Fullmetal Alchemist

Fullmetal Alchemist 3-in-1 EditionMøt Edgar og Alphonse Elric. Eller møt det lille som er igjen av dem. Edgar ser kanskje ut som en normal gutt, men en arm og ett ben er sofistikerte proteser av stål. Lillebroren ser ut som en kjempe i heldekkende middelalderrustning – men det er ingenting inne i rustningen, eller, for å si det på den måten, Alphonse Elric ER en metallrustning.

De to er landet Amestris» yngste statsalkymister. I Amestris er alkymister forskere, magikere og superhelter. En alkymist kan forvandle enhver form for materie til en annen, eller til ren energi, og bruke denne evnen i nærkamp. Edgar og Alphonse reiser rundt i lander, løser oppdrag for militæret og prøver å hjelpe folk hvor de kan.

Men ting er ikke så enkle. Hvorfor er alkymistene, som en gang var fredelige vitenskapsfolk, nå innrullert i militæret? Hvorfor blir de mistrodd av vanlige folk? Hva skjedde egentlig med Edgar og Alphonse, og hvorfor må de skjule det for dem de jobber for? Hva er det for slags hemmelig forskning de driver under dekke av å være statsalkymister? Svarene ligger i både Amestris» og brødrenes egen skjulte fortid, og de kommer snart til å oppdage at deres egen historie bare er en liten del av et nett av konspirasjoner og motkonspirasjoner som strekker seg over århundrer og involverer krefter mektigere enn de kan forestille seg. Og det som begynner som en enkel historie om to unge helter som drar rundt og bekjemper en ny fare i hver episode, viser seg å være en av de mest kompliserte og intrikate historiene japansk tegneseriekunst har frembragt.

Fullmetal Alchemist er en manga, en japansk tegneserie, som gikk i 107 kapitler i seriemagasinet Shonen Gangan fra 2001 til 2010. Kapitlene ble samlet og utgitt i 27 egne pocketbøker (etter vanlig japansk praksis), og disse pocketbøkene ble igjen utgitt i engelsk oversettelse av Viz Media. Jeg har kjøpt serien i en samleutgave som slår pocketbøkene sammen til 9 tykke bind. Det er fremdeles over 5 000 sider med tegneserie, men den er hurtig lest.

Fullmetal Alchemist er tegnet og skrevet (med assistenter) av Hiromu Arakawa (1973- ). Hun er fra Japans nordligste øy Hokkaido, og vokste opp på en gård med melkekyr, noe som er veldig eksotisk i Japan. Det er grunnen til at hun tegner seg selv som ku i de ironiske kommentarene hun legger til i slutten av hver bok. Kvinnelige tegneserieskapere tegner ofte serier for jenter i Japan, men med Fullmetal Alchemist lyktes Arakawa i å erobre markedet for tenåringsgutter. Serien er en av de aller største suksessene innen manga noensinne.

Serien er lagt til en verden som teknologisk ligger på et ca. 1920- 1930-nivå. Dette er nok delvis fordi den blant annet handler om utviklingen av et militærdiktatur med fascistiske trekk, men jeg tror nok det også handler om at tegneren Arakawa får anledning til å fråtse i smarte uniformer, antikke biler, tog, skytevåpen, kommunikasjonsutstyr, og tungt maskineri generelt. Denne typen av estetikk har bredt seg i science fiction og fantasy de siste par tiårene, og omtales gjerne som «dieselpunk» eller «decopunk». Det er i den detaljerte skildringen av uniformer og militær teknologi fra denne tiden Arakawa virkelig skinner som tegner.

Det er typisk for manga at tegnerne er produktive og jobber i en «rask» stil, gjerne uten mye detaljer, svært stilisert skildring av mennesker og miljø, og gjerne med en effektfull bruk av store hvite flater i kontrast med en enkel, men effektiv strek. Arakawa er ikke noe unntak, men det som gir henne et særpreg er at hun kan gjengi enkelte elementer i en scene stor detalj, mens andre deler av samme scene bare får noen få linjer. Det gjør at tegnestilen gir et inntrykk av detaljert realisme og kraftig stilisering på samme tid. I tillegg gir det henne muligheten til å fokusere på det viktige i scenen, enten det det er det narrative eller det følelsesmessige innholdet.

Jeg likte denne serien svært godt. Den har et meget smart og spennende plot, en glimrende driv og rytme, har en mengde underholdene karakterer, og en fin balanse mellom spenning, humor og drama. Den er ikke redd for tragiske utfall eller moralske dilemmaer, og den behandler de til dels alvorlige temaene den tar opp på en verdig måte. Det er likevel snakk om god underholdning, og ikke kunst. Karakterene er skarpe, men temmelig flate. Følelsene er enkle og lette å identifisere seg med. Skillet mellom godt og ondt er enkelt, og det moralske budskapet er ikke tyngre enn «vennskap: bra» og «folkemord: ikke greit». Den er som sagt rettet mot gutter i tenårene, men går rett hjem hos jenter også. Jeg har hatt et bra utlån på den siden vi kjøpte den inn.

Tittel: Fullmetal Alchemist

Forfatter: Hiromu Arakawa

Utgave: 3-in-1 edition

Utgitt: 2011-2014, Viz Media

Advertisements

Min rangering av fantasy i skolebiblioteket

Forklaring og kriterier

Dette er min personlige rangerte liste over de fantasy-bøkene vi har i skolebiblioteket på Fyllingsdalen videregående.

Det er to kriterier for å havne på listen: vi må ha bøkene på skolebiblioteket (både norsk og engelsk teller), og jeg må ha lest dem. Jeg har favoritter som vi av forskjellige grunner ikke har på skolebiblioteket, så de er ikke tatt med. Vi har også fantasy-bøker på skolebiblioteket jeg ikke har lest, så de er heller ikke med.

Serier er regnet som en bok, jeg har altså en innførsel for hele «Harry Potter»-serien i stedet for en for hver bok i serien. Bøker som foregår i samme univers men ikke er publisert som en serie, f. eks. Tolkien, er listet enkeltvis. Rangeringen er basert på min personlige, subjektive smak.

Listen

1. J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings (Ringenes Herre). Fremdeles vinneren, 60 år etter at den ble utgitt og mer enn 30 år siden jeg leste den første gang. Hvorfor, når den har blitt kopiert så mange ganger at mye av den fremstår som klisjeer? Jeg tror det har å gjøre med en del ting som ingen har våget eller klart å kopiere: at handlingen er sett gjennom øynene til hobbitene, at helterollen er delt mellom Frodo og Aragorn, og med den følelsen av dybde – av at det finnes en hel verden utenfor handlingen – som er egen for Tolkien.

2. George R.R. Martin: A Song of Ice and Fire (En sang om is og ild). Handlingen bør være velkjent fra TV-serien. Noe er råttent i Westeros, det meste egentlig, og mens de mektige familiene braker sammen i en stadig verre konflikt, samler magiske trusler seg langs grensene. Jeg elsket de tre første bøkene i denne serien. Jeg likte den store scenen og det svære persongalleriet, det sinnssykt kompliserte plotet, de overraskende vendingene, de fantastisk ondskapsfulle skurkene, den rene underholdningsverdien i action-scenene. Dessverre synes jeg Martin begynner å gå på tomgang i bok fire, og bok fem var en forferdelig røre. Jeg er redd for at det er det svakheter i hvordan serien er planlagt fra begynnelsen av, og problemene har tårnet seg opp til de begynner å overvelde ham. Men de tre første bøkene er strålende.

3. Patrick Rothfuss: The Kingkiller Chronicle (Kongedreperkrøniken). I et vertshus sitter en mann som hevder han er den legendariske magikeren, trubaduren, eventyreren og morderen Kvothe, og forteller det han sier er historien om sitt liv. Imens samler truende farer seg omkring ham. Denne serien er i første person, noe som egentlig er ganske uvanlig i fantasy. Siden den fokuserer helt på hovedpersonen Kvothe, så har den ikke den episke bredden til Tolkien og Martin. Det den har er et ekstremt smart plot, med lag på lag av mysterier. Hva er sannheten om gåtene Kvothe prøver å løse, om de magiske kreftene som har formet verdenen hans og hva som skjedde med foreldrene hans? Hvordan havnet Kvothe i den situasjonen han er i nå, mens han forteller historien sin? Hvor mye av de utrolige historiene hans om livet sitt kan vi tro på? Og det er bare begynnelsen…

4. Joe Abercrombie: Den første loven. Dette er en serie som bare kunne vært skrevet av en ung mann – eller rettere sagt av en respektløs, snørrete oppkomling. Den tar den tradisjonelle episke fantasy-historien vi kjenner fra Tolkien og hans etterfølgere og gjør unevnelige ting med den. Jeg ser for meg at Abercrombie satt og kaklet av fryd mens han vendte opp-ned på alle de velkjente heltene våre og heltegjerningene deres. Av og til blir det litt for skjematisk og forutsigelig, men stort sett er det veldig underholdende. Dette var Abercrombies første serie, han har skrevet flere bøker i samme verden senere, og de hadde jeg rangert enda høyere.

5. Scott Lynch: The Gentleman Bastard Sequence (De veloppdragne kjøterne). Locke Lamora ligner litt på Robin Hood: han stjeler fra de rike (men likheten stopper der, altså). Faktisk er han den dyktigste og smarteste tyven og i svindleren i kanalbyen Camorr. Men det er farligere krefter i Camorr enn politiet, og Locke legger seg ut med politikere, krimbosser, magikere og pirater. Bøkene er ofte morsomme og alltid spennende, med vår helt på evig jakt etter rikdom og alle andre på jakt etter ham, en hauk- over hauk-historie hvor den en sleipe planen slår ut den andre. De kan leses hver for seg, men har en felles bakgrunnshistorie som vi gradvis blir kjent med.

6. Neil Gaiman: Amerikanske guder. Når emigrantene kom til Amerika, tok de med seg gudene sine, fra alle land og verdensdeler. Og de er der fremdeles, men amerikanerne har funnet seg nye fenomener å tilbe. Vår helt får jobb som livvakt for den enøyde, gråhårete «Mr. Wednesday», som vil virke underlig velkjent på norske lesere. Boken er både en reise gjennom de mange fantastiske mytologiene vi mennesker har lagt oss til, og en fortelling om det moderne USA. Jeg er kanskje litt overrasket over at jeg ikke liker boken enda mer enn jeg gjør. Det som trekker litt ned er kanskje at jeg ikke interesserer meg så veldig for karakterene til Gaiman, og at han kanskje er akkurat litt for snill?

7. Garth Nix: Abhorsen. Serien er også kjent som The Old Kingdom. I en verden hvor de døde kan vende tilbake som onde ånder, og onde magikere henter krefter fra dødsriket, er det de forskjellige medlemmene av familien Abhorsen som vokter grensen mellom levende og døde. Det som gjør serien er spesiell er det godt uttenkte magiske systemet, som henger nøye sammen med en kosmologi som leseren og karakterene gradvis oppdager. Du trenger syv bjeller for å trå inn i dødens første forgård (det er ni av dem), men ikke ring med feil med bjelle, og pass på at de ikke begynner å ringe av seg selv… for eksempel. Dette gir bøkene en helt spesiell atmosfære, både skremmende og vakker. Samtidig er de kanskje litt for enkle i handling og oppbygging – de har vært publisert for både voksne og ungdom.

8. Phillip Pullman: Den mørke materien. Den første barne-/ungdomsserien på listen, selv om den er populær blant voksne også, og egentlig er dypt alvorlig på en måte fantasy oftest ikke er. 12 år gamle Lyra løper fritt omkring i et «Oxford» som kan minne om Oxford, England, men egentlig er i et parallelt univers. Når vennen Roger blir kidnappet, følger hun sporet hans til sin verdens «Arktis», uten å vite at hun har lagt ut på en reise mot voksenlivet. Denne serien er blant de mest fantastiske på listen; Pullmans verden ikke er basert på en gjenkjennelig versjon av vestlig middelalder, men er genuint oppfinnsom, med sine panserbjørner og daimoner som inneholder menneskenes sjeler. Samtidig gjør all oppfinnsomheten at Pullmans univers mangler intern sammenheng, og er vanskelig å leve seg inn i. Men Lyra er en kul heltinne, og spesielt den første boken i serien er spennende.

9. Neil Gaiman: Havet ved enden av veien. Ikke min favoritt av Gaiman, selv om jeg liker deler av boken. En mann vender tilbake til barndomshjemmet etter mange år, og begynner plutselig å huske de skremmende og fantastiske tingene som skjedde da han var syv. Boken er veldig godt skrevet og komponert, og har noen slående bilder. Men igjen synes jeg han blir for snill, at karakterene aldri er egentlig fare, verken moralsk eller fysisk. Se lengre innlegg om boken her.

10. J.K. Rowling: Harry Potter. Jeg liker den første boken i serien veldig godt; det er en klassisk barnebok med humor, spenning og fantasi, og den tar opp i seg hele den engelske barneboktradisjonen. Bok nummer tre er også veldig god, men serien som helhet er bare sånn middels for meg. Rowling hadde en ambisiøs ide om at mens Harry ble eldre i løpet av de syv bøkene, skulle bøkene bli mer kompliserte og modne også. Det lyktes ikke helt. De siste bøkene er for oppblåste og ordrike, karakterene fungerer mindre bra som ungdommer enn som barn, og hun klarer ikke å dramatisere de mer kompliserte konfliktene like godt som hun gjorde de enklere konfliktene i barnebøkene.

11. J.R.R. Tolkien: The Hobbit (Hobbiten). Denne har jeg aldri blitt begeistret for. Den er for barnslig, for søtladen i tonen, og våger ikke helt å ta seg selv alvorlig. Kanskje hadde inntrykket mitt vært annerledes hvis jeg hadde lest den som barn, men jeg leste den først i slutten av tenårene et sted, lenge etter at jeg hadde lest Ringenes herre.

12. Kristine Tofte: Song for Eirabu. Mange hilste denne boken velkommen som den første store norske fantasy-romanen. Jeg leste første bok i serien, men har ikke kommet meg til å lese del to. Jeg liker hvordan Tofte bruker av norrøn mytologi; i stedet for å kopiere den tar hun elementer fra den og lager sin egen. Det er noen øyeblikk i boken hvor de mytologiske vesenene hennes blir virkelig skremmende. Dessverre er handlingen for svak – jeg kan faktisk ikke huske den.

13. Christopher Paolini: Arven. Ung gutt finner et drageegg og blir Dragerytter, Trollmann, uovervinnelig Kriger og Den Utvalgte som skal redde verden fra Den Onde Herskeren. Det er noen andre personer i bøkene også, og de får av og til lov til å gjøre noe de også. Jeg har ikke lest hele serien. Paolini skrev første bok i serien da han var tenåring, og det merkes. Omtrent alt i første bok er kopiert fra noe annet, men det er gjort med en slags uskyldig entusiasme som redder den et stykke på vei, og som antagelig treffer ungdom som opplever alle klisjeene som like nye som Paolini selv.

14. Paul Hoffman: Thomas Cale. Thomas Cale er en ung gutt som blir brutalt oppdratt til å bli den perfekte kriger av en fanatisk religiøs orden. Nok en serie jeg ikke har fullført. Den er voldelig, uten at det har noen annen funksjon enn å sjokkere. Det er et eller annet veldig galt med denne serien – det virker som om forfatteren misliker sin egen bok, fantasy generelt og folk som leser fantasy spesielt. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren ikke respekterer genren og ikke gidder å gjøre en skikkelig jobb i den. Likevel er det øyeblikk hvor groteske scenene kan fascinere.

15. Rick Riordan: Percy Jackson. Percy har ADHD, dysleksi og har blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. En dag finner han ut hvorfor: han er sønn av en de greske gudene, og ikke helt tilpasset det moderne skolevesenet. Dette er bare begynnelsen på eventyrene hans. Bøkene følger Harry Potter-oppskriften, dvs. at helten begynner som tolvåring og blir eldre etter hvert. Bøkene er skrevet med tanke på barn og ungdom som sliter med ADHD og dysleksi, og jeg synes de er sympatiske, men… Husker du da Legolas brukte et skjold til å surfe ned trappene på? Percy Jackson er sånn, hele tiden. Det er morsomt en stund, men man går lei. Se lengre innlegg om første bok her.

16. Kerstin Gier: Rubinrød. Gwendolyn er vokst opp i en familie som kan reise i tiden. Men ingen hadde regnet med at akkurat Gwendolyn skulle arve tidsreise-genet, så hun er helt uforberedt. Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle bøkene fantasy, men tidsreisene foregår med magi, og da syntes jeg det ble feil med science fiction. Man kunne også kalt det en paranormal romanse, siden kjærlighetshistorien spiller en ganske stor rolle – uten å ta helt overhånd. Lettlest underholdning, men ikke noe mer.

17. Joseph Delaney: Den siste lærling. Thomas blir lærling hos Vokteren, han som har til oppgave å fordrive spøkelser og skrømt, bekjempe hekseri og beskytte folk mot overnaturlige krefter. Helten blir eldre for hver bok i denne serien også, tror jeg – jeg har bare lest den første. Den er ikke direkte dårlig, bare alt for enkel og forutsigelig for en voksen leser.

18. Alyson Noël: De udødelige. Seksten år gamle Ever forelsker seg i mørke, mystiske Damen, som viser seg å være udødelig! Det står bakpå boken, og det er alt jeg klarer å huske av den. Og de heter altså «Ever» og «Damen».

Dobbelt mamma

Dobbelt mamma

I denne lettlestboken forteller Mulki fra Somalia, Vujka fra Kosovo og Hana fra Libanon om hvordan det er å være Dobbelt mamma. Dobbelt mamma fordi de visste hva det er å være mamma, men måtte lære det på nytt da de kom til Norge.

Jeg liker måten boken begynner på. I stedet for å gå rett på sak forteller om hvordan de tre kvinnene møter opp for å bli intervjuet, hvordan de er kledd, hvordan de hilser på hverandre, at Vujka heller opp te. Det etablerer dem i et trygt, hjemlig miljø – vi merker hvordan de slapper av og åpner seg, og det gjør jeg som leser også.

De forteller lite om fortiden sin i landet de kom fra, men begynner med opplevelsen av å komme til Norge – til flyktningmottak, asylmottak, eller familiegjenforening. Vujka hadde to barn med seg, Mulki hadde to barn med seg og fikk ett til like etter at hun kom, mens Hana fikk det første barnet sitt etter at hun var kommet til Norge.

Vujka forteller at det hjalp henne å ha barn, fordi hun hadde noen å beskytte og gi omsorg. Mulki er enig; med barn har man noe å gjøre og synker ikke ned i de vonde tankene. Vi skjønner at det å være mor gir kvinnene en rolle, og en nøkkel til det norske samfunnet. 

Det norske er ikke alltid like lett å forholde seg til. Som mødre har de møtt utfordringer som:

  • Det norske været: kan man virkelig slippe barn ut i det? De kommer jo til å bli syke og dø. Så drar barnehagen dem av gårde på TURDAG.
  • Den norske matpakken: barna vil ha det samme som de andre barna, og når en stakkars innvandrerkvinne står der med brød, smør og gulost, så kan man jo forstå at hun lurer på om dette er menneskeføde? Spiser de dette hver dag? Så kjedelig, det er jo synd på barna. Og de rare forbudene mot søtmat…
  • Den norske bursdagen: hvordan hindre at barnet blir servert svinekjøtt? Hvordan hente og bringe uten bil? Hvordan, for den saks skyld, lese en norsk adresse?

Dette er til tider ganske morsom lesning, men boken får frem på en god måte både at tilsynelatende selvfølgeligheter kan bli store praktiske utfordringer i det fremmede, og den læringsprosessen kvinnene har vært gjennom.

Boken handler om å få det til – den forteller oss at kan være vanskelig, men det går seg til, det går bra. Mulki, Vujka og Hana har gått fulgt barna i barnehage og SFO, hjulpet med lekser og sittet i foreldremøter. De har gått på voksenopplæring, og funnet seg jobb. De har kommet seg ut, sett, hørt, og tatt kontakt. De har lykkes i Norge – de som ikke lykkes møter vi ikke i denne boken.

Egentlig kan man si at dette er en lettlest informasjonsbok om hvordan en ung mor fra det fremmede skal finne frem i det norske – men lagt i munnen på tre innvandrerkvinner som kan presentere det som selvopplevd. Forfatterne av boken er da også lærere i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Jeg synes de har gjort en god jobb, ut fra mine begrensede forutsetninger for å vurdere det. Hvis jeg savner noe, er det litt om hva kvinnene selv tilfører. De har lært om Norge, men lærer Norge noe? 

Tittel: Dobbelt mamma
Forfattere: Hilde Henriksen og Renate Grytnes

Forlag: Lettlest
Sider: 78
Utgitt: 2008

Sjanger: Fagbok

Se om ditt bibliotek har boken

Dager jeg har glemt

Dager jeg har glemt

Vanligvis er det greit å begynne med hva boken handler om når man vil fortelle om en bok. Det passer ikke så godt med Dager jeg har glemt. Jeg må nesten begynne med hvordan boken ser ut.

Dager jeg har glemt er – nesten – en tegneserie. Vi kjøpte den i alle fall på Outland, tegneseriebutikken i Bergen. Egentlig ligger den vel helt i grenselandet mellom tegneserie og billedbok.

Den ser ut som en billedbok, med et eller to tegninger på hver side, eller bilder som dekker en dobbeltside. Den har ikke ruter, eller snakkebobler. Med ”billedbok” mener jeg ikke at den er for barn, den er definitivt en ungdomsbok. Faktisk gjør bildene den råere enn ungdomsbøker flest. Det er tegninger av nakenhet og sex i den, og det er tegninger av vold, og de virker nok sterkere enn bare ord ville gjort.

Boken klarer seg ikke uten de bildene, fordi bildene og teksten koblet sammen som i en tegneserie, dvs. slik at verken teksten eller bildene gir noen mening alene. Det har skjedd noe forferdelig, noe traumatisk, og fortelleren i boken prøver å sette ord på det som har skjedd. Men han klarer det ikke helt. Vi må se på bildene for å få det med oss.

Dager jeg har glemt er også en lettlestbok – i alle fall er den anbefalt på boksok.no, som er en katalog over lettleste bøker. Det er ikke så mye tekst i den, det er sant, og teksten som er ikke vanskelig å lese heller. Det er en gutt på kanskje seksten som forteller historien, så det er det muntlige språket til en seksten år gammel gutt. En dyslektiker kan lese teksten fra begynnelse til slutt.

Det er en lett tekst med mange bilder, men så er den ikke enkel likevel. På en av sidene sier gutten som forteller historien at han slår noen med flat hånd. Men bildet viser at han slår med knyttet hånd. På en av sidene sier fortelleren at en jente ikke virker interessert, men bildet viser at hun er det.

Selve historien er vanskelig. Vi skjønner at den er et trekantdrama mellom to gutter og en jente, med et tragisk utfall. Voldsomme, uhåndterlige følelser leder til en uforståelig voldshandling. Fortelleren har fortrengt mye av det som har skjedd, det er som tittelen sier dager han har glemt, så han kan ikke fortelle historien rett frem. Han må hoppe frem og tilbake i tid, prøve å skille sine egne følelser og fantasier fra det som har faktisk skjedd. Noen ganger lyver han for seg selv.

Noen ganger forteller bildene oss hva som egentlig har skjedd – men noen ganger viser de fortellerens fantasier og følelser. De gjør altså ikke boken enklere, tvert i mot. Men må det være, sier boken, når vi skal følge fortelleren inn i et traume og prøve finne ut hva som ligger bak det.

Dager jeg har glemt er godt håndverk. Den har et krevende prosjekt, men gjennomfører det. Den er en avansert kombinasjon av tekst og bilde og en lettlest ungdomsbok. Jeg liker den ikke i det hele tatt, den tilhører en type trist, norsk, sosialrealistisk ungdomslitteratur jeg aldri har likt. Men det er min personlige smak, jeg mener at den rent objektivt har kvaliteter som gjør at jeg godt kan anbefale den.

Tittel: Dager jeg har glemt
Forfatter: Arne Svingen
Tegner: Mikael Noguchi 

Forlag: Damm
Sider: 195
Først utgitt: 2007

Sjanger: Tegneserie

Se om ditt bibliotek har boken

Det siste kongeriket

Det siste kongeriket

På slutten av 800-tallet erobrer danene store deler av England. Bare det lille kongedømmet Wessex er fremdeles angelsaksisk. Kongen der er Alfred, som vi husker som Alfred den Store

Uhtred av Bebbanburg er angelsakseren som blir fanget som barn og vokser opp blant danene. Han tenker og handler som en viking, men han vil også ha tilbake farens borg og len i England – og da må han ha støtte av Alfred. Derfor ender han med å kjempe for Alfred og en sivilisasjon han egentlig avskyr, og mot dem han føler er hans egentlige folk.

Det siste kongeriket underholdt meg nok til at jeg leste de fire neste i serien et strekk. Jeg hadde så og si en Uhtred-uke. Det behøver ikke egentlig å bety at jeg likte bøkene så veldig godt, når jeg leser en serie på den måten er det mer som en slags fråtsing i snacks og snop. Følte meg lett småkvalm etterpå.

Britene har en tradisjon for å skrive historiske spenningsromaner basert de utallige krigene sine, eller andre folks kriger. Vi gjør ikke det her i Norge, vi synes det er for flaut – men vi liker å lese dem. Bernard Cornwell er mest kjent for bøkene sine fra Napoleonskrigene, men nå har han altså gitt seg i kast med vikingene.

Det er litt spesielt for nordmenn med bøker skrevet i et land som ble angrepet av vikinger, som handler om å slåss mot dem. Cornwell gjør ikke danene til skurkene i historien, tvert i mot liker han dem egentlig godt. De er bare på feil side, og kan ikke tilby England noen fremtid. Han bruker heller ikke mye tid på ofrene, dette er en bok om å slå tilbake. Da trenger angelsakserne altså en mann som nesten er viking selv. 

Boken har sine begrensninger. Ingen kan beskylde den for dype menneskeskildringer eller tankevekkende innhold. Den er egentlig beregnet på de som helst vil slippe sånt… Språket er ikke særlig godt, egentlig, det fungerer, det er alt. Den er omtrent like original som en Big Mac med fries.

Men den er veldig spennende. Uhtred tror på skjebnen, og skjebnen hans er den ene faren verre enn den andre. Den er også en bok om å være tøffere, flinkere, modigere, smartere, hardere enn alle andre. Den handler om hvordan det føles å kunne banke opp alle i langhuset, og vite det. Boken ber oss ikke om å like Uhtred, den tilbyr oss en stor slåsskjempe å beundre.

Likevel holder boken seg noenlunde innenfor grensene for det troverdige. Cornwell har alltid tatt de historiske kildene sine seriøst. Slik omtrent kan det ha vært, tenker vi. I hvert fall hvis du hadde det største sverdet.

Tittel: Det siste kongeriket
Forfatter: Bernard Cornwell
Serie: Uhtred

Forlag: Bazar
Sider: 412
Først utgitt: 2007

Sjanger: Historisk, Spenning

Se om ditt bibliotek har boken

Lyntyven

Tittel: Lyntyven
Forfatter: Rick Riordan
Serie: Percy Jackson

Forlag: Schibsted
Sider: 389
Først utgitt: 2009

Sjanger: Fantasy

Lyntyven handler om en tolv år gammel gutt som har det ganske vondt, men så viser det seg at han egentlig har magiske evner, og må gå på en spesiell kostskole for magiske barn, og så er det ond fiende som prøver å drepe ham og foreldrene hans fordi han er utvalgt til å redde verden.

Det er nesten som om jeg har lest denne boken før…

For nesten femten år siden kom det ut en bok som het Harry Potter and the Philosopher’s Stone. Den ble en av tidenes største salgssuksesser, og gjorde forfatteren til milliardær. Når noe går så bra blir det gjerne kopiert.

Lyntyven er den beste Harry Potter-kopien jeg har lest. Du får bestemme om det var pent eller stygt sagt. Jeg tror de som liker Harry Potter liker denne, og jeg tror den kanskje vil bli likt av folk som ikke liker Harry Potter også. Historien ligner, men denne boken har en helt annen tone. Hvis du synes Harry Potter er litt… …søt… …så er Percy Jackson kanskje din greie.

For det første er Percy Jackson ikke søt. Han er dyslektiker, lider av ADHD, og har adferdsvansker. Han har blitt kastet ut av seks skoler på seks år. Han skjønner ikke hvorfor, før han en dag finner ut at han er en ”halvblods”: Moren er et vanlig menneske, men faren er en gresk gud. De gamle greske gudene, tordenguden Zevs, visdomsgudinnen Athene, havguden Poseidon, krigsguden Ares osv. er nemlig høyst virkelige.

Det viser seg faktisk at det er nok uekte barn av de greske gudene i verden til at de trenger en egen skole. Bl. a. fordi de er dyslektikere, lider av ADHD, og har adferdsvansker. Det er i og for seg en lettelse for Percy å få en forklaring, og treffe andre «halvblods» i samme situasjon. Det er bare det at ikke bare gudene er virkelige – det er alle monstrene fra de greske mytene også. Verden trenger helter som kan ta seg av dem, og en høyst motvillig Percy er den som ender opp med jobben.

For det andre blir historien fortalt av Percy Jackson selv, og det gjør det hele mye morsommere. Han forteller som han snakker, sleivkjeftet, sarkastisk, snart bråkjekk og snart selvironisk. Det passer historien godt – alle de oppblåste gudene og monstrene trenger å jekkes ned noen hakk. Dessuten passer det bra på Percy selv. Han er ikke noe til å lese og skrive, men han kan snakke for seg.

«Lyntyven» er første bok i serien om Percy Jackson, skrevet av Rick Riordan. Det er fem bøker i serien, hvorav fire bøker har kommet på norsk så langt. Selv om serien er skrevet for yngre tenåringer, har den godt bra blant eldre ungdom også. Filmen om «Lyntyven» kom for to år siden (der er alle personene 17 i stedet for 12).

Et hull i sjelen

Tittel: Et hull i sjelen
Forfatter: Kjetil Johnsen
Serie: 4 Venninner

Forlag: Cappelen Damm
Sider: 172
Først utgitt: 2007

Sjanger: Spenning

En ung jente blir funnet død, naken, pakket i plast. Slik begynner boken – og så hopper vi tre uker bakover i tiden. Hvor vi møter fire unge jenter: Benedicte, Nora, Trine og Vilde. Nå skal vi følge dem, dag for dag, fremover mot mordet. For vi vet at det er en av de fire som dør – vi vet bare ikke hvem… 

Et hull i sjelen er første bok i serien 4 venninner, og vi må lese alle ti bøkene i serien for å få vite svaret. Det høres mye ut, men hver bok er ganske tynn, og det er ikke så mye tekst på hver side. Jeg tror man kunne samlet hele boken i ett bind, så hadde den blitt omtrent som en Twilight-bok. Serien ble først utgitt i 2007-2008 med navnet 3 venner. Nå har den kommet på ny med nytt navn, og de nye utgavene har fått et mye kulere design.

De fire jentene har hengt sammen siden de var små. Nå går de i 10. klasse, og er fremdeles bestevenninner, selv om de egentlig er blitt ganske forskjellige. Benedicte er blondinen som er opptatt av klær, sminke og gutter. Nora er den lille grå musen ingen legger merke til. Trine er kaptein på fotballaget. Vilde er svartkledd og opprørsk. Kanskje kjenner de hverandre ikke så godt som de tror, heller. Alle fire har hemmeligheter, noe som ingen andre må vite om.

  • Er det derfor en av dem kommer til å bli drept? Blir en av hemmelighetene avslørt?
  • Eller er det den manipulerende, ondskapsfulle nye lærerinnen, Synnøve Viksveen, som forårsaker drapet?
  • Eller det den nye gutten i klassen med den mystiske fortiden, Nick, som kommer mellom jentene? Er det det som til slutt fører til mordet?

Slik blir vi sugd inn i handlingen – vi må bare finne ut hvilken av alle trådene i handlingen som fører frem til mordet. Samtidig lærer vi jentene å kjenne, vi føler med dem, og vi sitter håper at de bare, bare ikke er hun vi like best som blir drept. Men en av dem må det være…

Dette er en bok skrevet for 16-17 år gamle jenter, ikke for menn over 40. Den er ikke egentlig min greie, for å si det sånn. Jeg kan likevel se at Kjetil Johnsen har gjort en god jobb med det han prøver å få til. Han skaper spenning ut av intrigene og følelsene mellom jenter i tenårene, det er litt drama, litt kjærlighet, litt såpeopera, litt krim, litt psykologisk thriller. Jeg tror fans av TV-serien og bokserien Pretty Little Liars vil like dette godt. På bloggen sin nevner han den gamle TV-serien Twin Peaks som et forbilde – det er jo en referanse som passer for min generasjon.

Løytnant Hornblower

Ioan Gruffudd som Hornblower

Tittel: Løytnant Hornblower
Forfatter: C.S. Forester

Forlag: Aschehoug
Sider: 258
Først utgitt: 1952
Sjanger: Sjøfortelling

1801. England er i krig med Frankrike og Spania, og Løytnant Horatio Hornblower er yngste offiser på det 74-kanoners linjeskipet Renown. Skipet er på vei fra England til Haiti, hvor et hemmelig oppdrag venter på dem. Men alt går galt fra begynnelsen av. Kaptein James Sawyer er en brutal, diktatorisk skipssjef som kommer på kant med mennene sine. Etter som reisen fortsetter og oppførselen hans blir mer og mer skremmende, begynner de andre offiserene å mistenke at Sawyer rett og slett har gått fra forstanden. Det er et forferdelig dilemma: kapteinens ord er lov, og mytteri straffes med døden. Likevel holder han på å føre dem ut i katastrofen. Og ingen vet hva ennå hva de kommer til å møte på Haiti…

Denne boken er en av de elleve bøkene i Hornblower-serien, som engelskmannen C.S. Forester skrev mellom 1937 og 1967. På engelsk kommer de ut i nye opptrykk hele tiden, og mellom 1998 og 2003 ble det laget en TV-serie med Ioan Gruffud i hovedrollen, som også ble vist i Norge. Bøkene har blitt utgitt på norsk flere ganger, sist i 2005. For mange er de mer enn bare bøker, de er hele hobbyer – folk lager nettsteder om dem, skriver fanfiction og parodier, danner Hornblower-foreninger og holder Hornblower-festivaler. Først og fremst leser de bøkene, om igjen og om igjen. 

Det er ikke noe rart. Hornblower-bøkene er blant de mest underholdende historiene som noensinne er skrevet, ikke minst takket være hovedpersonen. Forester gjorde noe helt genialt med ham: han fant opp en actionhelt som rett og slett var helt uegnet til å være actionhelt. Hornblower er sjøoffiseren som lider av sjøsyke. Han kan ikke klatre i riggen fordi han har høydeskrekk. Han snubler i sine egne ben når han entrer fiendens skip. Han er sjenert, humørsyk, svartsynt og kronisk usikker på seg selv. Slik møter vi ham i Løytnant Hornblower: ”…en høy og temmelig slengete fyr med innhule kinn og et melankolsk uttrykk i ansiktet. Uniformen hans så ut som om han hadde tatt den på seg i mørke og ikke rettet på den siden.”

Så hvordan vinner Hornblower? Ved å være lurere og mer snartenkt enn noen andre, selvfølgelig.

Hvis oppskriften høres kjent ut, er det fordi det Foresters idé er blitt kopiert mange ganger. Ikke bare i andre sjøromaner, men også de fleste historiske krigsrfortellinger. Moderne forfattere som Bernard Cornwell og Conn Iggulden har lånt mye av Forester. Det som er mer overraskende er at Forester har hatt stor innflytelse på science fiction. Men grunnen er enkel: et romskip må ha en kaptein, og Hornblower er kapteinen over alle kapteiner. Både kaptein Kirk og kaptein Picard i Star Trek er basert på ham. To av de mest populære bokseriene innen science fiction de siste årene, David Webers Honor Harrington og Lois McMaster Bujolds Miles Vorkosigan, er også Hornblower-kopier (dessverre er ingen av dem oversatt til norsk). Det er faktisk et så vanlig grep at ”Hornblower in Space” nesten er blitt navnet på en egen sjanger.

Likevel er det ingen som har overgått originalen, og Løytnant Hornblower er et perfekt sted å innlede bekjentskapet.

%d bloggarar likar dette: