Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg

Weberg«Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om. Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.»

Jeg-personen fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» er tilbake, fortsatt uten navn – og nå prøver hun å ta grep. Hun har samboer og jobb og egentlig et bra liv i Troms, men egentlig tror hun ikke at hun er noe å samle på, verken for kjæresten eller foreldrene. Så hun flytter til Oslo for at de skal slippe å drasse på henne, og der prøver hun å leve «normalt».

Hun prøver seg på selvutviklingskurs, offensiv kundebehandling,  og dating, og hater det. Hennes nyfunne venninne Yasmin tar henne med på kafe og shopping, hun prøver å fornye og muntre opp vår heltinne, og maser om at hun må ha mål å strekke seg mot. Hun har ingen mål, men later som. Hun later som hele tiden, og prøver å tilfredsstille alle andre menneskers behov for å forme henne.

Bokens hovedperson er den uttalt unormale – og de fleste bipersonene hun støter på er såkalt «vanlige», men samtidig virker de normale temmelig dysfunksjonelle, på en Erlend Loe-sk måte . De er stort sett selvopptatte og overfladiske, og stiller ofte urimelige krav. Men hun lar seg heldigvis ikke pille på nesen, og selv om måten hun takler situasjonene på kan være pinlige, så har hun både integritet og dybde. Ofte virker hun rett og slett som den som har de mest normale reaksjonene, som for eksempel når hun sitter i samtale med selvutviklings-guruen Mogens, med sitt oppblåste selvbilde og enkle løsninger. Han er «brutalt ærlig » med henne, og trykker henne bare dypere ned i depresjonen.

Også i denne boken er det rikelig med svart humor, men det er likevel en alvorligere bok enn den første. Bruddet med samboeren er meningsløst og hjerteskjærende, og jeg-personens dype depresjon er tydeligere.

Heldigvis har boken en ganske optimistisk slutt, og det ser ut som om vår heltinne etterhvert skal klare å akseptere seg selv som hun er, og akseptere at det er noen som trenger henne. Heldigvis.

Se om skolebiblioteket har bøkene, enten som papirbok eller ebok.

Advertisements

Ikke en sånn jente : en ung kvinne forteller deg hva hun har «lært», av Lena Dunham

Lena Dunham (29) er mest kjent for å ha skapt TV-serien «Girls» – det er en av de seriene jeg virkelig liker, så da jeg hørte at hun hadde skrevet en selvbiografisk bok var det helt åpenbart at jeg måtte lese den.

dunhamI tillegg til å produsere TV-serien, spiller Dunham selv en av hovedrollene, en ganske nevrotisk, selvopptatt og (syns jeg) irriterende rollefigur. På skjermen blottstiller hun skamløst seg selv, noen ganger så man kan krympe seg av sjenanse. Boken spiller på mye av det samme, Dunham skriver – tilsynelatende helt uten filter, om sin angstfylte barndom og oppvekst, kompliserte vennskap og forhold til gutter, om mislykkede slankekurer og vaginaen sin.

Boken er delt inn i seksjoner som dekker temaer som kjærlighet og sex, kropp og vennskap. Den er dels skrevet i tradisjonell, fortellende form, dels i form av lister (15 ting jeg har lært av min mor, 13 ting jeg har lært at ikke er OK å si til venner, osv) og kortere avsnitt og anekdoter. En del av boken er viet foreldrene, som åpenbart er svært viktige for henne. De er kunstnere begge to, og etter beskrivelsen har de nok mye av ‘skylden’ for at datteren er blitt så sær som hun er blitt. Vi får også vite litt om hvordan filmkarrieren hennes kom i gang, og selv om hun beskriver det hele som en ganske kaotisk affære er det åpenbart at hun i det store og hele har kontroll over karrieren sin.

Dunham skriver morsomt og godt, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det hun forteller. Kanskje det er aldersforskjellen? Jeg vet ikke, men jeg føler ofte at hun koketterer med sin særhet, og noen ganger intellektualiserer situasjoner i så stor grad at jeg ikke er helt sikker på hva hun vil fortelle. Når hun for eksempel beskriver en traumatisk sexopplevelse med en medstudent sliter jeg litt med å forstå om hun opplevde det som en voldtekt eller ikke. Hun virker mest opptatt av å formidle forvirringen og de motstridende følelsene rundt opplevelsen, enn hva som faktisk skjedde.

Men siden hun på sett og vis er  ‘a voice of her generation’, kan det være jeg rett og slett er for gammel, og at yngre lesere vil oppfatte henne annerledes.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Caitlin Morans bok ‘Kunsten å være kvinne’, den er også selvbiografisk, og like rett på sak. Den syntes jeg er morsommere og klokere enn Dunhams bok, men igjen, det har muligens med aldersforskjell å gjøre. Moran er nærmere meg i alder, og dessuten engelsk (Dunham er amerikansk) – det er mulig jeg identifiserer meg lettere med hennes erfaringer.

Det som Moran og Dunham har til felles, og som jeg synes er svært positivt, er måten de alminneliggjør kvinners oppvekst og følelser og kropp, uten at kroppspress og spiseforstyrrelser automatisk blir et tema. Det er ikke skrevet nok om kvinners helt alminnelige erfaringer med menstruasjon og kjønnshår og onani og klønete sexopplevelser, syns jeg. Og når det gjøres som i disse bøkene, med humor og inderlighet – og en skrudd form for verdighet – da er det ekstra bra.

 

Trykk på denne lenken for å se om skolebiblioteket ditt har boken.

Operasjon sjølvdisiplin, av Agnes Ravatn

Operasjon sjølvdisiplin‘Prokrastinering er ein mekanisme for å takle «angsten» som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve. Den oppgåva kan vere stor eller lita, altså frå å svare på ein sms til å skrive ei masteroppgåve. Den enkle definisjonen er «aktiv utsetjing». Min personlege definisjon er: å surfe så lenge på internett at du får vondt i magen og tenker at livet ditt blir gradvis øydelagt utan at det er noko du kan gjere for å hindre det.’

Noen som kjenner seg igjen? Prokrastinering og andre svært gjenkjennelige hverdagsplager blir behandlet på en underholdende måte i Agnes Ravatns bok, Operasjon sjølvdisiplin.  Ravatn treffer blink på mange punkt, enten det gjelder mangel på konsentrasjon, eller elendig impulskontroll.

I kapitlet om viljestyrke – Fallgruvenes inntogsmarsj – lærer vi for eksempel at viljestyrke er en begrenset ressurs, og for hver gang vi må ta et valg – lite eller stort, så blir den tappet ned. Skal jeg spise havregrøt eller loff til frokost? Skal jeg ta på meg den røde eller blå buksen?  Skal jeg begynne på den kjedelige eller morsomme arbeidsoppgaven? Alt sammen henter energi fra samme pott, og når kvelden kommer er den nesten helt tom. Da er det vanskeligere å være standhaftig når sofaen og godteposen kaller.

Ravatn forteller videre om hvordan man bare ved å stramme seg opp på ett område i livet (begynne å trene f.eks), vil få bedre viljestyrke i andre deler av livet. Men: i neste omgang kan fenomenet ‘moral licensing’ (moralsk tillatelse) inntreffe – fordi du er flink på dette ene området har du lov til å skeie ut på et annet.  Som å unne seg en sjokolade etter spinningen, f.eks. Hun viser blant annet til en undersøkelse som viser at det er nok at din favoritthurtigmatkjede har noe sunn mat på menyen, for å få deg til å føle at du kan velge det usunne. Det vil si: siden du valgte en burger-sjappe med sunne alternativ føler du deg flink, så da kan du premiere deg selv med en dobbel cheeseburger.

At vi skal være lette å lure høres jo helt sprøtt ut, men jeg kjenner meg absolutt igjen – spesielt i det med godsaker etter trening.

Ravatn har satt seg godt inn i forskningen rundt menneskelig oppførsel, og viser i fotnoter til en hel rekke undersøkelser og forsøk, noen av dem svært kjente. Som det mye omtalte Marshmallow-eksperimentet, som heldigvis er blitt nyansert i senere forskning. Boken er full av treffende eksempler og situasjoner, som kan få en stakkars internett-avhengig med klare prokrastinerings-tendenser til å krympe seg i selvforakt. Heldigvis har hun en førstehjelps-liste bakerst i boken, med 30 raske råd om hvordan du kan bli et mer samlet, konsentrert og lykkeligere(?) menneske.

Boken bygger på tekster som har vært publisert i avisen Dag og Tid.

Har biblioteket ditt boken?

Kjære, av Linnéa Myhre

LinKjærenéa Myhre (f. 1990) har skrevet enda en bok om seg selv. Den første het Evig søndag og kom ut i 2012, da var hun alvorlig syk av spisevegring, og samtalene med psykiateren Finn Skårderud var en sentral del av boken. I denne boken er hun litt friskere, har fått en sunnere vekt og fungerer bedre – men er fortsatt ekstremt opptatt av mat. Innholdet består av til dels svært personlige brev, men siden forlaget kaller boken en roman, går jeg ut fra at (i alle fall de fleste) aldri er blitt sendt. Jeg opplever det slik at de representerer alt det Linnéa ønsker å si – til familiemedlemmer, psykiatere hun har hatt, produsenter av mat hun liker/ikke liker, redaktøren, kjæresten, og til seg selv – pluss mange andre.

Ett av brevene fikk umiddelbart oppslag i pressen, to andre er svar på henvendelser hun har fått fra ukjente. Det første av dem er fra en ung jente som åpner brevet sitt med å skrive «jeg vet du kunne drept meg for å skrive dette, men noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde anoreksi.» Linnéa svarer brutalt: «Du har helt rett. Jeg kunne ha drept deg for å skrive dette. Jeg kunne ha knust bakhodet ditt med en spiss stein og forlatt deg alene for å blø i hjel. Det ville vært en mye kjappere og ikke minst mer komfortabel måte å dø på enn det ville vært å pine seg gjennom årevis med sult og depresjoner. Helt til kroppen bestemmer seg for at den ikke tåler mer.» Dette syns jeg er godt svart, og kanskje det avsnittet jeg liker best i boken. Men også i andre sekvenser er hun brutalt tøff, hun forteller blant annet om en situasjon med faren som må være svært sårt for ham å lese. Linnéa tør å utfordre og tråkke hardt på tær.

Gjennom brevene danner det seg et bilde av en sterk og selvstendig person som er bevisst sin egen helbredelse og modning, og med masse svart humor. Det begynner med et distansert selvmordsbrev til moren datert 10. mars 2011, og slutter med et inderlig brev til kjæresten fra 28 juli i år. Fra det første brevet til det siste er det ikke tvil om at det skjer og har skjedd mye med Linnéa. Jeg tenker at om hun fortsetter som hun stevner har hun potensiale til å bli en viktig stemme i samfunnsdebatten.

Linnéa ble opprinnelig kjent for å skrive sinnabloggen «Alt du vet er feil». Den hadde på det meste daglige besøk av 30 000 lesere, og var en svært utleverende blogg, med sarkastisk og kritisk profil. Høsten 2011 var hun med i en serie som gikk på NRK P3s nett-tv (La Linnéa leve), der hun var svært åpen om sine psykiske lidelser. For ett år siden ble hun kjæreste med musikeren Sondre Lerche, og i høst har hun vært deltaker i realityprogrammet Skal vi danse. Hun er rett og slett på god vei til å bli et fast innslag i den norske kjendis-virkeligheten, og når jeg leser boken klarer jeg ikke helt å undertrykke «kikkeren» i meg – selv om jeg prøver å se på boken som et selvstendig verk. Dette kommer i veien for lesingen, men er samtidig en interessant erfaring. Myhre balanserer mellom den konstruerte glansete medie-virkeligheten og det rått realistiske ubehaget, og så langt slipper hun unna med det. Hun kan kanskje balansere der en stund til, men jeg tror hun etter hvert må velge side. Da blir det interessant å se hvilke retning hun kommer til å bevege seg i, og det er ikke tvil om at jeg personlig foretrekker det rå, upolerte uttrykket.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.

Den navnløse hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er 18-19 år, og flytter til Oslo for å begynne på høyskolen. Foreldrene hennes hjelper henne med å flytte inn i en liten leilighet, og reiser sin vei. Dagen etter skal hun være med på et fadderopplegg på skolen, og er, som hun sier, klar som et egg.

Men dWeberget er hun åpenbart ikke – hun roter seg vekk på vei til skolen, og kommer for sent. Istedenfor å ta kontakt med klassen sin som allerede er i gang med å bli kjent, går hun rett forbi, og møter siden ikke opp på studiet. Men hun møter Tore, og innleder et forhold til ham. Hun har et sterkt behov for å fremstå som normal, men det blir tydeligere og tydeligere at hun ikke er det. Forholdet til Tore går ikke særlig bra, for å si det sånn.

Kapitlene er korte, og preget av mye svart humor. Kapitteloverskriftene kommenterer handlingen på en ganske morsom måte, men ofte blir latteren sittende fast i halsen – det er tydelig at hovedpersonen sliter med sosiale relasjoner, og muligens er deprimert. Hun prøver på et tidspunkt å overbevise seg selv om at ingen har det bedre enn henne, siden hun slipper å forholde seg til andre mennesker, og kan gjøre akkurat som hun vil. Men for leseren fremstår denne friheten som temmelig trist.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om handlingen, bare at ting går bedre etter hvert. Boken beskriver fint hvordan det kan oppleves å bli voksen – nå skal valgene tas, nå skal man finne ut hvem man er. Jeg ble minnet om boken Dette burde skrives i nåtid, av Helle Helle, tidligere anmeldt her på Lesehorden. Den behandler mye av den samme tematikken, men mens den unge jenten i Helles bok framstår som enda mer rotløs og fortapt, tenker jeg at hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til kommer til å finne ut av ting ganske snart.

Dette er forfatterens debut, og boken er gitt ut i både Tyskland og Danmark. Den passer fint for ungdom, og for voksne som har vært unge.

Sjekk hvilke bibliotek som har boken.

Liv etter liv, av Kate Atkinson

Hva om du fikk sjansen til å leve det samme livet om igjen og om igjen, og stadig gjøre det litt bedre? Det skjer med Ursula, som blir født en kald vinterdag i 1910 i England, bare for å dø umiddelbart. Hun prøver igjen, og igjen, og til slutt går det bra. Hun overlever, og klarer å leve i opptil flere år uten å dø.

Slik fortsetter det – stadig nye livsløp, de samme personene, mor, far, søsken, venner og naboer, men ulike utfall (bortsett fra at alle til slutt ender med døden, men det gjelder jo for så vidt alle historier). Ursula har noen ganger forutanelser om hva som kommer til å skje – men ikke alltid. Hun klarer etter gjentatte forsøk å komme seg gjennom spanskesyken, og kan fortsette mot andre verdenskrig, som framstår som det sentrale temaet i boken.

Hun opplever blitzkrigen i London fra ulike vinkler, og spesielt en av disse beskrivelsene sitter igjen hos meg. Hun er del av et frivillig rednings-lag som rykker ut etter at bomber har truffet, og det hun opplever er svært realistisk beskrevet – og ubehagelig grusomt. En annen Ursula havner i Tyskland, men jeg skal ikke røpe for mye av den delen av boken.

BildeOmgivelsene (i England) er typisk britiske, og fremstår som en litt Downton-abbeyisk virkelighet. Ursulas foreldre er kjærlige og intellektuelle, men tilhører definitivt det gamle England. Søsteren Pamela tar universitetsutdannelse, tanten Izzie lever bohemtilværelsen i London – disse to peker fram mot vår moderne virkelighet.

Tonen er ofte spøkefull, og dødsfall og andre alvorlige hendelser beskrives med munter letthet, noe som absolutt forsterker det dramatiske i det som skjer.

Miss Woolf, en av flere sterke karakterer i boken sier, ‘we must all bear witness’ til ‘we are safely in the future’. Forfatteren er født i 1951, men sier i etterordet at hun likevel ser på seg selv som et slikt vitne – en som forteller én versjon av det å være engelsk, og hvordan det å ha opplevd to ødeleggende verdenskriger preger landet.

Språket er drivende godt, og jeg koste meg gjennom hele boken.  En kritiker mente at boken bare er ‘Groundhog day’ (‘En  ny dag truer’ på norsk)  i ny versjon, men jeg er ikke enig. Her er det mange lag og mye å fundere over – og humoren traff meg midt i hjertet.

Jeg leste den engelske utgaven, men boken er oversatt til norsk, av Christian Rugstad.  Og NRKs anmelder likte den også godt.

 

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

 

PS – i dag er det Verdens Bokdag, marker den gjerne med å lese i en bok:-)

 

 

 

 

 

Stormfulle høyder

neidå, ikkje Emily Brontë sine stormfulle høgder, Selma Lønning Aarø sine.

Denne boka borrer dypt i de klassiske scener som ektepar og kjærester spiller ut for hverandre dag etter dag. Dramatikken kan ofte være voldsom og innlevelsen inderlig, noen ganger er det uklart om det er komedie eller tragedie. Vi følger kjernefamiliens komplikasjoner under ferieturen, et forsøk på fårikålshopping på et storsenter, en bryllupsdagsfeiring med ny vri og soppturer med ukjente risikofaktorer og mye, mye mer.

Det tar nokre gonger fleire år frå ei bok blir utgitt til eg i det heile tatt oppdagar at den eksisterer. Slik var det med denne boka. Men, når eg no endeleg oppdaga den, så har eg hatt det veldig morsomt saman med den, Selma og hennar ektemann. Foreldra hennar er også innom innimellom. For ikkje å snakke om Brann.

Eg har ikkje storledd av boka, men til gjengjeld humra (ok, då…fnist) masse. Det er absolutt ein del av livets små og store absurditetar mange kan kjenne seg igjen i.

Så er du på jakt etter ei kort, humoristisk og lettlest bok med meir eller mindre absurde scener frå eit samliv? Då er dette ei aktuell bok for deg.

Agnes i senga

Agnes i sengaAgnes i senga er kanskje det mest kjente palindromet på norsk – et ord eller en frase som betyr det samme når det leses forlengs og baklengs. Boken til Heidi Linde handler om nettopp dette: Agnes som ligger i senga.

Hun har nettopp blitt dumpet av kjæresten sin, William, som har funnet seg en ny. Dermed må hun flytte ut av leiligheten hans, og faren lar henne bo i en leilighet hvor en av leieboerne hans, Åsa, bor. Åsa er i praksis i 6 uker, og har latt mye av sine personlige saker bli stående igjen. Det første Agnes gjør når hun flytter inn er å dra sengen fra soverommet til stuen, og legge seg i den. Hun er sykemeldt fra jobben som flyvertinne (‘flight attendant’) og tilbringer mesteparten av de neste to ukene til sengs, mens hun sørger over det brutte forholdet.

I løpet av boken får vi tilbakeblikk til Agnes’ forhold til William, og til forholdet til far og bror. Det tegnes et selvutslettende og ubehjelpelig bilde av hvordan Agnes forholder seg til dem. Ingen av mennene virker spesielt sympatiske, og man aner at Agnes ikke taper mye ved bruddet med William, eller ved å holde avstand til familien. Bare hun kommer seg over ydmykelsen over å bli avvist kommer hun nok til å klare seg helt utmerket, tenker jeg mens jeg leser – og da er det gjerne ikke så dumt å legge seg til sengs et par uker.

Etterhvert dukker Samuel opp, han prøver å finne Åsa, som han trodde han hadde et forhold til. Agnes forteller ham løgner om både Åsa og seg selv, og vikler seg inn i en labyrint av usannheter, til det hele bryter sammen og Agnes må velge annerledes

Jeg kjenner meg igjen i måten boken beskriver sorgen over å bli avvist, ydmykelsen over at den du er glad i velger en annen. Agnes tillater seg selv å synke ned i ynkelig selvmedlidenhet — hun dikter opp scenarier om sin egen begravelse hvor William sørger tungt (og hvor Samuel på fiffig vis har en rolle, før han en gang er presentert i boken), og triumferende telefonsamtaler med eksen, når han ringer for å tigge henne om å komme tilbake. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i slike patetiske fantasier, og alle kan forstå at det er en del av det å bygge opp selvbildet igjen.

Agnes i senga kan minne om bøkene om Bridget Jones – bare mørkere. Heidi Linde blander det tragikomiske med det tragiske på elegant vis, hun får meg til å rødme av Agnes pinlige øyeblikk, samtidig som jeg føler sterkt med henne.

Det er i det hele tatt behagelig å lese en ‘feel good’ roman mens man samtidig opplever at man leser kvalitet. Som å spise mørk sjokolade – det er snop, men med sunne antioksydanter.

Har skolebiblioteket ditt boken?

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar : Bjørn Sortland

FOR EI GLEDE!Endeleg! Denne boka har eg venta på. Og så kom ho til meg i går. Og så berre las eg ho MED EIN GONG! Kva er det å ikkje elska med denne boka? Ho er så FIN! Og så den tittelen då! Heile boka kunne vore full av piss og eg ville framleis elska ho, trur eg! Sjå på ho, då!

SOrtlandblusen

Men saken er jo den at ho ikkje er full av piss! Ho er full av god underhaldning! Ho er full av kjærleik! Ho er full av deilig nynorsk!
Eg nikoste meg!
Boka handlar om Ivar. Han er 40 år. Jobbar i bank. Han er fornuftig og alminneleg….og singel. Eller nei, han er jo ikkje alminneleg! Not at all! Det er berre utanpå at han er vanlig. Ivar er jo ein fundamentalist. Og ikkje berre det, heller! Ein ekstremist, faktsik! Han ser det. Han innrømmer det sjølv. Han trur på den absolutte kjærleliken. Han vil ha ei kvinne (det har han aldri hatt. ikkje i nærleiken, eingong) som han skal elska og æra. Ikkje noko sex før ekteskapet. Og denne kvinna kan vera kven som helst! Den første og beste, som det heiter. Berre ho er kvinne og ho er hans. Han skal gifta seg med henne og støtta ho i ALLE val til døden skil dei. Det er berre det at ingen kvinne nokonsinne har vist ørlite interresse for han.
Ivar har gått på skrivekurs for mange år sidan. I etterkant av kurset gav han ut to diktamlingar på eige forlag, og kan soleis kalla seg forfattar.
Ein dag får Ivar spørsmål om han kan halda skrivekurs for to tidlegare narkomane kvinner. Han synst ikkje han kan sei nei. Slik møter han Sonya….

Lettlest, enkel og med fine teikningar. Denne boka les du på ein ettermiddag!
Mykje humor. Mykje om livet. Mykje naivt og mykje rart. Eg elskar den (har eg nevnt det?)
Les, folkens!

MIRAKEL av R.J. Palacio

Har du lyst å lesa ei annleis bok? Føler du deg annleis enn andre? Har du lyst til å lesa ei annleis bok om ein som er heilt heilt annleis enn alle andre du har «møtt»?


Les om August!
«Mirakel» handlar om August, som er 10-11 år. Han er fødd med ei misdanning i ansiktet. Det er på grunn av ein genfeil. Og det er tragisk.
Me får ikkje vita korleis Auggie (som han vert kalla) eigentleg ser ut, berre at han er svært annleis enn alle andre. Han omtalar segsjølv som eit misfoster på dårlege dagar. Uansett kva du ser for deg, er det verre, seier han.
Og det må det vera! For sjølv om me ikkje får vita korleis han ser ut, får me vita korleis folk reagerar når dei ser han. Med redsel, skrik, avsky, kvalme, panikk…
Stakkar Auggie!
Han har gjennomgått 27 operasjonar til no i sitt korte liv. Av den grunn har han ikkje gått på skule, men fått heimeundervisning.
No skal han byrje på ein vanleg skule. Han er livredd!
Men det trur eg nok både lærarane og medelevane hans er også….
WOW for ei bok!
Denne gav meg verkeleg mykje å tenka på. I «Mirakel» er det fleire forteljarstemmer. I tillegg til August, får storesyster og fleire venner fortelja korleis dei opplever det. Dette er verkeleg tøft. EI knalltøff bok! Men den er ikkje sentimental. Eg måtte ikkje gråta….eg måtte berre tenka!
Utsjånad HAR mykje å sei…eller?

LES! Les! Den er god og viktig! Sjølv om det er ei nokså tjukk bok, går det raskt å lesa den. Enkelt og greitt. LES, MIN VENN!

%d bloggarar likar dette: