Lykkefinneren, av Edward van de Vendel og Anoush Elman

lykkefinnerenLykkefinneren er en del av Cappelen-Damms ungdomsserie Slash. Forlaget skriver om serien «… en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme. Forlaget har satt sammen en etablert forfatter og et ungt menneske med en helt spesiell livserfaring, og målet er medrivende prosa.»

Denne boken er et samarbeidsprosjekt mellom Edward van de Vendel/Anoush Elman («slash’en» mellom navnene har gitt navn til serien), der van de Vendel er den etablerte forfatteren. Den handler om Hamayun, som må flykte fra Afghanistan under dramatiske omstendigheter. Etter en lang og tøff reise ender han og familien opp i Nederland, der det blir stadig vanskeligere å finne seg til rette.

Boken er utgitt på norsk i 2013, og handler om flyktninger fra Afghanistan, men den er likevel svært aktuell, med tanke på dagens Syria-flyktninger og tragediene i Middelhavet. Det er vanskelig å lese historien uten å sympatisere med alle som flykter fra en uutholdelig tilværelse, for å komme til tryggheten og overfloden som vi tar som en selvfølge. Jeg har ikke noe problem med å identifisere meg med Hamayun og familien, og jeg synes tittelen Lykkefinneren er god (originaltittel De Gelukvinder), det er jo tross alt lykke vi ønsker å finne alle sammen. Når noen kaller mennesker på flukt for lykkejegere, med negativt fortegn, er det i grunnen ganske meningsløst. Vi ønsker alle det beste livet vi kan få, uten at dét automatisk handler om materiell velstand.

Så boken vekker sterke følelser i meg, uten at den bruker store fakter og overdreven dramatikk. Tvert i mot synes jeg språket er både saklig og dempet, og for meg bidrar det til at jeg lett kan leve meg inn i karakterenes opplevelser. Siden boken er fortalt gjennom en ung gutts opplevelser (Hamayun er 8 år når boken begynner, og nesten 17 når den ender), blir vi ikke fortalt alle detaljer, men etter hvert blir det meste avslørt. Hamayun er både følsom, intelligent og moden, og får mer og mer ansvar for hvordan det skal gå for familien. Det er ingen selvfølge at det skal ende godt, selv om man som leser ønsker det av hele sitt hjerte.

Slutten er åpen, men på denne bloggen får man vite litt mer om hvordan det går med virkelighetens Hamayun (Anoush).

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Advertisements

Lykkefinneren av Edwin van de Vendel

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel  og handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Når Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig når Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.

Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at det han har opplevd og opplever som asylsøker.

Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Jeg likte boken ganske godt. Den er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag og det har jeg planer om å gjøre.

Se her om skolebiblioteket ditt har boken.

Dobbelt mamma

Dobbelt mamma

I denne lettlestboken forteller Mulki fra Somalia, Vujka fra Kosovo og Hana fra Libanon om hvordan det er å være Dobbelt mamma. Dobbelt mamma fordi de visste hva det er å være mamma, men måtte lære det på nytt da de kom til Norge.

Jeg liker måten boken begynner på. I stedet for å gå rett på sak forteller om hvordan de tre kvinnene møter opp for å bli intervjuet, hvordan de er kledd, hvordan de hilser på hverandre, at Vujka heller opp te. Det etablerer dem i et trygt, hjemlig miljø – vi merker hvordan de slapper av og åpner seg, og det gjør jeg som leser også.

De forteller lite om fortiden sin i landet de kom fra, men begynner med opplevelsen av å komme til Norge – til flyktningmottak, asylmottak, eller familiegjenforening. Vujka hadde to barn med seg, Mulki hadde to barn med seg og fikk ett til like etter at hun kom, mens Hana fikk det første barnet sitt etter at hun var kommet til Norge.

Vujka forteller at det hjalp henne å ha barn, fordi hun hadde noen å beskytte og gi omsorg. Mulki er enig; med barn har man noe å gjøre og synker ikke ned i de vonde tankene. Vi skjønner at det å være mor gir kvinnene en rolle, og en nøkkel til det norske samfunnet. 

Det norske er ikke alltid like lett å forholde seg til. Som mødre har de møtt utfordringer som:

  • Det norske været: kan man virkelig slippe barn ut i det? De kommer jo til å bli syke og dø. Så drar barnehagen dem av gårde på TURDAG.
  • Den norske matpakken: barna vil ha det samme som de andre barna, og når en stakkars innvandrerkvinne står der med brød, smør og gulost, så kan man jo forstå at hun lurer på om dette er menneskeføde? Spiser de dette hver dag? Så kjedelig, det er jo synd på barna. Og de rare forbudene mot søtmat…
  • Den norske bursdagen: hvordan hindre at barnet blir servert svinekjøtt? Hvordan hente og bringe uten bil? Hvordan, for den saks skyld, lese en norsk adresse?

Dette er til tider ganske morsom lesning, men boken får frem på en god måte både at tilsynelatende selvfølgeligheter kan bli store praktiske utfordringer i det fremmede, og den læringsprosessen kvinnene har vært gjennom.

Boken handler om å få det til – den forteller oss at kan være vanskelig, men det går seg til, det går bra. Mulki, Vujka og Hana har gått fulgt barna i barnehage og SFO, hjulpet med lekser og sittet i foreldremøter. De har gått på voksenopplæring, og funnet seg jobb. De har kommet seg ut, sett, hørt, og tatt kontakt. De har lykkes i Norge – de som ikke lykkes møter vi ikke i denne boken.

Egentlig kan man si at dette er en lettlest informasjonsbok om hvordan en ung mor fra det fremmede skal finne frem i det norske – men lagt i munnen på tre innvandrerkvinner som kan presentere det som selvopplevd. Forfatterne av boken er da også lærere i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Jeg synes de har gjort en god jobb, ut fra mine begrensede forutsetninger for å vurdere det. Hvis jeg savner noe, er det litt om hva kvinnene selv tilfører. De har lært om Norge, men lærer Norge noe? 

Tittel: Dobbelt mamma
Forfattere: Hilde Henriksen og Renate Grytnes

Forlag: Lettlest
Sider: 78
Utgitt: 2008

Sjanger: Fagbok

Se om ditt bibliotek har boken

I havet er det krokodiller

Tittel:  I havet er det krokodiller

Forfatter:  Fabio Geda

Sider:  182 s.

Forlag:  Gyldendal

År:  2011

”Jeg hadde faktisk aldri, nei faktisk aldri, trodd at hun virkelig skulle gå fra meg.”

Slik opnar boka om 10 år gamle Enaiatollah, som blir forlatt av mora i ein flyktningleir, og som plutseleg er heilt åleine i verda.  Dei to hadde dratt frå landsbyen i Afghanistan over til leiren i Pakistan, først tre netter til fots over fjella, deretter vidare med lastebil.  Familien tilhøyrde hazaraene, ei mongolsk stamme som Taliban ville utrydda. Faren hadde alt vore død i fleire år – drepen av talibanarar.   Enaiatollah, som var eldste guten i familien,  gledde seg til å reisa på tur med mamma utan syskena, men skjønte ikkje kvifor dei vaksne i landsbyen var alvorlege og ynskte lukke til.  Dei skulle vel snart sjåast igjen?

Så vaknar Enaiatollah i leiren ein morgon utan mora og må forsona seg med tanken på at ho var dratt heim til landsbyen.  Livet som papirlaus flyktning begynte, og lesaren blir med på ei lang og farefull reise.  Frå leiren i Pakistan går turen til Iran, Tyrkia og Hellas før den endar i Italia.  Usentimentalt fortel guten om umenneskelege påkjenningar under flukta.  Her er dramatikk og frykt, men også varme, lojalitet  og vennskap.

Synsvinkelen er hovedpersonen sin, og hendingane er skildra i eit direkte og levande språk, som får oss til å forstå meir enn mange medieoppslag om papirlause flyktningar.

Denne rørande boka er basert på ei sann historie, og gir assosiasjonar til bøkene om Parvana av Deborah Ellis.

%d bloggarar likar dette: