Elizabeth er borte! av Emma Healey

En sjarmerende krimhistorie med en detektiv utenom det vanlige.

elizabethMaud er 82 år, og sliter med å huske ting. Omstendighetene er uklare, men hun vet at venninnen Elizabeth ikke er i huset sitt, og at hun ikke får kontakt med henne. Sønnen til Elizabeth oppfører seg ikke pent, og ting kan tyde på at noe blir holdt hemmelig. Men Maud er så glemsom at det er vanskelig å holde fast på det hun vet. Hun har lommene fulle av gamle huskelapper som bare forvirrer henne når hun finner dem. Datteren Helen er travel og sliten og utålmodig, og gir ingen svar når Maud spør.

Men Maud husker tydelig hva som skjedde da hun var ung jente like etter krigen, da storesøsteren forsvant. Ingen har noen gang funnet ut hva som skjedde, men minnene presser seg på og vikler seg inn i nåtiden, og inn i Elizabeths forsvinning.

Historien er fortalt fra Mauds synspunkt, og kapitlene som handler om Elizabeth er sterkt preget av forvirringen og uroen Maud føler. I glimt ser man hvordan hun blir oppfattet av omgivelsene, som en fortutlet gammel dame som ingen tar alvorlig. Man skjønner datterens frustrasjon, men ser også at Maud får mye omsorg, og har relativt stor frihet til å bevege seg omkring på egenhånd.

De tilbakeskuende sekvensene som forteller om søsterens forsvinning er verken usammenhengende eller forvirrende – de er sett gjennom unge Mauds øyne, fortalt kronologisk. Vi får ingen svar på hva som har skjedd før mot slutten av romanen, både søsteren og Elizabeths skjebne blir holdt skjult til det siste.

Det er et interessant eksperiment å forsøke å sette seg inn i hvordan en dement person opplever verden – og ekstra interessant blir det når det er en ung debutant som Emma Healey (født i 1985) som prøver seg, siden avstanden i både livssituasjon og alder er ekstra stor.

Jeg aner ikke om dette er del av en trend, men det virker som det for tiden utgis mange romaner med jeg-person med en annerledes virkelighetsopplevelse enn det som regnes som normalt. I krimboken «Rubbernecker» av Belinda Bauer har hovedpersonen Asperger syndrom, «Still Alice» av Lisa Genova beskriver en hovedperson med fremskridende Alzheimer – og Genova har skrevet flere romaner med utgangspunkt i hovedpersoner med sykdommer som endrer bevisstheten, som Huntington og hjerneskader.
Eldre eksempler er «Den merkelige hendelsen med hunden den natten» (Mark Haddon) og «Hvorfor hopper jeg» (Naoki Higashida), som begge beskriver autistiske gutter. Hvor vellykkede eller riktige (i forhold til symptomer osv) beskrivelsene er kan sikkert variere, men det er uansett en god ting at litteraturen utvider opplevelsen av hvordan virkeligheten kan tolkes.

I dette tilfellet synes jeg Mauds tilstand er godt beskrevet, med respekt og nøkternhet og uten sentimentalitet. Utgangspunktet er trist – Maud er i ferd med å miste seg selv, men hun er likevel spill levende, og leseren tar hennes parti, selv når man skjønner at hun er vrang og irriterende for sine omgivelser. Hun er en sjarmerende karakter i en original krimhistorie, vel verdt å bli kjent med.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boken.

Reykjaviknetter, av Arnaldur Indridason

Reykjaviknetter

Reykjaviknetter er den 11 boken om politimannen Erlendur. Det vil si – i to av de foregående bøkene er Erlendur bare så vidt nevnt, men hovedkarakterene er alle kolleger av ham.

I Reykjaviknetter er året 1973-74, og Erlendur en ung mann. Han er ennå ikke blitt etterforsker, men jobber som vanlig betjent. Et tilsynelatende ukomplisert dødsfall – en alkoholiker drukner i fylla – vekker hans interesse, og han setter i gang sin egen etterforskning.  Erlendur beveger seg metodisk rundt i Reykjaviks miserable kriminelle underverden, og blir etter hvert personlig kjent med flere av karakterene der. Det viser seg etter hvert at den døde alkoholikeren Hannibal har en tragisk forhistorie, og at dødsfallet er forbundet med en  forsvinningssak. Erlendur nøster møysommelig opp trådene.

Arnaldur Indridason har en langsom og nøktern skrivestil, som av og til kan vippe over i det langdryge. Han har også en litt lei tendens til å avslutte kapitlene med dialoger hvor poenget blir hengende i luften så lenge som mulig. Dette er heldigvis ikke fullt så framtredende i denne boken. Men det er en utvetydig stemning av grå hverdag i bøkene hans, som gjenspeiler Erlendurs trauste personlighet. Erlendur er preget av en dramatisk hendelse i barndommen, og den påvirker hele hans profesjonelle og private liv, og går også som en tykk rød tråd gjennom bøkene hvor han er hovedperson.

Indridasons sprang fram og tilbake (og til siden) i tid er et interessant grep – det at jeg allerede vet hva som skjer med Erlendur i senere (tidligere) bøker oppleves ikke som spoilere, men heller som utfyllende informasjon.  Sånn sett kan bøkene om ham gjerne leses i vilkårlig rekkefølge.

 

 

Har biblioteket ditt boken?

Jentene fra balletten, av Monika Yndestad

Journalisten Alice Bratt jobber med krimsaker i bergens-avisen BA, hun får nyss om begrepet ‘jentene fra balletten’, som er en betegnelse på jenter fra stabile hjem som plutselig faller utenfor. De har alltid vært snille og velfungerende, men endrer oppførsel og begynner med utagerende atferd, rusmidler og kriminalitet. Bratt bestemmer seg for å gjøre en sak på dette, og i samarbeid med barnevernstjenesten i Bergen og Os prøver hun å oppspore et ‘case’ – en person som hun kan bruke i saken.

yndestad

Parallelt blir vi kjent med Mina, en 14-15 årig jente fra Os, som etter en uskyldig forelskelse blir utsatt for en grov voldtekt av en voksen mann. Mannen er en godt likt politimann, som vi raskt skjønner lever et dobbeltliv. Maja er ikke den første tenårings-jenten han har forgrepet seg på, og også den unge konen hans blir utsatt for stadige overgrep.

Mina tør ikke fortelle noen om overgrepet, og endrer oppførsel totalt – hun er i ferd med å bli en av `jentene fra balletten`. Foreldrene forstår ingenting, hun fester og drikker, mister sine gamle venner, og det ser dårlig ut. Så hører hun på nyhetene at en annen jente fra Os har anmeldt en lokal politimann for voldtekt. Hun tar kontakt med Alice Bratt og forteller sin historie, og dermed eskalerer dramatikken.

Rammen rundt det hele fungerer godt, synes jeg – en krimjournalist er en naturlig hovedperson i en krimbok, og en del andre elementer fungerer også bra. Hun jobber mye sammen med fotografen Hassan, har en privat kontakt i barnevernet – Jone (her aner vi også en romantisk interesse), gode elementer i en klassisk krim. Men det oppleves som om det er for mange personer, flere sentrale  karakterer blir overfladiske og bare løst beskrevet. Det er som romanen har det for travelt til å yte de enkelte karakterene rettferdighet. Minas foreldre har naturlig nok sentrale roller i boken, men jeg får ikke helt tak på dem, og tror ikke helt på hvordan de reagerer og utvikler seg.  Enten skulle forfatteren tatt seg bedre tid til å fortelle historien, eller så kunne noen av personene vært kuttet ut.

Språket er også ujevnt. Det er mye stakkato dialog og korte setninger, det fungerer ikke alltid like bra. Jeg reagerer også på at Jone ber om `cognac` på et tidspunkt, og ikke konjakk.

Men dette er egentlig pirk – jeg synes selve historien er god, og problematikken rundt politimenn som skjermer sine egne, og jenter som har vanskeligheter med å bli trodd er engasjerende tema. Yndestad har nettopp kommet med en bok nummer to om Alice Bratt, `Gapestokk`, (anmeldt på denne bloggen), og den leser jeg gjerne.

Denne boken finnes på disse bibliotekene, men kan også  lånes som e-bok.

Vinter i Havana

I år har eg eit forsett om å lese minst to bøker frå kvar verdsdel. Dette fører meg stadig til nye forfattarar og nye land. Denne gongen var det Cuba, Havana og Leonardo Padura.

Kriminaletterforsker Mario Conde har frihelg. Han våkner med dundrende hodepine etter en særdeles fuktig nyttårsaften av at telefonen ringer. Det er sjefen. Conde må komme med en gang. En høyt plassert leder i det cubanske industriministeriet, Rafael Morín, har forsvunnet på uforklarlig vis.

Eg likte ikkje denne boka så godt som eg skulle ønske. Storrøykande, stordrikkande, grublande politietterforskarar med dametrøbbel er berre ikkje mi greie. Det hjelper ikkje at han heldt til på eksotiske Cuba, han blir uansett for mykje av ein klisje etter min smak.

Kriminalmysteriet vart eg heller ikkje heilt overbevist av. Det forsvant i alt for store mengder ungdomsmimring og gjorde dette til ei bok som ikkje heilt klarte å bestemme seg for kva den vil vere.

På den positive sida kjem eit godt språk og eit interessant treff med den cubanske verda.

Dei som har ein litt større toleranse for polititypen Conde representerer og er litt mindre handlingsdrevne lesarar enn meg vil truleg like denne boka langt betre enn eg gjorde.

Boka er den første i ein kvartett av bøker med Mario Conde der kvar av bøkene finn stad i forskjellige årstider.

Sjå om ditt skulebibliotek har boka.

Død ved daggry av Deon Meyer

18308408Eg prøver å lese bøker frå forskjellige delar av verda, så då var det fint å finne ei krimbok frå Sør-Afrika. Død ved daggry av Deon Meyer kom ut på norsk i 2008, og er opprinneleg skriven på afrikaans.

Forlaget sin omtale:

Zatopek van Heerden er en kulturelt skolert eks-politimann i Pretoria. Han var vel ansett, men nå har livet hans falt fullstendig fra hverandre. Han havner i slåsskamper, går på fylla, fornærmer folk rundt seg og blir sett på som en arrogant jævel. Advokat Hope Beneke hyrer van Heerden for å etterforske et forsvunnet testament og et ett år gammelt mord, der en antikvitetshandler ble funnet drept og mishandlet på det groveste med en blåselampe. Zapotek er kanskje den eneste som klarer å løse floken, men han er uortodoks og vanskelig å samarbeide med. Parallelt avdekker van Heerden historien om sitt liv: om oppveksten som afrikander i et gruvesamfunn og hva som ble utslagsgivende for hans livsløp, om et Sør-Afrika før og etter apartheid og om hvordan en grunnleggende god mann blir ute av stand til å tro på noe annet enn det onde.

Eg er ofte ganske kritisk til krimbøker, men denne likte eg godt. Den hadde både ei interessant oppvekstskildring frå eit miljø eg ikkje kjenner særleg godt og ein bra krimhistorie der eg ikkje utan vidare klarer i sjå løysinga etter å ha lest nokre få sider. Uventa vendingar er alltid ein fordel for meg.

Til tider kan ei slik dobbelfortelling der to forskjellige tidslinjer blir vevd saman vere forvirrande og forstyrrande. Her fungerer det imidlertid bra. Det hjelper godt at historien om Zapotek van Heerden sin oppvekst og yngre vaksne år er skrivne i førsteperson, medan notidskrimgåta er skrive i tredjeperson. På den måten blir det to distinkte forteljingar som er greie å halde frå einannan.

Krimgåta er som sagt ikkje alt for lett gjennomskueleg, og det er alltid ein fordel. Utan å røpe for mykje kan eg sei at den har solide røter tilbake i Sør-Afrika si apartheidfortid, og der er det mykje grums å grave i.

Zapotek er ein mann med mykje meir djubde enn det som er tydeleg i byrjinga av boka. Eg likar også at dei aller fleste personane, både gode og onde, blir vist frå fleire sider. Noko voldsomt psykologisk djupdykk er denne boka ikkje, men den er slett ikkje verst for sjangeren.

Anbefalt for alle som har lyst til å lese ei krimbok frå litt anna miljø enn dei fleste av oss her i Norge er vant til og ikkje er alt for pysete når det gjeld brutale scener.

Barn 44

0f49a896985511e2ad1322000a9e28e6_7

Sovjetunionen 1953: I den vellukka kommunistiske staten skal det ikkje finnast kriminalitet, iallfall ifølge Stalin som heldt landet i eit jerngrep.  Det er derfor overraskande for sikkerhetspolitimannen Leo Dermidov at familien til ein ung gutt som blir funne omkomen ved jernebaneskinnene i Moskva, meiner at gutten blei myrda. Etterkvart går det opp for Leo at familien har rett, og han tar opp jakta på mordaren til tross for at det gjer han til ein statsfiende og også truar familien hans.

Eg les ikkje så veldig mykje krim. Stort sett fordi eg ofte syns det blir litt forutsigbart, men også fordi det er så mykje anna å lese. Det må derfor vere noko spesielt med ein krim for at den skal fange interessa mi.

Barn 44 har eg sett omtalt fleire stader, både på norsk og engelskspråklege boknettstader, og det var tid og stad som lokka meg. Ei krimforteljing som foregår i Sovjetunionen i den mest paranoide stalintida er ikkje noko eg har lest før. Omtalane var også svært positive, så eg tenkte at denne kunne vere bra som påskekrim for meg. Og det var den.

Sjølve mordmysteriet er bra, med ein passe mørk bakgrunn som går heilt tilbake til hungersnauda i Ukraina på 30-talet. Kven mordaren er var ikkje den største overraskinga, sjølv om det også rundt mordaren var det ein del overraskingar. Det er skildringa av sovjetsamfunnet som verkeleg gjer boka verd å lese. Den gjev eit fascinerande innsyn i eit samfunn totalt gjennomsyra av kontroll, svik og mangel på tillit. Dette er verkelig paranoia sett i system. Staten har ingen tillit til borgarane sine, og enkeltpersonane har med god grunn veldig liten tillit til kvarandre. Det blir veldig intens når etterforskinga skjer i ei slik atmosfære, og at det er ei etterforsking som eigentleg aldri får lov til å finne stad.

Leo Demidov og dei i kretsen rundt han er interessante bekjentskapar, og spesielt Leo gjennomgår ei stor forvandling i løpet av boka. Eg er litt ambivalent når det gjeld slutten, men det kan hende eg syns den er veldig bra når eg les neste bok i serien, og det kjem eg til å gjere. Førebels har det komt 3 bøker om Leo Demidov.

Eg likar også den språklege stilen. Med stort sett korte setningar og lite utmaling så passar den bra til ei forteljing med sovjetgrå bakgrunn og ein militært anlagt hovudperson.

Absolutt verd å lese.
Sjekk om ditt bibliotek har boka (hugs å klikke vidare på kvar tittel for å sjå eksemplara.

Et offer til Molok av Åsa Larsson

Et-offer-til-Molok_productimage

Har du lese Åsa Larsson før?

Det har eg! Det anbefalast. Really!
Dette er 5.boka med Rebecka Martinsson som hovudperson. Eg likar dei så godt, så godt! For meg er dette krim på sitt beste. Det er så uhyggelig og spennande at eg gyser. Boka vart lesen på tre kveldar – berre fordi den var heilt umogleg for meg å leggja vekk.
Me er i traktene rundt Kiruna ved Norrbotten.
Det heile startar med at ein Elghund vert drept og spist av ein bjørn. I magen til bjørnen finn dei i tillegg restar av menneskeknoklar… Berre nokre veker seinare vert ei kvinne stukken ihel med høygaffel. Over hundre stikk! Inne i sitt eige hus. Sjuåringen Marcus ser mordet men klarar å stikke av og kome seg i sikkerhet.
Marcus er ein så fin fyr, men han er sjølvsagt livredd. Der er så hjarteskjærande å lesa historien hans. Det viser seg snart at nokon er ute etter å ta livet av han og. Heile familien hans skal drepast….
I tillegg til drapshistorien, får me lesa ein hundre år gammal historie om den unge lærerinna Elina som dreg til Kiruna for å arbeide i det nyetablerte samfunnet som vaks fram rundt gruvedrifta og malmutvinninga. Ho vert forelska og har eit hemmelig forhold til gruvedisponenten Hjalmar.
Boka vekslar uproblematsik mellom dei to historiane, og dei utfyller kvarandre på finurleg vis.
Eg elskar måten Larsson fortel på! Eg elskar stemningane som ho serverer meg!Ho gir lesaren nydelige leidetrådar, men eg forstod ikkje. Ikkje før til slutt! Jippi og Grøss
Vil du har ein god krim? Les «Et offer til Molok»! Vil du ha fem gode krimbøker? Les alle fem bøkene om Rebecka Martinsson. Dei er strålande!

Grensen

Tittel: Grensen
Forfattar: Frank Schätzing

Forlag: Aschehoug
Utgåve: Innbunden
Sider: 1326
Først utgitt: 2009
Originaltittel: Limit (tysk)

Sjanger: Science fiction / Krim
Terningen landa på: 4-

Året er 2025. Banebrytende teknologi har revolusjonert romfartsindustrien, og det amerikanske selskapet Orley Enterprises har begynt å utvinne helium 3 fra månen. I et intenst kappløp med kineserne konkurrerer de om denne ettertraktede edelgass-isotopen som kan sikre verdens energisituasjon for fremtiden.
Den eksentriske konsernsjefen Julian Orley tar med seg en gruppe av verdens rikeste mennesker på et luksuscruise til månen for å skaffe investorer. Samtidig er kyberdetektiven Owen Jericho i Shanghai på leting etter den unge og vakre dissidenten Yoyo, som er sporløst forsvunnet. Det viser seg at hun er i besittelse av svært sensitive hemmeligheter. Sporene fører til slutt til månen, der Orleys romturister har gjort en særdeles farlig oppdagelse.

Dette er ei lang bok, omtalen blir ikkje like lang.

Det eg likar: Veldig spennande historie, med ein god del uventa og interessante vendingar. Eg syns at både internasjonal kriminalitet og science fiction kan vere kjekt å lese, og ei blanding er slett ikkje å forakte. Litt forbausa over at den er sett såpass kort fram i tid, men syns elles at science fiction biten med månen var veldig bra.

Det eg mislikar:
– Den er for lang. Eg trur ikkje den hadde tapt noko på å bli kutta ned 2-300 sider, og ei bok på ca.1000 sider er framleis ganske lang. Det blir for masse masing om ting som ikkje har noko å sei for handlinga. Eg likar vanlegvis at personar ikkje er eindimensjonale, men her blir det for mykje av psyken til for mange personar, og folk sin hårfarge/hudfarge/kroppsfasong… interesserer meg veldig lite.
– Eg er ikkje begeistra for omsetjinga. Den er på ganske så kjedeleg og flatt bokmål, og til tider dukkar det opp ein del ordval som eg syns er direkte rare. T.d. blir operatørar av tekniske anlegg kalt for drivarar. Det er nok teknisk korrekt fordi om det er uvanleg, men eg begynte straks å lure på om dei skulle installere ein skrivar eller noko slikt, sidan det er deg eg helst forbind med med ordet «drivar».

Eg må innrømme at eg hoppa over enkelte avsnitt med unødvendige beskrivingar av diverse greier. Likevel, boka var altså spennande nok til at eg las den ferdig til tross for innvendingane mine.

Så… Likar du spennande bøker med interessante intrigar der skurken ikkje er avslørt etter 10 sider? Syns du internasjonal kriminalitet og litt science fiction høyrest ut som ei grei blanding? Er du ein av dei som ikkje irriterer deg over at ei bok blir litt for ordrik, eller beint fram syns at det er ein fordel med alle orda? Syns du det er heilt greit å lese mursteinsromaner? Vel, då er dette boka for deg.

Dersom ikkje, så er det kanskje like greit å finne seg noko anna.

Et hull i sjelen

Tittel: Et hull i sjelen
Forfatter: Kjetil Johnsen
Serie: 4 Venninner

Forlag: Cappelen Damm
Sider: 172
Først utgitt: 2007

Sjanger: Spenning

En ung jente blir funnet død, naken, pakket i plast. Slik begynner boken – og så hopper vi tre uker bakover i tiden. Hvor vi møter fire unge jenter: Benedicte, Nora, Trine og Vilde. Nå skal vi følge dem, dag for dag, fremover mot mordet. For vi vet at det er en av de fire som dør – vi vet bare ikke hvem… 

Et hull i sjelen er første bok i serien 4 venninner, og vi må lese alle ti bøkene i serien for å få vite svaret. Det høres mye ut, men hver bok er ganske tynn, og det er ikke så mye tekst på hver side. Jeg tror man kunne samlet hele boken i ett bind, så hadde den blitt omtrent som en Twilight-bok. Serien ble først utgitt i 2007-2008 med navnet 3 venner. Nå har den kommet på ny med nytt navn, og de nye utgavene har fått et mye kulere design.

De fire jentene har hengt sammen siden de var små. Nå går de i 10. klasse, og er fremdeles bestevenninner, selv om de egentlig er blitt ganske forskjellige. Benedicte er blondinen som er opptatt av klær, sminke og gutter. Nora er den lille grå musen ingen legger merke til. Trine er kaptein på fotballaget. Vilde er svartkledd og opprørsk. Kanskje kjenner de hverandre ikke så godt som de tror, heller. Alle fire har hemmeligheter, noe som ingen andre må vite om.

  • Er det derfor en av dem kommer til å bli drept? Blir en av hemmelighetene avslørt?
  • Eller er det den manipulerende, ondskapsfulle nye lærerinnen, Synnøve Viksveen, som forårsaker drapet?
  • Eller det den nye gutten i klassen med den mystiske fortiden, Nick, som kommer mellom jentene? Er det det som til slutt fører til mordet?

Slik blir vi sugd inn i handlingen – vi må bare finne ut hvilken av alle trådene i handlingen som fører frem til mordet. Samtidig lærer vi jentene å kjenne, vi føler med dem, og vi sitter håper at de bare, bare ikke er hun vi like best som blir drept. Men en av dem må det være…

Dette er en bok skrevet for 16-17 år gamle jenter, ikke for menn over 40. Den er ikke egentlig min greie, for å si det sånn. Jeg kan likevel se at Kjetil Johnsen har gjort en god jobb med det han prøver å få til. Han skaper spenning ut av intrigene og følelsene mellom jenter i tenårene, det er litt drama, litt kjærlighet, litt såpeopera, litt krim, litt psykologisk thriller. Jeg tror fans av TV-serien og bokserien Pretty Little Liars vil like dette godt. På bloggen sin nevner han den gamle TV-serien Twin Peaks som et forbilde – det er jo en referanse som passer for min generasjon.

Frosset øyeblikk

Tittel: Frosset øyeblikk
Forfattar: Camilla Ceder

Sider: 549
Forlag: Bokforlaget
År: 2011

Åke Melkersson skal på jobb for siste gong før han går av med pensjon. På vegen får han biltrøbbel og køyrer innom ein lokal verkstad. Der oppdagar han eit ille tilredd lik, eigaren av verkstaden. Gøteborgspolitiet byrjar straks å etterforske saka, men ingen opplagte mistenkte er å finne. Så skjer det eit liknande mord i Borås…
Sidan framgangsmåten er lik, og mordet er utført med samme våpen, er det opplagt at det må vere ein samanheng, men politiet slit med å finne ut kva denne samanhengen er.

Eg syns denne boka fungerte bra. Den har eit godt samansett mysterium, med nokre interessante uventa vendingar. Hovudetterforskar Christian Tell er litt for lik mange andre middelaldrande, mannlege etterforskarar, men elles likte eg boka godt. Han kom seg forresten også undervegs. Eg likte at dei forskjellige stemmene fekk komme fram. For meg personleg var det My sin historie som var favorittdelen.

Det største irritasjonsmomentet for meg i denne boka var alle desse etternamna eg måtte halde styr på. Dei aller fleste personane i boka blir omtalt med etternamn, og dei gjekk ærleg talt litt i surr for meg, spesielt politietterforskarane.

Boka er omsett til heilt standard bokmål.

Alt i alt er dette ei god og underhaldande kriminalroman av debutanten Camilla Ceder.

Berre ein liten advarsel. Ikkje les vaskesetelen bakpå boka, iallfall ikkje siste setningen av den, den tar vekk mykje av spenninga.

%d bloggarar likar dette: