Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg

Weberg“Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om. Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.”

Jeg-personen fra “Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til” er tilbake, fortsatt uten navn – og nå prøver hun å ta grep. Hun har samboer og jobb og egentlig et bra liv i Troms, men egentlig tror hun ikke at hun er noe å samle på, verken for kjæresten eller foreldrene. Så hun flytter til Oslo for at de skal slippe å drasse på henne, og der prøver hun å leve “normalt”.

Hun prøver seg på selvutviklingskurs, offensiv kundebehandling,  og dating, og hater det. Hennes nyfunne venninne Yasmin tar henne med på kafe og shopping, hun prøver å fornye og muntre opp vår heltinne, og maser om at hun må ha mål å strekke seg mot. Hun har ingen mål, men later som. Hun later som hele tiden, og prøver å tilfredsstille alle andre menneskers behov for å forme henne.

Bokens hovedperson er den uttalt unormale – og de fleste bipersonene hun støter på er såkalt “vanlige”, men samtidig virker de normale temmelig dysfunksjonelle, på en Erlend Loe-sk måte . De er stort sett selvopptatte og overfladiske, og stiller ofte urimelige krav. Men hun lar seg heldigvis ikke pille på nesen, og selv om måten hun takler situasjonene på kan være pinlige, så har hun både integritet og dybde. Ofte virker hun rett og slett som den som har de mest normale reaksjonene, som for eksempel når hun sitter i samtale med selvutviklings-guruen Mogens, med sitt oppblåste selvbilde og enkle løsninger. Han er “brutalt ærlig ” med henne, og trykker henne bare dypere ned i depresjonen.

Også i denne boken er det rikelig med svart humor, men det er likevel en alvorligere bok enn den første. Bruddet med samboeren er meningsløst og hjerteskjærende, og jeg-personens dype depresjon er tydeligere.

Heldigvis har boken en ganske optimistisk slutt, og det ser ut som om vår heltinne etterhvert skal klare å akseptere seg selv som hun er, og akseptere at det er noen som trenger henne. Heldigvis.

Se om skolebiblioteket har bøkene, enten som papirbok eller ebok.

Ada splitter naken, av Kari Wæge

wæge«Ada splitter naken» er en ungdomsbok som problematiserer sex på en ganske OK måte. Ada er en ganske alminnelig norsk 10-klassing, med et alminnelig forhold til foreldrene (mor og stefar) og søsken. Klassen hennes virker alminnelig, forelskelsen i klassekameraten Erik er ganske alminnelig, og vennskap og det sosiale livet også. Det er som om forfatteren har lagt vekt på å gjøre Ada til en så harmonisk og «normal» tenåring som mulig, for så å utsette henne og omgivelsene for en rekke dilemma i møtet med sex.

Boken handler ikke om overgrep, men kun frivillige handlinger. Når vikaren Jonas på 21 viser seksuell interesse for Ada på 15 (snart 16), og Ada blir forelsket og bare synes det er spennende, så er det likevel straffbart, både i forhold til Adas alder og at hun er hans elev. Og når storebroren Kalle på snart 18 er kjæreste med Adas venninne Tuva på 15, og hun overnatter hjemme hos Kalle, da burde kanskje moren til Ada og Kalle grepet inn? Alle vet at Tuva lyver til sin strenge mor, som ikke synes det er greit at datteren har en eldre kjæreste – mens Adas mor har en avslappet holdning til både alkohol, sex og festing. Her er det forskjeller i grensesetting som ikke handler om dårlig oppdragelse, men bare ulike holdninger.

Boken har et ryddig språk og karakterene er troverdige. Mellom noen av kapitlene er det utdrag fra Adas dagbok, men de tilfører ikke mye til handlingen, og for meg oppleves det som et påklistret grep. Historien hadde fungert like bra uten. Det er en stygg korrekturfeil på side 30 (Kalle er ute, han ringer søsteren på mobilen, men samtalen avsluttes slik: »Takk, Ada, du er supergrei, sier Kalle, før han forsvinner ut gjennom døra.»), men jeg la ikke merke til flere.

Alt i alt en grei bok, den er kort (100 sider) og lettlest. Jeg tenker at den egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner både i ungdomsskolen og på videregående. Men altså ingen stor litterær opplevelse. Og det er helt greit.

Kan lastes ned som E-bok eller lånes som papirbok.

Du, jente, av Fatima Sharafeddine

Fatima

Du, jente

Faten er 15 år gammel når hun blir plassert hos en velstående familie i Beirut, som hushjelp. Faren hennes tar hele lønnen hennes, så hun er en slags slave for familien, som gir henne liten frihet og stort sett behandler henne med distansert forakt. Moren i familien kaller henne konsekvent for «du, jente», som altså er blitt tittelen på boken.

Nå har Faten blitt 17 år, og har arbeidet for familien i to år. Hun har bare hatt sporadisk kontakt med familie og venner i landsbyen hun kommer fra. Hennes nærmeste venn er Rosalinn, en afrikansk engelsktalende hushjelp i naboleiligheten. Faten har også en hemmelighet – hver dag kikker hun i smug på en ung mann i nabohuset, når han kommer og går, og hun prøver å få glimt av ham når han spiser og arbeider med studier. Noen ganger nikker han og smiler til henne. Hun har på følelsen at hun kan stole på ham, og en plan begynner å ta form.

Da Faten bodde i landsbyen hjemme, var hun den flinkeste på skolen. Hun ønsket å ta videregående skole, og deretter fortsette på sykepleiestudiet. Det satte farens krav om at hun skulle tjene penger en stopper for. Nå bestemmer hun seg for å ta kontakt med nabogutten og be ham om hjelp til å få kontakt med skoler i Beirut, slik at hun kan fortsette utdannelsen sin.

Faten er en oppfinnsom og tøff jente, og med hjelp av nabogutten Marwan og Rosalinn finner hun ut av hvordan hun skal frigjøre seg, og få det livet hun drømmer om. Det er en optimistisk og positiv utvikling i boken, i stor kontrast til mange av de elendighetsbeskrivelsene man ofte får om unge jenters situasjon i den tredje verden.  Språket er ukomplisert, med knappe setninger og relativt enkel stil. Den passer godt til aldersgruppen 13 til 19 år.

«Du, jente» er den første i en serie fra Mangschou forlag med oversatte ungdomsbøker. Serien har fått navnet Nærvær, og skal bringe verden nærmere norsk ungdom. Handlingen i denne boken er fra Libanon på 80-tallet, og krig og bomber danner et distansert bakteppe i boken. Her er ingen mobiltelefoner, og ikke datamaskiner eller internett.  Men historien er tidløs, og med et viktig budskap om at utdanning er noe av det viktigste du kan skaffe deg, især for jenter.

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Bienes historie, av Maja Lunde

bienesBoken «Bienes historie» handler ikke bare om bier, den er også en fint fortalt roman om familierelasjoner og brutte drømmer

Romanen er delt i tre tidsplan med tre hovedpersoner. Den ene delen er om William og foregår på 1850-tallet, i England. Han er en lærd mann, men med en overveldende selvforakt, og tåler dårlig at arbeidet hans med å konstruere en ny og forbedret bikube ikke blir en suksess. Han har kone og syv døtre som han knapt enser, og en sønn som han har store forventninger til.

George er birøkter og lever i 2007, i USA. Han driver i liten skala, og tar godt vare på biene sine, men opplever likevel at noen kuber plutselig blir forlatt, bare dronningen og noen få bier er igjen. Den lille familiebedriften sliter, konen vil helst selge, og deres eneste sønn har ikke lyst til å overta driften.

Bokens tredje del er fra 2098, og foregår i Kina. Hovedpersonen er Tao som arbeider med pollinering av frukttrær. Verden har mer eller mindre stoppet opp, det er stagnasjon og hungersnød overalt, siden biene og andre pollinerende insekter er helt forsvunnet. I Kina er det litt bedre enn i andre deler av verden, siden landet var tidlig ute med manuell pollinering. Men Tao lever et trist liv, med hardt arbeid, lite mat og ingen utsikter til en bedre framtid. Likevel har hun et håp om at sønnen skal få det bedre enn henne selv.

De ulike fortellingene blir fortalt vekselvis, og det er i starten lite som tyder på at de har noe særlig til felles, bortsett fra biene. Men etter hvert faller brikkene på plass, og man ser sammenhengene som binder de tre livene sammen. Det er gjort på dyktig vis, og i kombinasjon med godt språk som nyanserer fint mellom de tre personene, er dette en helstøpt fortelling.

Boken er på sett og vis misjonerende – den gjør det tittelen sier, den forteller bienes historie, på et tidspunkt hvor vi fortsatt kanskje kan snu den skremmende utviklingen. Biene er som kjent i tilbakegang, sammen med humlene. Uten dem mister vi minst en tredjedel av all matproduksjon i verden, noe som vil få vidtrekkende konsekvenser for hele vår sivilisasjon. Om virkeligheten skulle ende så dystert som boken beskriver, bør vi gjøre noe umiddelbart. Vi må gi rom for flere blomsterenger, redusere bruk av sprøytemidler, passe på at biene i det industrialiserte jordbruket ikke blir overarbeidet… Det er flere årsaker til biedøden, og vi må trå til på mange måter.

Heldigvis er ikke situasjonen like dyster i Norge. Selv om en del villbie-arter, og humlene, er truet, er det ikke tegn til massiv biedød her til lands. I Norge dør ikke biene, men birøkterne, blir det sagt, det er færre og færre som driver med bier. Det kan man jo heldigvis gjøre noe med, uten for store anstrengelser.

Historien om biene ender også med forsiktig optimisme, både for vår del, og for biene. Den ender også med en enkel moral: bier kan ikke temmes, de kan bare røktes, og få vår omsorg.

Maja Lunde har tidligere skrevet barne- og ungdomsromaner, boken hennes Battle, er anmeldt her på bloggen.

Boken kan lånes både på papir og som e-bok.

Ulveøya, av Lajla Rolstad

ulveøyaLajla har fått klar melding fra sin psykiater om at hun er et sårbart menneske som bør leve en beskyttet tilværelse. Helst bør hun gå på medikamenter resten av livet.

Så gjør hun i stedet det stikk motsatte. Hun slutter å ta pillene og reiser til Canada for å bo alene i ødemarken en hel vinter, som vaktmester på et øde resort. De neste par årene tilbringer hun i Nord-Amerika, blant indianere, hippier, einstøinger, ulver og grizzlybjørner. Et ganske ubeskyttet liv, altså.

Teksten er skrevet i presensform, sett gjennom jeg-personen Lajlas øyne, som også er forfatteren Lajla. Hun framstiller seg selv som engstelig og forsiktig, men gjennom valgene hun tar ser vi at hun på sin måte er både fryktløs og utprøvende. På nesten drømmeaktig vis flyter hun fra situasjon til situasjon, blottstilt og åpen for alle slags rare ideer og livsvalg hun støter på blant beboerne i Canada og USAs utkant. Boken minner om en road-movie, en reise i et landskap hvor forfatteren tar del uten å protestere, uten å problematisere.

Jeg har ikke fulgt med på mye av det eventyreren Lars Monsen har fortalt om sine turer i Canada og Alaska, men jeg oppfatter det slik at han gjengir den barske, maskuline varianten av villmarkslivet. Lajla er geografisk nesten på samme sted som Monsen, men der han konsentrerer seg om sin egen overlevelse, fokuserer Lajla på menneskene hun møter, hvordan de lever og hva slags livsfilosofi de har. Hun er den forsiktige, observerende eventyreren, og hun gir en fin og vár skildring av de hun treffer, som til tross for noen til dels romantiserende og overtroiske forestillinger om nærhet til natur, også sier noe om hvordan vi kan og bør velge alternativt.

Hun dveler lite ved valget hun har tatt om å ikke ta medikamenter, men siden det virker som hun klarer seg fint uten, er det strengt tatt ikke mer å kommentere. Ved å utsette seg selv for tøffe realiteter, blir hun sterkere – eller så har hun alltid vært sterk, men ikke bevisst sin egen styrke. Jeg tror helst det siste

Lajla Rolstad debuterte i 2009 med grøsseren Nekronauten, dette er en hennes andre roman. Ulveøya kan lånes som e-bok fra Hordaland Fylkesbiblioteks e-låntjeneste.

Elizabeth er borte! av Emma Healey

En sjarmerende krimhistorie med en detektiv utenom det vanlige.

elizabethMaud er 82 år, og sliter med å huske ting. Omstendighetene er uklare, men hun vet at venninnen Elizabeth ikke er i huset sitt, og at hun ikke får kontakt med henne. Sønnen til Elizabeth oppfører seg ikke pent, og ting kan tyde på at noe blir holdt hemmelig. Men Maud er så glemsom at det er vanskelig å holde fast på det hun vet. Hun har lommene fulle av gamle huskelapper som bare forvirrer henne når hun finner dem. Datteren Helen er travel og sliten og utålmodig, og gir ingen svar når Maud spør.

Men Maud husker tydelig hva som skjedde da hun var ung jente like etter krigen, da storesøsteren forsvant. Ingen har noen gang funnet ut hva som skjedde, men minnene presser seg på og vikler seg inn i nåtiden, og inn i Elizabeths forsvinning.

Historien er fortalt fra Mauds synspunkt, og kapitlene som handler om Elizabeth er sterkt preget av forvirringen og uroen Maud føler. I glimt ser man hvordan hun blir oppfattet av omgivelsene, som en fortutlet gammel dame som ingen tar alvorlig. Man skjønner datterens frustrasjon, men ser også at Maud får mye omsorg, og har relativt stor frihet til å bevege seg omkring på egenhånd.

De tilbakeskuende sekvensene som forteller om søsterens forsvinning er verken usammenhengende eller forvirrende – de er sett gjennom unge Mauds øyne, fortalt kronologisk. Vi får ingen svar på hva som har skjedd før mot slutten av romanen, både søsteren og Elizabeths skjebne blir holdt skjult til det siste.

Det er et interessant eksperiment å forsøke å sette seg inn i hvordan en dement person opplever verden – og ekstra interessant blir det når det er en ung debutant som Emma Healey (født i 1985) som prøver seg, siden avstanden i både livssituasjon og alder er ekstra stor.

Jeg aner ikke om dette er del av en trend, men det virker som det for tiden utgis mange romaner med jeg-person med en annerledes virkelighetsopplevelse enn det som regnes som normalt. I krimboken «Rubbernecker» av Belinda Bauer har hovedpersonen Asperger syndrom, «Still Alice» av Lisa Genova beskriver en hovedperson med fremskridende Alzheimer – og Genova har skrevet flere romaner med utgangspunkt i hovedpersoner med sykdommer som endrer bevisstheten, som Huntington og hjerneskader.
Eldre eksempler er «Den merkelige hendelsen med hunden den natten» (Mark Haddon) og «Hvorfor hopper jeg» (Naoki Higashida), som begge beskriver autistiske gutter. Hvor vellykkede eller riktige (i forhold til symptomer osv) beskrivelsene er kan sikkert variere, men det er uansett en god ting at litteraturen utvider opplevelsen av hvordan virkeligheten kan tolkes.

I dette tilfellet synes jeg Mauds tilstand er godt beskrevet, med respekt og nøkternhet og uten sentimentalitet. Utgangspunktet er trist – Maud er i ferd med å miste seg selv, men hun er likevel spill levende, og leseren tar hennes parti, selv når man skjønner at hun er vrang og irriterende for sine omgivelser. Hun er en sjarmerende karakter i en original krimhistorie, vel verdt å bli kjent med.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boken.

Silo, av Hugh Howey

SiloSilo er første bok i en trilogi som foregår i en dyster (framtids)verden – altså er det definitivt en dystopi.

Et strengt regulert samfunn i en silo som borer seg mer enn 130 etasjer ned i bakken, et dødt landskap og giftig atmosfære utenfor – slik har verden bestandig vært, for menneskene som bor i siloen. De vet lite om omverdenen, bortsett fra at de som forlater siloen dør før de har rukket å ta mange skrittene, til tross for beskyttelsesdrakter og ekstra oksygen. Bare det å nevne utenverdenen er tabu. Bedre å leve i uvitende trygghet i dypet av siloen, om den er aldri så klaustrofobisk.

Juliette som jobber i de nederste etasjene, er ganske likegyldig til det som måtte skje øverst oppe, helt til den dagen hun blir tvunget til å ta ansvar. Når sheriffen bestemmer seg for å gå ut og «vaske» – det vil si pusse kameralinsene som projiserer omverdenen inn på store skjermer, og dermed dør – ber ordføreren henne om å overta jobben som sjef for politiet. Men dette er ikke i de egentlige ledernes interesse, og desperate virkemidler blir satt i sving. Etter hvert åpenbarer det seg et nettverk av løgner og illusjoner, og Juliette oppdager at verden rommer mer enn hun noen gang har forestilt seg, både inne i siloen og utenfor.

Jeg har lest hele trilogien, og skal passe meg for å komme med avsløringer, men jeg kan si at jeg likte nesten alt ved alle bøkene. Det var noen langdryge passasjer, (og spesielt en karakter i andre bok som jeg irriterte meg over), men jeg synes alle bøkene holder et jevnt bra nivå.

Den første boken heter Wool på engelsk, en tittel som er litt pussig i forhold til innholdet, den er heldigvis ikke oversatt og brukt som norsk tittel. De to neste er Shift og Dust, disse titlene gir mer mening og det blir interessant å se hvordan de blir oversatt.

Første del av den første boken ble opprinnelig utgitt som en lang novelle på internett, i 2011. Da forfatteren Hugh Howey så hvor populær den ble utviklet han den til en roman, fortsatt på internett. Han tjente seg søkkrik på å selge over en halv million e-bøker – før bøkene ble utgitt av et tradisjonelt forlag i papirformat. Nå er bøkene oversatt til 30 språk og Hollywood vil lage film.

Howey har en innholdsrik nettside om du er interessert i å finne ut mer om ham og bokutgivelsene hans. Der gir han også tips og råd til den som har en drøm om å bli forfatter. Og det er kanskje ikke så dumt å lytte til ham, han er jo et levende eksempel på at man kan gjøre det både enkelt og rimelig, og likevel oppnå enorm suksess.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Lykkefinneren, av Edward van de Vendel og Anoush Elman

lykkefinnerenLykkefinneren er en del av Cappelen-Damms ungdomsserie Slash. Forlaget skriver om serien «… en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme. Forlaget har satt sammen en etablert forfatter og et ungt menneske med en helt spesiell livserfaring, og målet er medrivende prosa.»

Denne boken er et samarbeidsprosjekt mellom Edward van de Vendel/Anoush Elman («slash’en» mellom navnene har gitt navn til serien), der van de Vendel er den etablerte forfatteren. Den handler om Hamayun, som må flykte fra Afghanistan under dramatiske omstendigheter. Etter en lang og tøff reise ender han og familien opp i Nederland, der det blir stadig vanskeligere å finne seg til rette.

Boken er utgitt på norsk i 2013, og handler om flyktninger fra Afghanistan, men den er likevel svært aktuell, med tanke på dagens Syria-flyktninger og tragediene i Middelhavet. Det er vanskelig å lese historien uten å sympatisere med alle som flykter fra en uutholdelig tilværelse, for å komme til tryggheten og overfloden som vi tar som en selvfølge. Jeg har ikke noe problem med å identifisere meg med Hamayun og familien, og jeg synes tittelen Lykkefinneren er god (originaltittel De Gelukvinder), det er jo tross alt lykke vi ønsker å finne alle sammen. Når noen kaller mennesker på flukt for lykkejegere, med negativt fortegn, er det i grunnen ganske meningsløst. Vi ønsker alle det beste livet vi kan få, uten at dét automatisk handler om materiell velstand.

Så boken vekker sterke følelser i meg, uten at den bruker store fakter og overdreven dramatikk. Tvert i mot synes jeg språket er både saklig og dempet, og for meg bidrar det til at jeg lett kan leve meg inn i karakterenes opplevelser. Siden boken er fortalt gjennom en ung gutts opplevelser (Hamayun er 8 år når boken begynner, og nesten 17 når den ender), blir vi ikke fortalt alle detaljer, men etter hvert blir det meste avslørt. Hamayun er både følsom, intelligent og moden, og får mer og mer ansvar for hvordan det skal gå for familien. Det er ingen selvfølge at det skal ende godt, selv om man som leser ønsker det av hele sitt hjerte.

Slutten er åpen, men på denne bloggen får man vite litt mer om hvordan det går med virkelighetens Hamayun (Anoush).

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Alle utlendinger har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger

Innbundet«Alle utlendinger har lukka gardiner» er en relativt enkel skildring av det alminnelige men (relativt) tøffe hverdagslivet til en 13-åring, skrevet i et slags dagbokformat.

Men den er heldigvis mer enn det – den er en lek med ord og setningsbygning, og et kikkhull inn i en verden som stort sett er ukjent for en etnisk norsk person som meg selv (kalt potet i boken). Hovedpersonen Mariana har far fra Chile og mor fra Norge, og lever i et multikulturelt samfunn på Romsås i Oslo hvor potetene er i mindretall. Hun går i 8 klasse og er forelsket i Mu2, og har to brødre – storebroren sitter i fengsel, og lillebroren er redd for det meste.

Alt dette er godt beskrevet, med masse humor, og jeg regner med at handlingen til en viss grad er selvbiografisk – men det er språket som først og fremst gjør inntrykk. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å komme inn i – men når man ganske raskt knekker koden blir det rett og slett forfriskende å lese.

En smakebit:

I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen, for resten baila eller satt på benken. Vi skulle gå to og to, og jeg gikk med Isa, for jeg orker ikke mer av åndene. Det er som skitneste uteliggerne lukter tusen ganger løk med egg og man må holde nesa og bare kan puste med munnen. Ramadan sikkert er fin tid for muslimene, men når de står opp klokka fem og legger seg igjen etter maten og kan ikke pusse tenner før de går på skolen, åndene blir som aldri har de pussa tenna før og jeg orker ikke mer.

Å baile er å stikke av, det kommer sannsynligvis fra engelsk (to bail?), og det er også flere andre omskrevne engelske verb i teksten. Å læpse er å slå til noen, å snitche er å tyste, og å cheete er å jukse, men hvordan oppsto tæsje (stjele) eller kæse (banke)? Lættis betyr at man får latterkrampe, at noe er lattervekkende, men om det kommer fra norsk eller et annet språk er jeg usikker på. Wollah/walla betyr «jeg sverger (til Allah)», eller en variant: Wollah koran. Skjellsordet morraknuller brukes flittig i alle slags situasjoner, og har stort sett mistet sin opprinnelige, grove slagkraft.

Setningsbygningen er en utfordring å lese, med omstokking av verb og andre ordklasser – og sitatteknikken fungerer slik:

Da endelig var vi alene jeg sa til Matias: husker du det? Og han bare: hva da? Og jeg bare: da Alvaro dro?, og Matias putta en bit til i munnen og bare: nei, og jeg bare: du vet han er i fengsel, men fremdeles Matias bare fortsettet å se på bakken og gå lange skritt med innoverbeina for ikke å tråkke på alle førtilokka. Til slutt han bare: hvorfor, og jeg bare: jeg vet ikke.

Hvor autentisk er språket? Jeg tror at teksten er et godt bilde på hvordan ungdom i et visst miljø snakker seg i mellom, men at de, som alle andre, snakker annerledes i andre situasjoner, for eksempel med foreldre. I et intervju i VG bekrefter forfatteren dette. Hun blir også sammenlignet med den svenske forfatteren Jonas Hassan Khemiri, som brukte såkalt «Rinkebysvensk» i sin roman Et øye rødt fra 2005. I et intervju med Dagsavisen sier hun da også at Khemiris bok var en viktig inspirasjonskilde.

Dette er Maria Navarro Skarangers debutroman, hun er bare 20 år gammel og har hatt en pangstart med sitt forfatterskap – boken har fått strålende mottakelse og er allerede solgt til Danmark. Hun kan ses på som en representant for det nye Norge – ikke bare er utforskningen av språket viktig (multi-etnolektisk samtalestil kalles det visstnok på fagspråket), men også beskrivelsen av et multikulturelt miljø som kommer til å prege det norske samfunnet mer og mer. Enten vi liker det eller ikke blir vår kultur påvirket av andres kulturer, og det oppstår ny – norsk – kultur som vi må ta inn over oss. I en slik sammenheng er Skarangers roman et godt innspill.

Har biblioteket ditt boken?

Ikke en sånn jente : en ung kvinne forteller deg hva hun har “lært”, av Lena Dunham

Lena Dunham (29) er mest kjent for å ha skapt TV-serien «Girls» – det er en av de seriene jeg virkelig liker, så da jeg hørte at hun hadde skrevet en selvbiografisk bok var det helt åpenbart at jeg måtte lese den.

dunhamI tillegg til å produsere TV-serien, spiller Dunham selv en av hovedrollene, en ganske nevrotisk, selvopptatt og (syns jeg) irriterende rollefigur. På skjermen blottstiller hun skamløst seg selv, noen ganger så man kan krympe seg av sjenanse. Boken spiller på mye av det samme, Dunham skriver – tilsynelatende helt uten filter, om sin angstfylte barndom og oppvekst, kompliserte vennskap og forhold til gutter, om mislykkede slankekurer og vaginaen sin.

Boken er delt inn i seksjoner som dekker temaer som kjærlighet og sex, kropp og vennskap. Den er dels skrevet i tradisjonell, fortellende form, dels i form av lister (15 ting jeg har lært av min mor, 13 ting jeg har lært at ikke er OK å si til venner, osv) og kortere avsnitt og anekdoter. En del av boken er viet foreldrene, som åpenbart er svært viktige for henne. De er kunstnere begge to, og etter beskrivelsen har de nok mye av ‘skylden’ for at datteren er blitt så sær som hun er blitt. Vi får også vite litt om hvordan filmkarrieren hennes kom i gang, og selv om hun beskriver det hele som en ganske kaotisk affære er det åpenbart at hun i det store og hele har kontroll over karrieren sin.

Dunham skriver morsomt og godt, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det hun forteller. Kanskje det er aldersforskjellen? Jeg vet ikke, men jeg føler ofte at hun koketterer med sin særhet, og noen ganger intellektualiserer situasjoner i så stor grad at jeg ikke er helt sikker på hva hun vil fortelle. Når hun for eksempel beskriver en traumatisk sexopplevelse med en medstudent sliter jeg litt med å forstå om hun opplevde det som en voldtekt eller ikke. Hun virker mest opptatt av å formidle forvirringen og de motstridende følelsene rundt opplevelsen, enn hva som faktisk skjedde.

Men siden hun på sett og vis er  ‘a voice of her generation’, kan det være jeg rett og slett er for gammel, og at yngre lesere vil oppfatte henne annerledes.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Caitlin Morans bok ‘Kunsten å være kvinne’, den er også selvbiografisk, og like rett på sak. Den syntes jeg er morsommere og klokere enn Dunhams bok, men igjen, det har muligens med aldersforskjell å gjøre. Moran er nærmere meg i alder, og dessuten engelsk (Dunham er amerikansk) – det er mulig jeg identifiserer meg lettere med hennes erfaringer.

Det som Moran og Dunham har til felles, og som jeg synes er svært positivt, er måten de alminneliggjør kvinners oppvekst og følelser og kropp, uten at kroppspress og spiseforstyrrelser automatisk blir et tema. Det er ikke skrevet nok om kvinners helt alminnelige erfaringer med menstruasjon og kjønnshår og onani og klønete sexopplevelser, syns jeg. Og når det gjøres som i disse bøkene, med humor og inderlighet – og en skrudd form for verdighet – da er det ekstra bra.

 

Trykk på denne lenken for å se om skolebiblioteket ditt har boken.

%d bloggarar likar dette: