg synes Cassias valg er en bedre og mer fengende historie. I begge bøkene går hovedpersonen gjennom en prosess fra å stole fullt og helt på myndighetene sine strenge rammer og avgjørelser, til å bli mer og mer kritisk. Også i begge bøkene forelsker hun seg i feil og “ulovlig” person som mange ganger før har vært grunnlag for både god og mindre god litteratur. Hovedforskjellen mellom de to er at jeg synes Cassias valg har bedre flyt i historien og det er ingen partier der det stopper opp for den er aldri kjedelig. I tillegg synes jeg den har et bedre og mer spennende persongalleri med Cassias familie (mor, far, bestefar og bror) og de to guttene. Jeg synes forfatteren med sitt gode språk kunne tatt seg råd til å gå enda dypere inn i forholdet mellom barndomsvennene Xander og Cassia for å få bedre frem det sterke båndet som virket å skulle være mellom dem. Det er jo bare første bok i en trilogi, så kanskje det kommer. Ally Condie har et språk som balanserer fint innenfor å bli klisjefullt og klissete, har fine metaforer, og beskriver godt følelser og mellommenneskelige forhold.

Boken er ubehagelig lesning om et samfunn der ingen har fri vilje. Mens jeg leste boken bygget det seg opp en følelse av sinne og motstand inni meg akkurat som hos Cassia. Samfunnet har mange måter å hjernevaske sine innbyggere og ikke minst kvitte seg med eller straffe de som ikke gjør som de blir bedt om, uten at folk flest får det med seg. Jeg kan ikke unngå å tenke på spesielt Nord-Korea i disse tider, men også andre steder der lignende samfunn eksisterer uten at vi vet særlig mye. I denne boken finnes det ingen forklaring eller bakgrunnshistorie på hvordan dette samfunnet oppstod, så her er det forhåpentligvis mye å se frem til i de to neste bøkene. I motsetning til en del andre ungdomsserier der trekantdramaet og kjærlighetshistorien for meg har vært et lite irritasjonsmoment og virket unødvendig, er den her helt essensiell for historien samtidig som det overordnede fortsatt er kampen mot Samfunnet. Bok nummer to, Crossed, har kommet på engelsk og kommer på norsk i mai. Serien har fått sin egen norske nettside.

%d bloggarar likar dette: