Fullmetal Alchemist

Fullmetal Alchemist 3-in-1 EditionMøt Edgar og Alphonse Elric. Eller møt det lille som er igjen av dem. Edgar ser kanskje ut som en normal gutt, men en arm og ett ben er sofistikerte proteser av stål. Lillebroren ser ut som en kjempe i heldekkende middelalderrustning – men det er ingenting inne i rustningen, eller, for å si det på den måten, Alphonse Elric ER en metallrustning.

De to er landet Amestris» yngste statsalkymister. I Amestris er alkymister forskere, magikere og superhelter. En alkymist kan forvandle enhver form for materie til en annen, eller til ren energi, og bruke denne evnen i nærkamp. Edgar og Alphonse reiser rundt i lander, løser oppdrag for militæret og prøver å hjelpe folk hvor de kan.

Men ting er ikke så enkle. Hvorfor er alkymistene, som en gang var fredelige vitenskapsfolk, nå innrullert i militæret? Hvorfor blir de mistrodd av vanlige folk? Hva skjedde egentlig med Edgar og Alphonse, og hvorfor må de skjule det for dem de jobber for? Hva er det for slags hemmelig forskning de driver under dekke av å være statsalkymister? Svarene ligger i både Amestris» og brødrenes egen skjulte fortid, og de kommer snart til å oppdage at deres egen historie bare er en liten del av et nett av konspirasjoner og motkonspirasjoner som strekker seg over århundrer og involverer krefter mektigere enn de kan forestille seg. Og det som begynner som en enkel historie om to unge helter som drar rundt og bekjemper en ny fare i hver episode, viser seg å være en av de mest kompliserte og intrikate historiene japansk tegneseriekunst har frembragt.

Fullmetal Alchemist er en manga, en japansk tegneserie, som gikk i 107 kapitler i seriemagasinet Shonen Gangan fra 2001 til 2010. Kapitlene ble samlet og utgitt i 27 egne pocketbøker (etter vanlig japansk praksis), og disse pocketbøkene ble igjen utgitt i engelsk oversettelse av Viz Media. Jeg har kjøpt serien i en samleutgave som slår pocketbøkene sammen til 9 tykke bind. Det er fremdeles over 5 000 sider med tegneserie, men den er hurtig lest.

Fullmetal Alchemist er tegnet og skrevet (med assistenter) av Hiromu Arakawa (1973- ). Hun er fra Japans nordligste øy Hokkaido, og vokste opp på en gård med melkekyr, noe som er veldig eksotisk i Japan. Det er grunnen til at hun tegner seg selv som ku i de ironiske kommentarene hun legger til i slutten av hver bok. Kvinnelige tegneserieskapere tegner ofte serier for jenter i Japan, men med Fullmetal Alchemist lyktes Arakawa i å erobre markedet for tenåringsgutter. Serien er en av de aller største suksessene innen manga noensinne.

Serien er lagt til en verden som teknologisk ligger på et ca. 1920- 1930-nivå. Dette er nok delvis fordi den blant annet handler om utviklingen av et militærdiktatur med fascistiske trekk, men jeg tror nok det også handler om at tegneren Arakawa får anledning til å fråtse i smarte uniformer, antikke biler, tog, skytevåpen, kommunikasjonsutstyr, og tungt maskineri generelt. Denne typen av estetikk har bredt seg i science fiction og fantasy de siste par tiårene, og omtales gjerne som «dieselpunk» eller «decopunk». Det er i den detaljerte skildringen av uniformer og militær teknologi fra denne tiden Arakawa virkelig skinner som tegner.

Det er typisk for manga at tegnerne er produktive og jobber i en «rask» stil, gjerne uten mye detaljer, svært stilisert skildring av mennesker og miljø, og gjerne med en effektfull bruk av store hvite flater i kontrast med en enkel, men effektiv strek. Arakawa er ikke noe unntak, men det som gir henne et særpreg er at hun kan gjengi enkelte elementer i en scene stor detalj, mens andre deler av samme scene bare får noen få linjer. Det gjør at tegnestilen gir et inntrykk av detaljert realisme og kraftig stilisering på samme tid. I tillegg gir det henne muligheten til å fokusere på det viktige i scenen, enten det det er det narrative eller det følelsesmessige innholdet.

Jeg likte denne serien svært godt. Den har et meget smart og spennende plot, en glimrende driv og rytme, har en mengde underholdene karakterer, og en fin balanse mellom spenning, humor og drama. Den er ikke redd for tragiske utfall eller moralske dilemmaer, og den behandler de til dels alvorlige temaene den tar opp på en verdig måte. Det er likevel snakk om god underholdning, og ikke kunst. Karakterene er skarpe, men temmelig flate. Følelsene er enkle og lette å identifisere seg med. Skillet mellom godt og ondt er enkelt, og det moralske budskapet er ikke tyngre enn «vennskap: bra» og «folkemord: ikke greit». Den er som sagt rettet mot gutter i tenårene, men går rett hjem hos jenter også. Jeg har hatt et bra utlån på den siden vi kjøpte den inn.

Tittel: Fullmetal Alchemist

Forfatter: Hiromu Arakawa

Utgave: 3-in-1 edition

Utgitt: 2011-2014, Viz Media

Advertisements

Neil Gaiman og The Ocean at the end of the Lane

Mange kjenner den engelske forfatteren Neil Gaiman fra tegneseriebøkene The Sandman. Dette er en serie fortellinger som kom ut i årene 1988-96, og som siden er blitt stående som noe av det beste innen sin sjanger. Tegnerne veksler, men alle er tro mot Gaimans unike, mytiske univers. Han beveger seg i en virkelighet litt på siden av vår egen, hvor alt mennesket fabler om har fått liv, og eksisterer parallelt med oss. The Sandman er den engelske utgaven av ‘Ole Lukkøye’, men en langt dystrere variant. Hans egentlige navn er Drøm, og blant søsknene hans finner vi blant annet Døden, Delirium og Drift – og det er dem historiene i Sandman handler om.

Gaiman har gitt ut en rekke romaner både for voksne, ungdom og barn – Stardust, Neverwhere, American Gods, Coraline og The Graveyard book (på norsk Kirkegårdsboken, allerede anmeldt her på bloggen) er blant de mest kjente. En absolutt favoritt hos meg er American Gods (på norsk Amerikanske guder), den er en av de bøkene jeg gjerne vender tilbake til. I romanen er alle gudene som noensinne har kommet med menneskene til Nord-Amerika fortsatt til stede, selv om folk har sluttet å tro på dem. Det er en fantastisk fabel med innslag fra all verdens mytologier, med Odin i sentrum – og mye bisarr humor.

Den siste utgivelsen fra Gaiman er The Ocean at the end of the Lane. Dette er en voksen-roman, men fungerer også godt for ungdom. Den handler om en mann som kommer hjem til stedet han vokste opp, på grunn av en begravelse. Barndomshjemmet er revet, men han oppdager et hus nederst i gaten som han vagt husker. Han går inn i hagen ved huset, setter seg på en benk ved en liten dam, og så kommer alle minnene fra da han var syv år tilbake.

GaimanOcean

Etter dette er historien fortalt gjennom gutten, som blir venn med Lettie, den yngste av de tre kvinnene som bor i huset – hun viser seg raskt å ikke være en helt vanlig jente. Og dammen bak huset viser seg å være noe langt mer enn en dam, og verden ganske annerledes enn det voksne vil ha den til å være.

Alt det fantastiske som skjer med gutten (som vi ikke får vite navnet på) presenteres som nøkterne sannheter, og han stiller aldri spørsmål ved det han opplever. Det får meg til å tenke på alt ved barndommen jeg har glemt, hvordan jeg tenkte, hvordan jeg opplevde ting. Verden fremsto sannsynligvis som et magisk og ukontrollerbart sted, uten at jeg reflekterte over det. Slik fortelles også det som skjer med barnet i denne historien.

Gaiman klarer ubesværet å balansere mellom det lekent uvirkelige og det ubehagelig realistiske. For selv om dette er en fantasifull barndomsskildring er det på mange måter en litt ekkel bok. Litt på samme måte som i Coraline, som er direkte nifs.

Neil Gaiman er født i 1960 og bor i USA. Flere av bøkene hans er filmatisert (Neverwhere, Stardust, Coraline …), og han har også skrevet manus kun for film (anbefaler å sjekke Mirrormask). Denne boken er nå oversatt til norsk, så da håper jeg mange kommer til å lese den, for den er en av Gaimans beste, synes jeg.

Til slutt et sitat fra Neil Gaiman som bibliotekarer elsker å gjengi:

’Google can bring you back 100.000 answers, a librarian can bring you back the right one.’

Bedre kan det ikke sies.

Nysgjerrig på om ditt skolebibliotek har bøker av Neil Gaiman? Sjekk her.

Opptegnelser fra Jerusalem

delisleGuy Delisle er en canadier som jobber som animatør og tegneserietegner. I tidligere tegneseriealbum har han tegnet selvbiografisk fra bla Burma og Pyongyang – i dette siste tegner han fra Jerusalem.

Vi følger tegneren/hovedpersonen Guy, som er med sin kone Nadége. Hun jobber for Leger uten grenser. Mens hun er på jobb – ofte på reiser i Gaza, passer Guy de to barna, han følger dem til barnehage og skole og bruker tiden han har til overs til å tegne og skrive blogg (på fransk, så dessverre uleselig for meg).

Handlingen følger det ene året de bor i byen, den er hverdagslig og episodisk – løselig delt inn i måneder. Forfatteren tar i liten grad stilling til det som skjer rundt ham, men beskriver det som skjer nøkternt og litt naivt. Slik klarer han å formidle de tragiske men til tider latterlige konfliktene mellom de religiøse gruppene på en overbevisende måte.
Sterkest er det å lese om bosetterne – selv om skildringene er ganske nøytrale, og forfatteren er tydelig på at det er mye motstand mot bosettergruppene innad i Israel, er det ubehagelig å høre om hvordan de tar seg til rette, og hvordan staten Israel beskytter de ulovlige handlingene deres.

Konflikten i området er komplisert, og tegneren gjør et hederlig forsøk på å forklare noe av bakgrunnen for det som skjer – men likevel er jeg fortsatt forvirret etter å ha lest boken.  Det er ikke bokens skyld, men nok et uttrykk for hvor komplisert det hele er.

delisle2

Tegningenes enkle og litt naive stil kler den hverdagslige stemningen, dette er absolutt en tegneserie å bruke tid på!

Sjekk her om biblioteket ditt har tegneserien

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv

Dette er en skremmende grafisk roman om den 17 år gamle punkeren, Ulli Lust, som rømmer fra Wien til Italia.  På reisen kommer hun ut for mye forferdelig.  Hun både sulter, kommer i kontakt med narkotika, prostitusjon og mafiaen.   Det er rystende lesing, særlig når du vet at det er en selvbiografisk fortelling.  Tegningene er i hvitt, svart og grønt.  Dette passer bra til det dystre innholdet.  Jeg er ikke så glad i tegneserier, men denne boken måtte jeg lese ferdig.  Ulli er en sterk og meget modig jente som aldri gir opp!

Boken har fått flere priser, og er oversatt til flere språk.

Dager jeg har glemt

Dager jeg har glemt

Vanligvis er det greit å begynne med hva boken handler om når man vil fortelle om en bok. Det passer ikke så godt med Dager jeg har glemt. Jeg må nesten begynne med hvordan boken ser ut.

Dager jeg har glemt er – nesten – en tegneserie. Vi kjøpte den i alle fall på Outland, tegneseriebutikken i Bergen. Egentlig ligger den vel helt i grenselandet mellom tegneserie og billedbok.

Den ser ut som en billedbok, med et eller to tegninger på hver side, eller bilder som dekker en dobbeltside. Den har ikke ruter, eller snakkebobler. Med ”billedbok” mener jeg ikke at den er for barn, den er definitivt en ungdomsbok. Faktisk gjør bildene den råere enn ungdomsbøker flest. Det er tegninger av nakenhet og sex i den, og det er tegninger av vold, og de virker nok sterkere enn bare ord ville gjort.

Boken klarer seg ikke uten de bildene, fordi bildene og teksten koblet sammen som i en tegneserie, dvs. slik at verken teksten eller bildene gir noen mening alene. Det har skjedd noe forferdelig, noe traumatisk, og fortelleren i boken prøver å sette ord på det som har skjedd. Men han klarer det ikke helt. Vi må se på bildene for å få det med oss.

Dager jeg har glemt er også en lettlestbok – i alle fall er den anbefalt på boksok.no, som er en katalog over lettleste bøker. Det er ikke så mye tekst i den, det er sant, og teksten som er ikke vanskelig å lese heller. Det er en gutt på kanskje seksten som forteller historien, så det er det muntlige språket til en seksten år gammel gutt. En dyslektiker kan lese teksten fra begynnelse til slutt.

Det er en lett tekst med mange bilder, men så er den ikke enkel likevel. På en av sidene sier gutten som forteller historien at han slår noen med flat hånd. Men bildet viser at han slår med knyttet hånd. På en av sidene sier fortelleren at en jente ikke virker interessert, men bildet viser at hun er det.

Selve historien er vanskelig. Vi skjønner at den er et trekantdrama mellom to gutter og en jente, med et tragisk utfall. Voldsomme, uhåndterlige følelser leder til en uforståelig voldshandling. Fortelleren har fortrengt mye av det som har skjedd, det er som tittelen sier dager han har glemt, så han kan ikke fortelle historien rett frem. Han må hoppe frem og tilbake i tid, prøve å skille sine egne følelser og fantasier fra det som har faktisk skjedd. Noen ganger lyver han for seg selv.

Noen ganger forteller bildene oss hva som egentlig har skjedd – men noen ganger viser de fortellerens fantasier og følelser. De gjør altså ikke boken enklere, tvert i mot. Men må det være, sier boken, når vi skal følge fortelleren inn i et traume og prøve finne ut hva som ligger bak det.

Dager jeg har glemt er godt håndverk. Den har et krevende prosjekt, men gjennomfører det. Den er en avansert kombinasjon av tekst og bilde og en lettlest ungdomsbok. Jeg liker den ikke i det hele tatt, den tilhører en type trist, norsk, sosialrealistisk ungdomslitteratur jeg aldri har likt. Men det er min personlige smak, jeg mener at den rent objektivt har kvaliteter som gjør at jeg godt kan anbefale den.

Tittel: Dager jeg har glemt
Forfatter: Arne Svingen
Tegner: Mikael Noguchi 

Forlag: Damm
Sider: 195
Først utgitt: 2007

Sjanger: Tegneserie

Se om ditt bibliotek har boken

Aya – afrikansk tegneserie

Tittel: Aya
Forfatter: Marguerite Abouet (tekst) og Clement Oubrerie (illustr.)
Forlag: Drawn & Quarterly
År: 2007                                                                                                                                                                                                                     Sidetall: 96                                                                                                                                                                                                                      Språk: engelsk

Aya er første del i en serie tegneseriebøker om tenåringsjenten Aya og hennes venner og familie i Youpogoun i Elfenbenskysten i 1978. Elfenbenskysten er inne i en kortvarig storhetstid der de har økonomisk vekst på grunn av landbruksproduksjon. Teksforfatteren Marguerite Abouet  vokste selv opp i det afrikanske landet på 70-tallet og ønsket å fremstille Afrika på en måte som ikke handler om fattigdom og sult, nemlig sånn som det var da hun vokste opp. For som hun sier fortalt i forordet til boken, finnes det tenåringsjenter over hele Afrika med universelle følelser som har hemmelige møter med gutter etter mørkets frembrudd og som drømmer om å bli lege akkurat som Aya.

Tegneserien om Aya er morsom om tenåringer som forelsker seg, er snusfornuftige (som Aya), er sjalu, tar hverandres gutter osv. Den tar for seg helt vanlige tenåringsjenter sine liv på en litt overdrevent komisk måte. Bakteppet for historien er Elfenbenskysten på 70-tallet og tegningene er utrolig levende og flotte. Den har som sagt et forord der du kan lese mer om utgangspunktet for fortellingen, altså Elfenbenskysten på 70-tallet, og en bonusdel på slutten der du lærer litt om lokale uttrykk brukt i boken, en oppskrift som er nevnt i boken og lignende. Jeg synes ihvertfall denne tegneserien var veldig underholdende og gleder meg til å lese videre om Aya.

Se her om de har den på ditt skolebibliotek.

Kategori og stikkordsamlepost

Post med diverse kategoriar og stikkord for å lage døme.

%d bloggarar likar dette: