Du, jente, av Fatima Sharafeddine

Fatima

Du, jente

Faten er 15 år gammel når hun blir plassert hos en velstående familie i Beirut, som hushjelp. Faren hennes tar hele lønnen hennes, så hun er en slags slave for familien, som gir henne liten frihet og stort sett behandler henne med distansert forakt. Moren i familien kaller henne konsekvent for «du, jente», som altså er blitt tittelen på boken.

Nå har Faten blitt 17 år, og har arbeidet for familien i to år. Hun har bare hatt sporadisk kontakt med familie og venner i landsbyen hun kommer fra. Hennes nærmeste venn er Rosalinn, en afrikansk engelsktalende hushjelp i naboleiligheten. Faten har også en hemmelighet – hver dag kikker hun i smug på en ung mann i nabohuset, når han kommer og går, og hun prøver å få glimt av ham når han spiser og arbeider med studier. Noen ganger nikker han og smiler til henne. Hun har på følelsen at hun kan stole på ham, og en plan begynner å ta form.

Da Faten bodde i landsbyen hjemme, var hun den flinkeste på skolen. Hun ønsket å ta videregående skole, og deretter fortsette på sykepleiestudiet. Det satte farens krav om at hun skulle tjene penger en stopper for. Nå bestemmer hun seg for å ta kontakt med nabogutten og be ham om hjelp til å få kontakt med skoler i Beirut, slik at hun kan fortsette utdannelsen sin.

Faten er en oppfinnsom og tøff jente, og med hjelp av nabogutten Marwan og Rosalinn finner hun ut av hvordan hun skal frigjøre seg, og få det livet hun drømmer om. Det er en optimistisk og positiv utvikling i boken, i stor kontrast til mange av de elendighetsbeskrivelsene man ofte får om unge jenters situasjon i den tredje verden.  Språket er ukomplisert, med knappe setninger og relativt enkel stil. Den passer godt til aldersgruppen 13 til 19 år.

«Du, jente» er den første i en serie fra Mangschou forlag med oversatte ungdomsbøker. Serien har fått navnet Nærvær, og skal bringe verden nærmere norsk ungdom. Handlingen i denne boken er fra Libanon på 80-tallet, og krig og bomber danner et distansert bakteppe i boken. Her er ingen mobiltelefoner, og ikke datamaskiner eller internett.  Men historien er tidløs, og med et viktig budskap om at utdanning er noe av det viktigste du kan skaffe deg, især for jenter.

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Advertisements

Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

KatsaBortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Min rangering av fantasy i skolebiblioteket

Forklaring og kriterier

Dette er min personlige rangerte liste over de fantasy-bøkene vi har i skolebiblioteket på Fyllingsdalen videregående.

Det er to kriterier for å havne på listen: vi må ha bøkene på skolebiblioteket (både norsk og engelsk teller), og jeg må ha lest dem. Jeg har favoritter som vi av forskjellige grunner ikke har på skolebiblioteket, så de er ikke tatt med. Vi har også fantasy-bøker på skolebiblioteket jeg ikke har lest, så de er heller ikke med.

Serier er regnet som en bok, jeg har altså en innførsel for hele «Harry Potter»-serien i stedet for en for hver bok i serien. Bøker som foregår i samme univers men ikke er publisert som en serie, f. eks. Tolkien, er listet enkeltvis. Rangeringen er basert på min personlige, subjektive smak.

Listen

1. J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings (Ringenes Herre). Fremdeles vinneren, 60 år etter at den ble utgitt og mer enn 30 år siden jeg leste den første gang. Hvorfor, når den har blitt kopiert så mange ganger at mye av den fremstår som klisjeer? Jeg tror det har å gjøre med en del ting som ingen har våget eller klart å kopiere: at handlingen er sett gjennom øynene til hobbitene, at helterollen er delt mellom Frodo og Aragorn, og med den følelsen av dybde – av at det finnes en hel verden utenfor handlingen – som er egen for Tolkien.

2. George R.R. Martin: A Song of Ice and Fire (En sang om is og ild). Handlingen bør være velkjent fra TV-serien. Noe er råttent i Westeros, det meste egentlig, og mens de mektige familiene braker sammen i en stadig verre konflikt, samler magiske trusler seg langs grensene. Jeg elsket de tre første bøkene i denne serien. Jeg likte den store scenen og det svære persongalleriet, det sinnssykt kompliserte plotet, de overraskende vendingene, de fantastisk ondskapsfulle skurkene, den rene underholdningsverdien i action-scenene. Dessverre synes jeg Martin begynner å gå på tomgang i bok fire, og bok fem var en forferdelig røre. Jeg er redd for at det er det svakheter i hvordan serien er planlagt fra begynnelsen av, og problemene har tårnet seg opp til de begynner å overvelde ham. Men de tre første bøkene er strålende.

3. Patrick Rothfuss: The Kingkiller Chronicle (Kongedreperkrøniken). I et vertshus sitter en mann som hevder han er den legendariske magikeren, trubaduren, eventyreren og morderen Kvothe, og forteller det han sier er historien om sitt liv. Imens samler truende farer seg omkring ham. Denne serien er i første person, noe som egentlig er ganske uvanlig i fantasy. Siden den fokuserer helt på hovedpersonen Kvothe, så har den ikke den episke bredden til Tolkien og Martin. Det den har er et ekstremt smart plot, med lag på lag av mysterier. Hva er sannheten om gåtene Kvothe prøver å løse, om de magiske kreftene som har formet verdenen hans og hva som skjedde med foreldrene hans? Hvordan havnet Kvothe i den situasjonen han er i nå, mens han forteller historien sin? Hvor mye av de utrolige historiene hans om livet sitt kan vi tro på? Og det er bare begynnelsen…

4. Joe Abercrombie: Den første loven. Dette er en serie som bare kunne vært skrevet av en ung mann – eller rettere sagt av en respektløs, snørrete oppkomling. Den tar den tradisjonelle episke fantasy-historien vi kjenner fra Tolkien og hans etterfølgere og gjør unevnelige ting med den. Jeg ser for meg at Abercrombie satt og kaklet av fryd mens han vendte opp-ned på alle de velkjente heltene våre og heltegjerningene deres. Av og til blir det litt for skjematisk og forutsigelig, men stort sett er det veldig underholdende. Dette var Abercrombies første serie, han har skrevet flere bøker i samme verden senere, og de hadde jeg rangert enda høyere.

5. Scott Lynch: The Gentleman Bastard Sequence (De veloppdragne kjøterne). Locke Lamora ligner litt på Robin Hood: han stjeler fra de rike (men likheten stopper der, altså). Faktisk er han den dyktigste og smarteste tyven og i svindleren i kanalbyen Camorr. Men det er farligere krefter i Camorr enn politiet, og Locke legger seg ut med politikere, krimbosser, magikere og pirater. Bøkene er ofte morsomme og alltid spennende, med vår helt på evig jakt etter rikdom og alle andre på jakt etter ham, en hauk- over hauk-historie hvor den en sleipe planen slår ut den andre. De kan leses hver for seg, men har en felles bakgrunnshistorie som vi gradvis blir kjent med.

6. Neil Gaiman: Amerikanske guder. Når emigrantene kom til Amerika, tok de med seg gudene sine, fra alle land og verdensdeler. Og de er der fremdeles, men amerikanerne har funnet seg nye fenomener å tilbe. Vår helt får jobb som livvakt for den enøyde, gråhårete «Mr. Wednesday», som vil virke underlig velkjent på norske lesere. Boken er både en reise gjennom de mange fantastiske mytologiene vi mennesker har lagt oss til, og en fortelling om det moderne USA. Jeg er kanskje litt overrasket over at jeg ikke liker boken enda mer enn jeg gjør. Det som trekker litt ned er kanskje at jeg ikke interesserer meg så veldig for karakterene til Gaiman, og at han kanskje er akkurat litt for snill?

7. Garth Nix: Abhorsen. Serien er også kjent som The Old Kingdom. I en verden hvor de døde kan vende tilbake som onde ånder, og onde magikere henter krefter fra dødsriket, er det de forskjellige medlemmene av familien Abhorsen som vokter grensen mellom levende og døde. Det som gjør serien er spesiell er det godt uttenkte magiske systemet, som henger nøye sammen med en kosmologi som leseren og karakterene gradvis oppdager. Du trenger syv bjeller for å trå inn i dødens første forgård (det er ni av dem), men ikke ring med feil med bjelle, og pass på at de ikke begynner å ringe av seg selv… for eksempel. Dette gir bøkene en helt spesiell atmosfære, både skremmende og vakker. Samtidig er de kanskje litt for enkle i handling og oppbygging – de har vært publisert for både voksne og ungdom.

8. Phillip Pullman: Den mørke materien. Den første barne-/ungdomsserien på listen, selv om den er populær blant voksne også, og egentlig er dypt alvorlig på en måte fantasy oftest ikke er. 12 år gamle Lyra løper fritt omkring i et «Oxford» som kan minne om Oxford, England, men egentlig er i et parallelt univers. Når vennen Roger blir kidnappet, følger hun sporet hans til sin verdens «Arktis», uten å vite at hun har lagt ut på en reise mot voksenlivet. Denne serien er blant de mest fantastiske på listen; Pullmans verden ikke er basert på en gjenkjennelig versjon av vestlig middelalder, men er genuint oppfinnsom, med sine panserbjørner og daimoner som inneholder menneskenes sjeler. Samtidig gjør all oppfinnsomheten at Pullmans univers mangler intern sammenheng, og er vanskelig å leve seg inn i. Men Lyra er en kul heltinne, og spesielt den første boken i serien er spennende.

9. Neil Gaiman: Havet ved enden av veien. Ikke min favoritt av Gaiman, selv om jeg liker deler av boken. En mann vender tilbake til barndomshjemmet etter mange år, og begynner plutselig å huske de skremmende og fantastiske tingene som skjedde da han var syv. Boken er veldig godt skrevet og komponert, og har noen slående bilder. Men igjen synes jeg han blir for snill, at karakterene aldri er egentlig fare, verken moralsk eller fysisk. Se lengre innlegg om boken her.

10. J.K. Rowling: Harry Potter. Jeg liker den første boken i serien veldig godt; det er en klassisk barnebok med humor, spenning og fantasi, og den tar opp i seg hele den engelske barneboktradisjonen. Bok nummer tre er også veldig god, men serien som helhet er bare sånn middels for meg. Rowling hadde en ambisiøs ide om at mens Harry ble eldre i løpet av de syv bøkene, skulle bøkene bli mer kompliserte og modne også. Det lyktes ikke helt. De siste bøkene er for oppblåste og ordrike, karakterene fungerer mindre bra som ungdommer enn som barn, og hun klarer ikke å dramatisere de mer kompliserte konfliktene like godt som hun gjorde de enklere konfliktene i barnebøkene.

11. J.R.R. Tolkien: The Hobbit (Hobbiten). Denne har jeg aldri blitt begeistret for. Den er for barnslig, for søtladen i tonen, og våger ikke helt å ta seg selv alvorlig. Kanskje hadde inntrykket mitt vært annerledes hvis jeg hadde lest den som barn, men jeg leste den først i slutten av tenårene et sted, lenge etter at jeg hadde lest Ringenes herre.

12. Kristine Tofte: Song for Eirabu. Mange hilste denne boken velkommen som den første store norske fantasy-romanen. Jeg leste første bok i serien, men har ikke kommet meg til å lese del to. Jeg liker hvordan Tofte bruker av norrøn mytologi; i stedet for å kopiere den tar hun elementer fra den og lager sin egen. Det er noen øyeblikk i boken hvor de mytologiske vesenene hennes blir virkelig skremmende. Dessverre er handlingen for svak – jeg kan faktisk ikke huske den.

13. Christopher Paolini: Arven. Ung gutt finner et drageegg og blir Dragerytter, Trollmann, uovervinnelig Kriger og Den Utvalgte som skal redde verden fra Den Onde Herskeren. Det er noen andre personer i bøkene også, og de får av og til lov til å gjøre noe de også. Jeg har ikke lest hele serien. Paolini skrev første bok i serien da han var tenåring, og det merkes. Omtrent alt i første bok er kopiert fra noe annet, men det er gjort med en slags uskyldig entusiasme som redder den et stykke på vei, og som antagelig treffer ungdom som opplever alle klisjeene som like nye som Paolini selv.

14. Paul Hoffman: Thomas Cale. Thomas Cale er en ung gutt som blir brutalt oppdratt til å bli den perfekte kriger av en fanatisk religiøs orden. Nok en serie jeg ikke har fullført. Den er voldelig, uten at det har noen annen funksjon enn å sjokkere. Det er et eller annet veldig galt med denne serien – det virker som om forfatteren misliker sin egen bok, fantasy generelt og folk som leser fantasy spesielt. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren ikke respekterer genren og ikke gidder å gjøre en skikkelig jobb i den. Likevel er det øyeblikk hvor groteske scenene kan fascinere.

15. Rick Riordan: Percy Jackson. Percy har ADHD, dysleksi og har blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. En dag finner han ut hvorfor: han er sønn av en de greske gudene, og ikke helt tilpasset det moderne skolevesenet. Dette er bare begynnelsen på eventyrene hans. Bøkene følger Harry Potter-oppskriften, dvs. at helten begynner som tolvåring og blir eldre etter hvert. Bøkene er skrevet med tanke på barn og ungdom som sliter med ADHD og dysleksi, og jeg synes de er sympatiske, men… Husker du da Legolas brukte et skjold til å surfe ned trappene på? Percy Jackson er sånn, hele tiden. Det er morsomt en stund, men man går lei. Se lengre innlegg om første bok her.

16. Kerstin Gier: Rubinrød. Gwendolyn er vokst opp i en familie som kan reise i tiden. Men ingen hadde regnet med at akkurat Gwendolyn skulle arve tidsreise-genet, så hun er helt uforberedt. Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle bøkene fantasy, men tidsreisene foregår med magi, og da syntes jeg det ble feil med science fiction. Man kunne også kalt det en paranormal romanse, siden kjærlighetshistorien spiller en ganske stor rolle – uten å ta helt overhånd. Lettlest underholdning, men ikke noe mer.

17. Joseph Delaney: Den siste lærling. Thomas blir lærling hos Vokteren, han som har til oppgave å fordrive spøkelser og skrømt, bekjempe hekseri og beskytte folk mot overnaturlige krefter. Helten blir eldre for hver bok i denne serien også, tror jeg – jeg har bare lest den første. Den er ikke direkte dårlig, bare alt for enkel og forutsigelig for en voksen leser.

18. Alyson Noël: De udødelige. Seksten år gamle Ever forelsker seg i mørke, mystiske Damen, som viser seg å være udødelig! Det står bakpå boken, og det er alt jeg klarer å huske av den. Og de heter altså «Ever» og «Damen».

Odinsbarn, av Siri Pettersen

Thorrald trakk kniven og stirret ned på vanskapningen. Hun sov. Knyttneven hans var større enn ansiktet hennes. Han løftet bladet. Ungen åpnet øynene. De var grønne. Uredde. Thorrald brølte og kjørte kniven i bordet ved siden av henne. «Blindverk! Det er det du er! Likfødt!»

odinsbarn

Det er så moro å bli kjent med bøker som klaffer, hvor historien er god, karakterene troverdige, og ideen bak solid. Odinsbarn er en sånn bok, og jeg koste meg fra begynnelsen til slutt. At forfatteren er norsk, og at målgruppen er ungdom, gjør det bare enda bedre – denne boken håper jeg blir oversatt og spredt over hele verden, for den kan måle seg med de beste.

Så. Det var det panegyriske, nå litt om innholdet i boken. Den er den første i trilogien Ravneringene, som alle skal handle om Hirka. Hun er en helt alminnelig jente, men likevel annerledes enn alle andre, for hun har ikke hale. Ikke før hun er 15 får hun vite at hun er et menneske – i en verden hvor mennesker er farlige vesener. Hele livet har hun – og alle andre, trodd at en ulv tok halen hennes da hun var spebarn, men når det etter hvert viser seg at hun mangler evner som andre har, kommer sannheten for en dag.

Men boken handler ikke bare om Hirka, den handler også om Rime, som trosser familien og velger en annen vei enn den som er forutbestemt. Han og Hirka har alltid hatt et nært og sterkt forhold, og sammen har de krefter som ingen trodde var mulig. Det utvikler seg et slags romantisk forhold mellom dem, men det blir heldigvis aldri hovedtema. Hirka er tøff og selvstendig og gjør sine valg uavhengig av Rime.

Verdenen dette foregår i har klare norrøne referanser, men uten at det blir overtydelig.  Halene er nevnt (hulderfolket), ravnen er et sentralt symbol, og en av betegnelsene på mennesket er altså Odinsbarn. De fleste navn lyder norrønt, som f.eks Ym, Eisvaldr, Kolkagga, men uten at det kobles mot kjente norrøne myter – det er et grep jeg liker veldig godt.  Forfatteren klarer i det hele tatt å skape en troverdig virkelighet ved hjelp av solid og konsekvent språkbruk.

Ravneringene er navnet på steinsirkler som fungerer som porter mellom verdener, det er en slik Hirka kom gjennom som lite barn. Også andre vesener kommer gjennom portene, og disse er på uforklarlig vis koblet opp mot Hirkas tilstedeværelse.  Portene åpner selvsagt for spennende muligheter, og boken slutter med en skikkelig cliffhanger – jeg kan knapt vente på oppfølgeren.

Dette er definitivt en roman for unge mennesker, i ordets beste forstand, men mange voksne vil også ha glede av å lese den. Noen skjønnhetsfeil er det, men jeg overser dem glatt – og håper inderlig fortsettelsen holder samme høye nivå som starten.

PS Nemi liker den også!

Nemi OdinsBarn

Sjekk er om biblioteket ditt har Odinsbarn.

Solstorm 1-3, av May Grethe Lerum

May Grethe Lerums trilogi ‘Solstorm’ vekket min nysgjerrighet siden den handler om et realistisk scenario – et massivt utbrudd på solen vil kunne slå ut de elektriske forsyningene på store deler av kloden, og endre hverdagen i et høyteknologisk samfunn som Norge dramatisk. Dette er noe som faktisk kan skje, og tanken både skremmer og fascinerer meg.

Cover_forside

Og det begynner ganske lovende i første bok –‘Himmelslør’. Handlingen foregår i Fredrikstad, noe som gjør det hele svært gjenkjennelig for en norsk leser. Hovedpersonen Maja på 14 er mest opptatt av ordinære tenårings-tema, som den slitsomme jentegjengen i klassen, med Cecilia i spissen, og det at hun er forelsket i Andreas.  Men så inntreffer solstormen, og vanskelighetene som oppstår da får raskt førsteprioritet. All elektrisitet slås ut, det fysiske strømnettet blir ødelagt og kan ikke startes opp igjen. Mobiler og internett dør, butikkene stenger, sykehus og fengsler bryter sammen – samfunnet går raskt inn i en katastrofe-situasjon. I tillegg er det vinter og kaldt, og en enkel ting som å holde husene varme blir vanskelig.

Maja bor sammen med storebror Thomas og moren Johanna. Familien klarer seg etter måten bra, selv om moren virker svak og irrasjonell. Hun har for eksempel ikke fortalt barna sine at hun har diabetes, og det blir etter hvert en del dramatikk i forbindelse med at hun må ha tak i insulin. Det knytter seg også en del spenning til brorens hemmelighet: han har tømt morens sparekonto og brukt pengene på nettspill. Han vil benytte seg av kaoset og tjene inn pengene igjen ved å selge stoff for naboen Lars, noe som selvfølgelig ikke er så lett, siden penger raskt er blitt verdiløse. Lars’ skakkjørte bror Ronny hører vi også fra i glimt, han sitter fast i en heis og blir gradvis mer og mer dehydrert.

Det blir mange spennende tema etter hvert, narkotika, pengeproblemer, sult, selvmord, gisselsituasjoner – E-coliutbrudd og mulige internerings-leire blir også berørt.  Midt oppi det hele finner Maja kjærligheten, og selv om samfunnet langt fra er kommet tilbake til det normale når boken sluttter, ender den relativt optimistisk. Den slutter dessuten med en skikkelig ‘cliff-hanger’ , som bidrar til at forventningene holdes oppe til neste bok i serien.

solstorm2Dessverre holder ikke neste bok, «Nymånenatt», samme nivå. Den har jo en vanskelig jobb, som ‘transportetappe’ til seriens avslutning, men det spørs om denne unnskyldningen holder her. ‘Nymånenatt’ begynner der første bok sluttet, Andreas og Maja er like forelsket, elektrisiteten er fortsatt borte og samfunnet fungerer bare delvis. Mange tema fra første bok er glemt, for eksempel nevnes knapt utbruddet av E-coli og internerings-leirene (og morens diabetes). I stedet fokuserer boken på en religiøs sekt som moren og Thomas blir fanget inn av, og som også begrenser Majas liv på mange vis. Sektlederen misbruker sin makt, og det er nærliggende å tenke på Knutby-sekten i Sverige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik sekt kan få makt i et samfunn i krise, men jeg savner et større fokus på alle de andre problemene som samfunnet fortsatt må slite med. I tillegg skurrer andre sider ved boken: broren er plutselig blitt synsk, og kan helbrede folk. Boken slutter da også med at en av Thomas’ profetier er i ferd med å gå i oppfyllelse, og Maja og Andreas’ liv er i stor fare.

Etter å ha lest bok to er jeg kritisk, men fortsatt noenlunde vennlig stemt mot serien, som stort sett har et lettlest og greit språk, til tross for en del litt oppstyltede ord og vendinger. Så jeg begynner på tredje og siste bok i serien, ‘Morgengry’ med friskt mot.

solstorm3Jeg skal ikke si så mye om handlingen i bok tre, bare at den nå foregår på en gård som tilhører en klassekamerat av Maja og hans familie. Det blir mye dramatikk som knytter seg til den religiøse sekten, som har forsterket sin makt over både Majas nærmeste familie og lokalsamfunnet. Som i bok to berøres konsekvensene av solstormen i liten grad – i stedet har det sneket seg inn et romantisk skjær rundt det som har med gårdsdrift og det enkle liv å gjøre. De nære problemer står i fokus – at store deler av Europas befolkning har strøket med i løpet av et knapt halvår blir knapt berørt.

Oppsummering: serien bygger på en god ide, og ideen bærer gjennom første bok, og et lite stykke ut i andre. Deretter oppleves det som om det går i surr for forfatteren – hun vet kanskje ikke hvilken historie hun skal fortelle? Man kan si mye om religiøse sekter, men kanskje ikke i denne serien? Fortellerteknisk er det også mye som svikter. Spranget mellom andre og tredje bok fungerer for eksempel dårlig, og jeg er overrasket over at forlaget har latt det slippe gjennom. At forfatteren unnlater å følge opp sentrale tema fra første bok er heller ikke bra.

Jeg anbefaler gjerne den første boken for unge lesere med interesse for katastrofescenarier med en stor dæsj romantikk. De to siste glir over i en sjanger som jeg vil kalle kiosklitteratur. Men mange liker jo det også.

Andre som har skrevet om serien:

http://bokelsker.wordpress.com/2012/01/23/himmelslor-may-grethe-lerum/

http://bokelsker.wordpress.com/2012/06/29/nymanenatt-may-grethe-lerum/

http://synne77.blogspot.no/2012/06/solstorm-2-nymanenatt.html

Divergent av Veronica Roth

Det var med en viss skepsis jeg begynte å lese Divergent, siden jeg ante at den kom til å ligne på en type ungdomsserie som det etter hvert begynner å bli ganske mange av. Og det viste seg at mistanken var velbegrunnet – den benytter seg blant annet av tydelige elementer både fra Harry Potter og Hunger Games. Men likevel står fortellingen på egne bein, og har kvaliteter som gjør at den skiller seg ut.

divergent-wallpaper

Handlingen foregår i en parallell virkelighet, eller i en fjern framtid, i et avgrenset samfunn (tidligere Chicago) hvor menneskene etter å ha fylt 16 år deles inn i 5 fraksjoner, alt etter hvilken egenskap som definerer dem. Fraksjonene kalles Uselvisk, Sannferdig, Fredsommelig, Lærd og Fryktløs. Vår heltinne, Beatrice, er oppvokst i fraksjonen Uselvisk, men velger Fryktløs. Etter en test har hun fått vite at hun er en såkalt Divergent, en som ikke lar seg plassere i en enkelt fraksjon, men kunne passet i flere. Dette får hun beskjed om å holde hemmelig, Divergenter blir ikke akseptert av fraksjonenes ledere.

Opptaksprøvene for å bli fullverdig medlem i Fryktløs viser seg å være ganske brutale, og bare de ti beste lykkes. Beatrice (eller Tris, som hun nå kaller seg), strever til å begynne med å klare testene, men oppdager etter hvert at hun har egenskaper som plasserer henne blant de beste. En gryende forelskelse, og økende konflikt mellom fraksjonene bidrar til å øke spenningen i boken, som ender dramatisk.

Boken lar noen sentrale spørsmål stå åpne, som jeg håper vi får svar på senere i serien. Bakgrunnen for hvorfor samfunnet er delt inn slik det er blir i liten grad berørt, og det at det er et stort gjerde rundt byen hører vi lite om. Hvorfor er gjerdet der? Hvorfor bevoktes det, og hvorfor låses portene utenfra, og ikke innenfra? Jeg stusser litt over at en så smart person som Tris ikke grubler mer over disse spørsmålene, men jeg lar det passere, siden hemmelighetene sannsynligvis skal avsløres i bok nummer to og tre.

Boken ble utgitt i USA i 2011, da var forfatteren Veronica Roth 23 år gammel – dette er hennes debut. Oppfølgeren heter Insurgent, og har vært på det engelskspråklige markedet  siden 2012 – men når den eventuelt kommer på norsk har jeg ikke klart å finne ut. Den siste boken i trilogien, Allegiant, skal utgis i oktober i USA.

Og Divergent er (selvsagt) i ferd med å bli film, mer om det her.

 

Se her om biblioteket ditt har boken.

Barn 44

0f49a896985511e2ad1322000a9e28e6_7

Sovjetunionen 1953: I den vellukka kommunistiske staten skal det ikkje finnast kriminalitet, iallfall ifølge Stalin som heldt landet i eit jerngrep.  Det er derfor overraskande for sikkerhetspolitimannen Leo Dermidov at familien til ein ung gutt som blir funne omkomen ved jernebaneskinnene i Moskva, meiner at gutten blei myrda. Etterkvart går det opp for Leo at familien har rett, og han tar opp jakta på mordaren til tross for at det gjer han til ein statsfiende og også truar familien hans.

Eg les ikkje så veldig mykje krim. Stort sett fordi eg ofte syns det blir litt forutsigbart, men også fordi det er så mykje anna å lese. Det må derfor vere noko spesielt med ein krim for at den skal fange interessa mi.

Barn 44 har eg sett omtalt fleire stader, både på norsk og engelskspråklege boknettstader, og det var tid og stad som lokka meg. Ei krimforteljing som foregår i Sovjetunionen i den mest paranoide stalintida er ikkje noko eg har lest før. Omtalane var også svært positive, så eg tenkte at denne kunne vere bra som påskekrim for meg. Og det var den.

Sjølve mordmysteriet er bra, med ein passe mørk bakgrunn som går heilt tilbake til hungersnauda i Ukraina på 30-talet. Kven mordaren er var ikkje den største overraskinga, sjølv om det også rundt mordaren var det ein del overraskingar. Det er skildringa av sovjetsamfunnet som verkeleg gjer boka verd å lese. Den gjev eit fascinerande innsyn i eit samfunn totalt gjennomsyra av kontroll, svik og mangel på tillit. Dette er verkelig paranoia sett i system. Staten har ingen tillit til borgarane sine, og enkeltpersonane har med god grunn veldig liten tillit til kvarandre. Det blir veldig intens når etterforskinga skjer i ei slik atmosfære, og at det er ei etterforsking som eigentleg aldri får lov til å finne stad.

Leo Demidov og dei i kretsen rundt han er interessante bekjentskapar, og spesielt Leo gjennomgår ei stor forvandling i løpet av boka. Eg er litt ambivalent når det gjeld slutten, men det kan hende eg syns den er veldig bra når eg les neste bok i serien, og det kjem eg til å gjere. Førebels har det komt 3 bøker om Leo Demidov.

Eg likar også den språklege stilen. Med stort sett korte setningar og lite utmaling så passar den bra til ei forteljing med sovjetgrå bakgrunn og ein militært anlagt hovudperson.

Absolutt verd å lese.
Sjekk om ditt bibliotek har boka (hugs å klikke vidare på kvar tittel for å sjå eksemplara.

Variantene av Robison Wells

Benson Fisher tror at å komme til privatskolen Maxfield Academy skal bli det beste som har hendt ham. Etter å ha bodd i fosterhjem etter fosterhjem er han overlykkelig for å komme seg vekk. Da han kommer til Maxfield merker han fort at dette ikke er noen vanlig skole, men en skole der, når du ført har kommet innenfor dørene ikke kommer ut igjen. Ingen voksne finnes på skolen og alt styres utenfra gjennom skjermer og en stemme som forteller dem hvordan ting skal foregå. For å hindre opprør, krig og slåssing har elevene på skolen delt seg inn i tre fraksjoner, Samfunnet, Kaos og Variantene som fordeler ulike oppgaver og ansvarsområder mellom seg. Det de har til felles er at alle har bakgrunn fra fosterhjem og lignende og ingen av dem vet hvorfor de er på skolen. Blant disse er det likevel noen som synes de har det trygt og godt på skolen, mens andre ikke vil finne seg i å holdes i fengsel på denne måten. Det er alles kamp mot alle og stemmen bak skjermen straffer alle former for flukt og opprør på strengest mulig vis.

 "Variantene" av Robison Wells

 Variantene (originaltittelen er Variant) var en veldig positiv overraskelse etter en rekke skuffende leseopplevelser den siste tiden.  Noe av det jeg tror gjør at denne boken fungerer så godt er at den foregår innenfor et begrenset område. Med det mener jeg at siden det hele foregår på en skole med et avgrenset område og antall personer som ikke vet noe om hvem som styrer over dem, gir det forfatteren god tid til å skape stemning, gjøre oss kjent med karakterene og først og fremst hovedpersonen Benson. Jeg kan godt innrømme at jeg synes dette er en lettelse fordi det er krevende å sette seg inn i et helt ny samfunnsform eller univers hele tiden, men det gir også en forfatter mer rom til å nettopp utvikle karakterer og plot.

Variantene er akkurat passe uhyggelig og nervepirrende. Jeg kjente virkelig på den både pirrende og ubehagelige følelsen av å ikke vite hvor ille dette kunne gå samtidig som det var langt unna å bikke over det jeg kan tåle av ubehageligheter. Boken har nemlig flere overraskende vendinger som gjør den både spennende og uforutsigbar. Benson er en karakter de fleste kan identifisere seg med fordi han stiller spørsmål ved hvorfor de er på skolen og hvordan de kan komme seg bort derfra selv om flere av hans skolekamerater synes å ha slått seg til ro med livet på skolen og noen til og med bidrar til å opprettholde situasjonen. De har det tross alt bedre enn som kasteball mellom fosterhjem. Jeg tror vi alle ønsker å være den personen som ikke aksepterer urett som blir gjort både mot oss selv og andre og faktisk gjør sitt beste for å finne en utvei. Når Benson i tillegg er en høyst menneskelig karakter som også tar noen dumme avgjørelser fungerer han veldig godt som hovedperson.

Handlingen er ganske actionfylt, og det sammen med den uhyggelige stemningen, troverdige karakterer, overraskelsesmomentene og forventningene som bygges opp underveis gjør at denne boken er en av de bedre dystopiene for ungdom jeg har lest. Jeg har irritert meg flere ganger kanskje spesielt innenfor YA/ungdomsbøker der du etter å ha lest et par bøker i en sjanger kjenner igjen oppskriften og det blir så forutsigbart. Det gjelder ikke i denne boken der jeg ble både sjokkert og overrasket. Variantene er ikke nødvendigvis noen stor språklig opplevelse selv om språket flyter fint og lett, men boken har en veldig god historie synes jeg. Jeg håper virkelig at Wells følger opp i de to neste bøkene,for dette er så klart en trilogi. Fallhøyden er stor og spesielt etter den slutten Variantene hadde (vær advart mot cliffhanger!). Dette er definitivt en av de seriene jeg skal lese videre i. Bok nummer to har kommet på engelsk allerede med tittelen Feedback og det spørs om jeg klarer å vente på den norske oversettelsen.

Tittel: Variantene

Forfatter: Robison Wells

År: 2012

Sidetall: 331

Forlag: Cappelen Damm

Se om skolebiblioteket ditt har boken her.

Det siste kongeriket

Det siste kongeriket

På slutten av 800-tallet erobrer danene store deler av England. Bare det lille kongedømmet Wessex er fremdeles angelsaksisk. Kongen der er Alfred, som vi husker som Alfred den Store

Uhtred av Bebbanburg er angelsakseren som blir fanget som barn og vokser opp blant danene. Han tenker og handler som en viking, men han vil også ha tilbake farens borg og len i England – og da må han ha støtte av Alfred. Derfor ender han med å kjempe for Alfred og en sivilisasjon han egentlig avskyr, og mot dem han føler er hans egentlige folk.

Det siste kongeriket underholdt meg nok til at jeg leste de fire neste i serien et strekk. Jeg hadde så og si en Uhtred-uke. Det behøver ikke egentlig å bety at jeg likte bøkene så veldig godt, når jeg leser en serie på den måten er det mer som en slags fråtsing i snacks og snop. Følte meg lett småkvalm etterpå.

Britene har en tradisjon for å skrive historiske spenningsromaner basert de utallige krigene sine, eller andre folks kriger. Vi gjør ikke det her i Norge, vi synes det er for flaut – men vi liker å lese dem. Bernard Cornwell er mest kjent for bøkene sine fra Napoleonskrigene, men nå har han altså gitt seg i kast med vikingene.

Det er litt spesielt for nordmenn med bøker skrevet i et land som ble angrepet av vikinger, som handler om å slåss mot dem. Cornwell gjør ikke danene til skurkene i historien, tvert i mot liker han dem egentlig godt. De er bare på feil side, og kan ikke tilby England noen fremtid. Han bruker heller ikke mye tid på ofrene, dette er en bok om å slå tilbake. Da trenger angelsakserne altså en mann som nesten er viking selv. 

Boken har sine begrensninger. Ingen kan beskylde den for dype menneskeskildringer eller tankevekkende innhold. Den er egentlig beregnet på de som helst vil slippe sånt… Språket er ikke særlig godt, egentlig, det fungerer, det er alt. Den er omtrent like original som en Big Mac med fries.

Men den er veldig spennende. Uhtred tror på skjebnen, og skjebnen hans er den ene faren verre enn den andre. Den er også en bok om å være tøffere, flinkere, modigere, smartere, hardere enn alle andre. Den handler om hvordan det føles å kunne banke opp alle i langhuset, og vite det. Boken ber oss ikke om å like Uhtred, den tilbyr oss en stor slåsskjempe å beundre.

Likevel holder boken seg noenlunde innenfor grensene for det troverdige. Cornwell har alltid tatt de historiske kildene sine seriøst. Slik omtrent kan det ha vært, tenker vi. I hvert fall hvis du hadde det største sverdet.

Tittel: Det siste kongeriket
Forfatter: Bernard Cornwell
Serie: Uhtred

Forlag: Bazar
Sider: 412
Først utgitt: 2007

Sjanger: Historisk, Spenning

Se om ditt bibliotek har boken

Sirkelen – ny svensk fantasyserie

Tittel: Sirkelen
Forfatter: Mats Strandberg og Sara Elfgren
Forlag: Gyldendal
År: 2012
Sidetall: 520
Sjanger: Fantasy/grøss


Denne svenske boken har vært en snakkis blant bokbloggerne en stund og nå på nyåret virker det som «alle» har lest eller leser den. Den har blitt en svensk sensasjon og det var stor konkurranse om rettighetene som visst er veldig uvanlig for skandinaviske ungdomsbøker. Nå har jeg  lest den også. Dette var kanskje en av de bøkene jeg gledet meg mest til i år så fallhøyden var derfor stor.

Det skjer i Engelfors, en liten by i Sverige. En gutt ved den videregående skolen blir funnet død på toalettet, tilsynelatende har han tatt sitt eget liv. Ingen stiller egentlig spørsmålstegn ved det, for Elias var jo en «outsider» og et mobbeoffer. Etterhvert oppdager seks helt forskjellige jenter at merkelige ting begynner å skje rundt dem og med dem. En natt da månen lyser rødt bringes de på uforklarlig vis til et samlingspunkt i skogen. I tiden som kommer blir de nødt til å samarbeide for å redde både sine egne liv og ikke minst verden mot ondskapen. De er de Utvalgte…

Twilight møter Fucking Åmål har denne boken blitt slått opp som. Jeg kan forstå Fucking Åmål-referansen koblet med noe overnaturlig, men dette har ingenting med vampyrer å gjøre og det er heller ingen udødelig kjærlighetshistorie i fokus. Derimot handler det om livene til seks veldig forskjellige unge jenter i en svensk småby. Du har Ida; den ufordragelige og populære jenten, Vanessa; den litt harry jenten som bryr seg mest om å feste, Linnea; Elias sin bestevenninne, er som han en outsider med en tøff holdning og utseende, Minoo; den skoleflinke og litt nerdete jenten og til slutt Anna- Karin, det utvalgte mobbeofferet. Disse blir tvunget til å samarbeide til tross for sine ulikheter og ikke minst ubehagelige forhistorier (som mobberen og mobbeofferet).

Dette er spennende, nervepirrende og uforutsigbart. Boken tar opp vanskelige temaer som dop, sex, mobbing, selvmord og spiseforstyrrelser, som gjør hovedpersonene mer troverdige, ved at de har «virkelige» problemer. Jeg synes likevel at forfatterne kunne tatt denne problematikken enda lengre eller dypere, men det kan være en av ulempene ved at vi følger fire personers synsvinkel og ikke en (Linnea og Ida ser vi gjennom de andre fires øyne). Vi blir likevel godt kjent med jentene og får se andre sider av dem enn de helt overfladiske, kanskje bortsett fra mobberen Ida. Jeg kunne ønske at boken var litt mørkere og sårere, for det kan være den er litt for preget av å ha merkelappen ungdomsbok. Dette er absolutt ingen bok for barn og når forfatterne først tar opp disse vanskelige temaene synes jeg som sagt at utførelsen kunne vært enda litt bedre. Dette gjelder også den farlige situasjonen de Utvalgte er i og ondskapen som avdekkes, det kunne vært enda litt mørkere. Forfatterne har kanskje gapt over litt mye ved å både skildre fire tenåringsjenters liv  samtidig som det skal være en fantasyhistorie, men det vil de to neste bøkene vise. Jeg synes også den på mange måter minner meg om John Avjide Lindqvist sin bok La den rette komme inn, som også  kombinerer oppveksthistorie med overnaturlige elementer og den likte jeg bedre.

Når alt dette er sagt så er boken både lettlest, fengende og god, men kanskje ikke fullt så fantastisk og original som jeg håpet på forhånd.  Det kommer to bøker til i Engelfors-trilogien der vi kan bli bedre kjent med karakterene og ikke minst de overnaturlige elementene. Den neste boken på norsk kommer i 2013 og skal hete Ild.

%d bloggarar likar dette: