Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg

Weberg«Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om. Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.»

Jeg-personen fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» er tilbake, fortsatt uten navn – og nå prøver hun å ta grep. Hun har samboer og jobb og egentlig et bra liv i Troms, men egentlig tror hun ikke at hun er noe å samle på, verken for kjæresten eller foreldrene. Så hun flytter til Oslo for at de skal slippe å drasse på henne, og der prøver hun å leve «normalt».

Hun prøver seg på selvutviklingskurs, offensiv kundebehandling,  og dating, og hater det. Hennes nyfunne venninne Yasmin tar henne med på kafe og shopping, hun prøver å fornye og muntre opp vår heltinne, og maser om at hun må ha mål å strekke seg mot. Hun har ingen mål, men later som. Hun later som hele tiden, og prøver å tilfredsstille alle andre menneskers behov for å forme henne.

Bokens hovedperson er den uttalt unormale – og de fleste bipersonene hun støter på er såkalt «vanlige», men samtidig virker de normale temmelig dysfunksjonelle, på en Erlend Loe-sk måte . De er stort sett selvopptatte og overfladiske, og stiller ofte urimelige krav. Men hun lar seg heldigvis ikke pille på nesen, og selv om måten hun takler situasjonene på kan være pinlige, så har hun både integritet og dybde. Ofte virker hun rett og slett som den som har de mest normale reaksjonene, som for eksempel når hun sitter i samtale med selvutviklings-guruen Mogens, med sitt oppblåste selvbilde og enkle løsninger. Han er «brutalt ærlig » med henne, og trykker henne bare dypere ned i depresjonen.

Også i denne boken er det rikelig med svart humor, men det er likevel en alvorligere bok enn den første. Bruddet med samboeren er meningsløst og hjerteskjærende, og jeg-personens dype depresjon er tydeligere.

Heldigvis har boken en ganske optimistisk slutt, og det ser ut som om vår heltinne etterhvert skal klare å akseptere seg selv som hun er, og akseptere at det er noen som trenger henne. Heldigvis.

Se om skolebiblioteket har bøkene, enten som papirbok eller ebok.

Advertisements

Ulveøya, av Lajla Rolstad

ulveøyaLajla har fått klar melding fra sin psykiater om at hun er et sårbart menneske som bør leve en beskyttet tilværelse. Helst bør hun gå på medikamenter resten av livet.

Så gjør hun i stedet det stikk motsatte. Hun slutter å ta pillene og reiser til Canada for å bo alene i ødemarken en hel vinter, som vaktmester på et øde resort. De neste par årene tilbringer hun i Nord-Amerika, blant indianere, hippier, einstøinger, ulver og grizzlybjørner. Et ganske ubeskyttet liv, altså.

Teksten er skrevet i presensform, sett gjennom jeg-personen Lajlas øyne, som også er forfatteren Lajla. Hun framstiller seg selv som engstelig og forsiktig, men gjennom valgene hun tar ser vi at hun på sin måte er både fryktløs og utprøvende. På nesten drømmeaktig vis flyter hun fra situasjon til situasjon, blottstilt og åpen for alle slags rare ideer og livsvalg hun støter på blant beboerne i Canada og USAs utkant. Boken minner om en road-movie, en reise i et landskap hvor forfatteren tar del uten å protestere, uten å problematisere.

Jeg har ikke fulgt med på mye av det eventyreren Lars Monsen har fortalt om sine turer i Canada og Alaska, men jeg oppfatter det slik at han gjengir den barske, maskuline varianten av villmarkslivet. Lajla er geografisk nesten på samme sted som Monsen, men der han konsentrerer seg om sin egen overlevelse, fokuserer Lajla på menneskene hun møter, hvordan de lever og hva slags livsfilosofi de har. Hun er den forsiktige, observerende eventyreren, og hun gir en fin og vár skildring av de hun treffer, som til tross for noen til dels romantiserende og overtroiske forestillinger om nærhet til natur, også sier noe om hvordan vi kan og bør velge alternativt.

Hun dveler lite ved valget hun har tatt om å ikke ta medikamenter, men siden det virker som hun klarer seg fint uten, er det strengt tatt ikke mer å kommentere. Ved å utsette seg selv for tøffe realiteter, blir hun sterkere – eller så har hun alltid vært sterk, men ikke bevisst sin egen styrke. Jeg tror helst det siste

Lajla Rolstad debuterte i 2009 med grøsseren Nekronauten, dette er en hennes andre roman. Ulveøya kan lånes som e-bok fra Hordaland Fylkesbiblioteks e-låntjeneste.

Ikke en sånn jente : en ung kvinne forteller deg hva hun har «lært», av Lena Dunham

Lena Dunham (29) er mest kjent for å ha skapt TV-serien «Girls» – det er en av de seriene jeg virkelig liker, så da jeg hørte at hun hadde skrevet en selvbiografisk bok var det helt åpenbart at jeg måtte lese den.

dunhamI tillegg til å produsere TV-serien, spiller Dunham selv en av hovedrollene, en ganske nevrotisk, selvopptatt og (syns jeg) irriterende rollefigur. På skjermen blottstiller hun skamløst seg selv, noen ganger så man kan krympe seg av sjenanse. Boken spiller på mye av det samme, Dunham skriver – tilsynelatende helt uten filter, om sin angstfylte barndom og oppvekst, kompliserte vennskap og forhold til gutter, om mislykkede slankekurer og vaginaen sin.

Boken er delt inn i seksjoner som dekker temaer som kjærlighet og sex, kropp og vennskap. Den er dels skrevet i tradisjonell, fortellende form, dels i form av lister (15 ting jeg har lært av min mor, 13 ting jeg har lært at ikke er OK å si til venner, osv) og kortere avsnitt og anekdoter. En del av boken er viet foreldrene, som åpenbart er svært viktige for henne. De er kunstnere begge to, og etter beskrivelsen har de nok mye av ‘skylden’ for at datteren er blitt så sær som hun er blitt. Vi får også vite litt om hvordan filmkarrieren hennes kom i gang, og selv om hun beskriver det hele som en ganske kaotisk affære er det åpenbart at hun i det store og hele har kontroll over karrieren sin.

Dunham skriver morsomt og godt, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det hun forteller. Kanskje det er aldersforskjellen? Jeg vet ikke, men jeg føler ofte at hun koketterer med sin særhet, og noen ganger intellektualiserer situasjoner i så stor grad at jeg ikke er helt sikker på hva hun vil fortelle. Når hun for eksempel beskriver en traumatisk sexopplevelse med en medstudent sliter jeg litt med å forstå om hun opplevde det som en voldtekt eller ikke. Hun virker mest opptatt av å formidle forvirringen og de motstridende følelsene rundt opplevelsen, enn hva som faktisk skjedde.

Men siden hun på sett og vis er  ‘a voice of her generation’, kan det være jeg rett og slett er for gammel, og at yngre lesere vil oppfatte henne annerledes.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Caitlin Morans bok ‘Kunsten å være kvinne’, den er også selvbiografisk, og like rett på sak. Den syntes jeg er morsommere og klokere enn Dunhams bok, men igjen, det har muligens med aldersforskjell å gjøre. Moran er nærmere meg i alder, og dessuten engelsk (Dunham er amerikansk) – det er mulig jeg identifiserer meg lettere med hennes erfaringer.

Det som Moran og Dunham har til felles, og som jeg synes er svært positivt, er måten de alminneliggjør kvinners oppvekst og følelser og kropp, uten at kroppspress og spiseforstyrrelser automatisk blir et tema. Det er ikke skrevet nok om kvinners helt alminnelige erfaringer med menstruasjon og kjønnshår og onani og klønete sexopplevelser, syns jeg. Og når det gjøres som i disse bøkene, med humor og inderlighet – og en skrudd form for verdighet – da er det ekstra bra.

 

Trykk på denne lenken for å se om skolebiblioteket ditt har boken.

Kjære, av Linnéa Myhre

LinKjærenéa Myhre (f. 1990) har skrevet enda en bok om seg selv. Den første het Evig søndag og kom ut i 2012, da var hun alvorlig syk av spisevegring, og samtalene med psykiateren Finn Skårderud var en sentral del av boken. I denne boken er hun litt friskere, har fått en sunnere vekt og fungerer bedre – men er fortsatt ekstremt opptatt av mat. Innholdet består av til dels svært personlige brev, men siden forlaget kaller boken en roman, går jeg ut fra at (i alle fall de fleste) aldri er blitt sendt. Jeg opplever det slik at de representerer alt det Linnéa ønsker å si – til familiemedlemmer, psykiatere hun har hatt, produsenter av mat hun liker/ikke liker, redaktøren, kjæresten, og til seg selv – pluss mange andre.

Ett av brevene fikk umiddelbart oppslag i pressen, to andre er svar på henvendelser hun har fått fra ukjente. Det første av dem er fra en ung jente som åpner brevet sitt med å skrive «jeg vet du kunne drept meg for å skrive dette, men noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde anoreksi.» Linnéa svarer brutalt: «Du har helt rett. Jeg kunne ha drept deg for å skrive dette. Jeg kunne ha knust bakhodet ditt med en spiss stein og forlatt deg alene for å blø i hjel. Det ville vært en mye kjappere og ikke minst mer komfortabel måte å dø på enn det ville vært å pine seg gjennom årevis med sult og depresjoner. Helt til kroppen bestemmer seg for at den ikke tåler mer.» Dette syns jeg er godt svart, og kanskje det avsnittet jeg liker best i boken. Men også i andre sekvenser er hun brutalt tøff, hun forteller blant annet om en situasjon med faren som må være svært sårt for ham å lese. Linnéa tør å utfordre og tråkke hardt på tær.

Gjennom brevene danner det seg et bilde av en sterk og selvstendig person som er bevisst sin egen helbredelse og modning, og med masse svart humor. Det begynner med et distansert selvmordsbrev til moren datert 10. mars 2011, og slutter med et inderlig brev til kjæresten fra 28 juli i år. Fra det første brevet til det siste er det ikke tvil om at det skjer og har skjedd mye med Linnéa. Jeg tenker at om hun fortsetter som hun stevner har hun potensiale til å bli en viktig stemme i samfunnsdebatten.

Linnéa ble opprinnelig kjent for å skrive sinnabloggen «Alt du vet er feil». Den hadde på det meste daglige besøk av 30 000 lesere, og var en svært utleverende blogg, med sarkastisk og kritisk profil. Høsten 2011 var hun med i en serie som gikk på NRK P3s nett-tv (La Linnéa leve), der hun var svært åpen om sine psykiske lidelser. For ett år siden ble hun kjæreste med musikeren Sondre Lerche, og i høst har hun vært deltaker i realityprogrammet Skal vi danse. Hun er rett og slett på god vei til å bli et fast innslag i den norske kjendis-virkeligheten, og når jeg leser boken klarer jeg ikke helt å undertrykke «kikkeren» i meg – selv om jeg prøver å se på boken som et selvstendig verk. Dette kommer i veien for lesingen, men er samtidig en interessant erfaring. Myhre balanserer mellom den konstruerte glansete medie-virkeligheten og det rått realistiske ubehaget, og så langt slipper hun unna med det. Hun kan kanskje balansere der en stund til, men jeg tror hun etter hvert må velge side. Da blir det interessant å se hvilke retning hun kommer til å bevege seg i, og det er ikke tvil om at jeg personlig foretrekker det rå, upolerte uttrykket.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Bok til Halloween: Carrie av Stephen King

Trenger du en skikkelig grøsser til Halloween? Her har jeg hentet fram en klassiker som fortsatt gjør susen, perfekt for mørke høstkvelder. Når du har lest boken kan du kanskje se en av filmene som er basert på historien, den siste fra 2013.
carrie

Carrie White er en jente på 16 år som i alle år er blitt plaget og ertet av klassekamerater. Hun har forsøkt å tilpasse seg og være som andre, men blir stadig utsatt for mobbing. Og slik hun blir beskrevet i boken kan man på en måte forstå hvorfor hun blir mislikt, hun virker fiendtlig og bitter og har tydeligvis et lite flatterende utseende– men det forsvarer selvfølgelig ikke hvordan medelevene behandler henne. Når Carrie får sin første menstruasjon i fellesdusjen på skolen, reagerer de andre jentene med forakt og mobbing, selv om det er åpenbart at Carrie ikke forstår hvorfor hun blør. Det er denne hendelsen som utløser telekinetiske evner i henne, evner som til nå stort sett har ligget latent.
Carrie bor sammen med sin dypt religiøse mor, som er ekstremt opptatt av å motarbeide all verdens synd datteren kan bli utsatt for. Det er derfor Carrie ikke vet hva menstruasjon er, og indirekte grunnen til at hun er en utstøtt. Moren har alltid fordømt alle andres oppførsel, og Carrie har aldri fått være sammen med andre mennesker på en naturlig måte. Når Carrie fortvilet kommer hjem etter hendelsen i skoledusjen og bebreider moren for at hun ikke har forklart hva menstruasjon er, blir hun møtt med bibelvers og straff.

Romanen er bygget opp dels som en tradisjonell fortelling, noen ganger sett fra Carries ståsted, noen ganger gjennom andre personer. Men ofte er historien brutt opp av avsnitt fra politirapporter, aviser og bøker om hendelsen. Slik får vi tilbakeblikk og andres synsvinkler på det som skjer, uten at den dramatiske slutten blir avslørt.
Omgivelsene boken foregår i er det klassiske highschool-miljøet i en middels amerikansk by. Det er et velkjent scenario etter utallige bøker og filmer, og selv om boken foregår på 70-tallet føles den tidløs. Kanskje det er derfor den er blitt en klassiker?
I tråd med enhver higschool-fortelling blir det etterhvert et skoleball (seniorprom) som virkelig ikke ender bra, men det skal jeg ikke si mer om her, bare at det blir en del blod. ..

Carrie er Stephen Kings første publiserte bok, og også en av hans mest kjente. Den er blitt bearbeidet til både film og teater, og er en makaber klassiker som både unge og voksne kan blir deilig skremt av!

 

Sjekk her om biblioteket ditt har boken!

The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky

«It’s great that you can listen and be a shoulder to someone, but what about when someone doesn’t need a shoulder. What if they need the arms or something like that? You can’t just sit there and put everybody’s lives ahead of yours and think that counts as love. You just can’t. You have to do things.»

Charlie er nett byrja på high school. Han er ikkje populær, og den einaste som ser ut til å rekna han som spesiell er engelsklæraren Bill. I tillegg verkar det som Charlie er den einaste som enno hugsar, enno bryr seg om, at bestevenen Michael tok sjølvmord året før. Så møter Charlie stesyskena Sam og Patrick. Dei er seniors, og inviterer Charlie inn i si venegruppe – der Charlie vert både observatør og etterkvart deltakar. Men alt løyser seg ikkje med det – ikkje berre har venene sine hemmelegheitar og problem, Charlie gøymer òg på ein stor hemmelegheit, frå seg sjølv.

The Perks of Being a Wallflower er ein oppvekstroman. Det handlar om usikkerheit, om mental sjukdom, om familie og vener, om seksualitet og rus. Den er skriven i brevform, der breva er stila til ein ukjent mottakar, som heller ikkje vert klårare for lesaren gjennom romanen. Charlie skriv for sin eigen del, og det er Charlie sin versjon av hendingane me får høyra.

Trass i at dette er ein ungdomsroman, er det passasjar her som òg kan få den vaksne til å tenkja. Enten tenkja attende til si eigi ungdomstid – som forhåpentlegvis ikkje var fullt so full av hendingar – eller tenkja på kva som kan møta ungdommar som veks opp, om det er for 20 år sidan eller i dag. Romanen har sine augneblinkar av sterk klisjebruk og ungdommeleg livsvisdom – men med stemma til Charlie som formidlar vert det ein naturleg del av forteljingi.

Stephen Chbosky er forfattar, manusforfattar og regissør. The Perks of Being a Wallflower kom ut i 1999, og var på besteseljarlister i 2000. Den vart mislikt og slakta av fleire, særleg på grunn av skildringane av sex og dop. Chbosky har sidan skrive manuset til filmversjonen av Rent, og var både manusforfattar og regissør ved filmatiseringa av The Perks of Being a Wallflowers, som kom i 2012. Den hadde Logan Lerman i rolla som Charlie, Emma Watson (ja, Hermine) som Sam og Ezra Miller som Patrick, i tillegg til eit flott soundtrack og ei historie som gir deg både ro og uro i det den veltar seg ut i alle sine flaue ungdomstabbar og vaksne problem.

 

Sjå her om ditt skulebibliotek har boka eller filmen.

Å holde pusten

En ung jente på seksten år hvis navn vi ikke får vite er forteller i denne sterke historien om å vokse opp og ha en mor som er psykisk syk. Fortelleren bor sammen med sin mor og lillesøster Emilie, har en kjæreste hun egentlig ikke er glad i og kaller Firfisla og en far som har flyttet til Kristiansand med ny samboer og bonusbarn på slep. Hovedpersonen er i bunn og grunn omsorgsperson for sin lillesøster uavhengig om moren er manisk eller depressiv, for en ansvarlig mor har hun vanskeligheter med å være uansett. Når barnevernet kommer på døren gjør de alle tre alt for å fremstå som en velfungerende familie, for når alt kommer til alt vil jo ingen av dem skilles tross alt.

Å holde pusten

 Å holde pusten forteller mange små historier fra livet til hovedpersonen og familien, både fra barndom og nåtid. Det er historier fra når mor og far fortsatt bodde sammen, da lillesøster Emilie ble født, første gang de hilste på pappa sin nye kjæreste og familie, og historier fra en mer nær fortid. Språket er veldig konkret og mye blir fortalt på få sider. Det er lite utenomsnakk og føleri, men fortsatt veldig mye følelser, ofte uttrykt gjennom handlinger som både får ut og distraherer bort følelsene. Som å ha sex med fremmede menn hun møter på nettet, slå til bestevenninnen sin og å si noe stygt til lillesøsteren. Eller på motsatt side av skalaen ved å kjøpe favorittfrokostblandingen til lillesøster selv om den er mye dyrere enn andre alternativ. Fortelleren klager eller syter ikke selv om hun godt kunne det, men tar følelsene ut på andre måter.

Moren kommer litt i bakgrunnen og fremstår først og fremst som en ikke tilstedeværende syk person som ikke kan ta vare på seg selv eller andre uten at vi får vite noe særlig om henne. Så vidt vi forstår oppholder hun seg mest i sengen der hun noen ganger griner høyt, men stort sett gjør lite ut av seg. Når hun har sine maniske perioder kan hun glimte til til stor glede for sine barn som da oser av stolthet og kjærlighet, noe som også er veldig sterkt å lese. Gleden varer stort sett ikke lenge for hun ender ofte opp med å gå for langt. Faren stiller kun opp i sine tildelte helger og så vidt vi vet gjør han ingen innsats for å gi barna et annet og tryggere hjem enn hos sin syke mor.

Jeg liker veldig godt fortellerstilen til Agate Øksendal Kaupang og ikke minst  har boken en viktig historie å fortelle om å vokse opp på skyggesiden i trygge og gode Norge med en del flere utfordringer enn ungdom flest. Det er en stor styrke for boken at forfatteren ikke overdriver elendigheten, men beskriver den på en nøktern måte. Boken er sår, vond og til tider brutal fordi den virker så realistisk og direkte. At dette er skrevet av en debutant som i tillegg bare er 20 år er egentlig utrolig, men samtidig kan det være ungdommen i henne som gjør det så rått, ærlig og ekte. Det er likevel ikke en forfatter som kommer fra intet, hun har både forfatterstudier fra Bø og Biskops Arnö og bidrag i ulike antologier i bagasjen.

Sjekk om ditt skolebibliotek har boken her.

%d bloggarar likar dette: