Danielle av Ida Jackson

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: «William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?» William sier: «Unggghhhhhhhhh.» (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Et svik som forfatteren etter min mening behandler litt for lett.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert her.

"Danielle" av Ida Jackson

 

Advertisements

Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg

Weberg«Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om. Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.»

Jeg-personen fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» er tilbake, fortsatt uten navn – og nå prøver hun å ta grep. Hun har samboer og jobb og egentlig et bra liv i Troms, men egentlig tror hun ikke at hun er noe å samle på, verken for kjæresten eller foreldrene. Så hun flytter til Oslo for at de skal slippe å drasse på henne, og der prøver hun å leve «normalt».

Hun prøver seg på selvutviklingskurs, offensiv kundebehandling,  og dating, og hater det. Hennes nyfunne venninne Yasmin tar henne med på kafe og shopping, hun prøver å fornye og muntre opp vår heltinne, og maser om at hun må ha mål å strekke seg mot. Hun har ingen mål, men later som. Hun later som hele tiden, og prøver å tilfredsstille alle andre menneskers behov for å forme henne.

Bokens hovedperson er den uttalt unormale – og de fleste bipersonene hun støter på er såkalt «vanlige», men samtidig virker de normale temmelig dysfunksjonelle, på en Erlend Loe-sk måte . De er stort sett selvopptatte og overfladiske, og stiller ofte urimelige krav. Men hun lar seg heldigvis ikke pille på nesen, og selv om måten hun takler situasjonene på kan være pinlige, så har hun både integritet og dybde. Ofte virker hun rett og slett som den som har de mest normale reaksjonene, som for eksempel når hun sitter i samtale med selvutviklings-guruen Mogens, med sitt oppblåste selvbilde og enkle løsninger. Han er «brutalt ærlig » med henne, og trykker henne bare dypere ned i depresjonen.

Også i denne boken er det rikelig med svart humor, men det er likevel en alvorligere bok enn den første. Bruddet med samboeren er meningsløst og hjerteskjærende, og jeg-personens dype depresjon er tydeligere.

Heldigvis har boken en ganske optimistisk slutt, og det ser ut som om vår heltinne etterhvert skal klare å akseptere seg selv som hun er, og akseptere at det er noen som trenger henne. Heldigvis.

Se om skolebiblioteket har bøkene, enten som papirbok eller ebok.

Lykkefinneren, av Edward van de Vendel og Anoush Elman

lykkefinnerenLykkefinneren er en del av Cappelen-Damms ungdomsserie Slash. Forlaget skriver om serien «… en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme. Forlaget har satt sammen en etablert forfatter og et ungt menneske med en helt spesiell livserfaring, og målet er medrivende prosa.»

Denne boken er et samarbeidsprosjekt mellom Edward van de Vendel/Anoush Elman («slash’en» mellom navnene har gitt navn til serien), der van de Vendel er den etablerte forfatteren. Den handler om Hamayun, som må flykte fra Afghanistan under dramatiske omstendigheter. Etter en lang og tøff reise ender han og familien opp i Nederland, der det blir stadig vanskeligere å finne seg til rette.

Boken er utgitt på norsk i 2013, og handler om flyktninger fra Afghanistan, men den er likevel svært aktuell, med tanke på dagens Syria-flyktninger og tragediene i Middelhavet. Det er vanskelig å lese historien uten å sympatisere med alle som flykter fra en uutholdelig tilværelse, for å komme til tryggheten og overfloden som vi tar som en selvfølge. Jeg har ikke noe problem med å identifisere meg med Hamayun og familien, og jeg synes tittelen Lykkefinneren er god (originaltittel De Gelukvinder), det er jo tross alt lykke vi ønsker å finne alle sammen. Når noen kaller mennesker på flukt for lykkejegere, med negativt fortegn, er det i grunnen ganske meningsløst. Vi ønsker alle det beste livet vi kan få, uten at dét automatisk handler om materiell velstand.

Så boken vekker sterke følelser i meg, uten at den bruker store fakter og overdreven dramatikk. Tvert i mot synes jeg språket er både saklig og dempet, og for meg bidrar det til at jeg lett kan leve meg inn i karakterenes opplevelser. Siden boken er fortalt gjennom en ung gutts opplevelser (Hamayun er 8 år når boken begynner, og nesten 17 når den ender), blir vi ikke fortalt alle detaljer, men etter hvert blir det meste avslørt. Hamayun er både følsom, intelligent og moden, og får mer og mer ansvar for hvordan det skal gå for familien. Det er ingen selvfølge at det skal ende godt, selv om man som leser ønsker det av hele sitt hjerte.

Slutten er åpen, men på denne bloggen får man vite litt mer om hvordan det går med virkelighetens Hamayun (Anoush).

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Ikke en sånn jente : en ung kvinne forteller deg hva hun har «lært», av Lena Dunham

Lena Dunham (29) er mest kjent for å ha skapt TV-serien «Girls» – det er en av de seriene jeg virkelig liker, så da jeg hørte at hun hadde skrevet en selvbiografisk bok var det helt åpenbart at jeg måtte lese den.

dunhamI tillegg til å produsere TV-serien, spiller Dunham selv en av hovedrollene, en ganske nevrotisk, selvopptatt og (syns jeg) irriterende rollefigur. På skjermen blottstiller hun skamløst seg selv, noen ganger så man kan krympe seg av sjenanse. Boken spiller på mye av det samme, Dunham skriver – tilsynelatende helt uten filter, om sin angstfylte barndom og oppvekst, kompliserte vennskap og forhold til gutter, om mislykkede slankekurer og vaginaen sin.

Boken er delt inn i seksjoner som dekker temaer som kjærlighet og sex, kropp og vennskap. Den er dels skrevet i tradisjonell, fortellende form, dels i form av lister (15 ting jeg har lært av min mor, 13 ting jeg har lært at ikke er OK å si til venner, osv) og kortere avsnitt og anekdoter. En del av boken er viet foreldrene, som åpenbart er svært viktige for henne. De er kunstnere begge to, og etter beskrivelsen har de nok mye av ‘skylden’ for at datteren er blitt så sær som hun er blitt. Vi får også vite litt om hvordan filmkarrieren hennes kom i gang, og selv om hun beskriver det hele som en ganske kaotisk affære er det åpenbart at hun i det store og hele har kontroll over karrieren sin.

Dunham skriver morsomt og godt, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det hun forteller. Kanskje det er aldersforskjellen? Jeg vet ikke, men jeg føler ofte at hun koketterer med sin særhet, og noen ganger intellektualiserer situasjoner i så stor grad at jeg ikke er helt sikker på hva hun vil fortelle. Når hun for eksempel beskriver en traumatisk sexopplevelse med en medstudent sliter jeg litt med å forstå om hun opplevde det som en voldtekt eller ikke. Hun virker mest opptatt av å formidle forvirringen og de motstridende følelsene rundt opplevelsen, enn hva som faktisk skjedde.

Men siden hun på sett og vis er  ‘a voice of her generation’, kan det være jeg rett og slett er for gammel, og at yngre lesere vil oppfatte henne annerledes.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Caitlin Morans bok ‘Kunsten å være kvinne’, den er også selvbiografisk, og like rett på sak. Den syntes jeg er morsommere og klokere enn Dunhams bok, men igjen, det har muligens med aldersforskjell å gjøre. Moran er nærmere meg i alder, og dessuten engelsk (Dunham er amerikansk) – det er mulig jeg identifiserer meg lettere med hennes erfaringer.

Det som Moran og Dunham har til felles, og som jeg synes er svært positivt, er måten de alminneliggjør kvinners oppvekst og følelser og kropp, uten at kroppspress og spiseforstyrrelser automatisk blir et tema. Det er ikke skrevet nok om kvinners helt alminnelige erfaringer med menstruasjon og kjønnshår og onani og klønete sexopplevelser, syns jeg. Og når det gjøres som i disse bøkene, med humor og inderlighet – og en skrudd form for verdighet – da er det ekstra bra.

 

Trykk på denne lenken for å se om skolebiblioteket ditt har boken.

Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

KatsaBortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Kjære, av Linnéa Myhre

LinKjærenéa Myhre (f. 1990) har skrevet enda en bok om seg selv. Den første het Evig søndag og kom ut i 2012, da var hun alvorlig syk av spisevegring, og samtalene med psykiateren Finn Skårderud var en sentral del av boken. I denne boken er hun litt friskere, har fått en sunnere vekt og fungerer bedre – men er fortsatt ekstremt opptatt av mat. Innholdet består av til dels svært personlige brev, men siden forlaget kaller boken en roman, går jeg ut fra at (i alle fall de fleste) aldri er blitt sendt. Jeg opplever det slik at de representerer alt det Linnéa ønsker å si – til familiemedlemmer, psykiatere hun har hatt, produsenter av mat hun liker/ikke liker, redaktøren, kjæresten, og til seg selv – pluss mange andre.

Ett av brevene fikk umiddelbart oppslag i pressen, to andre er svar på henvendelser hun har fått fra ukjente. Det første av dem er fra en ung jente som åpner brevet sitt med å skrive «jeg vet du kunne drept meg for å skrive dette, men noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde anoreksi.» Linnéa svarer brutalt: «Du har helt rett. Jeg kunne ha drept deg for å skrive dette. Jeg kunne ha knust bakhodet ditt med en spiss stein og forlatt deg alene for å blø i hjel. Det ville vært en mye kjappere og ikke minst mer komfortabel måte å dø på enn det ville vært å pine seg gjennom årevis med sult og depresjoner. Helt til kroppen bestemmer seg for at den ikke tåler mer.» Dette syns jeg er godt svart, og kanskje det avsnittet jeg liker best i boken. Men også i andre sekvenser er hun brutalt tøff, hun forteller blant annet om en situasjon med faren som må være svært sårt for ham å lese. Linnéa tør å utfordre og tråkke hardt på tær.

Gjennom brevene danner det seg et bilde av en sterk og selvstendig person som er bevisst sin egen helbredelse og modning, og med masse svart humor. Det begynner med et distansert selvmordsbrev til moren datert 10. mars 2011, og slutter med et inderlig brev til kjæresten fra 28 juli i år. Fra det første brevet til det siste er det ikke tvil om at det skjer og har skjedd mye med Linnéa. Jeg tenker at om hun fortsetter som hun stevner har hun potensiale til å bli en viktig stemme i samfunnsdebatten.

Linnéa ble opprinnelig kjent for å skrive sinnabloggen «Alt du vet er feil». Den hadde på det meste daglige besøk av 30 000 lesere, og var en svært utleverende blogg, med sarkastisk og kritisk profil. Høsten 2011 var hun med i en serie som gikk på NRK P3s nett-tv (La Linnéa leve), der hun var svært åpen om sine psykiske lidelser. For ett år siden ble hun kjæreste med musikeren Sondre Lerche, og i høst har hun vært deltaker i realityprogrammet Skal vi danse. Hun er rett og slett på god vei til å bli et fast innslag i den norske kjendis-virkeligheten, og når jeg leser boken klarer jeg ikke helt å undertrykke «kikkeren» i meg – selv om jeg prøver å se på boken som et selvstendig verk. Dette kommer i veien for lesingen, men er samtidig en interessant erfaring. Myhre balanserer mellom den konstruerte glansete medie-virkeligheten og det rått realistiske ubehaget, og så langt slipper hun unna med det. Hun kan kanskje balansere der en stund til, men jeg tror hun etter hvert må velge side. Da blir det interessant å se hvilke retning hun kommer til å bevege seg i, og det er ikke tvil om at jeg personlig foretrekker det rå, upolerte uttrykket.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Bok til Halloween: Carrie av Stephen King

Trenger du en skikkelig grøsser til Halloween? Her har jeg hentet fram en klassiker som fortsatt gjør susen, perfekt for mørke høstkvelder. Når du har lest boken kan du kanskje se en av filmene som er basert på historien, den siste fra 2013.
carrie

Carrie White er en jente på 16 år som i alle år er blitt plaget og ertet av klassekamerater. Hun har forsøkt å tilpasse seg og være som andre, men blir stadig utsatt for mobbing. Og slik hun blir beskrevet i boken kan man på en måte forstå hvorfor hun blir mislikt, hun virker fiendtlig og bitter og har tydeligvis et lite flatterende utseende– men det forsvarer selvfølgelig ikke hvordan medelevene behandler henne. Når Carrie får sin første menstruasjon i fellesdusjen på skolen, reagerer de andre jentene med forakt og mobbing, selv om det er åpenbart at Carrie ikke forstår hvorfor hun blør. Det er denne hendelsen som utløser telekinetiske evner i henne, evner som til nå stort sett har ligget latent.
Carrie bor sammen med sin dypt religiøse mor, som er ekstremt opptatt av å motarbeide all verdens synd datteren kan bli utsatt for. Det er derfor Carrie ikke vet hva menstruasjon er, og indirekte grunnen til at hun er en utstøtt. Moren har alltid fordømt alle andres oppførsel, og Carrie har aldri fått være sammen med andre mennesker på en naturlig måte. Når Carrie fortvilet kommer hjem etter hendelsen i skoledusjen og bebreider moren for at hun ikke har forklart hva menstruasjon er, blir hun møtt med bibelvers og straff.

Romanen er bygget opp dels som en tradisjonell fortelling, noen ganger sett fra Carries ståsted, noen ganger gjennom andre personer. Men ofte er historien brutt opp av avsnitt fra politirapporter, aviser og bøker om hendelsen. Slik får vi tilbakeblikk og andres synsvinkler på det som skjer, uten at den dramatiske slutten blir avslørt.
Omgivelsene boken foregår i er det klassiske highschool-miljøet i en middels amerikansk by. Det er et velkjent scenario etter utallige bøker og filmer, og selv om boken foregår på 70-tallet føles den tidløs. Kanskje det er derfor den er blitt en klassiker?
I tråd med enhver higschool-fortelling blir det etterhvert et skoleball (seniorprom) som virkelig ikke ender bra, men det skal jeg ikke si mer om her, bare at det blir en del blod. ..

Carrie er Stephen Kings første publiserte bok, og også en av hans mest kjente. Den er blitt bearbeidet til både film og teater, og er en makaber klassiker som både unge og voksne kan blir deilig skremt av!

 

Sjekk her om biblioteket ditt har boken!

Ny by, av Maria Børja.

Ny byLisa Kolberg er en ung og ambisiøs journalist i Oslo som ser hvordan medstudenter fra journalisthøyskolen går videre til gode jobber, mens hun selv må nøye seg med korte vikariater. Hun er rastløs og misfornøyd, og løsningen blir å søke på et ettårig studium ved Columbia University i New York. Hun får skoleplass – og med stipendpenger fra Lånekassen i lommen stikker hun av fra Norge.

Beruset av storbyen og kulturforskjellene kaster hun seg ut i alt det nye, flytter inn i et kollektiv med kunstnere/veganere og blir bestevenner med andre internasjonale studenter og lokale New York’ere. I begeistringen over Obamas valgkamp og -seier føler hun seg nesten som en innfødt, og holder generelt alt norskt på en armlengdes avstand.

Miljøskildringene er gode, forfatteren er nøye med å beskrive byen slik den er – med gater og lyder og mennesker. Lisas beruselse over å være ung og fri i en fantastisk storby er gjenkjennelig og sympatisk, men jeg er likevel litt usikker på hva forfatteren egentlig vil med boken. Er det en kjærlighetserklæring til New York? Er det en roman om å finne seg sjøl?

Etter hvert vikler Lisa seg inn i et slags trekantdrama med to medstudenter, og blir sittende igjen med svarteper. En sjarmerende amerikaner ved navn Fred er så vidt inne i bildet, men hun er egentlig ikke interessert i ham, og ender med å reise slukøret hjem til foreldrene etter endt studie – med middels karakterer, uten kjæreste, uten sommerjobb, og uten fremtidsplaner.

Men så skjer det ting: hun blir tilbudt et vikariat som informasjonsmedarbeider ved Det Norske Generalkonsulatet i New York, og kan straks reise tilbake – der får hun kontakt med Fred igjen, han viser seg å være en relativt rik arving og de flytter sammen.

Vips er hun tilbake i beruselsen, men etter hvert begynner det å tippe over igjen. Er hun egentlig særlig interessert i Fred? Liker hun egentlig jobben, og hva skal hun gjøre med veggdyrene i den fine penthouse-leiligheten?

Det jeg liker best ved boken er beskrivelsene av en litt klønete, usikker norsk kvinne som prøver å bli en del av det kompliserte sosiale spillet i storbyen, uten egentlig å mestre det. Utilpassheten gjennomsyrer hele fortellingen, og det fungerer bra. Men ellers vet jeg som sagt ikke helt hvor boken vil – er det en kritikk av et overfladisk men ekstremt ambisiøst miljø? Statoils oljesandprosjekt blir ofte trukket fram i boken – er det en underliggende kritikk her? Eller er det forsøk på et tidsbilde – ‘a Norwegian in New York’?

Kanskje boken vil alt sammen – da blir det i så fall litt for mye for min smak.  Men kjekt å lese om New York.

 

Sjekk her om biblioteket har boken

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.

Den navnløse hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er 18-19 år, og flytter til Oslo for å begynne på høyskolen. Foreldrene hennes hjelper henne med å flytte inn i en liten leilighet, og reiser sin vei. Dagen etter skal hun være med på et fadderopplegg på skolen, og er, som hun sier, klar som et egg.

Men dWeberget er hun åpenbart ikke – hun roter seg vekk på vei til skolen, og kommer for sent. Istedenfor å ta kontakt med klassen sin som allerede er i gang med å bli kjent, går hun rett forbi, og møter siden ikke opp på studiet. Men hun møter Tore, og innleder et forhold til ham. Hun har et sterkt behov for å fremstå som normal, men det blir tydeligere og tydeligere at hun ikke er det. Forholdet til Tore går ikke særlig bra, for å si det sånn.

Kapitlene er korte, og preget av mye svart humor. Kapitteloverskriftene kommenterer handlingen på en ganske morsom måte, men ofte blir latteren sittende fast i halsen – det er tydelig at hovedpersonen sliter med sosiale relasjoner, og muligens er deprimert. Hun prøver på et tidspunkt å overbevise seg selv om at ingen har det bedre enn henne, siden hun slipper å forholde seg til andre mennesker, og kan gjøre akkurat som hun vil. Men for leseren fremstår denne friheten som temmelig trist.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om handlingen, bare at ting går bedre etter hvert. Boken beskriver fint hvordan det kan oppleves å bli voksen – nå skal valgene tas, nå skal man finne ut hvem man er. Jeg ble minnet om boken Dette burde skrives i nåtid, av Helle Helle, tidligere anmeldt her på Lesehorden. Den behandler mye av den samme tematikken, men mens den unge jenten i Helles bok framstår som enda mer rotløs og fortapt, tenker jeg at hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til kommer til å finne ut av ting ganske snart.

Dette er forfatterens debut, og boken er gitt ut i både Tyskland og Danmark. Den passer fint for ungdom, og for voksne som har vært unge.

Sjekk hvilke bibliotek som har boken.

Parissyndromet av Heidi Furre

Han spurde meg om eg hadde gjort noko kult i det siste, og der og då svarte eg at eg hadde tenkt på å flytte til Paris og han lo av meg og spurde meg om eg skulle leve ut klisjeen om å finne seg sjølv i Paris. Og kanskje eg skal det, kanskje eg endar med å finne meg sjølv i eit skap, under ei seng eller i baksetet på ein bil […]

Kvart år vert ti-tjue japanske turistar diagnostisert med Paris-syndromet, og sendt heim frå ferie i den franske hovudstaden. Syndromet er ein psykisk liding som kjem som resultat av høge forventningar og skuffelse, over Paris. Kanskje er det dette hovudpersonen i debutromanen til Heidi Furre lir av – sett reint vekk frå at ho antakeleg ikkje hadde so høge forventingar.

Jenta i romanen er 24 år, og har forlete Oslo til fordel for eit år i Paris. Kvifor er litt uklart, anna enn at ho har eit forhold bak seg, og få planar føre seg – utanom å læra seg fransk. Kanskje ligg forventningane meir hjå andre, hjå besteveninne og ekskjæraste, som begge ser på opplevinga i Paris som noko stort og eksotisk. For hovudpersonen handlar det om å gjera Paris til eit heime, ein by ho bur i, ikkje berre besøker. Det skjer ikkje mykje i romanen, noko av den ytre dramatikken vert spelt svært ned, medan det er den indre uroa og usikkerheiten som kjem til uttrykk. Trass dette ser ein ei stor utvikling i hovudpersonen gjennomm dei vel 200 sidene – og året i Paris.

Dette handlar om å vera ung og reisa utanlands – eller kanskje berre til ein ny plass. Om å ikkje vita kva ein vil eller kven ein er eller kva ein heilt driv med. Om nye venskap som plutseleg oppstår utan at ein har tenkt over det, og å sakte, men sikkert bli kjent ein ny stad. For ungdom som drøymer om Paris (eller andre eksotiske reisemål) kan romanen til Heidi Furre gje eit lite innblikk i at alt ikkje er som dei glossa sidene i brosjyrane – men at det gjerne går greitt til slutt.

Sjå om ditt bibliotek har Parissyndromet.

%d bloggarar likar dette: