Danielle av Ida Jackson

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: «William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?» William sier: «Unggghhhhhhhhh.» (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Et svik som forfatteren etter min mening behandler litt for lett.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert her.

"Danielle" av Ida Jackson

 

Advertisements

John Boyne-Gutten på toppen av fjellet

boyne

Den nye uforglemmelige, sterke boken fra forfatteren av «Gutten i den stripete pyjamasen».

Året er 1936.

Pierrot, mamma og hunden D’Artagnon bor i Paris. Faren, som er tysk overlevde første verdenskrigen, men minnelsene, erfaringene og opplevelsene derfra gjorde at krigen likevel drepte ham. Han orket ikke å leve med traumaene og kastet seg foran toget.

Pierrots beste venn er Anshel, som bor i samme hus. Han er stum og er glad i å skrive historier og fortellinger. Guttene har oppfunnet et eget tegnspråk, de prater i timevis og vokser opp som brødre. Pierrot er snill, imøtekommende og bryr seg.

Men mamma blir syk og dør.

Tante Beatrix, som han har aldri truffet før tilbyr seg å oppdra ham. Men han må forlate Frankrike og komme til Østerrike til et sted oppe på fjellet, hvor hun jobber som husholderske.

Stedet på toppen av fjellet er Berghof. Adolf Hitlers feriested.

Pierrot får ikke lov til beholde sitt franske navn og han må bryte kontakten med Anshel. For sin egen sikkerhet, som tante Beatrix sier.

Führeren viser seg til å være glad i gutten, men hva vil skje med et barn som blir tatt under Hitlers vinger?

Den gradvise forvandlingen av en snill gutt til en maktsyk forræder gjorde meg sint og opprørt. Jeg kunne riste den teite gutten, som tystet og dermed fikk tanten henrettet. Samtidig stiller seg spørsmålet: er det så lett å forbli som en er, hvis man er utsatt i årevis for propaganda og hjernevask?

En sterk bok om en gutts forvandling og lengsel, om makt, forræderi og sorg.

Anbefales på det sterkeste!

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarm"Fordi jeg elsker deg" av Helene Urierende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på min egen blogg tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS.

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsenkommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.

Trykk her for å låne e-boken eller se om ditt skolebibliotek har den trykte boken. 

Glimt – Tor Arve Røssland

glimt

Jon og mora flytter til Grovøy, en tilsynelatende fredelig øy langt ute i havet.

Han ser fram til ny skole og kanskje nye venner. Her er det ingen som vet at han ikke hadde venner før og begynte å stamme hver gang alle utenom mor spurte om noe.

Jon blir kjent med tre ungdommer som øver med rockebandet sitt i ungdomshuset. Han faller hodestups for Rebekka, som spiller trommer. Men hvorfor forlater de hver gang i alt hast presis klokken 19:33 ungdomshuset? Og hva er det som videokameraet hans har fanget opp i huset? Setter de ham på prøve? Og hva er det hun demente frøken på gamlehjem klandrer ham for?

 

Solveig bor også på Grovøy, men 70 år tidligere. Tyskerne har slått leir på øya og barndomshjemmet hennes blir omgjort til kommandosentral. Hun er glad for å slippe å bli sent til barnehjem, men samtidig må hun stille som tjenestepike for kapteinen. Men hun mister mer og mer kontakt med både kjæresten og vennene. De synes at hun har blitt altfor godt kjent med kommandøren og hun føler seg utestengt.

På ungdomshuset ligger mystiske og grusomme hendelser skjult. Både fra fortid og framtid. Men sannheten ønsker å bryte fram og sender glimt.

En spennende og grøssende fortelling, som både er vanskelig å legge fra seg og vond å lese.

Boken ble nominert til Uprisen.

Sjekk her om biblioteket ditt har «Glimt».

 

 

Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg

Weberg«Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om. Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.»

Jeg-personen fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» er tilbake, fortsatt uten navn – og nå prøver hun å ta grep. Hun har samboer og jobb og egentlig et bra liv i Troms, men egentlig tror hun ikke at hun er noe å samle på, verken for kjæresten eller foreldrene. Så hun flytter til Oslo for at de skal slippe å drasse på henne, og der prøver hun å leve «normalt».

Hun prøver seg på selvutviklingskurs, offensiv kundebehandling,  og dating, og hater det. Hennes nyfunne venninne Yasmin tar henne med på kafe og shopping, hun prøver å fornye og muntre opp vår heltinne, og maser om at hun må ha mål å strekke seg mot. Hun har ingen mål, men later som. Hun later som hele tiden, og prøver å tilfredsstille alle andre menneskers behov for å forme henne.

Bokens hovedperson er den uttalt unormale – og de fleste bipersonene hun støter på er såkalt «vanlige», men samtidig virker de normale temmelig dysfunksjonelle, på en Erlend Loe-sk måte . De er stort sett selvopptatte og overfladiske, og stiller ofte urimelige krav. Men hun lar seg heldigvis ikke pille på nesen, og selv om måten hun takler situasjonene på kan være pinlige, så har hun både integritet og dybde. Ofte virker hun rett og slett som den som har de mest normale reaksjonene, som for eksempel når hun sitter i samtale med selvutviklings-guruen Mogens, med sitt oppblåste selvbilde og enkle løsninger. Han er «brutalt ærlig » med henne, og trykker henne bare dypere ned i depresjonen.

Også i denne boken er det rikelig med svart humor, men det er likevel en alvorligere bok enn den første. Bruddet med samboeren er meningsløst og hjerteskjærende, og jeg-personens dype depresjon er tydeligere.

Heldigvis har boken en ganske optimistisk slutt, og det ser ut som om vår heltinne etterhvert skal klare å akseptere seg selv som hun er, og akseptere at det er noen som trenger henne. Heldigvis.

Se om skolebiblioteket har bøkene, enten som papirbok eller ebok.

Ada splitter naken, av Kari Wæge

wæge«Ada splitter naken» er en ungdomsbok som problematiserer sex på en ganske OK måte. Ada er en ganske alminnelig norsk 10-klassing, med et alminnelig forhold til foreldrene (mor og stefar) og søsken. Klassen hennes virker alminnelig, forelskelsen i klassekameraten Erik er ganske alminnelig, og vennskap og det sosiale livet også. Det er som om forfatteren har lagt vekt på å gjøre Ada til en så harmonisk og «normal» tenåring som mulig, for så å utsette henne og omgivelsene for en rekke dilemma i møtet med sex.

Boken handler ikke om overgrep, men kun frivillige handlinger. Når vikaren Jonas på 21 viser seksuell interesse for Ada på 15 (snart 16), og Ada blir forelsket og bare synes det er spennende, så er det likevel straffbart, både i forhold til Adas alder og at hun er hans elev. Og når storebroren Kalle på snart 18 er kjæreste med Adas venninne Tuva på 15, og hun overnatter hjemme hos Kalle, da burde kanskje moren til Ada og Kalle grepet inn? Alle vet at Tuva lyver til sin strenge mor, som ikke synes det er greit at datteren har en eldre kjæreste – mens Adas mor har en avslappet holdning til både alkohol, sex og festing. Her er det forskjeller i grensesetting som ikke handler om dårlig oppdragelse, men bare ulike holdninger.

Boken har et ryddig språk og karakterene er troverdige. Mellom noen av kapitlene er det utdrag fra Adas dagbok, men de tilfører ikke mye til handlingen, og for meg oppleves det som et påklistret grep. Historien hadde fungert like bra uten. Det er en stygg korrekturfeil på side 30 (Kalle er ute, han ringer søsteren på mobilen, men samtalen avsluttes slik: »Takk, Ada, du er supergrei, sier Kalle, før han forsvinner ut gjennom døra.»), men jeg la ikke merke til flere.

Alt i alt en grei bok, den er kort (100 sider) og lettlest. Jeg tenker at den egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner både i ungdomsskolen og på videregående. Men altså ingen stor litterær opplevelse. Og det er helt greit.

Kan lastes ned som E-bok eller lånes som papirbok.

Jeg gir deg sola av Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg personlig, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt.

Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Se her om skolebiblioteket ditt har papirboken. Den er tilgjengelig som e-bok for alle elever på vgs i Hordaland (samme lenke).

Denne omtalen ble først publisert i sin helhet på min egen blogg Så rart.

Alle utlendinger har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger

Innbundet«Alle utlendinger har lukka gardiner» er en relativt enkel skildring av det alminnelige men (relativt) tøffe hverdagslivet til en 13-åring, skrevet i et slags dagbokformat.

Men den er heldigvis mer enn det – den er en lek med ord og setningsbygning, og et kikkhull inn i en verden som stort sett er ukjent for en etnisk norsk person som meg selv (kalt potet i boken). Hovedpersonen Mariana har far fra Chile og mor fra Norge, og lever i et multikulturelt samfunn på Romsås i Oslo hvor potetene er i mindretall. Hun går i 8 klasse og er forelsket i Mu2, og har to brødre – storebroren sitter i fengsel, og lillebroren er redd for det meste.

Alt dette er godt beskrevet, med masse humor, og jeg regner med at handlingen til en viss grad er selvbiografisk – men det er språket som først og fremst gjør inntrykk. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å komme inn i – men når man ganske raskt knekker koden blir det rett og slett forfriskende å lese.

En smakebit:

I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen, for resten baila eller satt på benken. Vi skulle gå to og to, og jeg gikk med Isa, for jeg orker ikke mer av åndene. Det er som skitneste uteliggerne lukter tusen ganger løk med egg og man må holde nesa og bare kan puste med munnen. Ramadan sikkert er fin tid for muslimene, men når de står opp klokka fem og legger seg igjen etter maten og kan ikke pusse tenner før de går på skolen, åndene blir som aldri har de pussa tenna før og jeg orker ikke mer.

Å baile er å stikke av, det kommer sannsynligvis fra engelsk (to bail?), og det er også flere andre omskrevne engelske verb i teksten. Å læpse er å slå til noen, å snitche er å tyste, og å cheete er å jukse, men hvordan oppsto tæsje (stjele) eller kæse (banke)? Lættis betyr at man får latterkrampe, at noe er lattervekkende, men om det kommer fra norsk eller et annet språk er jeg usikker på. Wollah/walla betyr «jeg sverger (til Allah)», eller en variant: Wollah koran. Skjellsordet morraknuller brukes flittig i alle slags situasjoner, og har stort sett mistet sin opprinnelige, grove slagkraft.

Setningsbygningen er en utfordring å lese, med omstokking av verb og andre ordklasser – og sitatteknikken fungerer slik:

Da endelig var vi alene jeg sa til Matias: husker du det? Og han bare: hva da? Og jeg bare: da Alvaro dro?, og Matias putta en bit til i munnen og bare: nei, og jeg bare: du vet han er i fengsel, men fremdeles Matias bare fortsettet å se på bakken og gå lange skritt med innoverbeina for ikke å tråkke på alle førtilokka. Til slutt han bare: hvorfor, og jeg bare: jeg vet ikke.

Hvor autentisk er språket? Jeg tror at teksten er et godt bilde på hvordan ungdom i et visst miljø snakker seg i mellom, men at de, som alle andre, snakker annerledes i andre situasjoner, for eksempel med foreldre. I et intervju i VG bekrefter forfatteren dette. Hun blir også sammenlignet med den svenske forfatteren Jonas Hassan Khemiri, som brukte såkalt «Rinkebysvensk» i sin roman Et øye rødt fra 2005. I et intervju med Dagsavisen sier hun da også at Khemiris bok var en viktig inspirasjonskilde.

Dette er Maria Navarro Skarangers debutroman, hun er bare 20 år gammel og har hatt en pangstart med sitt forfatterskap – boken har fått strålende mottakelse og er allerede solgt til Danmark. Hun kan ses på som en representant for det nye Norge – ikke bare er utforskningen av språket viktig (multi-etnolektisk samtalestil kalles det visstnok på fagspråket), men også beskrivelsen av et multikulturelt miljø som kommer til å prege det norske samfunnet mer og mer. Enten vi liker det eller ikke blir vår kultur påvirket av andres kulturer, og det oppstår ny – norsk – kultur som vi må ta inn over oss. I en slik sammenheng er Skarangers roman et godt innspill.

Har biblioteket ditt boken?

Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

KatsaBortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.

Den navnløse hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er 18-19 år, og flytter til Oslo for å begynne på høyskolen. Foreldrene hennes hjelper henne med å flytte inn i en liten leilighet, og reiser sin vei. Dagen etter skal hun være med på et fadderopplegg på skolen, og er, som hun sier, klar som et egg.

Men dWeberget er hun åpenbart ikke – hun roter seg vekk på vei til skolen, og kommer for sent. Istedenfor å ta kontakt med klassen sin som allerede er i gang med å bli kjent, går hun rett forbi, og møter siden ikke opp på studiet. Men hun møter Tore, og innleder et forhold til ham. Hun har et sterkt behov for å fremstå som normal, men det blir tydeligere og tydeligere at hun ikke er det. Forholdet til Tore går ikke særlig bra, for å si det sånn.

Kapitlene er korte, og preget av mye svart humor. Kapitteloverskriftene kommenterer handlingen på en ganske morsom måte, men ofte blir latteren sittende fast i halsen – det er tydelig at hovedpersonen sliter med sosiale relasjoner, og muligens er deprimert. Hun prøver på et tidspunkt å overbevise seg selv om at ingen har det bedre enn henne, siden hun slipper å forholde seg til andre mennesker, og kan gjøre akkurat som hun vil. Men for leseren fremstår denne friheten som temmelig trist.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om handlingen, bare at ting går bedre etter hvert. Boken beskriver fint hvordan det kan oppleves å bli voksen – nå skal valgene tas, nå skal man finne ut hvem man er. Jeg ble minnet om boken Dette burde skrives i nåtid, av Helle Helle, tidligere anmeldt her på Lesehorden. Den behandler mye av den samme tematikken, men mens den unge jenten i Helles bok framstår som enda mer rotløs og fortapt, tenker jeg at hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til kommer til å finne ut av ting ganske snart.

Dette er forfatterens debut, og boken er gitt ut i både Tyskland og Danmark. Den passer fint for ungdom, og for voksne som har vært unge.

Sjekk hvilke bibliotek som har boken.

%d bloggarar likar dette: