Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar : Bjørn Sortland

FOR EI GLEDE!Endeleg! Denne boka har eg venta på. Og så kom ho til meg i går. Og så berre las eg ho MED EIN GONG! Kva er det å ikkje elska med denne boka? Ho er så FIN! Og så den tittelen då! Heile boka kunne vore full av piss og eg ville framleis elska ho, trur eg! Sjå på ho, då!

SOrtlandblusen

Men saken er jo den at ho ikkje er full av piss! Ho er full av god underhaldning! Ho er full av kjærleik! Ho er full av deilig nynorsk!
Eg nikoste meg!
Boka handlar om Ivar. Han er 40 år. Jobbar i bank. Han er fornuftig og alminneleg….og singel. Eller nei, han er jo ikkje alminneleg! Not at all! Det er berre utanpå at han er vanlig. Ivar er jo ein fundamentalist. Og ikkje berre det, heller! Ein ekstremist, faktsik! Han ser det. Han innrømmer det sjølv. Han trur på den absolutte kjærleliken. Han vil ha ei kvinne (det har han aldri hatt. ikkje i nærleiken, eingong) som han skal elska og æra. Ikkje noko sex før ekteskapet. Og denne kvinna kan vera kven som helst! Den første og beste, som det heiter. Berre ho er kvinne og ho er hans. Han skal gifta seg med henne og støtta ho i ALLE val til døden skil dei. Det er berre det at ingen kvinne nokonsinne har vist ørlite interresse for han.
Ivar har gått på skrivekurs for mange år sidan. I etterkant av kurset gav han ut to diktamlingar på eige forlag, og kan soleis kalla seg forfattar.
Ein dag får Ivar spørsmål om han kan halda skrivekurs for to tidlegare narkomane kvinner. Han synst ikkje han kan sei nei. Slik møter han Sonya….

Lettlest, enkel og med fine teikningar. Denne boka les du på ein ettermiddag!
Mykje humor. Mykje om livet. Mykje naivt og mykje rart. Eg elskar den (har eg nevnt det?)
Les, folkens!

Bandet mitt spiller ikke progrock : Liv Eirill Evensen

Det kulaste bokomslaget ever?

KULT!
Lett å lesa.
Nydeleg balanse mellom tekst og bilete. Her held det ikkje å berre lesa teksten eller berre sjå  på bileta. For å få heile romanen med deg, må du faktisk bruka tid på begge delar =0) Illustratøren heiter Ronja S. Berge – verd å merka seg!

Ja, dette handlar (som tittelene og framsida indikerar sterkt) om musikk. Jippi! Men det handlar om mykje meir enn det : om å finna sin plass, om å stå trygt i seg sjølv!

Helle spelar bass. Ho er tøff og og spelar bra. Ho blir fast bassist i eit progrockband med berre gutar frå før. Det går fint først, men på ein fest rotar Helle med vokalisten: «Jeg har gjort hovedtabbe nummer en og må betale prisen for det. Først roter jeg med Sebastian. Så blir han fjern og sur. Så endrer bandet øvingstider uten å si fra. Snart kommer de til å juge på seg at bandet er oppløst, for å bli kvitt meg. Det er den klassiske historien.»
Heime har Helle det heller ikkje uproblematisk. Mora har ein ny mann og faren er flytta nordover og har funne seg eit nytt liv der. Helle leitar i dei gamle sakene hans under trappa og prøver å finna meininga med livet.
Det aller beste med denne boka er etter mi meining coveret! Eg diggar det! Eg spår at mange kjem til å lesa denne berre på grunn av at den ser så cool ut. Eg spår vidare at dei ikkje kjem til å verta skuffa! Skulle berre ønskt at det var klikkbare lenker til musikken inne i boka…
Les meir av dette innlegget

Dobbelt mamma

Dobbelt mamma

I denne lettlestboken forteller Mulki fra Somalia, Vujka fra Kosovo og Hana fra Libanon om hvordan det er å være Dobbelt mamma. Dobbelt mamma fordi de visste hva det er å være mamma, men måtte lære det på nytt da de kom til Norge.

Jeg liker måten boken begynner på. I stedet for å gå rett på sak forteller om hvordan de tre kvinnene møter opp for å bli intervjuet, hvordan de er kledd, hvordan de hilser på hverandre, at Vujka heller opp te. Det etablerer dem i et trygt, hjemlig miljø – vi merker hvordan de slapper av og åpner seg, og det gjør jeg som leser også.

De forteller lite om fortiden sin i landet de kom fra, men begynner med opplevelsen av å komme til Norge – til flyktningmottak, asylmottak, eller familiegjenforening. Vujka hadde to barn med seg, Mulki hadde to barn med seg og fikk ett til like etter at hun kom, mens Hana fikk det første barnet sitt etter at hun var kommet til Norge.

Vujka forteller at det hjalp henne å ha barn, fordi hun hadde noen å beskytte og gi omsorg. Mulki er enig; med barn har man noe å gjøre og synker ikke ned i de vonde tankene. Vi skjønner at det å være mor gir kvinnene en rolle, og en nøkkel til det norske samfunnet. 

Det norske er ikke alltid like lett å forholde seg til. Som mødre har de møtt utfordringer som:

  • Det norske været: kan man virkelig slippe barn ut i det? De kommer jo til å bli syke og dø. Så drar barnehagen dem av gårde på TURDAG.
  • Den norske matpakken: barna vil ha det samme som de andre barna, og når en stakkars innvandrerkvinne står der med brød, smør og gulost, så kan man jo forstå at hun lurer på om dette er menneskeføde? Spiser de dette hver dag? Så kjedelig, det er jo synd på barna. Og de rare forbudene mot søtmat…
  • Den norske bursdagen: hvordan hindre at barnet blir servert svinekjøtt? Hvordan hente og bringe uten bil? Hvordan, for den saks skyld, lese en norsk adresse?

Dette er til tider ganske morsom lesning, men boken får frem på en god måte både at tilsynelatende selvfølgeligheter kan bli store praktiske utfordringer i det fremmede, og den læringsprosessen kvinnene har vært gjennom.

Boken handler om å få det til – den forteller oss at kan være vanskelig, men det går seg til, det går bra. Mulki, Vujka og Hana har gått fulgt barna i barnehage og SFO, hjulpet med lekser og sittet i foreldremøter. De har gått på voksenopplæring, og funnet seg jobb. De har kommet seg ut, sett, hørt, og tatt kontakt. De har lykkes i Norge – de som ikke lykkes møter vi ikke i denne boken.

Egentlig kan man si at dette er en lettlest informasjonsbok om hvordan en ung mor fra det fremmede skal finne frem i det norske – men lagt i munnen på tre innvandrerkvinner som kan presentere det som selvopplevd. Forfatterne av boken er da også lærere i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Jeg synes de har gjort en god jobb, ut fra mine begrensede forutsetninger for å vurdere det. Hvis jeg savner noe, er det litt om hva kvinnene selv tilfører. De har lært om Norge, men lærer Norge noe? 

Tittel: Dobbelt mamma
Forfattere: Hilde Henriksen og Renate Grytnes

Forlag: Lettlest
Sider: 78
Utgitt: 2008

Sjanger: Fagbok

Se om ditt bibliotek har boken

Dager jeg har glemt

Dager jeg har glemt

Vanligvis er det greit å begynne med hva boken handler om når man vil fortelle om en bok. Det passer ikke så godt med Dager jeg har glemt. Jeg må nesten begynne med hvordan boken ser ut.

Dager jeg har glemt er – nesten – en tegneserie. Vi kjøpte den i alle fall på Outland, tegneseriebutikken i Bergen. Egentlig ligger den vel helt i grenselandet mellom tegneserie og billedbok.

Den ser ut som en billedbok, med et eller to tegninger på hver side, eller bilder som dekker en dobbeltside. Den har ikke ruter, eller snakkebobler. Med ”billedbok” mener jeg ikke at den er for barn, den er definitivt en ungdomsbok. Faktisk gjør bildene den råere enn ungdomsbøker flest. Det er tegninger av nakenhet og sex i den, og det er tegninger av vold, og de virker nok sterkere enn bare ord ville gjort.

Boken klarer seg ikke uten de bildene, fordi bildene og teksten koblet sammen som i en tegneserie, dvs. slik at verken teksten eller bildene gir noen mening alene. Det har skjedd noe forferdelig, noe traumatisk, og fortelleren i boken prøver å sette ord på det som har skjedd. Men han klarer det ikke helt. Vi må se på bildene for å få det med oss.

Dager jeg har glemt er også en lettlestbok – i alle fall er den anbefalt på boksok.no, som er en katalog over lettleste bøker. Det er ikke så mye tekst i den, det er sant, og teksten som er ikke vanskelig å lese heller. Det er en gutt på kanskje seksten som forteller historien, så det er det muntlige språket til en seksten år gammel gutt. En dyslektiker kan lese teksten fra begynnelse til slutt.

Det er en lett tekst med mange bilder, men så er den ikke enkel likevel. På en av sidene sier gutten som forteller historien at han slår noen med flat hånd. Men bildet viser at han slår med knyttet hånd. På en av sidene sier fortelleren at en jente ikke virker interessert, men bildet viser at hun er det.

Selve historien er vanskelig. Vi skjønner at den er et trekantdrama mellom to gutter og en jente, med et tragisk utfall. Voldsomme, uhåndterlige følelser leder til en uforståelig voldshandling. Fortelleren har fortrengt mye av det som har skjedd, det er som tittelen sier dager han har glemt, så han kan ikke fortelle historien rett frem. Han må hoppe frem og tilbake i tid, prøve å skille sine egne følelser og fantasier fra det som har faktisk skjedd. Noen ganger lyver han for seg selv.

Noen ganger forteller bildene oss hva som egentlig har skjedd – men noen ganger viser de fortellerens fantasier og følelser. De gjør altså ikke boken enklere, tvert i mot. Men må det være, sier boken, når vi skal følge fortelleren inn i et traume og prøve finne ut hva som ligger bak det.

Dager jeg har glemt er godt håndverk. Den har et krevende prosjekt, men gjennomfører det. Den er en avansert kombinasjon av tekst og bilde og en lettlest ungdomsbok. Jeg liker den ikke i det hele tatt, den tilhører en type trist, norsk, sosialrealistisk ungdomslitteratur jeg aldri har likt. Men det er min personlige smak, jeg mener at den rent objektivt har kvaliteter som gjør at jeg godt kan anbefale den.

Tittel: Dager jeg har glemt
Forfatter: Arne Svingen
Tegner: Mikael Noguchi 

Forlag: Damm
Sider: 195
Først utgitt: 2007

Sjanger: Tegneserie

Se om ditt bibliotek har boken

GAMER

Har du lett for å bli hekta på spel? Har du spelt World og Warcraft før?
Då kan dette vera boka for deg.

Dei har venta lenge på  pc-spelet War of Faluza. Det er nytt og ekstremt populært. Gjengen samlast og må spela seg opp til level 80, øva seg opp på strategiar og bli gode før dei kan melda seg på og spela om  pengepremiar. Det er store summar å vinna. Dei får minimalt med søvn og mat. Skulen vert heilt nedprioritert. Den faste gjengen spelar heile nettene.  Via  nettet kjem dei i  kontakt med den mystiske og svært spelerfarne Will. Han blir leiar for guildet deira, og dei er eit sterkt lag! Dette kan bli lett-tjente pengar!

Men det går ikkje så bra i første omgang. Dei vert slått av ein tysk gjeng, og misnøyen sprer seg. Dei byrjar å skulde kvarandre for kven som er ansvarleg for tapet. Venskapet vert sett på harde prøvar og skjellsorda haglar.
Hovudpersonen opplever at skumle ting byrjar å skje utanfor speleverda og.  Sjølv vert han  skygga av ein mistenkeleg mann i ein  mørk Volvo. Og han som fekk mest skuld for tapet i War of Faluza, vert angripen og banka opp på veg heim.  Kva skjer? Kven står bak? Kven kan du stole på når det verkeleg gjeld?

Dette er ei sterk og spennande forteljing.
Forfattaren heiter Tor Arve Røssland og har skrive spennande bøker før. Denne er den første eg har lese av han som ikkje er på nynorsk. Eg er svært glad i nynorsk, så eg vart litt skuffa….Men berre nett med ein gong. Eg vart fort oppslukt av spenninga.

Det er ein tynn roman som er veldig  lett å lesa. Boka er dessutan stilig å sjå på : lett å velja!

GOD BOK

%d bloggarar likar dette: