If I Was Your Girl av Meredith Russo

Denne amerikanske ungdomsboken dukket først opp på min radar litt tilfeldig. Jeg oppdaget så at den var en liten snakkis hos YA-bloggere, og i januar fikk den Stonewall Award under Youth Media Awards i USA. Dette er definitivt en bok der jeg tenkte jeg kunne utvide horisontene mine litt, da den er skrevet av en transkvinne og handler om en ung transkvinne.

If I Was Your Girl

Boken handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn den nok vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boken!
Innlegget ble først publisert her.

Sterk ungdomsbok om voldtektskultur

Asking for it av Louise O´Neill  foregår i en irsk småby der vi møter tenåringer som stort sett kommer fra rike velstående familier. Emma er hovedpersonen, og hun er ikke blant de rikeste, men hun er den peneste og mest populære, alfahunnen om du vil, på skolen. Hun har selvtillit, nyter oppmerksomhet og mener at hun fortjener beundringen og statusen hun har fått. På en fest blir hun både full og tar dop og våkner opp utenfor sitt eget hus i svært dårlig forfatning. Hun aner ikke hva som har skjedd. Det viser seg at de fleste andre på skolen vet det da det er lagt ut en rekke bilder av henne naken sammen med noen av de lokale fotballheltene. På bildene er hun ganske tydelig bevisstløs mens flere gutter utfører både nedverdigende og seksuelle handlinger mot henne.

Hovedpersonen vi presenteres for i denne boken er heller lite sympatisk. Hun er for eksempel lite hyggelig og raus mot sine nærmeste venninner og manipulerer mennesker rundt seg. På den aktuelle kvelden der bildene ble tatt, går hun kledd svært utfordrende, hun er full, hun tar i mot dop hun ikke har prøvd før, og hun legger an på og har sex med en av de anklagde tidligere på kvelden. Denne settingen gjør det noe utfordrende for de utenfor og det setter også leseren på prøve. Du verken sympatiserer med eller blir knyttet til Emma, eller noen andre for den saks skyld, noe som gir deg et mer åpent perspektiv. I tillegg til dette mener ikke Emma i utgangspunktet selv at hun har blitt voldtatt og broren og vennene hennes anklager henne og blir flaue når ryktene begynner å gå og bildene så kommer.

Den noe vage beskrivelsene av bildene fra kvelden er det som er aller mest ubehagelig ved denne boken for meg.  Det fremgår av beskrivelsene av bildene at Emma er passiv og mest sannsynlig ikke bevisst. Jeg blir rett og slett kvalm av hva guttene, og en av dem var godt voksen, gjør mot denne jenten som virker tydelig bevisstløs. Beskrivelsene er som sagt vage, men vi skjønner likevel, og det er utnyttelsen og nedverdigelsen som gjør så vondt, og at bildene blir spredt for hele verden gjør det hele bare enda verre.

Dylan on top of that girl (me, me, that can`t be me, that`s not me) his hands over the (my – no, her) face, as if to cover her up. She has no face. She is just a body, a life-size doll to play with. She is an IT. She is a thing. (me, me, me, me, me) I don`t remember. I…. (loc 1468)

Boken hopper etter hvert fremover i tid og Emma får etter hvert oppleve lokalsamfunnets og medienes reaksjoner på denne saken. Publiseringen av bildene gjør at saken ikke kan glemmes eller gjemmes bort som hun helst vil og den blir diskutert både i aviser og radio. De fleste er nok enige i at dette ikke er god oppførsel, men det er vel først og fremst dumme guttestreker av noen som har drukket for mye. De fleste er heller ikke nådige i sin dom over hun som ønsker å ødelegge livene til disse populære idrettsguttene over noe hun virker å ha lagt opp til selv. Ba hun om det?  Er det riktig at disse unge guttene skal få karrierene sine ødelagte, bli merket for livet, komme i fengsel? Var ikke de like fulle og neddopet? Emma husker ingenting, og det gjør kanskje ikke de heller. Vi får aldri høre deres side av saken, men vi får likevel oppleve at folk flest er på guttenes side og kommentarene som blir skrevet under bildene er rett og slett grusomme mot Emma.

Ved at boken hopper frem i tid får vi se hvordan hendelsene preger Emma etterhvert som både hun og de rundt henne har tatt inn over seg hva som har skjedd. Det aller mest opprørende er i grunn at det er Emma som er skamfull og utskjelt etter det disse unge mennene har gjort. I tillegg gjør hennes status som alfahunn at en del godter seg over hennes fall, mens guttenes tilsvarende status gjør at de får mye støtte, og disse holdningene vedvarer også i tiden etterpå. Forfatteren sier dette i etterordet:

We need to talk about rape. We need to talk about consent. We need to talk about victim-blaming and slut-shaming and the double standards we place upon our young men and women. (loc 3368)

Det er virkelig skremmende hvis denne typen holdninger er representative for mange ungdom og voksne i dag.  I USA har det værtflere lignende saker med fyllevoldtekter der gjerningspersonene stort sett slipper unna, og spesielt hvis de er unge hvite lovende menn. I vårt eget land får det meg til å tenke på både Hemsedal-saken, men også en aktuell sak i Bergen om en russegjeng sin seksualiserte og nedverdigende sang om mindreårige jenter. Det er heldigvis stor forskjell på ord og handling, men det virker likevel å være  et uttrykk for noen skremmende holdninger.

Asking for it er en veldig ubehagelig bok, og en følelsesmessig utmattende opplevelse. Jeg gikk gjennom en prosess der noen prinsipper ble rokket ved, ble både styrket og svekket, og det er lærerikt. Louise O´Neill får frem hvor vanskelig det er for offeret å ta denne kampen. Vi skjønner hvor vondt det er for Emma å skulle være den som «ødelegger» liv, guttene og familiene deres, og sin egen familie ikke minst. Og så er det skammen hun kjenner og hvor vanskelig det er å stå opp til tross for den. Boken får meg til å tvile på om kampen virkelig er verdt det for Emma, noe som gjør meg sint. Som forfatteren sier i etterordet:

We teach our girls not to get raped with a sense of doom, a sense that we are fighting a losing battle. (loc 3359)

Asking for it av Louise O´Neill er en irsk ungdomsbok som var en av fire honoree-bøker, en slags kortliste, til Printz under Youth Media Awards. Printz er en pris som går til forrige års beste ungdomsbok, basert på litterære kvaliteter.

Se her om skolebiblioteket ditt har boken.
Innlegget ble først publisert her.

Ada splitter naken, av Kari Wæge

wæge«Ada splitter naken» er en ungdomsbok som problematiserer sex på en ganske OK måte. Ada er en ganske alminnelig norsk 10-klassing, med et alminnelig forhold til foreldrene (mor og stefar) og søsken. Klassen hennes virker alminnelig, forelskelsen i klassekameraten Erik er ganske alminnelig, og vennskap og det sosiale livet også. Det er som om forfatteren har lagt vekt på å gjøre Ada til en så harmonisk og «normal» tenåring som mulig, for så å utsette henne og omgivelsene for en rekke dilemma i møtet med sex.

Boken handler ikke om overgrep, men kun frivillige handlinger. Når vikaren Jonas på 21 viser seksuell interesse for Ada på 15 (snart 16), og Ada blir forelsket og bare synes det er spennende, så er det likevel straffbart, både i forhold til Adas alder og at hun er hans elev. Og når storebroren Kalle på snart 18 er kjæreste med Adas venninne Tuva på 15, og hun overnatter hjemme hos Kalle, da burde kanskje moren til Ada og Kalle grepet inn? Alle vet at Tuva lyver til sin strenge mor, som ikke synes det er greit at datteren har en eldre kjæreste – mens Adas mor har en avslappet holdning til både alkohol, sex og festing. Her er det forskjeller i grensesetting som ikke handler om dårlig oppdragelse, men bare ulike holdninger.

Boken har et ryddig språk og karakterene er troverdige. Mellom noen av kapitlene er det utdrag fra Adas dagbok, men de tilfører ikke mye til handlingen, og for meg oppleves det som et påklistret grep. Historien hadde fungert like bra uten. Det er en stygg korrekturfeil på side 30 (Kalle er ute, han ringer søsteren på mobilen, men samtalen avsluttes slik: »Takk, Ada, du er supergrei, sier Kalle, før han forsvinner ut gjennom døra.»), men jeg la ikke merke til flere.

Alt i alt en grei bok, den er kort (100 sider) og lettlest. Jeg tenker at den egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner både i ungdomsskolen og på videregående. Men altså ingen stor litterær opplevelse. Og det er helt greit.

Kan lastes ned som E-bok eller lånes som papirbok.

Du, jente, av Fatima Sharafeddine

Fatima

Du, jente

Faten er 15 år gammel når hun blir plassert hos en velstående familie i Beirut, som hushjelp. Faren hennes tar hele lønnen hennes, så hun er en slags slave for familien, som gir henne liten frihet og stort sett behandler henne med distansert forakt. Moren i familien kaller henne konsekvent for «du, jente», som altså er blitt tittelen på boken.

Nå har Faten blitt 17 år, og har arbeidet for familien i to år. Hun har bare hatt sporadisk kontakt med familie og venner i landsbyen hun kommer fra. Hennes nærmeste venn er Rosalinn, en afrikansk engelsktalende hushjelp i naboleiligheten. Faten har også en hemmelighet – hver dag kikker hun i smug på en ung mann i nabohuset, når han kommer og går, og hun prøver å få glimt av ham når han spiser og arbeider med studier. Noen ganger nikker han og smiler til henne. Hun har på følelsen at hun kan stole på ham, og en plan begynner å ta form.

Da Faten bodde i landsbyen hjemme, var hun den flinkeste på skolen. Hun ønsket å ta videregående skole, og deretter fortsette på sykepleiestudiet. Det satte farens krav om at hun skulle tjene penger en stopper for. Nå bestemmer hun seg for å ta kontakt med nabogutten og be ham om hjelp til å få kontakt med skoler i Beirut, slik at hun kan fortsette utdannelsen sin.

Faten er en oppfinnsom og tøff jente, og med hjelp av nabogutten Marwan og Rosalinn finner hun ut av hvordan hun skal frigjøre seg, og få det livet hun drømmer om. Det er en optimistisk og positiv utvikling i boken, i stor kontrast til mange av de elendighetsbeskrivelsene man ofte får om unge jenters situasjon i den tredje verden.  Språket er ukomplisert, med knappe setninger og relativt enkel stil. Den passer godt til aldersgruppen 13 til 19 år.

«Du, jente» er den første i en serie fra Mangschou forlag med oversatte ungdomsbøker. Serien har fått navnet Nærvær, og skal bringe verden nærmere norsk ungdom. Handlingen i denne boken er fra Libanon på 80-tallet, og krig og bomber danner et distansert bakteppe i boken. Her er ingen mobiltelefoner, og ikke datamaskiner eller internett.  Men historien er tidløs, og med et viktig budskap om at utdanning er noe av det viktigste du kan skaffe deg, især for jenter.

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Lykkefinneren, av Edward van de Vendel og Anoush Elman

lykkefinnerenLykkefinneren er en del av Cappelen-Damms ungdomsserie Slash. Forlaget skriver om serien «… en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme. Forlaget har satt sammen en etablert forfatter og et ungt menneske med en helt spesiell livserfaring, og målet er medrivende prosa.»

Denne boken er et samarbeidsprosjekt mellom Edward van de Vendel/Anoush Elman («slash’en» mellom navnene har gitt navn til serien), der van de Vendel er den etablerte forfatteren. Den handler om Hamayun, som må flykte fra Afghanistan under dramatiske omstendigheter. Etter en lang og tøff reise ender han og familien opp i Nederland, der det blir stadig vanskeligere å finne seg til rette.

Boken er utgitt på norsk i 2013, og handler om flyktninger fra Afghanistan, men den er likevel svært aktuell, med tanke på dagens Syria-flyktninger og tragediene i Middelhavet. Det er vanskelig å lese historien uten å sympatisere med alle som flykter fra en uutholdelig tilværelse, for å komme til tryggheten og overfloden som vi tar som en selvfølge. Jeg har ikke noe problem med å identifisere meg med Hamayun og familien, og jeg synes tittelen Lykkefinneren er god (originaltittel De Gelukvinder), det er jo tross alt lykke vi ønsker å finne alle sammen. Når noen kaller mennesker på flukt for lykkejegere, med negativt fortegn, er det i grunnen ganske meningsløst. Vi ønsker alle det beste livet vi kan få, uten at dét automatisk handler om materiell velstand.

Så boken vekker sterke følelser i meg, uten at den bruker store fakter og overdreven dramatikk. Tvert i mot synes jeg språket er både saklig og dempet, og for meg bidrar det til at jeg lett kan leve meg inn i karakterenes opplevelser. Siden boken er fortalt gjennom en ung gutts opplevelser (Hamayun er 8 år når boken begynner, og nesten 17 når den ender), blir vi ikke fortalt alle detaljer, men etter hvert blir det meste avslørt. Hamayun er både følsom, intelligent og moden, og får mer og mer ansvar for hvordan det skal gå for familien. Det er ingen selvfølge at det skal ende godt, selv om man som leser ønsker det av hele sitt hjerte.

Slutten er åpen, men på denne bloggen får man vite litt mer om hvordan det går med virkelighetens Hamayun (Anoush).

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Alle utlendinger har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger

Innbundet«Alle utlendinger har lukka gardiner» er en relativt enkel skildring av det alminnelige men (relativt) tøffe hverdagslivet til en 13-åring, skrevet i et slags dagbokformat.

Men den er heldigvis mer enn det – den er en lek med ord og setningsbygning, og et kikkhull inn i en verden som stort sett er ukjent for en etnisk norsk person som meg selv (kalt potet i boken). Hovedpersonen Mariana har far fra Chile og mor fra Norge, og lever i et multikulturelt samfunn på Romsås i Oslo hvor potetene er i mindretall. Hun går i 8 klasse og er forelsket i Mu2, og har to brødre – storebroren sitter i fengsel, og lillebroren er redd for det meste.

Alt dette er godt beskrevet, med masse humor, og jeg regner med at handlingen til en viss grad er selvbiografisk – men det er språket som først og fremst gjør inntrykk. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å komme inn i – men når man ganske raskt knekker koden blir det rett og slett forfriskende å lese.

En smakebit:

I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen, for resten baila eller satt på benken. Vi skulle gå to og to, og jeg gikk med Isa, for jeg orker ikke mer av åndene. Det er som skitneste uteliggerne lukter tusen ganger løk med egg og man må holde nesa og bare kan puste med munnen. Ramadan sikkert er fin tid for muslimene, men når de står opp klokka fem og legger seg igjen etter maten og kan ikke pusse tenner før de går på skolen, åndene blir som aldri har de pussa tenna før og jeg orker ikke mer.

Å baile er å stikke av, det kommer sannsynligvis fra engelsk (to bail?), og det er også flere andre omskrevne engelske verb i teksten. Å læpse er å slå til noen, å snitche er å tyste, og å cheete er å jukse, men hvordan oppsto tæsje (stjele) eller kæse (banke)? Lættis betyr at man får latterkrampe, at noe er lattervekkende, men om det kommer fra norsk eller et annet språk er jeg usikker på. Wollah/walla betyr «jeg sverger (til Allah)», eller en variant: Wollah koran. Skjellsordet morraknuller brukes flittig i alle slags situasjoner, og har stort sett mistet sin opprinnelige, grove slagkraft.

Setningsbygningen er en utfordring å lese, med omstokking av verb og andre ordklasser – og sitatteknikken fungerer slik:

Da endelig var vi alene jeg sa til Matias: husker du det? Og han bare: hva da? Og jeg bare: da Alvaro dro?, og Matias putta en bit til i munnen og bare: nei, og jeg bare: du vet han er i fengsel, men fremdeles Matias bare fortsettet å se på bakken og gå lange skritt med innoverbeina for ikke å tråkke på alle førtilokka. Til slutt han bare: hvorfor, og jeg bare: jeg vet ikke.

Hvor autentisk er språket? Jeg tror at teksten er et godt bilde på hvordan ungdom i et visst miljø snakker seg i mellom, men at de, som alle andre, snakker annerledes i andre situasjoner, for eksempel med foreldre. I et intervju i VG bekrefter forfatteren dette. Hun blir også sammenlignet med den svenske forfatteren Jonas Hassan Khemiri, som brukte såkalt «Rinkebysvensk» i sin roman Et øye rødt fra 2005. I et intervju med Dagsavisen sier hun da også at Khemiris bok var en viktig inspirasjonskilde.

Dette er Maria Navarro Skarangers debutroman, hun er bare 20 år gammel og har hatt en pangstart med sitt forfatterskap – boken har fått strålende mottakelse og er allerede solgt til Danmark. Hun kan ses på som en representant for det nye Norge – ikke bare er utforskningen av språket viktig (multi-etnolektisk samtalestil kalles det visstnok på fagspråket), men også beskrivelsen av et multikulturelt miljø som kommer til å prege det norske samfunnet mer og mer. Enten vi liker det eller ikke blir vår kultur påvirket av andres kulturer, og det oppstår ny – norsk – kultur som vi må ta inn over oss. I en slik sammenheng er Skarangers roman et godt innspill.

Har biblioteket ditt boken?

Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved

Du og jeg ved daggry starter med et smell: «Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.» Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: «Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.» 

Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker.  Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.

Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.

Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.

Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.

 

"Du og jeg ved daggry" av Sanne Munk Jensen

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Rå og brutal zombieroman

I morgen er alt mørkt starter med et frampek som viser oss hvilken vei det skal gå i denne boken. Hovedpersonen Brage sier: «Det er rart med disse små tingene. Du aner ikke hvor stor pris du setter på dem, før det er for sent. Jeg vet hva jeg snakker om.» Det Brage snakker om er at en mutert utgave av parasitten Toxoplasma Gondii sprer seg i ekstremfart og med like ekstreme symptomer på verdens befolkning. Det hele starter i Japan der horder av mennesker plutselig blir voldelige og aggressive og går løs på hverandre. Brage og vennene han i trygge Norge velger stort sett å tro at dette ikke kommer til å nå dem, helt til det siste. Det er klart for en spennende, brutal, mørk og intens leseopplevelse.

"I morgen er alt mørkt - Brages historie" av Sigbjørn Mostue

Av de dystopiene jeg har lest minner denne meg mest om en serie med et liktklingende navn, nemlig I morgen-serien av John Marsden. Dette er fordi disse seriene tar opp hendelser som kan skje i dag, her og nå med oss. Det er ikke et fiktivt fremtidig samfunn eller et etter katastrofen-samfunn. Fordi det er realistisk skrevet er det veldig ubehagelig og denne bokens hendelser kan gi leseren både assosiasjoner til Ebola-virusets herjinger og det kan være en parallell til krigene som herjer rundt om i verden. En av grunnene til at I morgen-serien er sterk, er at den gir oss i den vestlige verden en følelse av hvordan det ville være om krigen rammet oss. I I morgen er alt mørkt kommer det enda nærmere, for da rammes også Norge. Boken bruker tid på å fortelle oss om livet i hans omgangskrets, mens epidemien herjer og kommer stadig nærmere Norge. Den forteller om hvordan media fremstiller det hele og forsøker å gi et inntrykk av at dette ikke vil skje oss.

Det er også nærliggende å sammenligne boken med zombie-serien The Walking Dead (tegneserie som har blitt TV-serie). I begge to er det de overlevendes reaksjoner på det som skjer som er i fokus, og selvfølgelig at mennesker blir forvandlet til det ugjenkjennelige og umenneskelige. Hvordan ville du reagert hvis de rundt deg ble til ville dyr, til og med de du er aller mest glad i? Og hva skjer med deg når du må ta valg og utføre handlinger du aldri hadde trodd du eller noen du kjente måtte gjøre? Det er noe av det denne boken utforsker i tillegg til å være uhyre spennende og underholdende. Boken er nok for heseblesende til at den maner veldig til ettertanke, men den engasjerte meg likevel i det menneskelige aspektet og det var en bok jeg ønsket å diskutere. Det er først og fremst en handlingsdrevet bok og innenfor de premissene er den veldig veldig god. Det er en av de mer spennende bøkene jeg har lest på lenge og kanskje en av de bedre dystopiene jeg har lest.

Så er jo dette en dystopisk ungdomsbok og en forelskelse og et trekant-drama hører visst nesten alltid hjemme i denne typen bøker. Brage er nemlig veldig forelsket i Frida, den fineste og mest uoopnåelige jenten på skolen. Han blir både klossete og flau når hun er i nærheten.  Dette er med på å etablere Brage som en troverdig og identifiserbar karakter helt fra starten av. Det nevnte trekantdramaet foregår ganske annerledes her enn det jeg er vant med og er langt mindre uskyldig enn i de amerikanske variantene av sjangeren. Noen av karakterene er noe stereotype i det som utvikler seg til å bli litt de gode mot de onde mellom de overlevende. Dramaturgisk fungerer denne motsetningen og konflikten mellom menneskene godt, men personlig synes jeg det kunne vært noe mer balansert. Det er realistisk at ekstreme situasjoner kan få frem både det beste og det verste i mennesker, men de «slemme» karakterene blir litt for åpenbare.

Det jeg har mest å utsette på denne boken er egentlig omslaget. Det liker jeg ikke i det hele tatt og synes det gjør at boken fremstår som den er av lavere kvalitet enn den er. For selv om omslaget kan tyde på en bok full av blod og gørr, er den overhodet ikke det. Det er riktignok en brutal bok som jeg ikke ville anbefalt til de yngste ungdommene, men det handler mest om menneskets psyke i ekstreme situasjoner der et sivilt samfunn ikke lenger eksisterer. Hadde det ikke vært for andres anbefalinger av denne, er det godt mulig dette omslaget hadde bidratt til at jeg ikke leste den.

Jeg synes også boken kunne vart litt lengre, men det må jo være positivt å sitte igjen med en følelsen av at man vil ha mer fremfor at man fikk altfor mye. Heldigvis kommer det mer. Sigbjørn Mostue skal komme med en bok til, denne gangen sett fra en annen karakter sin synsvinkel.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert på min private blogg Så rart

Battle – dans, kjærlighet og action

Da jeg fikk forespørsel fra forfatteren om jeg ville ha et eksemplar av denne boken var jeg litt i tvil om en danseroman for ungdom var noe jeg ville lese. Jeg er veldig glad i dansefilmer, så det er ikke det som er problemet, men jeg var litt usikker på om det var like morsomt å lese om dans som å faktisk se det. Når det kommer til dansefilmer er jeg ikke særlig kritisk eller krever så forferdelig mye av historien så lenge det er bra dansing med. I en bok derimot tenker jeg at det bør være historien som bærer boken, så det overrasket meg at det var dansescenene jeg likte best også i bokform, men på en noe annen måte enn når jeg ser på film.

Battle har ikke en veldig original historie, men den er godt og fengende fortalt og du blir dratt rett inn i handlingen. Det handler om Amalie som er en såkalt nyrik og bor med sin far på Oslos beste vestkant. Moren hennes var danser og det har aldri vært noen tvil om hva Amalie skal bli. Hun går på den anerkjente Valkyrien danseakademi der hun er den aller beste teknisk, men danselæreren etterlyser stadig mer følelse i dansen hennes, mer Amalie. En dag raser hele hennes tilsynelatende perfekte fasade sammen da hun må flytte fra alt hun kjenner og oppgi all velstand, til et av Oslos mindre fasjonable strøk. Dette til tross nekter hun å la seg knekke og lar ingen få se hvordan hun har det, eller få se Amalie om du vil. Til det må det selvfølgelig litt ekte kjærlighet til og en kjekk ung mann som danser en helt annen stil enn henne. Høres det kjent ut? Ja, det gjør jo det, men det funker likevel bra.

Dansescenene i Battle er intense og det er i disse scenene jeg holder pusten av spenning eller innlevelse for om hun klarer bevegelsene hun har problemer med eller bare fordi hun er så langt inne i dansen hun holder på med. Det er gjennom dansen vi får komme mest inn på Amalie synes jeg. Boken går nemlig ikke veldig dyptpløyende inn i hennes følelser og tanker rundt det som skjer med faren, tilværelsen som er snudd på hodet og moren som ikke er tilstede. Vi får heller ikke vite særlig mye om hva som har skjedd med moren eller omstendighetene rundt farens konkurs. Den kunne godt tatt seg råd til å gå mer i dybden her for det hadde blitt en bedre bok.

Jeg kunne også ha tenkt meg å blitt bedre kjent med noen av de andre karakterene. Jeg vil gjerne vite litt mer først og fremst om Mikael, men gjerne også Josef og Silje, og hva med Ida? Romansen synes jeg også kommer litt fort. Etter min smak kunne spenningen mellom Amalie og Mikael bygget seg opp litt mer før det det braker løs. Det ville nok vært mer naturlig om de var skeptisk til hverandre litt lenger og ikke minst ville det gjort en del for spenningen i boken. Jeg kunne egentlig ønske at Battle hadde minst 50 sider til som kunne fylle ut det jeg savnet ved boken, gi Amalie og historien om henne mer dybde og la handling og karakterer utfolde seg litt mer.

Tross dette er Battle en veldig underholdende og velskrevet bok. Den har driv og det skjer stort sett noe hele veien. Boken har også et par frempek blant annet helt i starten som forteller om at noe drastisk snart skal skje. Dette er med på å holde på leserens nysgjerrighet. For min egen del var dette en perfekt bok  å lese etter å ha slitt med lesetempo og motivasjon de siste månedene. Nå er det bare å håpe på at vi får en norsk dansefilm!

Tips: liker du Simone Elkeles sine Perfekt kjemi-bøker tror jeg denne er noe for deg.

Se her om ditt bibliotek har boken.

Takk til Kagge forlag for et eksemplar av boken.

Min rangering av fantasy i skolebiblioteket

Forklaring og kriterier

Dette er min personlige rangerte liste over de fantasy-bøkene vi har i skolebiblioteket på Fyllingsdalen videregående.

Det er to kriterier for å havne på listen: vi må ha bøkene på skolebiblioteket (både norsk og engelsk teller), og jeg må ha lest dem. Jeg har favoritter som vi av forskjellige grunner ikke har på skolebiblioteket, så de er ikke tatt med. Vi har også fantasy-bøker på skolebiblioteket jeg ikke har lest, så de er heller ikke med.

Serier er regnet som en bok, jeg har altså en innførsel for hele «Harry Potter»-serien i stedet for en for hver bok i serien. Bøker som foregår i samme univers men ikke er publisert som en serie, f. eks. Tolkien, er listet enkeltvis. Rangeringen er basert på min personlige, subjektive smak.

Listen

1. J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings (Ringenes Herre). Fremdeles vinneren, 60 år etter at den ble utgitt og mer enn 30 år siden jeg leste den første gang. Hvorfor, når den har blitt kopiert så mange ganger at mye av den fremstår som klisjeer? Jeg tror det har å gjøre med en del ting som ingen har våget eller klart å kopiere: at handlingen er sett gjennom øynene til hobbitene, at helterollen er delt mellom Frodo og Aragorn, og med den følelsen av dybde – av at det finnes en hel verden utenfor handlingen – som er egen for Tolkien.

2. George R.R. Martin: A Song of Ice and Fire (En sang om is og ild). Handlingen bør være velkjent fra TV-serien. Noe er råttent i Westeros, det meste egentlig, og mens de mektige familiene braker sammen i en stadig verre konflikt, samler magiske trusler seg langs grensene. Jeg elsket de tre første bøkene i denne serien. Jeg likte den store scenen og det svære persongalleriet, det sinnssykt kompliserte plotet, de overraskende vendingene, de fantastisk ondskapsfulle skurkene, den rene underholdningsverdien i action-scenene. Dessverre synes jeg Martin begynner å gå på tomgang i bok fire, og bok fem var en forferdelig røre. Jeg er redd for at det er det svakheter i hvordan serien er planlagt fra begynnelsen av, og problemene har tårnet seg opp til de begynner å overvelde ham. Men de tre første bøkene er strålende.

3. Patrick Rothfuss: The Kingkiller Chronicle (Kongedreperkrøniken). I et vertshus sitter en mann som hevder han er den legendariske magikeren, trubaduren, eventyreren og morderen Kvothe, og forteller det han sier er historien om sitt liv. Imens samler truende farer seg omkring ham. Denne serien er i første person, noe som egentlig er ganske uvanlig i fantasy. Siden den fokuserer helt på hovedpersonen Kvothe, så har den ikke den episke bredden til Tolkien og Martin. Det den har er et ekstremt smart plot, med lag på lag av mysterier. Hva er sannheten om gåtene Kvothe prøver å løse, om de magiske kreftene som har formet verdenen hans og hva som skjedde med foreldrene hans? Hvordan havnet Kvothe i den situasjonen han er i nå, mens han forteller historien sin? Hvor mye av de utrolige historiene hans om livet sitt kan vi tro på? Og det er bare begynnelsen…

4. Joe Abercrombie: Den første loven. Dette er en serie som bare kunne vært skrevet av en ung mann – eller rettere sagt av en respektløs, snørrete oppkomling. Den tar den tradisjonelle episke fantasy-historien vi kjenner fra Tolkien og hans etterfølgere og gjør unevnelige ting med den. Jeg ser for meg at Abercrombie satt og kaklet av fryd mens han vendte opp-ned på alle de velkjente heltene våre og heltegjerningene deres. Av og til blir det litt for skjematisk og forutsigelig, men stort sett er det veldig underholdende. Dette var Abercrombies første serie, han har skrevet flere bøker i samme verden senere, og de hadde jeg rangert enda høyere.

5. Scott Lynch: The Gentleman Bastard Sequence (De veloppdragne kjøterne). Locke Lamora ligner litt på Robin Hood: han stjeler fra de rike (men likheten stopper der, altså). Faktisk er han den dyktigste og smarteste tyven og i svindleren i kanalbyen Camorr. Men det er farligere krefter i Camorr enn politiet, og Locke legger seg ut med politikere, krimbosser, magikere og pirater. Bøkene er ofte morsomme og alltid spennende, med vår helt på evig jakt etter rikdom og alle andre på jakt etter ham, en hauk- over hauk-historie hvor den en sleipe planen slår ut den andre. De kan leses hver for seg, men har en felles bakgrunnshistorie som vi gradvis blir kjent med.

6. Neil Gaiman: Amerikanske guder. Når emigrantene kom til Amerika, tok de med seg gudene sine, fra alle land og verdensdeler. Og de er der fremdeles, men amerikanerne har funnet seg nye fenomener å tilbe. Vår helt får jobb som livvakt for den enøyde, gråhårete «Mr. Wednesday», som vil virke underlig velkjent på norske lesere. Boken er både en reise gjennom de mange fantastiske mytologiene vi mennesker har lagt oss til, og en fortelling om det moderne USA. Jeg er kanskje litt overrasket over at jeg ikke liker boken enda mer enn jeg gjør. Det som trekker litt ned er kanskje at jeg ikke interesserer meg så veldig for karakterene til Gaiman, og at han kanskje er akkurat litt for snill?

7. Garth Nix: Abhorsen. Serien er også kjent som The Old Kingdom. I en verden hvor de døde kan vende tilbake som onde ånder, og onde magikere henter krefter fra dødsriket, er det de forskjellige medlemmene av familien Abhorsen som vokter grensen mellom levende og døde. Det som gjør serien er spesiell er det godt uttenkte magiske systemet, som henger nøye sammen med en kosmologi som leseren og karakterene gradvis oppdager. Du trenger syv bjeller for å trå inn i dødens første forgård (det er ni av dem), men ikke ring med feil med bjelle, og pass på at de ikke begynner å ringe av seg selv… for eksempel. Dette gir bøkene en helt spesiell atmosfære, både skremmende og vakker. Samtidig er de kanskje litt for enkle i handling og oppbygging – de har vært publisert for både voksne og ungdom.

8. Phillip Pullman: Den mørke materien. Den første barne-/ungdomsserien på listen, selv om den er populær blant voksne også, og egentlig er dypt alvorlig på en måte fantasy oftest ikke er. 12 år gamle Lyra løper fritt omkring i et «Oxford» som kan minne om Oxford, England, men egentlig er i et parallelt univers. Når vennen Roger blir kidnappet, følger hun sporet hans til sin verdens «Arktis», uten å vite at hun har lagt ut på en reise mot voksenlivet. Denne serien er blant de mest fantastiske på listen; Pullmans verden ikke er basert på en gjenkjennelig versjon av vestlig middelalder, men er genuint oppfinnsom, med sine panserbjørner og daimoner som inneholder menneskenes sjeler. Samtidig gjør all oppfinnsomheten at Pullmans univers mangler intern sammenheng, og er vanskelig å leve seg inn i. Men Lyra er en kul heltinne, og spesielt den første boken i serien er spennende.

9. Neil Gaiman: Havet ved enden av veien. Ikke min favoritt av Gaiman, selv om jeg liker deler av boken. En mann vender tilbake til barndomshjemmet etter mange år, og begynner plutselig å huske de skremmende og fantastiske tingene som skjedde da han var syv. Boken er veldig godt skrevet og komponert, og har noen slående bilder. Men igjen synes jeg han blir for snill, at karakterene aldri er egentlig fare, verken moralsk eller fysisk. Se lengre innlegg om boken her.

10. J.K. Rowling: Harry Potter. Jeg liker den første boken i serien veldig godt; det er en klassisk barnebok med humor, spenning og fantasi, og den tar opp i seg hele den engelske barneboktradisjonen. Bok nummer tre er også veldig god, men serien som helhet er bare sånn middels for meg. Rowling hadde en ambisiøs ide om at mens Harry ble eldre i løpet av de syv bøkene, skulle bøkene bli mer kompliserte og modne også. Det lyktes ikke helt. De siste bøkene er for oppblåste og ordrike, karakterene fungerer mindre bra som ungdommer enn som barn, og hun klarer ikke å dramatisere de mer kompliserte konfliktene like godt som hun gjorde de enklere konfliktene i barnebøkene.

11. J.R.R. Tolkien: The Hobbit (Hobbiten). Denne har jeg aldri blitt begeistret for. Den er for barnslig, for søtladen i tonen, og våger ikke helt å ta seg selv alvorlig. Kanskje hadde inntrykket mitt vært annerledes hvis jeg hadde lest den som barn, men jeg leste den først i slutten av tenårene et sted, lenge etter at jeg hadde lest Ringenes herre.

12. Kristine Tofte: Song for Eirabu. Mange hilste denne boken velkommen som den første store norske fantasy-romanen. Jeg leste første bok i serien, men har ikke kommet meg til å lese del to. Jeg liker hvordan Tofte bruker av norrøn mytologi; i stedet for å kopiere den tar hun elementer fra den og lager sin egen. Det er noen øyeblikk i boken hvor de mytologiske vesenene hennes blir virkelig skremmende. Dessverre er handlingen for svak – jeg kan faktisk ikke huske den.

13. Christopher Paolini: Arven. Ung gutt finner et drageegg og blir Dragerytter, Trollmann, uovervinnelig Kriger og Den Utvalgte som skal redde verden fra Den Onde Herskeren. Det er noen andre personer i bøkene også, og de får av og til lov til å gjøre noe de også. Jeg har ikke lest hele serien. Paolini skrev første bok i serien da han var tenåring, og det merkes. Omtrent alt i første bok er kopiert fra noe annet, men det er gjort med en slags uskyldig entusiasme som redder den et stykke på vei, og som antagelig treffer ungdom som opplever alle klisjeene som like nye som Paolini selv.

14. Paul Hoffman: Thomas Cale. Thomas Cale er en ung gutt som blir brutalt oppdratt til å bli den perfekte kriger av en fanatisk religiøs orden. Nok en serie jeg ikke har fullført. Den er voldelig, uten at det har noen annen funksjon enn å sjokkere. Det er et eller annet veldig galt med denne serien – det virker som om forfatteren misliker sin egen bok, fantasy generelt og folk som leser fantasy spesielt. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren ikke respekterer genren og ikke gidder å gjøre en skikkelig jobb i den. Likevel er det øyeblikk hvor groteske scenene kan fascinere.

15. Rick Riordan: Percy Jackson. Percy har ADHD, dysleksi og har blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. En dag finner han ut hvorfor: han er sønn av en de greske gudene, og ikke helt tilpasset det moderne skolevesenet. Dette er bare begynnelsen på eventyrene hans. Bøkene følger Harry Potter-oppskriften, dvs. at helten begynner som tolvåring og blir eldre etter hvert. Bøkene er skrevet med tanke på barn og ungdom som sliter med ADHD og dysleksi, og jeg synes de er sympatiske, men… Husker du da Legolas brukte et skjold til å surfe ned trappene på? Percy Jackson er sånn, hele tiden. Det er morsomt en stund, men man går lei. Se lengre innlegg om første bok her.

16. Kerstin Gier: Rubinrød. Gwendolyn er vokst opp i en familie som kan reise i tiden. Men ingen hadde regnet med at akkurat Gwendolyn skulle arve tidsreise-genet, så hun er helt uforberedt. Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle bøkene fantasy, men tidsreisene foregår med magi, og da syntes jeg det ble feil med science fiction. Man kunne også kalt det en paranormal romanse, siden kjærlighetshistorien spiller en ganske stor rolle – uten å ta helt overhånd. Lettlest underholdning, men ikke noe mer.

17. Joseph Delaney: Den siste lærling. Thomas blir lærling hos Vokteren, han som har til oppgave å fordrive spøkelser og skrømt, bekjempe hekseri og beskytte folk mot overnaturlige krefter. Helten blir eldre for hver bok i denne serien også, tror jeg – jeg har bare lest den første. Den er ikke direkte dårlig, bare alt for enkel og forutsigelig for en voksen leser.

18. Alyson Noël: De udødelige. Seksten år gamle Ever forelsker seg i mørke, mystiske Damen, som viser seg å være udødelig! Det står bakpå boken, og det er alt jeg klarer å huske av den. Og de heter altså «Ever» og «Damen».

%d bloggarar likar dette: