Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.

Den navnløse hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er 18-19 år, og flytter til Oslo for å begynne på høyskolen. Foreldrene hennes hjelper henne med å flytte inn i en liten leilighet, og reiser sin vei. Dagen etter skal hun være med på et fadderopplegg på skolen, og er, som hun sier, klar som et egg.

Men dWeberget er hun åpenbart ikke – hun roter seg vekk på vei til skolen, og kommer for sent. Istedenfor å ta kontakt med klassen sin som allerede er i gang med å bli kjent, går hun rett forbi, og møter siden ikke opp på studiet. Men hun møter Tore, og innleder et forhold til ham. Hun har et sterkt behov for å fremstå som normal, men det blir tydeligere og tydeligere at hun ikke er det. Forholdet til Tore går ikke særlig bra, for å si det sånn.

Kapitlene er korte, og preget av mye svart humor. Kapitteloverskriftene kommenterer handlingen på en ganske morsom måte, men ofte blir latteren sittende fast i halsen – det er tydelig at hovedpersonen sliter med sosiale relasjoner, og muligens er deprimert. Hun prøver på et tidspunkt å overbevise seg selv om at ingen har det bedre enn henne, siden hun slipper å forholde seg til andre mennesker, og kan gjøre akkurat som hun vil. Men for leseren fremstår denne friheten som temmelig trist.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om handlingen, bare at ting går bedre etter hvert. Boken beskriver fint hvordan det kan oppleves å bli voksen – nå skal valgene tas, nå skal man finne ut hvem man er. Jeg ble minnet om boken Dette burde skrives i nåtid, av Helle Helle, tidligere anmeldt her på Lesehorden. Den behandler mye av den samme tematikken, men mens den unge jenten i Helles bok framstår som enda mer rotløs og fortapt, tenker jeg at hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til kommer til å finne ut av ting ganske snart.

Dette er forfatterens debut, og boken er gitt ut i både Tyskland og Danmark. Den passer fint for ungdom, og for voksne som har vært unge.

Sjekk hvilke bibliotek som har boken.

Advertisements

2 Responses to Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.

  1. Tilbakeping: Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg | LeseHorden

  2. Tilbakeping: Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg : Norske bokblogger

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: