Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

KatsaBortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Min rangering av fantasy i skolebiblioteket

Forklaring og kriterier

Dette er min personlige rangerte liste over de fantasy-bøkene vi har i skolebiblioteket på Fyllingsdalen videregående.

Det er to kriterier for å havne på listen: vi må ha bøkene på skolebiblioteket (både norsk og engelsk teller), og jeg må ha lest dem. Jeg har favoritter som vi av forskjellige grunner ikke har på skolebiblioteket, så de er ikke tatt med. Vi har også fantasy-bøker på skolebiblioteket jeg ikke har lest, så de er heller ikke med.

Serier er regnet som en bok, jeg har altså en innførsel for hele «Harry Potter»-serien i stedet for en for hver bok i serien. Bøker som foregår i samme univers men ikke er publisert som en serie, f. eks. Tolkien, er listet enkeltvis. Rangeringen er basert på min personlige, subjektive smak.

Listen

1. J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings (Ringenes Herre). Fremdeles vinneren, 60 år etter at den ble utgitt og mer enn 30 år siden jeg leste den første gang. Hvorfor, når den har blitt kopiert så mange ganger at mye av den fremstår som klisjeer? Jeg tror det har å gjøre med en del ting som ingen har våget eller klart å kopiere: at handlingen er sett gjennom øynene til hobbitene, at helterollen er delt mellom Frodo og Aragorn, og med den følelsen av dybde – av at det finnes en hel verden utenfor handlingen – som er egen for Tolkien.

2. George R.R. Martin: A Song of Ice and Fire (En sang om is og ild). Handlingen bør være velkjent fra TV-serien. Noe er råttent i Westeros, det meste egentlig, og mens de mektige familiene braker sammen i en stadig verre konflikt, samler magiske trusler seg langs grensene. Jeg elsket de tre første bøkene i denne serien. Jeg likte den store scenen og det svære persongalleriet, det sinnssykt kompliserte plotet, de overraskende vendingene, de fantastisk ondskapsfulle skurkene, den rene underholdningsverdien i action-scenene. Dessverre synes jeg Martin begynner å gå på tomgang i bok fire, og bok fem var en forferdelig røre. Jeg er redd for at det er det svakheter i hvordan serien er planlagt fra begynnelsen av, og problemene har tårnet seg opp til de begynner å overvelde ham. Men de tre første bøkene er strålende.

3. Patrick Rothfuss: The Kingkiller Chronicle (Kongedreperkrøniken). I et vertshus sitter en mann som hevder han er den legendariske magikeren, trubaduren, eventyreren og morderen Kvothe, og forteller det han sier er historien om sitt liv. Imens samler truende farer seg omkring ham. Denne serien er i første person, noe som egentlig er ganske uvanlig i fantasy. Siden den fokuserer helt på hovedpersonen Kvothe, så har den ikke den episke bredden til Tolkien og Martin. Det den har er et ekstremt smart plot, med lag på lag av mysterier. Hva er sannheten om gåtene Kvothe prøver å løse, om de magiske kreftene som har formet verdenen hans og hva som skjedde med foreldrene hans? Hvordan havnet Kvothe i den situasjonen han er i nå, mens han forteller historien sin? Hvor mye av de utrolige historiene hans om livet sitt kan vi tro på? Og det er bare begynnelsen…

4. Joe Abercrombie: Den første loven. Dette er en serie som bare kunne vært skrevet av en ung mann – eller rettere sagt av en respektløs, snørrete oppkomling. Den tar den tradisjonelle episke fantasy-historien vi kjenner fra Tolkien og hans etterfølgere og gjør unevnelige ting med den. Jeg ser for meg at Abercrombie satt og kaklet av fryd mens han vendte opp-ned på alle de velkjente heltene våre og heltegjerningene deres. Av og til blir det litt for skjematisk og forutsigelig, men stort sett er det veldig underholdende. Dette var Abercrombies første serie, han har skrevet flere bøker i samme verden senere, og de hadde jeg rangert enda høyere.

5. Scott Lynch: The Gentleman Bastard Sequence (De veloppdragne kjøterne). Locke Lamora ligner litt på Robin Hood: han stjeler fra de rike (men likheten stopper der, altså). Faktisk er han den dyktigste og smarteste tyven og i svindleren i kanalbyen Camorr. Men det er farligere krefter i Camorr enn politiet, og Locke legger seg ut med politikere, krimbosser, magikere og pirater. Bøkene er ofte morsomme og alltid spennende, med vår helt på evig jakt etter rikdom og alle andre på jakt etter ham, en hauk- over hauk-historie hvor den en sleipe planen slår ut den andre. De kan leses hver for seg, men har en felles bakgrunnshistorie som vi gradvis blir kjent med.

6. Neil Gaiman: Amerikanske guder. Når emigrantene kom til Amerika, tok de med seg gudene sine, fra alle land og verdensdeler. Og de er der fremdeles, men amerikanerne har funnet seg nye fenomener å tilbe. Vår helt får jobb som livvakt for den enøyde, gråhårete «Mr. Wednesday», som vil virke underlig velkjent på norske lesere. Boken er både en reise gjennom de mange fantastiske mytologiene vi mennesker har lagt oss til, og en fortelling om det moderne USA. Jeg er kanskje litt overrasket over at jeg ikke liker boken enda mer enn jeg gjør. Det som trekker litt ned er kanskje at jeg ikke interesserer meg så veldig for karakterene til Gaiman, og at han kanskje er akkurat litt for snill?

7. Garth Nix: Abhorsen. Serien er også kjent som The Old Kingdom. I en verden hvor de døde kan vende tilbake som onde ånder, og onde magikere henter krefter fra dødsriket, er det de forskjellige medlemmene av familien Abhorsen som vokter grensen mellom levende og døde. Det som gjør serien er spesiell er det godt uttenkte magiske systemet, som henger nøye sammen med en kosmologi som leseren og karakterene gradvis oppdager. Du trenger syv bjeller for å trå inn i dødens første forgård (det er ni av dem), men ikke ring med feil med bjelle, og pass på at de ikke begynner å ringe av seg selv… for eksempel. Dette gir bøkene en helt spesiell atmosfære, både skremmende og vakker. Samtidig er de kanskje litt for enkle i handling og oppbygging – de har vært publisert for både voksne og ungdom.

8. Phillip Pullman: Den mørke materien. Den første barne-/ungdomsserien på listen, selv om den er populær blant voksne også, og egentlig er dypt alvorlig på en måte fantasy oftest ikke er. 12 år gamle Lyra løper fritt omkring i et «Oxford» som kan minne om Oxford, England, men egentlig er i et parallelt univers. Når vennen Roger blir kidnappet, følger hun sporet hans til sin verdens «Arktis», uten å vite at hun har lagt ut på en reise mot voksenlivet. Denne serien er blant de mest fantastiske på listen; Pullmans verden ikke er basert på en gjenkjennelig versjon av vestlig middelalder, men er genuint oppfinnsom, med sine panserbjørner og daimoner som inneholder menneskenes sjeler. Samtidig gjør all oppfinnsomheten at Pullmans univers mangler intern sammenheng, og er vanskelig å leve seg inn i. Men Lyra er en kul heltinne, og spesielt den første boken i serien er spennende.

9. Neil Gaiman: Havet ved enden av veien. Ikke min favoritt av Gaiman, selv om jeg liker deler av boken. En mann vender tilbake til barndomshjemmet etter mange år, og begynner plutselig å huske de skremmende og fantastiske tingene som skjedde da han var syv. Boken er veldig godt skrevet og komponert, og har noen slående bilder. Men igjen synes jeg han blir for snill, at karakterene aldri er egentlig fare, verken moralsk eller fysisk. Se lengre innlegg om boken her.

10. J.K. Rowling: Harry Potter. Jeg liker den første boken i serien veldig godt; det er en klassisk barnebok med humor, spenning og fantasi, og den tar opp i seg hele den engelske barneboktradisjonen. Bok nummer tre er også veldig god, men serien som helhet er bare sånn middels for meg. Rowling hadde en ambisiøs ide om at mens Harry ble eldre i løpet av de syv bøkene, skulle bøkene bli mer kompliserte og modne også. Det lyktes ikke helt. De siste bøkene er for oppblåste og ordrike, karakterene fungerer mindre bra som ungdommer enn som barn, og hun klarer ikke å dramatisere de mer kompliserte konfliktene like godt som hun gjorde de enklere konfliktene i barnebøkene.

11. J.R.R. Tolkien: The Hobbit (Hobbiten). Denne har jeg aldri blitt begeistret for. Den er for barnslig, for søtladen i tonen, og våger ikke helt å ta seg selv alvorlig. Kanskje hadde inntrykket mitt vært annerledes hvis jeg hadde lest den som barn, men jeg leste den først i slutten av tenårene et sted, lenge etter at jeg hadde lest Ringenes herre.

12. Kristine Tofte: Song for Eirabu. Mange hilste denne boken velkommen som den første store norske fantasy-romanen. Jeg leste første bok i serien, men har ikke kommet meg til å lese del to. Jeg liker hvordan Tofte bruker av norrøn mytologi; i stedet for å kopiere den tar hun elementer fra den og lager sin egen. Det er noen øyeblikk i boken hvor de mytologiske vesenene hennes blir virkelig skremmende. Dessverre er handlingen for svak – jeg kan faktisk ikke huske den.

13. Christopher Paolini: Arven. Ung gutt finner et drageegg og blir Dragerytter, Trollmann, uovervinnelig Kriger og Den Utvalgte som skal redde verden fra Den Onde Herskeren. Det er noen andre personer i bøkene også, og de får av og til lov til å gjøre noe de også. Jeg har ikke lest hele serien. Paolini skrev første bok i serien da han var tenåring, og det merkes. Omtrent alt i første bok er kopiert fra noe annet, men det er gjort med en slags uskyldig entusiasme som redder den et stykke på vei, og som antagelig treffer ungdom som opplever alle klisjeene som like nye som Paolini selv.

14. Paul Hoffman: Thomas Cale. Thomas Cale er en ung gutt som blir brutalt oppdratt til å bli den perfekte kriger av en fanatisk religiøs orden. Nok en serie jeg ikke har fullført. Den er voldelig, uten at det har noen annen funksjon enn å sjokkere. Det er et eller annet veldig galt med denne serien – det virker som om forfatteren misliker sin egen bok, fantasy generelt og folk som leser fantasy spesielt. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren ikke respekterer genren og ikke gidder å gjøre en skikkelig jobb i den. Likevel er det øyeblikk hvor groteske scenene kan fascinere.

15. Rick Riordan: Percy Jackson. Percy har ADHD, dysleksi og har blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. En dag finner han ut hvorfor: han er sønn av en de greske gudene, og ikke helt tilpasset det moderne skolevesenet. Dette er bare begynnelsen på eventyrene hans. Bøkene følger Harry Potter-oppskriften, dvs. at helten begynner som tolvåring og blir eldre etter hvert. Bøkene er skrevet med tanke på barn og ungdom som sliter med ADHD og dysleksi, og jeg synes de er sympatiske, men… Husker du da Legolas brukte et skjold til å surfe ned trappene på? Percy Jackson er sånn, hele tiden. Det er morsomt en stund, men man går lei. Se lengre innlegg om første bok her.

16. Kerstin Gier: Rubinrød. Gwendolyn er vokst opp i en familie som kan reise i tiden. Men ingen hadde regnet med at akkurat Gwendolyn skulle arve tidsreise-genet, så hun er helt uforberedt. Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle bøkene fantasy, men tidsreisene foregår med magi, og da syntes jeg det ble feil med science fiction. Man kunne også kalt det en paranormal romanse, siden kjærlighetshistorien spiller en ganske stor rolle – uten å ta helt overhånd. Lettlest underholdning, men ikke noe mer.

17. Joseph Delaney: Den siste lærling. Thomas blir lærling hos Vokteren, han som har til oppgave å fordrive spøkelser og skrømt, bekjempe hekseri og beskytte folk mot overnaturlige krefter. Helten blir eldre for hver bok i denne serien også, tror jeg – jeg har bare lest den første. Den er ikke direkte dårlig, bare alt for enkel og forutsigelig for en voksen leser.

18. Alyson Noël: De udødelige. Seksten år gamle Ever forelsker seg i mørke, mystiske Damen, som viser seg å være udødelig! Det står bakpå boken, og det er alt jeg klarer å huske av den. Og de heter altså «Ever» og «Damen».

Divergent av Veronica Roth

Det var med en viss skepsis jeg begynte å lese Divergent, siden jeg ante at den kom til å ligne på en type ungdomsserie som det etter hvert begynner å bli ganske mange av. Og det viste seg at mistanken var velbegrunnet – den benytter seg blant annet av tydelige elementer både fra Harry Potter og Hunger Games. Men likevel står fortellingen på egne bein, og har kvaliteter som gjør at den skiller seg ut.

divergent-wallpaper

Handlingen foregår i en parallell virkelighet, eller i en fjern framtid, i et avgrenset samfunn (tidligere Chicago) hvor menneskene etter å ha fylt 16 år deles inn i 5 fraksjoner, alt etter hvilken egenskap som definerer dem. Fraksjonene kalles Uselvisk, Sannferdig, Fredsommelig, Lærd og Fryktløs. Vår heltinne, Beatrice, er oppvokst i fraksjonen Uselvisk, men velger Fryktløs. Etter en test har hun fått vite at hun er en såkalt Divergent, en som ikke lar seg plassere i en enkelt fraksjon, men kunne passet i flere. Dette får hun beskjed om å holde hemmelig, Divergenter blir ikke akseptert av fraksjonenes ledere.

Opptaksprøvene for å bli fullverdig medlem i Fryktløs viser seg å være ganske brutale, og bare de ti beste lykkes. Beatrice (eller Tris, som hun nå kaller seg), strever til å begynne med å klare testene, men oppdager etter hvert at hun har egenskaper som plasserer henne blant de beste. En gryende forelskelse, og økende konflikt mellom fraksjonene bidrar til å øke spenningen i boken, som ender dramatisk.

Boken lar noen sentrale spørsmål stå åpne, som jeg håper vi får svar på senere i serien. Bakgrunnen for hvorfor samfunnet er delt inn slik det er blir i liten grad berørt, og det at det er et stort gjerde rundt byen hører vi lite om. Hvorfor er gjerdet der? Hvorfor bevoktes det, og hvorfor låses portene utenfra, og ikke innenfra? Jeg stusser litt over at en så smart person som Tris ikke grubler mer over disse spørsmålene, men jeg lar det passere, siden hemmelighetene sannsynligvis skal avsløres i bok nummer to og tre.

Boken ble utgitt i USA i 2011, da var forfatteren Veronica Roth 23 år gammel – dette er hennes debut. Oppfølgeren heter Insurgent, og har vært på det engelskspråklige markedet  siden 2012 – men når den eventuelt kommer på norsk har jeg ikke klart å finne ut. Den siste boken i trilogien, Allegiant, skal utgis i oktober i USA.

Og Divergent er (selvsagt) i ferd med å bli film, mer om det her.

 

Se her om biblioteket ditt har boken.

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar : Bjørn Sortland

FOR EI GLEDE!Endeleg! Denne boka har eg venta på. Og så kom ho til meg i går. Og så berre las eg ho MED EIN GONG! Kva er det å ikkje elska med denne boka? Ho er så FIN! Og så den tittelen då! Heile boka kunne vore full av piss og eg ville framleis elska ho, trur eg! Sjå på ho, då!

SOrtlandblusen

Men saken er jo den at ho ikkje er full av piss! Ho er full av god underhaldning! Ho er full av kjærleik! Ho er full av deilig nynorsk!
Eg nikoste meg!
Boka handlar om Ivar. Han er 40 år. Jobbar i bank. Han er fornuftig og alminneleg….og singel. Eller nei, han er jo ikkje alminneleg! Not at all! Det er berre utanpå at han er vanlig. Ivar er jo ein fundamentalist. Og ikkje berre det, heller! Ein ekstremist, faktsik! Han ser det. Han innrømmer det sjølv. Han trur på den absolutte kjærleliken. Han vil ha ei kvinne (det har han aldri hatt. ikkje i nærleiken, eingong) som han skal elska og æra. Ikkje noko sex før ekteskapet. Og denne kvinna kan vera kven som helst! Den første og beste, som det heiter. Berre ho er kvinne og ho er hans. Han skal gifta seg med henne og støtta ho i ALLE val til døden skil dei. Det er berre det at ingen kvinne nokonsinne har vist ørlite interresse for han.
Ivar har gått på skrivekurs for mange år sidan. I etterkant av kurset gav han ut to diktamlingar på eige forlag, og kan soleis kalla seg forfattar.
Ein dag får Ivar spørsmål om han kan halda skrivekurs for to tidlegare narkomane kvinner. Han synst ikkje han kan sei nei. Slik møter han Sonya….

Lettlest, enkel og med fine teikningar. Denne boka les du på ein ettermiddag!
Mykje humor. Mykje om livet. Mykje naivt og mykje rart. Eg elskar den (har eg nevnt det?)
Les, folkens!

Himmelen begynner her Jandy Nelson

Dette er ei bok som eg vart interessert i å lesa då me fekk ho inn på biblioteket i fjor. Ho vart mykje utlånt, så eg gløymte å lesa ho sjølv.
Men no har eg. Eg har lese og no vil eg skrive ho. Ho er nemlig ganske fantastisk!
Eg fekk ei sånn deilig kjensle då eg las den boka! Eg gledde meg til kvar gong eg skulle ta ho fram. Eg ville aldri at den skulle slutta.

Hovudpersonen er Lennie. Ho har lese «Stormfulle høyder» 23 gongar, og ho skriv på alt. Ho skriv på lappar, kvitteringar, posar, serviettar, pappkrus, skoa sine…
Kult!
Karakterane i boka er så stilige! Lennie er ei samansatt jente. Ho er sikker og usikker på ein gong. og ho er morsom! Lennie har ein hippi-onkel, ei kunstner-Besta, og ei ellevill og feministisk besteveninne. I tillegg er det Toby, den triste og kule og dyrevennlige skater-typen. Det er Joe, den heilt vanvittig, overnaturleg vakre og musikalske (og halvt franske) nye, guten på skulen. Og så er det Baily! Baily var Lennie si elskede storesøster, men ho døydde brått.
Dette er historien om korleis Lennie, som fram til ho har «levd i søvne» i skuggen av Baily, må finna vegen ut av sorga. Det er ein kronglete veg. Den er trist og sår, men og romantisk og til tider svært komisk! Lennie må finna ut kven ho er, utan Baily. Er det lov å vera forelska når du er i sorg? Er det lov å kysse den som var kjærasten til ho som er død?

Her blir det forviklingar! Og romantikk. Og veldig mykje tårer (ja, eg grein ikkje, men Lennie grin ofte. Dei andre karakterane grin og litt!) og latter! Og forunderlige formuleringar. Og ein del klisjear.
Eg elskar det!
Eg syns boka var glimrande fordi eg vart overraska! Når forteljinga balanserte på grensa til å vera for platt eller for sentimental, kunne plutseleg alt snu og eg sat og lo med boka i fanget!
Digg!
Les sjølv!

Bandet mitt spiller ikke progrock : Liv Eirill Evensen

Det kulaste bokomslaget ever?

KULT!
Lett å lesa.
Nydeleg balanse mellom tekst og bilete. Her held det ikkje å berre lesa teksten eller berre sjå  på bileta. For å få heile romanen med deg, må du faktisk bruka tid på begge delar =0) Illustratøren heiter Ronja S. Berge – verd å merka seg!

Ja, dette handlar (som tittelene og framsida indikerar sterkt) om musikk. Jippi! Men det handlar om mykje meir enn det : om å finna sin plass, om å stå trygt i seg sjølv!

Helle spelar bass. Ho er tøff og og spelar bra. Ho blir fast bassist i eit progrockband med berre gutar frå før. Det går fint først, men på ein fest rotar Helle med vokalisten: «Jeg har gjort hovedtabbe nummer en og må betale prisen for det. Først roter jeg med Sebastian. Så blir han fjern og sur. Så endrer bandet øvingstider uten å si fra. Snart kommer de til å juge på seg at bandet er oppløst, for å bli kvitt meg. Det er den klassiske historien.»
Heime har Helle det heller ikkje uproblematisk. Mora har ein ny mann og faren er flytta nordover og har funne seg eit nytt liv der. Helle leitar i dei gamle sakene hans under trappa og prøver å finna meininga med livet.
Det aller beste med denne boka er etter mi meining coveret! Eg diggar det! Eg spår at mange kjem til å lesa denne berre på grunn av at den ser så cool ut. Eg spår vidare at dei ikkje kjem til å verta skuffa! Skulle berre ønskt at det var klikkbare lenker til musikken inne i boka…
Les meir av dette innlegget

Tegn av Anne Ch Østby


JA!

Denne er god! Denne er viktig! Viss alle skulle velge seg  ei ungdomsbok å lesa, skulle eg ynskja at MANGE ville ta denne. …Litt rart at eg valgte den, forresten. Den har jo fotball-framside….ikkje exactly my cup of tea. Men denne boka var my cup of tea! 

I «Tegn» møter me mellom anna Sofie, Jonna, Espen, Karine, Julie og Kasper.
(Mange personar å forhalda seg til – og det krev litt konsentrasjon)

Alle spelar fotball. Det er haust og fotballsesongen er snart over, men årets høgdepunkt står att: cupen! Alle er opptekne av den. Vil dei frå plass på laget til å spela i cupen?

Julie har vondt i kneet sitt og gjer kva ho kan for å skjule det. Ho vil gjera sitt aller beste for laget og ikkje minst for Karine, trenaren. Julie må etterkvart innrømma for seg sjølv at ho er forelska i Karine. Av og til er det lettare å forhalda seg til at ein har vondt i kneet, enn at ein har vondt i hjarte…

Sofie og Jonna er forelska i kvarandre, men nokså sjenerte. Den gode kjensla av forelsking vert uansett døyvd av ei stor bekymring som Sofie har: broren Espen.

Espen er best på gutelaget, og er sikra plass. Det trur alle. Men Espen er blitt så rar.  Han held seg borte frå treningar og sender kryptiske meldingar til Karine. Han går ingen stadar utan å ta med seg eit balltre, og han byrjar å vise interesse for den vesle toåringen Christoffer. Ei veldig rar interresse…

Espen er sjuk.
Han er sjuk i hovudet og det er mange som ser det. Det er mange teikn.  Men kven tek tak i det? Kven sitt ansvar er det å hjelpa dei som slit med psykisk sjukdom? Kanskej dette er eit av få tabu som me framleis har?  Anne Ch Østby får veldig godt fram kor vanskeleg dette er å ta opp. Korleis skal du gå fram viss du vil sei til ein forelder at du trur det har «klikka for» barnet hans?

Kasper  har vore borti slik sjukdom før. Espen sin rare oppførsel minnar Kasper om faren. Det er vonde minner som han ikkje vil opna for. Denne boka er ikkje enkel. Men den er god! Eg koste meg heile tida medan eg las. Den gav meg ikkje berre gode kjensler, men den greip meg skikkelig! Og eg vart redd. Eg vart redd på slutten, då Espen tok den vesle toåringen som sat aleine i ein bil. 

Boka er fin.
gripande. tankevekkande. romantisk.  trist. søt. varm. vond. og ikkje minst spennande.

LES! LES! plis!
-dette er noko av det beste eg har lese på lenge!

Kategori og stikkordsamlepost

Post med diverse kategoriar og stikkord for å lage døme.

%d bloggarar likar dette: