Å bake kaker i Kigali

Eg prøver å lese bøker frå fleire delar av verda. Denne gongen er eg i Kigali, hovudstaden i Rwanda. Der baker Angel kaker.

Angel Tungaraza har nylig flyttet fra Tanzania til Rwanda med mannen Pius og de fem foreldreløse barnebarna. Angel har nok å gjøre, men setter sin stolthet i å drive sitt eget lille hjemmebakeri. Hun baker de lekreste kaker til spesielle anledninger for naboene og vennene deres, og når kundene kommer for å bestille, blir de servert te og oppfordret til å fortelle historien sin. Angel klarer sjelden å la være å engasjere seg, og trår gjerne til med et råd eller to. På denne måten knyttes sterke bånd, problemer løses, kjærlighet oppstår, bryllup arrangeres – og Angel selv får hjelp til å se i øynene en del smertefulle sannheter, blant annet om datterens død.

Nokre romanar gjer deg berre glad. Ikkje fordi dei er spesielt lystige, eller løyser store og viktige problem, men fordi dei har ein tone av håp også når det skjer triste ting. Dette er ei slik bok, og hamnar dermed i samme klasse som Damenes detektivbyrå nr. 1, Resept på et lykkelig liv og Bienes hemmelige liv.

Angel er ein person eg trur på, i ein situasjon eg trur på. Beskrivinga av både henne og dei ho møter på er prega av både velvilje og realisme. Vi møter ei god blanding av folk frå Rwanda og folk frå andre land, dei fleste med ei eller annan tilknytning til boligkomplekset Angel bur i eller folk utanfrå som er kundar av Angel, og mange av dei fortel Angel om liva sine.

Boka kjem inn på mange av problema som plagar Afrika og Rwanda i dag. Historien i boka finn stad ca. 6 år etter folkemorda i 1994 og dette er sjølvsagt framleis noko alle hugsar medan Rwanda prøver å komme seg på fote igjen. Mange av personane vi møter har mista delar eller heile familien.

AIDS har også ein framtredande plass i boka, og er også noko Angel og hennar familie har fått merke personleg. Det er ein av grunnane til at ho og mannen no fungerer som foreldre for barnebarna sine.

Utlendingane i Kigali har også sine problem, både kulturforskjellar, utroskap, uvelkomne frieri og diverse anna.

Angel baker kaker for dei (nesten) alle, og gjer sitt for å løyse dei problema ho får vite om. Ho kan ikkje redde verda, men ho kan iallfall gjere livet litt betre for nokon. Nokre gonger gjer ho det med gode råd (ofte kamuflert) og andre gonger ved praktisk handling.

Angel sine kaker skulle eg forresten gjerne sett og smakt. Eg hadde likt det om forlaget hadde hatt den kaka som dukka opp i kapittelet som illustrasjon på starten eller inni kapittelet ein stad. Kakene høyrest heilt fantastisk flotte ut, og Angel lagar alltid rett kake for den som bestiller. Det er igrunnen berre ei kake Angel skjemst over å ha bakt, men som de kan sjå av sitatet under så hadde ho ikkje mykje ho skulle ha sagt om korleis den skulle sjå ut:

“Som du vet, Angel” sa ambassadørfruen, “er det en tradisjon å feire sølvbryllupsdagen med en kake som er nøyaktig lik den opprinnelige bryllupskaken, Amos og jeg føler at det er så viktig å følge tradisjonene våre, særlig når vi er hjemmefra.”

“Det er sant, fru ambassadør,” svarte Angel, som selv befant seg hjemmefra. Men da hun studerte fotografiet, var hun usikker på om paret hadde tatt til seg en god tradisjon da de valgte kaken for tjuefem år siden. Den minnet ikke om noen av de tradisjonelle bryllupskakene hun hadde sett i hjembyen sin, Bukoba, vest i Tanzania eller Dar-es-Salaam i øst. Nei, denne kaken var tradisjonell for wazungu, hvite mennesker. Den var helt hvit, hvit med hvite mønstre som dekor på det hvite. Langs kanten hadde den små vite blomster med hvite blader, og tre hvite søyler oppå kaken holdt oppe enda en hvit kake som var en mindre kopi av den nederste. Det var rett og slett den minst tiltalende kaken hun noen gang hadde sett.

Vel verd å lese!

Jakob Ejersbo: Liberty

Forfatter: Jakob Ejersbo Tittel: Liberty Sjanger: Roman Forlag: Aschehoug 762 sider Utgitt 2012 (dansk original 2009)

(Jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget.)

Dette var siste bok fra danske Jakob Ejersbo før han døde av kreft i 2008, bare 40 år gammel. Ja, etter det jeg har forstått var ikke boken fullt ferdig da han døde, men kunne redigeres fram til den teksten som foreligger, og la det være sagt med en gang, om det er noe problem med denne teksten så er det iallfall ikke knyttet til at den skulle være mangelfull.

Boken inngår også i en såkalt frittstående trilogi sammen med Revolution og Eksil, hvorav bare den siste er oversatt til norsk, foreløpig.  (Og for å lufte en gammel  kjepphest: er det virkelig nødvendig å oversette mellom dansk og norsk?) Den førstnevnte er en novellesamling, og bøkene er knyttet sammen ved å handle om det samme miljøet i Tanzania. Det er Liberty som oppleves som hovedverket, og det er da også en formidabel bok!

Vi blir spesielt godt kjent med Christian  og Marcus, de veksler nemlig gjennom hele boken på å være fortellere. Det er snakk om jeg-fortellere, men det blir aldri forvirrende fordi det blir oppgitt hvem som fører ordet til enhver tid. Hvem er så disse to karakterene? Jo, Christian er dansk tenåring som befinner seg i Afrika på grunn av at foreldrene, det vil egentlig si faren, ønsker å jobbe der, mens Marcus er en ung innfødt som jobber for en svensk familie. De to blir etterhevrt venner, et vennskap som synes basert hovedsaklig på de tre søylene i mange unge gutters tilværelse, uavhengig av sted og bakgrunn: jenter, fest og musikk (I den rekkefølgen).  Boken strekker seg over hele åttitallet, slik at de to blir unge menn mot slutten av fortellingen.

Christian og Marcus er både deltakere og observatører  til en tilværelse nærmest uten styring. De nordiske bistandsarbeiderne er nemlig gjennomgående mye mer opptatt av sine egne behov og lyster, enn av å gjøre en  anstendig jobb. Det er tydeligvis etablert en ukultur i miljøet, i tillegg er  det betydelige   forskjeller mellom karakterene. Christians far er for eksempel rene engelen sammenlignet med faren i familien til Marcus, noe som i mine øyne  gjør skildringen både mer realistisk og troverdig.
Det er rett og slett en nykolonialisme vi får beskrevet, fordi de hvite ‘bistandsarbeiderne’ opptrer som et nytt herrefolk, bitende ironisk i forhold til intensjonene. Handlingen er som nevnt lagt til 80-tallet, men det er vel dessverre grunn til å anta at mye av det samme kunne vært observert i dag. I det hele tatt er det lite optimisme å spore i boken med tanke på kontinentets utvikling.

Christian og Marcus er også eksempler på at europeeren blir ‘svart’ og den innfødte ‘hvit’, dvs de tar opp i seg så mye fra omgivelsene at de i stor grad er farget av det. Det er selvsagt behovet for å fungere i miljøet som ligger bak, og for Christians del er dette i stor grad knyttet  til skolen, som vi derfor også får mange interessante innblikk i. Christian kommer mer og mer i opposisjon til et både gammeldags og hyklerisk system, og til slutt blir han rett og slett utvist og må flytte tilbake til Danmark, for om mulig å fullføre videregående der.Etter en stund gir han imidlertid opp skolegangen der også og flytter tilbake til Tanzania, kanskje for godt. Han blir nå kompanjong med Marcus, og det forandrer ettervert måten de kan forholde seg til hverandre på; i stigende grad synes det som om grunnleggende mentalitetsforskjeller mellom europeere og afrikanere skaper stadig større utfordringer mellom dem. Noe tilsvarende må sies å spille inn mellom   Christian og Rachel, som han møter og blir kjæreste med i den siste delen. Fortellingen bekrefter for eksempel afrikanernes utrolige skjødesløshet i forholf til smittefare ved for eksempel hiv/aids..De t er ellers usedvanlig direkte og detaljerte sexbeskrivelser i denne delen, rimelig nok siden det er et sterkt begjær mellom dem, men jeg  vil tro det kan være sterk kost for mange ungdommer, som ellers burde være midt i målgruppen for boken.

Det er en både dramatisk og spennende historie, som er lettlest, men omfattende, nærmere 800 sider krever unektelig sitt både av stoff og leser, men det er vel verdt innsatsen!

      Posted 5 minutes ago by
      Labels: Afrika Dansk roman Ejersbo
0

        Add a comment

Solfuglen av Christie Watson

’Solfuglen’  er historien om tolv år gamle Blessing og hennes fjorten år gamle bror Ezikiel, som må flytte fra det komfortable livet i Lagos til slummen i Nigerdeltaet. Faren har funnet en annen kvinne, og moren blir tvunget til å flytte hjem til besteforeldrene.

Det fattige livet på landsbygden er ganske annerledes enn det Blessing er vant til, men i bestemoren finner hun et sterkt og trygt forbilde. Bestemoren er jordmor, og velger seg Blessing som lærling. Gjennom hennes øyne får leseren sterke skildringer av tøffe fødsler og omskårede kvinner – en tradisjon bestemoren har et mer nøkternt forhold til, men Blessing tar sterkt avstand fra. Moren mistrives med det fattige livet, og arbeider hardt for å komme ut av det. Når hun finner seg en ny, hvit mann er de økonomiske problemene over, men Ezikiel reagerer med raseri, og historien utvikler seg i dramatisk retning.

Boken gir et fargerikt og til tider komisk bilde av miljøet rundt Blessing, men alltid med en dyster undertone. Vi får høre om utenlandske oljefirma som utnytter ressursene og forurenser, tradisjoner som undertrykker, korrupsjon og væpnede konflikter – omgivelsene er utrygge og brutale. Mye spenning, men også mye hverdagsskildringer – og til tider tenker jeg at det blir litt for mange langdryge, litt ufokuserte beskrivelser av hverdagskonflikter. For min del kunne gjerne boken vært minst en fjerdedel kortere.

Det mest fascinerende ved den er beskrivelsen av livet på landsbygden i Nigeria – så ekstremt forskjellig fra vårt overklasseliv i Vesten. Boken er skrevet av en engelsk kvinne (med nigeriansk mann), men virker overbevisende, og jeg tror på tolv år gamle Blessing. Boken passer like godt for ungdom som for voksne.

Tittel: Solfuglen (originaltittel ’Tiny sunbirds far away’)

Forfatter: Christie Watson

Forlag: Juritzen forlag

Utgitt: 2012

%d bloggarar likar dette: