Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

KatsaBortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Fullmetal Alchemist

Fullmetal Alchemist 3-in-1 EditionMøt Edgar og Alphonse Elric. Eller møt det lille som er igjen av dem. Edgar ser kanskje ut som en normal gutt, men en arm og ett ben er sofistikerte proteser av stål. Lillebroren ser ut som en kjempe i heldekkende middelalderrustning – men det er ingenting inne i rustningen, eller, for å si det på den måten, Alphonse Elric ER en metallrustning.

De to er landet Amestris’ yngste statsalkymister. I Amestris er alkymister forskere, magikere og superhelter. En alkymist kan forvandle enhver form for materie til en annen, eller til ren energi, og bruke denne evnen i nærkamp. Edgar og Alphonse reiser rundt i lander, løser oppdrag for militæret og prøver å hjelpe folk hvor de kan.

Men ting er ikke så enkle. Hvorfor er alkymistene, som en gang var fredelige vitenskapsfolk, nå innrullert i militæret? Hvorfor blir de mistrodd av vanlige folk? Hva skjedde egentlig med Edgar og Alphonse, og hvorfor må de skjule det for dem de jobber for? Hva er det for slags hemmelig forskning de driver under dekke av å være statsalkymister? Svarene ligger i både Amestris’ og brødrenes egen skjulte fortid, og de kommer snart til å oppdage at deres egen historie bare er en liten del av et nett av konspirasjoner og motkonspirasjoner som strekker seg over århundrer og involverer krefter mektigere enn de kan forestille seg. Og det som begynner som en enkel historie om to unge helter som drar rundt og bekjemper en ny fare i hver episode, viser seg å være en av de mest kompliserte og intrikate historiene japansk tegneseriekunst har frembragt.

Fullmetal Alchemist er en manga, en japansk tegneserie, som gikk i 107 kapitler i seriemagasinet Shonen Gangan fra 2001 til 2010. Kapitlene ble samlet og utgitt i 27 egne pocketbøker (etter vanlig japansk praksis), og disse pocketbøkene ble igjen utgitt i engelsk oversettelse av Viz Media. Jeg har kjøpt serien i en samleutgave som slår pocketbøkene sammen til 9 tykke bind. Det er fremdeles over 5 000 sider med tegneserie, men den er hurtig lest.

Fullmetal Alchemist er tegnet og skrevet (med assistenter) av Hiromu Arakawa (1973- ). Hun er fra Japans nordligste øy Hokkaido, og vokste opp på en gård med melkekyr, noe som er veldig eksotisk i Japan. Det er grunnen til at hun tegner seg selv som ku i de ironiske kommentarene hun legger til i slutten av hver bok. Kvinnelige tegneserieskapere tegner ofte serier for jenter i Japan, men med Fullmetal Alchemist lyktes Arakawa i å erobre markedet for tenåringsgutter. Serien er en av de aller største suksessene innen manga noensinne.

Serien er lagt til en verden som teknologisk ligger på et ca. 1920- 1930-nivå. Dette er nok delvis fordi den blant annet handler om utviklingen av et militærdiktatur med fascistiske trekk, men jeg tror nok det også handler om at tegneren Arakawa får anledning til å fråtse i smarte uniformer, antikke biler, tog, skytevåpen, kommunikasjonsutstyr, og tungt maskineri generelt. Denne typen av estetikk har bredt seg i science fiction og fantasy de siste par tiårene, og omtales gjerne som «dieselpunk» eller «decopunk». Det er i den detaljerte skildringen av uniformer og militær teknologi fra denne tiden Arakawa virkelig skinner som tegner.

Det er typisk for manga at tegnerne er produktive og jobber i en «rask» stil, gjerne uten mye detaljer, svært stilisert skildring av mennesker og miljø, og gjerne med en effektfull bruk av store hvite flater i kontrast med en enkel, men effektiv strek. Arakawa er ikke noe unntak, men det som gir henne et særpreg er at hun kan gjengi enkelte elementer i en scene stor detalj, mens andre deler av samme scene bare får noen få linjer. Det gjør at tegnestilen gir et inntrykk av detaljert realisme og kraftig stilisering på samme tid. I tillegg gir det henne muligheten til å fokusere på det viktige i scenen, enten det det er det narrative eller det følelsesmessige innholdet.

Jeg likte denne serien svært godt. Den har et meget smart og spennende plot, en glimrende driv og rytme, har en mengde underholdene karakterer, og en fin balanse mellom spenning, humor og drama. Den er ikke redd for tragiske utfall eller moralske dilemmaer, og den behandler de til dels alvorlige temaene den tar opp på en verdig måte. Det er likevel snakk om god underholdning, og ikke kunst. Karakterene er skarpe, men temmelig flate. Følelsene er enkle og lette å identifisere seg med. Skillet mellom godt og ondt er enkelt, og det moralske budskapet er ikke tyngre enn «vennskap: bra» og «folkemord: ikke greit». Den er som sagt rettet mot gutter i tenårene, men går rett hjem hos jenter også. Jeg har hatt et bra utlån på den siden vi kjøpte den inn.

Tittel: Fullmetal Alchemist

Forfatter: Hiromu Arakawa

Utgave: 3-in-1 edition

Utgitt: 2011-2014, Viz Media

Min rangering av fantasy i skolebiblioteket

Forklaring og kriterier

Dette er min personlige rangerte liste over de fantasy-bøkene vi har i skolebiblioteket på Fyllingsdalen videregående.

Det er to kriterier for å havne på listen: vi må ha bøkene på skolebiblioteket (både norsk og engelsk teller), og jeg må ha lest dem. Jeg har favoritter som vi av forskjellige grunner ikke har på skolebiblioteket, så de er ikke tatt med. Vi har også fantasy-bøker på skolebiblioteket jeg ikke har lest, så de er heller ikke med.

Serier er regnet som en bok, jeg har altså en innførsel for hele «Harry Potter»-serien i stedet for en for hver bok i serien. Bøker som foregår i samme univers men ikke er publisert som en serie, f. eks. Tolkien, er listet enkeltvis. Rangeringen er basert på min personlige, subjektive smak.

Listen

1. J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings (Ringenes Herre). Fremdeles vinneren, 60 år etter at den ble utgitt og mer enn 30 år siden jeg leste den første gang. Hvorfor, når den har blitt kopiert så mange ganger at mye av den fremstår som klisjeer? Jeg tror det har å gjøre med en del ting som ingen har våget eller klart å kopiere: at handlingen er sett gjennom øynene til hobbitene, at helterollen er delt mellom Frodo og Aragorn, og med den følelsen av dybde – av at det finnes en hel verden utenfor handlingen – som er egen for Tolkien.

2. George R.R. Martin: A Song of Ice and Fire (En sang om is og ild). Handlingen bør være velkjent fra TV-serien. Noe er råttent i Westeros, det meste egentlig, og mens de mektige familiene braker sammen i en stadig verre konflikt, samler magiske trusler seg langs grensene. Jeg elsket de tre første bøkene i denne serien. Jeg likte den store scenen og det svære persongalleriet, det sinnssykt kompliserte plotet, de overraskende vendingene, de fantastisk ondskapsfulle skurkene, den rene underholdningsverdien i action-scenene. Dessverre synes jeg Martin begynner å gå på tomgang i bok fire, og bok fem var en forferdelig røre. Jeg er redd for at det er det svakheter i hvordan serien er planlagt fra begynnelsen av, og problemene har tårnet seg opp til de begynner å overvelde ham. Men de tre første bøkene er strålende.

3. Patrick Rothfuss: The Kingkiller Chronicle (Kongedreperkrøniken). I et vertshus sitter en mann som hevder han er den legendariske magikeren, trubaduren, eventyreren og morderen Kvothe, og forteller det han sier er historien om sitt liv. Imens samler truende farer seg omkring ham. Denne serien er i første person, noe som egentlig er ganske uvanlig i fantasy. Siden den fokuserer helt på hovedpersonen Kvothe, så har den ikke den episke bredden til Tolkien og Martin. Det den har er et ekstremt smart plot, med lag på lag av mysterier. Hva er sannheten om gåtene Kvothe prøver å løse, om de magiske kreftene som har formet verdenen hans og hva som skjedde med foreldrene hans? Hvordan havnet Kvothe i den situasjonen han er i nå, mens han forteller historien sin? Hvor mye av de utrolige historiene hans om livet sitt kan vi tro på? Og det er bare begynnelsen…

4. Joe Abercrombie: Den første loven. Dette er en serie som bare kunne vært skrevet av en ung mann – eller rettere sagt av en respektløs, snørrete oppkomling. Den tar den tradisjonelle episke fantasy-historien vi kjenner fra Tolkien og hans etterfølgere og gjør unevnelige ting med den. Jeg ser for meg at Abercrombie satt og kaklet av fryd mens han vendte opp-ned på alle de velkjente heltene våre og heltegjerningene deres. Av og til blir det litt for skjematisk og forutsigelig, men stort sett er det veldig underholdende. Dette var Abercrombies første serie, han har skrevet flere bøker i samme verden senere, og de hadde jeg rangert enda høyere.

5. Scott Lynch: The Gentleman Bastard Sequence (De veloppdragne kjøterne). Locke Lamora ligner litt på Robin Hood: han stjeler fra de rike (men likheten stopper der, altså). Faktisk er han den dyktigste og smarteste tyven og i svindleren i kanalbyen Camorr. Men det er farligere krefter i Camorr enn politiet, og Locke legger seg ut med politikere, krimbosser, magikere og pirater. Bøkene er ofte morsomme og alltid spennende, med vår helt på evig jakt etter rikdom og alle andre på jakt etter ham, en hauk- over hauk-historie hvor den en sleipe planen slår ut den andre. De kan leses hver for seg, men har en felles bakgrunnshistorie som vi gradvis blir kjent med.

6. Neil Gaiman: Amerikanske guder. Når emigrantene kom til Amerika, tok de med seg gudene sine, fra alle land og verdensdeler. Og de er der fremdeles, men amerikanerne har funnet seg nye fenomener å tilbe. Vår helt får jobb som livvakt for den enøyde, gråhårete «Mr. Wednesday», som vil virke underlig velkjent på norske lesere. Boken er både en reise gjennom de mange fantastiske mytologiene vi mennesker har lagt oss til, og en fortelling om det moderne USA. Jeg er kanskje litt overrasket over at jeg ikke liker boken enda mer enn jeg gjør. Det som trekker litt ned er kanskje at jeg ikke interesserer meg så veldig for karakterene til Gaiman, og at han kanskje er akkurat litt for snill?

7. Garth Nix: Abhorsen. Serien er også kjent som The Old Kingdom. I en verden hvor de døde kan vende tilbake som onde ånder, og onde magikere henter krefter fra dødsriket, er det de forskjellige medlemmene av familien Abhorsen som vokter grensen mellom levende og døde. Det som gjør serien er spesiell er det godt uttenkte magiske systemet, som henger nøye sammen med en kosmologi som leseren og karakterene gradvis oppdager. Du trenger syv bjeller for å trå inn i dødens første forgård (det er ni av dem), men ikke ring med feil med bjelle, og pass på at de ikke begynner å ringe av seg selv… for eksempel. Dette gir bøkene en helt spesiell atmosfære, både skremmende og vakker. Samtidig er de kanskje litt for enkle i handling og oppbygging – de har vært publisert for både voksne og ungdom.

8. Phillip Pullman: Den mørke materien. Den første barne-/ungdomsserien på listen, selv om den er populær blant voksne også, og egentlig er dypt alvorlig på en måte fantasy oftest ikke er. 12 år gamle Lyra løper fritt omkring i et «Oxford» som kan minne om Oxford, England, men egentlig er i et parallelt univers. Når vennen Roger blir kidnappet, følger hun sporet hans til sin verdens «Arktis», uten å vite at hun har lagt ut på en reise mot voksenlivet. Denne serien er blant de mest fantastiske på listen; Pullmans verden ikke er basert på en gjenkjennelig versjon av vestlig middelalder, men er genuint oppfinnsom, med sine panserbjørner og daimoner som inneholder menneskenes sjeler. Samtidig gjør all oppfinnsomheten at Pullmans univers mangler intern sammenheng, og er vanskelig å leve seg inn i. Men Lyra er en kul heltinne, og spesielt den første boken i serien er spennende.

9. Neil Gaiman: Havet ved enden av veien. Ikke min favoritt av Gaiman, selv om jeg liker deler av boken. En mann vender tilbake til barndomshjemmet etter mange år, og begynner plutselig å huske de skremmende og fantastiske tingene som skjedde da han var syv. Boken er veldig godt skrevet og komponert, og har noen slående bilder. Men igjen synes jeg han blir for snill, at karakterene aldri er egentlig fare, verken moralsk eller fysisk. Se lengre innlegg om boken her.

10. J.K. Rowling: Harry Potter. Jeg liker den første boken i serien veldig godt; det er en klassisk barnebok med humor, spenning og fantasi, og den tar opp i seg hele den engelske barneboktradisjonen. Bok nummer tre er også veldig god, men serien som helhet er bare sånn middels for meg. Rowling hadde en ambisiøs ide om at mens Harry ble eldre i løpet av de syv bøkene, skulle bøkene bli mer kompliserte og modne også. Det lyktes ikke helt. De siste bøkene er for oppblåste og ordrike, karakterene fungerer mindre bra som ungdommer enn som barn, og hun klarer ikke å dramatisere de mer kompliserte konfliktene like godt som hun gjorde de enklere konfliktene i barnebøkene.

11. J.R.R. Tolkien: The Hobbit (Hobbiten). Denne har jeg aldri blitt begeistret for. Den er for barnslig, for søtladen i tonen, og våger ikke helt å ta seg selv alvorlig. Kanskje hadde inntrykket mitt vært annerledes hvis jeg hadde lest den som barn, men jeg leste den først i slutten av tenårene et sted, lenge etter at jeg hadde lest Ringenes herre.

12. Kristine Tofte: Song for Eirabu. Mange hilste denne boken velkommen som den første store norske fantasy-romanen. Jeg leste første bok i serien, men har ikke kommet meg til å lese del to. Jeg liker hvordan Tofte bruker av norrøn mytologi; i stedet for å kopiere den tar hun elementer fra den og lager sin egen. Det er noen øyeblikk i boken hvor de mytologiske vesenene hennes blir virkelig skremmende. Dessverre er handlingen for svak – jeg kan faktisk ikke huske den.

13. Christopher Paolini: Arven. Ung gutt finner et drageegg og blir Dragerytter, Trollmann, uovervinnelig Kriger og Den Utvalgte som skal redde verden fra Den Onde Herskeren. Det er noen andre personer i bøkene også, og de får av og til lov til å gjøre noe de også. Jeg har ikke lest hele serien. Paolini skrev første bok i serien da han var tenåring, og det merkes. Omtrent alt i første bok er kopiert fra noe annet, men det er gjort med en slags uskyldig entusiasme som redder den et stykke på vei, og som antagelig treffer ungdom som opplever alle klisjeene som like nye som Paolini selv.

14. Paul Hoffman: Thomas Cale. Thomas Cale er en ung gutt som blir brutalt oppdratt til å bli den perfekte kriger av en fanatisk religiøs orden. Nok en serie jeg ikke har fullført. Den er voldelig, uten at det har noen annen funksjon enn å sjokkere. Det er et eller annet veldig galt med denne serien – det virker som om forfatteren misliker sin egen bok, fantasy generelt og folk som leser fantasy spesielt. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren ikke respekterer genren og ikke gidder å gjøre en skikkelig jobb i den. Likevel er det øyeblikk hvor groteske scenene kan fascinere.

15. Rick Riordan: Percy Jackson. Percy har ADHD, dysleksi og har blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. En dag finner han ut hvorfor: han er sønn av en de greske gudene, og ikke helt tilpasset det moderne skolevesenet. Dette er bare begynnelsen på eventyrene hans. Bøkene følger Harry Potter-oppskriften, dvs. at helten begynner som tolvåring og blir eldre etter hvert. Bøkene er skrevet med tanke på barn og ungdom som sliter med ADHD og dysleksi, og jeg synes de er sympatiske, men… Husker du da Legolas brukte et skjold til å surfe ned trappene på? Percy Jackson er sånn, hele tiden. Det er morsomt en stund, men man går lei. Se lengre innlegg om første bok her.

16. Kerstin Gier: Rubinrød. Gwendolyn er vokst opp i en familie som kan reise i tiden. Men ingen hadde regnet med at akkurat Gwendolyn skulle arve tidsreise-genet, så hun er helt uforberedt. Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle bøkene fantasy, men tidsreisene foregår med magi, og da syntes jeg det ble feil med science fiction. Man kunne også kalt det en paranormal romanse, siden kjærlighetshistorien spiller en ganske stor rolle – uten å ta helt overhånd. Lettlest underholdning, men ikke noe mer.

17. Joseph Delaney: Den siste lærling. Thomas blir lærling hos Vokteren, han som har til oppgave å fordrive spøkelser og skrømt, bekjempe hekseri og beskytte folk mot overnaturlige krefter. Helten blir eldre for hver bok i denne serien også, tror jeg – jeg har bare lest den første. Den er ikke direkte dårlig, bare alt for enkel og forutsigelig for en voksen leser.

18. Alyson Noël: De udødelige. Seksten år gamle Ever forelsker seg i mørke, mystiske Damen, som viser seg å være udødelig! Det står bakpå boken, og det er alt jeg klarer å huske av den. Og de heter altså «Ever» og «Damen».

Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang, av Tor Åge Bringsværd

Forfatteren Tor Åge Bringsværd har en helt spesiell plass i hjertet mitt, først og fremst på grunn av bøkene om stjerneskipet Alexandria som han skrev sammen med Jon Bing på 70-80tallet. Jeg leste dem da jeg var i tenårene, og de gjorde uutslettelig inntrykk på en ung science fiction-elsker. SF-serien han skrev sammen med Jon Bing (Blindpassasjer) gjorde minst like sterkt inntrykk, og da jeg så NRK-serien igjen nylig hadde jeg fortsatt stor glede av den.

EIkkeforditter Alexandria-bøkene leste jeg flere av voksen-bøkene som Bringsværd har skrevet alene, og selv om de er annerledes i formen – voksnere og mer kompliserte, så likte jeg dem også. Men dette er ganske mange år siden, og da jeg begynte på hans siste bok: Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang, var jeg spent på hva jeg kom til å synes.

Fortellingen er satt i et parallelt univers, eller på en fremmed planet – i begynnelsen er det vanskelig å bedømme. Hovedpersonen Ammer – et menneske – forteller om livet sitt på en ganske naiv måte – om jobben som leiemorder(!) i byen Ogros, og om samlivet med Vala, som ikke er et menneske, men et pelskledd, tobent vesen. Hun er en olin, og i beskrivelsen kan det høres ut som hun er en slags katt med mennesketrekk.

Dette foregår i et førindustrielt samfunn, selv om det på mange vis virker moderne. Geografisk blir verdenen beskrevet som ett kontinent omgitt av hav, og det er bare én stor by utenom Ogros – Salibar. Den ligger et godt stykke unna Ogros, og det er gammelt fiendskap mellom de to byene, selv om det ikke går klart fram hvorfor.

Det er ikke uproblematisk at menneske og olin lever sammen, siden de to artene vanligvis lever i hver sine bydeler, men det blir godtatt. Vala tror Ammer er lærer i småskolen, og kjenner tydeligvis ikke til hans egentlige yrke. Etter hvert blir det avslørt at så enkelt er det ikke. Og når Ammer og Vala legger ut på en reise ut av byen, settes hendelser i bevegelse som skal endre hele deres verden.

Det dukker opp flere stemmer i boken, og bakgrunnen for det som skjer kommer til syne. En sammenheng med vår verden blir nevnt, selv om det ikke er et hovedpoeng. Det naive i fortellingen erstattes av tildels brutale beskrivelser av svik, blind ideologi og maktmisbruk. Likevel beholder fortellingen en grunntone som forteller om nære, viktige ting: kjærlighet, savn og tilgivelse.

Språket flyter godt, og det er rikt på navn og ord som ligger nær vår begrepsverden, men likevel er annerledes. Man rir på karesler, spiser fisken flykrell og drikker kota.  Kjent men ukjent.

Dette er en helstøpt, poetisk fabel, og jeg er heldigvis fortsatt stor fan av Tor Åge Bringsværd 🙂

 

Her kan du finne ut om biblioteket ditt har boken.

Odinsbarn, av Siri Pettersen

Thorrald trakk kniven og stirret ned på vanskapningen. Hun sov. Knyttneven hans var større enn ansiktet hennes. Han løftet bladet. Ungen åpnet øynene. De var grønne. Uredde. Thorrald brølte og kjørte kniven i bordet ved siden av henne. “Blindverk! Det er det du er! Likfødt!”

odinsbarn

Det er så moro å bli kjent med bøker som klaffer, hvor historien er god, karakterene troverdige, og ideen bak solid. Odinsbarn er en sånn bok, og jeg koste meg fra begynnelsen til slutt. At forfatteren er norsk, og at målgruppen er ungdom, gjør det bare enda bedre – denne boken håper jeg blir oversatt og spredt over hele verden, for den kan måle seg med de beste.

Så. Det var det panegyriske, nå litt om innholdet i boken. Den er den første i trilogien Ravneringene, som alle skal handle om Hirka. Hun er en helt alminnelig jente, men likevel annerledes enn alle andre, for hun har ikke hale. Ikke før hun er 15 får hun vite at hun er et menneske – i en verden hvor mennesker er farlige vesener. Hele livet har hun – og alle andre, trodd at en ulv tok halen hennes da hun var spebarn, men når det etter hvert viser seg at hun mangler evner som andre har, kommer sannheten for en dag.

Men boken handler ikke bare om Hirka, den handler også om Rime, som trosser familien og velger en annen vei enn den som er forutbestemt. Han og Hirka har alltid hatt et nært og sterkt forhold, og sammen har de krefter som ingen trodde var mulig. Det utvikler seg et slags romantisk forhold mellom dem, men det blir heldigvis aldri hovedtema. Hirka er tøff og selvstendig og gjør sine valg uavhengig av Rime.

Verdenen dette foregår i har klare norrøne referanser, men uten at det blir overtydelig.  Halene er nevnt (hulderfolket), ravnen er et sentralt symbol, og en av betegnelsene på mennesket er altså Odinsbarn. De fleste navn lyder norrønt, som f.eks Ym, Eisvaldr, Kolkagga, men uten at det kobles mot kjente norrøne myter – det er et grep jeg liker veldig godt.  Forfatteren klarer i det hele tatt å skape en troverdig virkelighet ved hjelp av solid og konsekvent språkbruk.

Ravneringene er navnet på steinsirkler som fungerer som porter mellom verdener, det er en slik Hirka kom gjennom som lite barn. Også andre vesener kommer gjennom portene, og disse er på uforklarlig vis koblet opp mot Hirkas tilstedeværelse.  Portene åpner selvsagt for spennende muligheter, og boken slutter med en skikkelig cliffhanger – jeg kan knapt vente på oppfølgeren.

Dette er definitivt en roman for unge mennesker, i ordets beste forstand, men mange voksne vil også ha glede av å lese den. Noen skjønnhetsfeil er det, men jeg overser dem glatt – og håper inderlig fortsettelsen holder samme høye nivå som starten.

PS Nemi liker den også!

Nemi OdinsBarn

Sjekk er om biblioteket ditt har Odinsbarn.

Blekkhjerte av Cornelia Funke

Meggie på tolv år bur med far sin, Mo, og alle bøkene deira. Det er bøker på alle overflater, i stablar på golvet, i kasser under senga, på do. Mo lever av å gje bøker nye kjolar, og Meggie elskar både faren, arbeidet hans og alle bøkene. Berre ein ting forundrar henne: Mo les aldri høgt for henne. ho kan såvidt minnast at han gjorde det før mor hennar forsvann 9 år tidlegare, men ikkje etterpå. Etterpå har dei dessutan flytta mykje omkring, berre den vesle bussen deira og alle bøkene er konstante i liva deira. Ein dag tek likevel fortida dei att, i form av gjøglaren Støvfinger. Han kallar Mo “Trolltunge”, og vil ha tak i ei spesiell og sjeldan bok. Ei natt forsvinn både boka, Blekkhjerteog Mo.

Historia i Blekkhjerte er original. Det handlar om grensene mellom fantasi og røynd, og kor mektige skrivne, og lesne, ord er. Det handlar om kjærleik mellom far og dotter, og om ein mann med eit blekksvart hjarte. Med på jakta for å finna att Mo, og etterkvart redda heile familien frå den vonde Capricorn og hans svartkledde menn, vert gamle tante Elinor, flammeslukaren Støvfinger, hans ikkje heilt tamme mår Gwin, Farid, som er lesen ut av 1001 og ei natt, og forfattaren Fenoglio. Det er kjekke, levande figurar (sjølv om ein skal vera forsiktig med å seia slikt etter å ha lese Blekkhjerte), og historia er både spanande og medrivande, sjølv om boka på sine vel 500 sider kan verka lang i utgangspunktet. Settinga, i eit moderne Europa med mobiltelefonar, minibankar og hotellovernattingar, gjer at hendingane både verkar meir fantastiske og meir truverdige. Korleis kan me vita sikkert at det ikkje finst “trolltunger” som Mo, og blå alvar i skogane i Sør-Europa?

Blekkhjerte er fyrste bok i ein trilogi om Meggie og Mo, men kan godt lesast for seg. Ho kom ut på tysk i 2003, og vart filmatisert i 2008 under tittelen Inkheart, med mellom andre Brendan Fraser som Mo og Andy Serkis som Capricorn. Forfattaren, Cornelia Funke, er opphaveleg tysk, men bur i USA.

Sjå om biblioteket ditt har boka her.

STALLO av Stefan Spjut

Hvis du ikke tror på troll må du lese «Stallo». Etterpå tror du på troll! Helt sant! stallo
Stefan Spjut har skrevet en underlig troverdig men fantasifullt thriller om vesener og skrømt alle barn i Norge kjenner til siden barndom.
I 1979 forsvinner en gutt midt i skogen. Moren hans påstår at en kjempe har tatt han; en som hverken var menneske eller bjørn. Men ingen tror på henne, selv om det finnes store spor i område.
25 år sener forsvinner enda en 4åring. Før han forsvant har bestemora hans sett en liten kall, som strøk rundt omkring huset hennes noen ganger. Hun ringer til Susso, som i hele livet prøvde å finne ekte troll. Hun setter opp et kamera og klarer til og med å ta et bilde av kallen. Bare en meter høyt, med et eldgammel, men snill ansikt. Likevel tror ingen at han har noe med bortføringen av gutten å gjøre.
Susso vil finne ut på egenhånd hvor kallen er og hva han ville på gården. Hun legger ut på en reise sørover men ikke alle hun møter underveis vil henne vel.

For Seved er livet med stortroll, skrømt, vetter og nisser hverdagen. Han har bodd på gården med Rønna ved siden av, hvor det bor rare skikkelser som stinker forferdelig. Han vet at de er uberegnelige og farlige. Men hvorfor må de være så glad i barn?
I «Stallo» er troll virkelige. Dyr forandrer seg foran øynene dine og mus og lemener blir plutselig sinte eller tvert i mot beskytter deg.
Bli med på en realistisk og medrivende reise til trollets verden i nordiske skogen. Anbefales!

Sjekk her om biblioteket ditt har boka.

Neil Gaiman og The Ocean at the end of the Lane

Mange kjenner den engelske forfatteren Neil Gaiman fra tegneseriebøkene The Sandman. Dette er en serie fortellinger som kom ut i årene 1988-96, og som siden er blitt stående som noe av det beste innen sin sjanger. Tegnerne veksler, men alle er tro mot Gaimans unike, mytiske univers. Han beveger seg i en virkelighet litt på siden av vår egen, hvor alt mennesket fabler om har fått liv, og eksisterer parallelt med oss. The Sandman er den engelske utgaven av ‘Ole Lukkøye’, men en langt dystrere variant. Hans egentlige navn er Drøm, og blant søsknene hans finner vi blant annet Døden, Delirium og Drift – og det er dem historiene i Sandman handler om.

Gaiman har gitt ut en rekke romaner både for voksne, ungdom og barn – Stardust, Neverwhere, American Gods, Coraline og The Graveyard book (på norsk Kirkegårdsboken, allerede anmeldt her på bloggen) er blant de mest kjente. En absolutt favoritt hos meg er American Gods (på norsk Amerikanske guder), den er en av de bøkene jeg gjerne vender tilbake til. I romanen er alle gudene som noensinne har kommet med menneskene til Nord-Amerika fortsatt til stede, selv om folk har sluttet å tro på dem. Det er en fantastisk fabel med innslag fra all verdens mytologier, med Odin i sentrum – og mye bisarr humor.

Den siste utgivelsen fra Gaiman er The Ocean at the end of the Lane. Dette er en voksen-roman, men fungerer også godt for ungdom. Den handler om en mann som kommer hjem til stedet han vokste opp, på grunn av en begravelse. Barndomshjemmet er revet, men han oppdager et hus nederst i gaten som han vagt husker. Han går inn i hagen ved huset, setter seg på en benk ved en liten dam, og så kommer alle minnene fra da han var syv år tilbake.

GaimanOcean

Etter dette er historien fortalt gjennom gutten, som blir venn med Lettie, den yngste av de tre kvinnene som bor i huset – hun viser seg raskt å ikke være en helt vanlig jente. Og dammen bak huset viser seg å være noe langt mer enn en dam, og verden ganske annerledes enn det voksne vil ha den til å være.

Alt det fantastiske som skjer med gutten (som vi ikke får vite navnet på) presenteres som nøkterne sannheter, og han stiller aldri spørsmål ved det han opplever. Det får meg til å tenke på alt ved barndommen jeg har glemt, hvordan jeg tenkte, hvordan jeg opplevde ting. Verden fremsto sannsynligvis som et magisk og ukontrollerbart sted, uten at jeg reflekterte over det. Slik fortelles også det som skjer med barnet i denne historien.

Gaiman klarer ubesværet å balansere mellom det lekent uvirkelige og det ubehagelig realistiske. For selv om dette er en fantasifull barndomsskildring er det på mange måter en litt ekkel bok. Litt på samme måte som i Coraline, som er direkte nifs.

Neil Gaiman er født i 1960 og bor i USA. Flere av bøkene hans er filmatisert (Neverwhere, Stardust, Coraline …), og han har også skrevet manus kun for film (anbefaler å sjekke Mirrormask). Denne boken er nå oversatt til norsk, så da håper jeg mange kommer til å lese den, for den er en av Gaimans beste, synes jeg.

Til slutt et sitat fra Neil Gaiman som bibliotekarer elsker å gjengi:

’Google can bring you back 100.000 answers, a librarian can bring you back the right one.’

Bedre kan det ikke sies.

Nysgjerrig på om ditt skolebibliotek har bøker av Neil Gaiman? Sjekk her.

Torbjørn Øverland Amundsen: Bián Shen

Kan du tenke deg å bli gjenfødt om og om igjen uten sjanse til å bli voksen?bian-shen_productimage

Akkurat det har Artur gjort i mer enn 7000 år. Han er en av Barna som dør natten de fyller 14 og blir gjenfødt som spedbarn, med hjelpeløs kroppskontroll men likevel alle minner og erfaringer fra de forrige liv intakt.

Så våkner Artur på morgenen til 14. bursdag i Trondheim og blir hilst med sang og presanger. Hva skjedde? Hvorfor er han fremdeles i livet? Hvorfor begynner plutselig kroppen til å svekke han? Og hval skal dette med Vokteren?

Og så finnes det Nathaniel, et matematikkgeni som har laget et dataprogram, som skal kunne telle alle mennesker på jorden med hjelp av satellitter. Han kjører programmet overbevist om det ikke finnes noen feil i beregningene, men likevel er resultat 421. Hvis kun disse 421 prikkene som lyser på skjermen, skal være menneske, hva er resten da? Og hvorfor lyser den ene prikken i Norge mye sterkere?

Bián Shen er første bok i en trilogi om Barna.

En bok med en fantastisk uvanlig konsept, som er vanskelig å legge fra seg, selv om den krever en god del omtenkning.

Siden slutter ikke avslører alt, er det bare å glede seg til del 2.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boka.

Kirkegårdsboken / The Graveyard Book

Tittel: Kirkegårdsboken / The Graveyard Book
Author: Neil Gaiman

Nobody Owens (til vanlig kjent som Bod) er en helt vanlig gutt – bortsett fra at han bor på kirkegården, blir oppdratt av spøkelser og lærer triks av de døde for å overleve. Men Nobody er mer redd for de levende, og spesielt Jack, mannen som tok livet av familien hans.

Denne boka har hatt ein plass i skal-lese-haugen min i lange tider, så det var på tide at eg fekk lest den. Eg las den engelske utgåva, men som de ser finst den også på norsk. Det er uansett ei nokså lettlest bok.

Eg er ein stor fan av Neil Gaiman, og denne boka har ikkje endra på det.

Eg likar veldig godt den måten forteljinga er bygd opp på. I boka får vi glimt av Bod sitt liv frå den natta Jack tar livet av familien hans fram til han er ca. 15 år. Kvart kapittel tar for seg ein liten tidsperiode slik at det blir som å komme på korte besøk til Bod. For kvart kapittel er han litt eldre, litt meir moden og har lært litt meir om verda. Sidan lærarane hans er spøkelse av folk som levde for lenge sidan så har nok Bod ei litt anna utdanning enn dei fleste andre, men formyndar Silas passar på at han også lærer litt om den moderne verda. Uansett så har skjer det spesielle ting i Bod sitt liv i kvart kapittel, både inne på og utanfor (ikkje nødvendigvis vårt utanfor) gravplassen. Samtidig så ligg alltid Jack si skygge og truar, og til slutt må det komme til eit oppgjer.

Det einaste eg saknar er å få bli litt betre kjent med Bod sine spøkelsesforeldre og enkelte andre av dei som er gravlagde på gravplassen. Mange av dei har kosteleg små minneinnskrift på gravsteinane sine, og fleire av desse gjer meg ganske nysgjerrig. Og Silas, den mannen (eller kva han no er) har sannsynlegvis nok hemmeligheitar til å vere hovudperson i ei eiga bok. Eg skulle gjerne lest den.

Igrunnen er heile boka ganske magisk.

Sjekk om ditt skulebibliotek har boka.

%d bloggarar likar dette: