Danielle av Ida Jackson

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: «William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?» William sier: «Unggghhhhhhhhh.» (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Et svik som forfatteren etter min mening behandler litt for lett.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Dette innlegget ble først publisert her.

"Danielle" av Ida Jackson

 

John Boyne-Gutten på toppen av fjellet

boyne

Den nye uforglemmelige, sterke boken fra forfatteren av «Gutten i den stripete pyjamasen».

Året er 1936.

Pierrot, mamma og hunden D’Artagnon bor i Paris. Faren, som er tysk overlevde første verdenskrigen, men minnelsene, erfaringene og opplevelsene derfra gjorde at krigen likevel drepte ham. Han orket ikke å leve med traumaene og kastet seg foran toget.

Pierrots beste venn er Anshel, som bor i samme hus. Han er stum og er glad i å skrive historier og fortellinger. Guttene har oppfunnet et eget tegnspråk, de prater i timevis og vokser opp som brødre. Pierrot er snill, imøtekommende og bryr seg.

Men mamma blir syk og dør.

Tante Beatrix, som han har aldri truffet før tilbyr seg å oppdra ham. Men han må forlate Frankrike og komme til Østerrike til et sted oppe på fjellet, hvor hun jobber som husholderske.

Stedet på toppen av fjellet er Berghof. Adolf Hitlers feriested.

Pierrot får ikke lov til beholde sitt franske navn og han må bryte kontakten med Anshel. For sin egen sikkerhet, som tante Beatrix sier.

Führeren viser seg til å være glad i gutten, men hva vil skje med et barn som blir tatt under Hitlers vinger?

Den gradvise forvandlingen av en snill gutt til en maktsyk forræder gjorde meg sint og opprørt. Jeg kunne riste den teite gutten, som tystet og dermed fikk tanten henrettet. Samtidig stiller seg spørsmålet: er det så lett å forbli som en er, hvis man er utsatt i årevis for propaganda og hjernevask?

En sterk bok om en gutts forvandling og lengsel, om makt, forræderi og sorg.

Anbefales på det sterkeste!

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

Ada splitter naken, av Kari Wæge

wæge«Ada splitter naken» er en ungdomsbok som problematiserer sex på en ganske OK måte. Ada er en ganske alminnelig norsk 10-klassing, med et alminnelig forhold til foreldrene (mor og stefar) og søsken. Klassen hennes virker alminnelig, forelskelsen i klassekameraten Erik er ganske alminnelig, og vennskap og det sosiale livet også. Det er som om forfatteren har lagt vekt på å gjøre Ada til en så harmonisk og «normal» tenåring som mulig, for så å utsette henne og omgivelsene for en rekke dilemma i møtet med sex.

Boken handler ikke om overgrep, men kun frivillige handlinger. Når vikaren Jonas på 21 viser seksuell interesse for Ada på 15 (snart 16), og Ada blir forelsket og bare synes det er spennende, så er det likevel straffbart, både i forhold til Adas alder og at hun er hans elev. Og når storebroren Kalle på snart 18 er kjæreste med Adas venninne Tuva på 15, og hun overnatter hjemme hos Kalle, da burde kanskje moren til Ada og Kalle grepet inn? Alle vet at Tuva lyver til sin strenge mor, som ikke synes det er greit at datteren har en eldre kjæreste – mens Adas mor har en avslappet holdning til både alkohol, sex og festing. Her er det forskjeller i grensesetting som ikke handler om dårlig oppdragelse, men bare ulike holdninger.

Boken har et ryddig språk og karakterene er troverdige. Mellom noen av kapitlene er det utdrag fra Adas dagbok, men de tilfører ikke mye til handlingen, og for meg oppleves det som et påklistret grep. Historien hadde fungert like bra uten. Det er en stygg korrekturfeil på side 30 (Kalle er ute, han ringer søsteren på mobilen, men samtalen avsluttes slik: »Takk, Ada, du er supergrei, sier Kalle, før han forsvinner ut gjennom døra.»), men jeg la ikke merke til flere.

Alt i alt en grei bok, den er kort (100 sider) og lettlest. Jeg tenker at den egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner både i ungdomsskolen og på videregående. Men altså ingen stor litterær opplevelse. Og det er helt greit.

Kan lastes ned som E-bok eller lånes som papirbok.

Du, jente, av Fatima Sharafeddine

Fatima

Du, jente

Faten er 15 år gammel når hun blir plassert hos en velstående familie i Beirut, som hushjelp. Faren hennes tar hele lønnen hennes, så hun er en slags slave for familien, som gir henne liten frihet og stort sett behandler henne med distansert forakt. Moren i familien kaller henne konsekvent for «du, jente», som altså er blitt tittelen på boken.

Nå har Faten blitt 17 år, og har arbeidet for familien i to år. Hun har bare hatt sporadisk kontakt med familie og venner i landsbyen hun kommer fra. Hennes nærmeste venn er Rosalinn, en afrikansk engelsktalende hushjelp i naboleiligheten. Faten har også en hemmelighet – hver dag kikker hun i smug på en ung mann i nabohuset, når han kommer og går, og hun prøver å få glimt av ham når han spiser og arbeider med studier. Noen ganger nikker han og smiler til henne. Hun har på følelsen at hun kan stole på ham, og en plan begynner å ta form.

Da Faten bodde i landsbyen hjemme, var hun den flinkeste på skolen. Hun ønsket å ta videregående skole, og deretter fortsette på sykepleiestudiet. Det satte farens krav om at hun skulle tjene penger en stopper for. Nå bestemmer hun seg for å ta kontakt med nabogutten og be ham om hjelp til å få kontakt med skoler i Beirut, slik at hun kan fortsette utdannelsen sin.

Faten er en oppfinnsom og tøff jente, og med hjelp av nabogutten Marwan og Rosalinn finner hun ut av hvordan hun skal frigjøre seg, og få det livet hun drømmer om. Det er en optimistisk og positiv utvikling i boken, i stor kontrast til mange av de elendighetsbeskrivelsene man ofte får om unge jenters situasjon i den tredje verden.  Språket er ukomplisert, med knappe setninger og relativt enkel stil. Den passer godt til aldersgruppen 13 til 19 år.

«Du, jente» er den første i en serie fra Mangschou forlag med oversatte ungdomsbøker. Serien har fått navnet Nærvær, og skal bringe verden nærmere norsk ungdom. Handlingen i denne boken er fra Libanon på 80-tallet, og krig og bomber danner et distansert bakteppe i boken. Her er ingen mobiltelefoner, og ikke datamaskiner eller internett.  Men historien er tidløs, og med et viktig budskap om at utdanning er noe av det viktigste du kan skaffe deg, især for jenter.

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Alle utlendinger har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger

Innbundet«Alle utlendinger har lukka gardiner» er en relativt enkel skildring av det alminnelige men (relativt) tøffe hverdagslivet til en 13-åring, skrevet i et slags dagbokformat.

Men den er heldigvis mer enn det – den er en lek med ord og setningsbygning, og et kikkhull inn i en verden som stort sett er ukjent for en etnisk norsk person som meg selv (kalt potet i boken). Hovedpersonen Mariana har far fra Chile og mor fra Norge, og lever i et multikulturelt samfunn på Romsås i Oslo hvor potetene er i mindretall. Hun går i 8 klasse og er forelsket i Mu2, og har to brødre – storebroren sitter i fengsel, og lillebroren er redd for det meste.

Alt dette er godt beskrevet, med masse humor, og jeg regner med at handlingen til en viss grad er selvbiografisk – men det er språket som først og fremst gjør inntrykk. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å komme inn i – men når man ganske raskt knekker koden blir det rett og slett forfriskende å lese.

En smakebit:

I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen, for resten baila eller satt på benken. Vi skulle gå to og to, og jeg gikk med Isa, for jeg orker ikke mer av åndene. Det er som skitneste uteliggerne lukter tusen ganger løk med egg og man må holde nesa og bare kan puste med munnen. Ramadan sikkert er fin tid for muslimene, men når de står opp klokka fem og legger seg igjen etter maten og kan ikke pusse tenner før de går på skolen, åndene blir som aldri har de pussa tenna før og jeg orker ikke mer.

Å baile er å stikke av, det kommer sannsynligvis fra engelsk (to bail?), og det er også flere andre omskrevne engelske verb i teksten. Å læpse er å slå til noen, å snitche er å tyste, og å cheete er å jukse, men hvordan oppsto tæsje (stjele) eller kæse (banke)? Lættis betyr at man får latterkrampe, at noe er lattervekkende, men om det kommer fra norsk eller et annet språk er jeg usikker på. Wollah/walla betyr «jeg sverger (til Allah)», eller en variant: Wollah koran. Skjellsordet morraknuller brukes flittig i alle slags situasjoner, og har stort sett mistet sin opprinnelige, grove slagkraft.

Setningsbygningen er en utfordring å lese, med omstokking av verb og andre ordklasser – og sitatteknikken fungerer slik:

Da endelig var vi alene jeg sa til Matias: husker du det? Og han bare: hva da? Og jeg bare: da Alvaro dro?, og Matias putta en bit til i munnen og bare: nei, og jeg bare: du vet han er i fengsel, men fremdeles Matias bare fortsettet å se på bakken og gå lange skritt med innoverbeina for ikke å tråkke på alle førtilokka. Til slutt han bare: hvorfor, og jeg bare: jeg vet ikke.

Hvor autentisk er språket? Jeg tror at teksten er et godt bilde på hvordan ungdom i et visst miljø snakker seg i mellom, men at de, som alle andre, snakker annerledes i andre situasjoner, for eksempel med foreldre. I et intervju i VG bekrefter forfatteren dette. Hun blir også sammenlignet med den svenske forfatteren Jonas Hassan Khemiri, som brukte såkalt «Rinkebysvensk» i sin roman Et øye rødt fra 2005. I et intervju med Dagsavisen sier hun da også at Khemiris bok var en viktig inspirasjonskilde.

Dette er Maria Navarro Skarangers debutroman, hun er bare 20 år gammel og har hatt en pangstart med sitt forfatterskap – boken har fått strålende mottakelse og er allerede solgt til Danmark. Hun kan ses på som en representant for det nye Norge – ikke bare er utforskningen av språket viktig (multi-etnolektisk samtalestil kalles det visstnok på fagspråket), men også beskrivelsen av et multikulturelt miljø som kommer til å prege det norske samfunnet mer og mer. Enten vi liker det eller ikke blir vår kultur påvirket av andres kulturer, og det oppstår ny – norsk – kultur som vi må ta inn over oss. I en slik sammenheng er Skarangers roman et godt innspill.

Har biblioteket ditt boken?

Ikke en sånn jente : en ung kvinne forteller deg hva hun har «lært», av Lena Dunham

Lena Dunham (29) er mest kjent for å ha skapt TV-serien «Girls» – det er en av de seriene jeg virkelig liker, så da jeg hørte at hun hadde skrevet en selvbiografisk bok var det helt åpenbart at jeg måtte lese den.

dunhamI tillegg til å produsere TV-serien, spiller Dunham selv en av hovedrollene, en ganske nevrotisk, selvopptatt og (syns jeg) irriterende rollefigur. På skjermen blottstiller hun skamløst seg selv, noen ganger så man kan krympe seg av sjenanse. Boken spiller på mye av det samme, Dunham skriver – tilsynelatende helt uten filter, om sin angstfylte barndom og oppvekst, kompliserte vennskap og forhold til gutter, om mislykkede slankekurer og vaginaen sin.

Boken er delt inn i seksjoner som dekker temaer som kjærlighet og sex, kropp og vennskap. Den er dels skrevet i tradisjonell, fortellende form, dels i form av lister (15 ting jeg har lært av min mor, 13 ting jeg har lært at ikke er OK å si til venner, osv) og kortere avsnitt og anekdoter. En del av boken er viet foreldrene, som åpenbart er svært viktige for henne. De er kunstnere begge to, og etter beskrivelsen har de nok mye av ‘skylden’ for at datteren er blitt så sær som hun er blitt. Vi får også vite litt om hvordan filmkarrieren hennes kom i gang, og selv om hun beskriver det hele som en ganske kaotisk affære er det åpenbart at hun i det store og hele har kontroll over karrieren sin.

Dunham skriver morsomt og godt, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det hun forteller. Kanskje det er aldersforskjellen? Jeg vet ikke, men jeg føler ofte at hun koketterer med sin særhet, og noen ganger intellektualiserer situasjoner i så stor grad at jeg ikke er helt sikker på hva hun vil fortelle. Når hun for eksempel beskriver en traumatisk sexopplevelse med en medstudent sliter jeg litt med å forstå om hun opplevde det som en voldtekt eller ikke. Hun virker mest opptatt av å formidle forvirringen og de motstridende følelsene rundt opplevelsen, enn hva som faktisk skjedde.

Men siden hun på sett og vis er  ‘a voice of her generation’, kan det være jeg rett og slett er for gammel, og at yngre lesere vil oppfatte henne annerledes.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Caitlin Morans bok ‘Kunsten å være kvinne’, den er også selvbiografisk, og like rett på sak. Den syntes jeg er morsommere og klokere enn Dunhams bok, men igjen, det har muligens med aldersforskjell å gjøre. Moran er nærmere meg i alder, og dessuten engelsk (Dunham er amerikansk) – det er mulig jeg identifiserer meg lettere med hennes erfaringer.

Det som Moran og Dunham har til felles, og som jeg synes er svært positivt, er måten de alminneliggjør kvinners oppvekst og følelser og kropp, uten at kroppspress og spiseforstyrrelser automatisk blir et tema. Det er ikke skrevet nok om kvinners helt alminnelige erfaringer med menstruasjon og kjønnshår og onani og klønete sexopplevelser, syns jeg. Og når det gjøres som i disse bøkene, med humor og inderlighet – og en skrudd form for verdighet – da er det ekstra bra.

 

Trykk på denne lenken for å se om skolebiblioteket ditt har boken.

Kjære, av Linnéa Myhre

LinKjærenéa Myhre (f. 1990) har skrevet enda en bok om seg selv. Den første het Evig søndag og kom ut i 2012, da var hun alvorlig syk av spisevegring, og samtalene med psykiateren Finn Skårderud var en sentral del av boken. I denne boken er hun litt friskere, har fått en sunnere vekt og fungerer bedre – men er fortsatt ekstremt opptatt av mat. Innholdet består av til dels svært personlige brev, men siden forlaget kaller boken en roman, går jeg ut fra at (i alle fall de fleste) aldri er blitt sendt. Jeg opplever det slik at de representerer alt det Linnéa ønsker å si – til familiemedlemmer, psykiatere hun har hatt, produsenter av mat hun liker/ikke liker, redaktøren, kjæresten, og til seg selv – pluss mange andre.

Ett av brevene fikk umiddelbart oppslag i pressen, to andre er svar på henvendelser hun har fått fra ukjente. Det første av dem er fra en ung jente som åpner brevet sitt med å skrive «jeg vet du kunne drept meg for å skrive dette, men noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde anoreksi.» Linnéa svarer brutalt: «Du har helt rett. Jeg kunne ha drept deg for å skrive dette. Jeg kunne ha knust bakhodet ditt med en spiss stein og forlatt deg alene for å blø i hjel. Det ville vært en mye kjappere og ikke minst mer komfortabel måte å dø på enn det ville vært å pine seg gjennom årevis med sult og depresjoner. Helt til kroppen bestemmer seg for at den ikke tåler mer.» Dette syns jeg er godt svart, og kanskje det avsnittet jeg liker best i boken. Men også i andre sekvenser er hun brutalt tøff, hun forteller blant annet om en situasjon med faren som må være svært sårt for ham å lese. Linnéa tør å utfordre og tråkke hardt på tær.

Gjennom brevene danner det seg et bilde av en sterk og selvstendig person som er bevisst sin egen helbredelse og modning, og med masse svart humor. Det begynner med et distansert selvmordsbrev til moren datert 10. mars 2011, og slutter med et inderlig brev til kjæresten fra 28 juli i år. Fra det første brevet til det siste er det ikke tvil om at det skjer og har skjedd mye med Linnéa. Jeg tenker at om hun fortsetter som hun stevner har hun potensiale til å bli en viktig stemme i samfunnsdebatten.

Linnéa ble opprinnelig kjent for å skrive sinnabloggen «Alt du vet er feil». Den hadde på det meste daglige besøk av 30 000 lesere, og var en svært utleverende blogg, med sarkastisk og kritisk profil. Høsten 2011 var hun med i en serie som gikk på NRK P3s nett-tv (La Linnéa leve), der hun var svært åpen om sine psykiske lidelser. For ett år siden ble hun kjæreste med musikeren Sondre Lerche, og i høst har hun vært deltaker i realityprogrammet Skal vi danse. Hun er rett og slett på god vei til å bli et fast innslag i den norske kjendis-virkeligheten, og når jeg leser boken klarer jeg ikke helt å undertrykke «kikkeren» i meg – selv om jeg prøver å se på boken som et selvstendig verk. Dette kommer i veien for lesingen, men er samtidig en interessant erfaring. Myhre balanserer mellom den konstruerte glansete medie-virkeligheten og det rått realistiske ubehaget, og så langt slipper hun unna med det. Hun kan kanskje balansere der en stund til, men jeg tror hun etter hvert må velge side. Da blir det interessant å se hvilke retning hun kommer til å bevege seg i, og det er ikke tvil om at jeg personlig foretrekker det rå, upolerte uttrykket.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Bok til Halloween: Carrie av Stephen King

Trenger du en skikkelig grøsser til Halloween? Her har jeg hentet fram en klassiker som fortsatt gjør susen, perfekt for mørke høstkvelder. Når du har lest boken kan du kanskje se en av filmene som er basert på historien, den siste fra 2013.
carrie

Carrie White er en jente på 16 år som i alle år er blitt plaget og ertet av klassekamerater. Hun har forsøkt å tilpasse seg og være som andre, men blir stadig utsatt for mobbing. Og slik hun blir beskrevet i boken kan man på en måte forstå hvorfor hun blir mislikt, hun virker fiendtlig og bitter og har tydeligvis et lite flatterende utseende– men det forsvarer selvfølgelig ikke hvordan medelevene behandler henne. Når Carrie får sin første menstruasjon i fellesdusjen på skolen, reagerer de andre jentene med forakt og mobbing, selv om det er åpenbart at Carrie ikke forstår hvorfor hun blør. Det er denne hendelsen som utløser telekinetiske evner i henne, evner som til nå stort sett har ligget latent.
Carrie bor sammen med sin dypt religiøse mor, som er ekstremt opptatt av å motarbeide all verdens synd datteren kan bli utsatt for. Det er derfor Carrie ikke vet hva menstruasjon er, og indirekte grunnen til at hun er en utstøtt. Moren har alltid fordømt alle andres oppførsel, og Carrie har aldri fått være sammen med andre mennesker på en naturlig måte. Når Carrie fortvilet kommer hjem etter hendelsen i skoledusjen og bebreider moren for at hun ikke har forklart hva menstruasjon er, blir hun møtt med bibelvers og straff.

Romanen er bygget opp dels som en tradisjonell fortelling, noen ganger sett fra Carries ståsted, noen ganger gjennom andre personer. Men ofte er historien brutt opp av avsnitt fra politirapporter, aviser og bøker om hendelsen. Slik får vi tilbakeblikk og andres synsvinkler på det som skjer, uten at den dramatiske slutten blir avslørt.
Omgivelsene boken foregår i er det klassiske highschool-miljøet i en middels amerikansk by. Det er et velkjent scenario etter utallige bøker og filmer, og selv om boken foregår på 70-tallet føles den tidløs. Kanskje det er derfor den er blitt en klassiker?
I tråd med enhver higschool-fortelling blir det etterhvert et skoleball (seniorprom) som virkelig ikke ender bra, men det skal jeg ikke si mer om her, bare at det blir en del blod. ..

Carrie er Stephen Kings første publiserte bok, og også en av hans mest kjente. Den er blitt bearbeidet til både film og teater, og er en makaber klassiker som både unge og voksne kan blir deilig skremt av!

 

Sjekk her om biblioteket ditt har boken!

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.

Den navnløse hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er 18-19 år, og flytter til Oslo for å begynne på høyskolen. Foreldrene hennes hjelper henne med å flytte inn i en liten leilighet, og reiser sin vei. Dagen etter skal hun være med på et fadderopplegg på skolen, og er, som hun sier, klar som et egg.

Men dWeberget er hun åpenbart ikke – hun roter seg vekk på vei til skolen, og kommer for sent. Istedenfor å ta kontakt med klassen sin som allerede er i gang med å bli kjent, går hun rett forbi, og møter siden ikke opp på studiet. Men hun møter Tore, og innleder et forhold til ham. Hun har et sterkt behov for å fremstå som normal, men det blir tydeligere og tydeligere at hun ikke er det. Forholdet til Tore går ikke særlig bra, for å si det sånn.

Kapitlene er korte, og preget av mye svart humor. Kapitteloverskriftene kommenterer handlingen på en ganske morsom måte, men ofte blir latteren sittende fast i halsen – det er tydelig at hovedpersonen sliter med sosiale relasjoner, og muligens er deprimert. Hun prøver på et tidspunkt å overbevise seg selv om at ingen har det bedre enn henne, siden hun slipper å forholde seg til andre mennesker, og kan gjøre akkurat som hun vil. Men for leseren fremstår denne friheten som temmelig trist.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om handlingen, bare at ting går bedre etter hvert. Boken beskriver fint hvordan det kan oppleves å bli voksen – nå skal valgene tas, nå skal man finne ut hvem man er. Jeg ble minnet om boken Dette burde skrives i nåtid, av Helle Helle, tidligere anmeldt her på Lesehorden. Den behandler mye av den samme tematikken, men mens den unge jenten i Helles bok framstår som enda mer rotløs og fortapt, tenker jeg at hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til kommer til å finne ut av ting ganske snart.

Dette er forfatterens debut, og boken er gitt ut i både Tyskland og Danmark. Den passer fint for ungdom, og for voksne som har vært unge.

Sjekk hvilke bibliotek som har boken.

Bikkjefaen, av Susanne Agerholm

Pelle og Pernille er tvillinger. Alderen blir ikke nevnt, men jeg vil tippe 15 år. De bor sammen med foreldrene sine i en fredelig norsk småby/forstad og lever relativt vanlige ungdomsliv. Pernille er pliktoppfyllende og samvittighetsfull, og muligens på Bildevippen til å bli anorektisk. Pelle er lat og uengasjert, han sitter mest på sofaen og spiser mye usunn mat – lekser gidder han knapt å se på.

Så oppdager de en vanskjøttet hund – Skvetten, også kalt Prinsesse Märtha Louise, som bor hos en nabo. Eieren er Freddy Larsen, forfyllet og brutal, som viser seg å nærmest torturere hunden. Tvillingene bestemmer seg for å redde Skvetten.

Boken er kort, på 152 sider, med korte kapitler, og  egner seg godt som lettlest bok. Hovedtemaet er enkelt, men det er mye underliggende tematikk som kan engasjere: Pernilles flinkhet, Pelles passivitet, foreldrenes ettergivenhet – og ikke minst Freddy Larsens ulykkelige historie.

Et par ting skurrer litt ved boken. Dialogene virker noen ganger konstruerte, som når Freddy tilfeldigvis snakker med hunden sin, og tvillingene som ligger og spionerer får masse nyttig informasjon. Og at Freddy – som plager hunden til de grader, egentlig er veldig glad i den, i følge en sosialarbeider, det tror jeg ikke på. Da hadde han ikke stukket tegnestifter i hodet på den.

Men handlingen engasjerte, og som lettlest bok for ungdomstrinnet kan denne boken passe bra – og være utgangspunkt for gode diskusjoner.

 

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

%d bloggarar likar dette: