Det er heldigvis ingen som trenger meg, av Liv Marit Weberg

Weberg«Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om. Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.»

Jeg-personen fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» er tilbake, fortsatt uten navn – og nå prøver hun å ta grep. Hun har samboer og jobb og egentlig et bra liv i Troms, men egentlig tror hun ikke at hun er noe å samle på, verken for kjæresten eller foreldrene. Så hun flytter til Oslo for at de skal slippe å drasse på henne, og der prøver hun å leve «normalt».

Hun prøver seg på selvutviklingskurs, offensiv kundebehandling,  og dating, og hater det. Hennes nyfunne venninne Yasmin tar henne med på kafe og shopping, hun prøver å fornye og muntre opp vår heltinne, og maser om at hun må ha mål å strekke seg mot. Hun har ingen mål, men later som. Hun later som hele tiden, og prøver å tilfredsstille alle andre menneskers behov for å forme henne.

Bokens hovedperson er den uttalt unormale – og de fleste bipersonene hun støter på er såkalt «vanlige», men samtidig virker de normale temmelig dysfunksjonelle, på en Erlend Loe-sk måte . De er stort sett selvopptatte og overfladiske, og stiller ofte urimelige krav. Men hun lar seg heldigvis ikke pille på nesen, og selv om måten hun takler situasjonene på kan være pinlige, så har hun både integritet og dybde. Ofte virker hun rett og slett som den som har de mest normale reaksjonene, som for eksempel når hun sitter i samtale med selvutviklings-guruen Mogens, med sitt oppblåste selvbilde og enkle løsninger. Han er «brutalt ærlig » med henne, og trykker henne bare dypere ned i depresjonen.

Også i denne boken er det rikelig med svart humor, men det er likevel en alvorligere bok enn den første. Bruddet med samboeren er meningsløst og hjerteskjærende, og jeg-personens dype depresjon er tydeligere.

Heldigvis har boken en ganske optimistisk slutt, og det ser ut som om vår heltinne etterhvert skal klare å akseptere seg selv som hun er, og akseptere at det er noen som trenger henne. Heldigvis.

Se om skolebiblioteket har bøkene, enten som papirbok eller ebok.

Ada splitter naken, av Kari Wæge

wæge«Ada splitter naken» er en ungdomsbok som problematiserer sex på en ganske OK måte. Ada er en ganske alminnelig norsk 10-klassing, med et alminnelig forhold til foreldrene (mor og stefar) og søsken. Klassen hennes virker alminnelig, forelskelsen i klassekameraten Erik er ganske alminnelig, og vennskap og det sosiale livet også. Det er som om forfatteren har lagt vekt på å gjøre Ada til en så harmonisk og «normal» tenåring som mulig, for så å utsette henne og omgivelsene for en rekke dilemma i møtet med sex.

Boken handler ikke om overgrep, men kun frivillige handlinger. Når vikaren Jonas på 21 viser seksuell interesse for Ada på 15 (snart 16), og Ada blir forelsket og bare synes det er spennende, så er det likevel straffbart, både i forhold til Adas alder og at hun er hans elev. Og når storebroren Kalle på snart 18 er kjæreste med Adas venninne Tuva på 15, og hun overnatter hjemme hos Kalle, da burde kanskje moren til Ada og Kalle grepet inn? Alle vet at Tuva lyver til sin strenge mor, som ikke synes det er greit at datteren har en eldre kjæreste – mens Adas mor har en avslappet holdning til både alkohol, sex og festing. Her er det forskjeller i grensesetting som ikke handler om dårlig oppdragelse, men bare ulike holdninger.

Boken har et ryddig språk og karakterene er troverdige. Mellom noen av kapitlene er det utdrag fra Adas dagbok, men de tilfører ikke mye til handlingen, og for meg oppleves det som et påklistret grep. Historien hadde fungert like bra uten. Det er en stygg korrekturfeil på side 30 (Kalle er ute, han ringer søsteren på mobilen, men samtalen avsluttes slik: »Takk, Ada, du er supergrei, sier Kalle, før han forsvinner ut gjennom døra.»), men jeg la ikke merke til flere.

Alt i alt en grei bok, den er kort (100 sider) og lettlest. Jeg tenker at den egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner både i ungdomsskolen og på videregående. Men altså ingen stor litterær opplevelse. Og det er helt greit.

Kan lastes ned som E-bok eller lånes som papirbok.

Du, jente, av Fatima Sharafeddine

Fatima

Du, jente

Faten er 15 år gammel når hun blir plassert hos en velstående familie i Beirut, som hushjelp. Faren hennes tar hele lønnen hennes, så hun er en slags slave for familien, som gir henne liten frihet og stort sett behandler henne med distansert forakt. Moren i familien kaller henne konsekvent for «du, jente», som altså er blitt tittelen på boken.

Nå har Faten blitt 17 år, og har arbeidet for familien i to år. Hun har bare hatt sporadisk kontakt med familie og venner i landsbyen hun kommer fra. Hennes nærmeste venn er Rosalinn, en afrikansk engelsktalende hushjelp i naboleiligheten. Faten har også en hemmelighet – hver dag kikker hun i smug på en ung mann i nabohuset, når han kommer og går, og hun prøver å få glimt av ham når han spiser og arbeider med studier. Noen ganger nikker han og smiler til henne. Hun har på følelsen at hun kan stole på ham, og en plan begynner å ta form.

Da Faten bodde i landsbyen hjemme, var hun den flinkeste på skolen. Hun ønsket å ta videregående skole, og deretter fortsette på sykepleiestudiet. Det satte farens krav om at hun skulle tjene penger en stopper for. Nå bestemmer hun seg for å ta kontakt med nabogutten og be ham om hjelp til å få kontakt med skoler i Beirut, slik at hun kan fortsette utdannelsen sin.

Faten er en oppfinnsom og tøff jente, og med hjelp av nabogutten Marwan og Rosalinn finner hun ut av hvordan hun skal frigjøre seg, og få det livet hun drømmer om. Det er en optimistisk og positiv utvikling i boken, i stor kontrast til mange av de elendighetsbeskrivelsene man ofte får om unge jenters situasjon i den tredje verden.  Språket er ukomplisert, med knappe setninger og relativt enkel stil. Den passer godt til aldersgruppen 13 til 19 år.

«Du, jente» er den første i en serie fra Mangschou forlag med oversatte ungdomsbøker. Serien har fått navnet Nærvær, og skal bringe verden nærmere norsk ungdom. Handlingen i denne boken er fra Libanon på 80-tallet, og krig og bomber danner et distansert bakteppe i boken. Her er ingen mobiltelefoner, og ikke datamaskiner eller internett.  Men historien er tidløs, og med et viktig budskap om at utdanning er noe av det viktigste du kan skaffe deg, især for jenter.

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Lykkefinneren, av Edward van de Vendel og Anoush Elman

lykkefinnerenLykkefinneren er en del av Cappelen-Damms ungdomsserie Slash. Forlaget skriver om serien «… en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme. Forlaget har satt sammen en etablert forfatter og et ungt menneske med en helt spesiell livserfaring, og målet er medrivende prosa.»

Denne boken er et samarbeidsprosjekt mellom Edward van de Vendel/Anoush Elman («slash’en» mellom navnene har gitt navn til serien), der van de Vendel er den etablerte forfatteren. Den handler om Hamayun, som må flykte fra Afghanistan under dramatiske omstendigheter. Etter en lang og tøff reise ender han og familien opp i Nederland, der det blir stadig vanskeligere å finne seg til rette.

Boken er utgitt på norsk i 2013, og handler om flyktninger fra Afghanistan, men den er likevel svært aktuell, med tanke på dagens Syria-flyktninger og tragediene i Middelhavet. Det er vanskelig å lese historien uten å sympatisere med alle som flykter fra en uutholdelig tilværelse, for å komme til tryggheten og overfloden som vi tar som en selvfølge. Jeg har ikke noe problem med å identifisere meg med Hamayun og familien, og jeg synes tittelen Lykkefinneren er god (originaltittel De Gelukvinder), det er jo tross alt lykke vi ønsker å finne alle sammen. Når noen kaller mennesker på flukt for lykkejegere, med negativt fortegn, er det i grunnen ganske meningsløst. Vi ønsker alle det beste livet vi kan få, uten at dét automatisk handler om materiell velstand.

Så boken vekker sterke følelser i meg, uten at den bruker store fakter og overdreven dramatikk. Tvert i mot synes jeg språket er både saklig og dempet, og for meg bidrar det til at jeg lett kan leve meg inn i karakterenes opplevelser. Siden boken er fortalt gjennom en ung gutts opplevelser (Hamayun er 8 år når boken begynner, og nesten 17 når den ender), blir vi ikke fortalt alle detaljer, men etter hvert blir det meste avslørt. Hamayun er både følsom, intelligent og moden, og får mer og mer ansvar for hvordan det skal gå for familien. Det er ingen selvfølge at det skal ende godt, selv om man som leser ønsker det av hele sitt hjerte.

Slutten er åpen, men på denne bloggen får man vite litt mer om hvordan det går med virkelighetens Hamayun (Anoush).

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Alle utlendinger har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger

Innbundet«Alle utlendinger har lukka gardiner» er en relativt enkel skildring av det alminnelige men (relativt) tøffe hverdagslivet til en 13-åring, skrevet i et slags dagbokformat.

Men den er heldigvis mer enn det – den er en lek med ord og setningsbygning, og et kikkhull inn i en verden som stort sett er ukjent for en etnisk norsk person som meg selv (kalt potet i boken). Hovedpersonen Mariana har far fra Chile og mor fra Norge, og lever i et multikulturelt samfunn på Romsås i Oslo hvor potetene er i mindretall. Hun går i 8 klasse og er forelsket i Mu2, og har to brødre – storebroren sitter i fengsel, og lillebroren er redd for det meste.

Alt dette er godt beskrevet, med masse humor, og jeg regner med at handlingen til en viss grad er selvbiografisk – men det er språket som først og fremst gjør inntrykk. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å komme inn i – men når man ganske raskt knekker koden blir det rett og slett forfriskende å lese.

En smakebit:

I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen, for resten baila eller satt på benken. Vi skulle gå to og to, og jeg gikk med Isa, for jeg orker ikke mer av åndene. Det er som skitneste uteliggerne lukter tusen ganger løk med egg og man må holde nesa og bare kan puste med munnen. Ramadan sikkert er fin tid for muslimene, men når de står opp klokka fem og legger seg igjen etter maten og kan ikke pusse tenner før de går på skolen, åndene blir som aldri har de pussa tenna før og jeg orker ikke mer.

Å baile er å stikke av, det kommer sannsynligvis fra engelsk (to bail?), og det er også flere andre omskrevne engelske verb i teksten. Å læpse er å slå til noen, å snitche er å tyste, og å cheete er å jukse, men hvordan oppsto tæsje (stjele) eller kæse (banke)? Lættis betyr at man får latterkrampe, at noe er lattervekkende, men om det kommer fra norsk eller et annet språk er jeg usikker på. Wollah/walla betyr «jeg sverger (til Allah)», eller en variant: Wollah koran. Skjellsordet morraknuller brukes flittig i alle slags situasjoner, og har stort sett mistet sin opprinnelige, grove slagkraft.

Setningsbygningen er en utfordring å lese, med omstokking av verb og andre ordklasser – og sitatteknikken fungerer slik:

Da endelig var vi alene jeg sa til Matias: husker du det? Og han bare: hva da? Og jeg bare: da Alvaro dro?, og Matias putta en bit til i munnen og bare: nei, og jeg bare: du vet han er i fengsel, men fremdeles Matias bare fortsettet å se på bakken og gå lange skritt med innoverbeina for ikke å tråkke på alle førtilokka. Til slutt han bare: hvorfor, og jeg bare: jeg vet ikke.

Hvor autentisk er språket? Jeg tror at teksten er et godt bilde på hvordan ungdom i et visst miljø snakker seg i mellom, men at de, som alle andre, snakker annerledes i andre situasjoner, for eksempel med foreldre. I et intervju i VG bekrefter forfatteren dette. Hun blir også sammenlignet med den svenske forfatteren Jonas Hassan Khemiri, som brukte såkalt «Rinkebysvensk» i sin roman Et øye rødt fra 2005. I et intervju med Dagsavisen sier hun da også at Khemiris bok var en viktig inspirasjonskilde.

Dette er Maria Navarro Skarangers debutroman, hun er bare 20 år gammel og har hatt en pangstart med sitt forfatterskap – boken har fått strålende mottakelse og er allerede solgt til Danmark. Hun kan ses på som en representant for det nye Norge – ikke bare er utforskningen av språket viktig (multi-etnolektisk samtalestil kalles det visstnok på fagspråket), men også beskrivelsen av et multikulturelt miljø som kommer til å prege det norske samfunnet mer og mer. Enten vi liker det eller ikke blir vår kultur påvirket av andres kulturer, og det oppstår ny – norsk – kultur som vi må ta inn over oss. I en slik sammenheng er Skarangers roman et godt innspill.

Har biblioteket ditt boken?

Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved

Du og jeg ved daggry starter med et smell: «Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.» Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: «Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.» 

Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker.  Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.

Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.

Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.

Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.

 

"Du og jeg ved daggry" av Sanne Munk Jensen

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

KatsaBortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Kjære, av Linnéa Myhre

LinKjærenéa Myhre (f. 1990) har skrevet enda en bok om seg selv. Den første het Evig søndag og kom ut i 2012, da var hun alvorlig syk av spisevegring, og samtalene med psykiateren Finn Skårderud var en sentral del av boken. I denne boken er hun litt friskere, har fått en sunnere vekt og fungerer bedre – men er fortsatt ekstremt opptatt av mat. Innholdet består av til dels svært personlige brev, men siden forlaget kaller boken en roman, går jeg ut fra at (i alle fall de fleste) aldri er blitt sendt. Jeg opplever det slik at de representerer alt det Linnéa ønsker å si – til familiemedlemmer, psykiatere hun har hatt, produsenter av mat hun liker/ikke liker, redaktøren, kjæresten, og til seg selv – pluss mange andre.

Ett av brevene fikk umiddelbart oppslag i pressen, to andre er svar på henvendelser hun har fått fra ukjente. Det første av dem er fra en ung jente som åpner brevet sitt med å skrive «jeg vet du kunne drept meg for å skrive dette, men noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde anoreksi.» Linnéa svarer brutalt: «Du har helt rett. Jeg kunne ha drept deg for å skrive dette. Jeg kunne ha knust bakhodet ditt med en spiss stein og forlatt deg alene for å blø i hjel. Det ville vært en mye kjappere og ikke minst mer komfortabel måte å dø på enn det ville vært å pine seg gjennom årevis med sult og depresjoner. Helt til kroppen bestemmer seg for at den ikke tåler mer.» Dette syns jeg er godt svart, og kanskje det avsnittet jeg liker best i boken. Men også i andre sekvenser er hun brutalt tøff, hun forteller blant annet om en situasjon med faren som må være svært sårt for ham å lese. Linnéa tør å utfordre og tråkke hardt på tær.

Gjennom brevene danner det seg et bilde av en sterk og selvstendig person som er bevisst sin egen helbredelse og modning, og med masse svart humor. Det begynner med et distansert selvmordsbrev til moren datert 10. mars 2011, og slutter med et inderlig brev til kjæresten fra 28 juli i år. Fra det første brevet til det siste er det ikke tvil om at det skjer og har skjedd mye med Linnéa. Jeg tenker at om hun fortsetter som hun stevner har hun potensiale til å bli en viktig stemme i samfunnsdebatten.

Linnéa ble opprinnelig kjent for å skrive sinnabloggen «Alt du vet er feil». Den hadde på det meste daglige besøk av 30 000 lesere, og var en svært utleverende blogg, med sarkastisk og kritisk profil. Høsten 2011 var hun med i en serie som gikk på NRK P3s nett-tv (La Linnéa leve), der hun var svært åpen om sine psykiske lidelser. For ett år siden ble hun kjæreste med musikeren Sondre Lerche, og i høst har hun vært deltaker i realityprogrammet Skal vi danse. Hun er rett og slett på god vei til å bli et fast innslag i den norske kjendis-virkeligheten, og når jeg leser boken klarer jeg ikke helt å undertrykke «kikkeren» i meg – selv om jeg prøver å se på boken som et selvstendig verk. Dette kommer i veien for lesingen, men er samtidig en interessant erfaring. Myhre balanserer mellom den konstruerte glansete medie-virkeligheten og det rått realistiske ubehaget, og så langt slipper hun unna med det. Hun kan kanskje balansere der en stund til, men jeg tror hun etter hvert må velge side. Da blir det interessant å se hvilke retning hun kommer til å bevege seg i, og det er ikke tvil om at jeg personlig foretrekker det rå, upolerte uttrykket.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Battle – dans, kjærlighet og action

Da jeg fikk forespørsel fra forfatteren om jeg ville ha et eksemplar av denne boken var jeg litt i tvil om en danseroman for ungdom var noe jeg ville lese. Jeg er veldig glad i dansefilmer, så det er ikke det som er problemet, men jeg var litt usikker på om det var like morsomt å lese om dans som å faktisk se det. Når det kommer til dansefilmer er jeg ikke særlig kritisk eller krever så forferdelig mye av historien så lenge det er bra dansing med. I en bok derimot tenker jeg at det bør være historien som bærer boken, så det overrasket meg at det var dansescenene jeg likte best også i bokform, men på en noe annen måte enn når jeg ser på film.

Battle har ikke en veldig original historie, men den er godt og fengende fortalt og du blir dratt rett inn i handlingen. Det handler om Amalie som er en såkalt nyrik og bor med sin far på Oslos beste vestkant. Moren hennes var danser og det har aldri vært noen tvil om hva Amalie skal bli. Hun går på den anerkjente Valkyrien danseakademi der hun er den aller beste teknisk, men danselæreren etterlyser stadig mer følelse i dansen hennes, mer Amalie. En dag raser hele hennes tilsynelatende perfekte fasade sammen da hun må flytte fra alt hun kjenner og oppgi all velstand, til et av Oslos mindre fasjonable strøk. Dette til tross nekter hun å la seg knekke og lar ingen få se hvordan hun har det, eller få se Amalie om du vil. Til det må det selvfølgelig litt ekte kjærlighet til og en kjekk ung mann som danser en helt annen stil enn henne. Høres det kjent ut? Ja, det gjør jo det, men det funker likevel bra.

Dansescenene i Battle er intense og det er i disse scenene jeg holder pusten av spenning eller innlevelse for om hun klarer bevegelsene hun har problemer med eller bare fordi hun er så langt inne i dansen hun holder på med. Det er gjennom dansen vi får komme mest inn på Amalie synes jeg. Boken går nemlig ikke veldig dyptpløyende inn i hennes følelser og tanker rundt det som skjer med faren, tilværelsen som er snudd på hodet og moren som ikke er tilstede. Vi får heller ikke vite særlig mye om hva som har skjedd med moren eller omstendighetene rundt farens konkurs. Den kunne godt tatt seg råd til å gå mer i dybden her for det hadde blitt en bedre bok.

Jeg kunne også ha tenkt meg å blitt bedre kjent med noen av de andre karakterene. Jeg vil gjerne vite litt mer først og fremst om Mikael, men gjerne også Josef og Silje, og hva med Ida? Romansen synes jeg også kommer litt fort. Etter min smak kunne spenningen mellom Amalie og Mikael bygget seg opp litt mer før det det braker løs. Det ville nok vært mer naturlig om de var skeptisk til hverandre litt lenger og ikke minst ville det gjort en del for spenningen i boken. Jeg kunne egentlig ønske at Battle hadde minst 50 sider til som kunne fylle ut det jeg savnet ved boken, gi Amalie og historien om henne mer dybde og la handling og karakterer utfolde seg litt mer.

Tross dette er Battle en veldig underholdende og velskrevet bok. Den har driv og det skjer stort sett noe hele veien. Boken har også et par frempek blant annet helt i starten som forteller om at noe drastisk snart skal skje. Dette er med på å holde på leserens nysgjerrighet. For min egen del var dette en perfekt bok  å lese etter å ha slitt med lesetempo og motivasjon de siste månedene. Nå er det bare å håpe på at vi får en norsk dansefilm!

Tips: liker du Simone Elkeles sine Perfekt kjemi-bøker tror jeg denne er noe for deg.

Se her om ditt bibliotek har boken.

Takk til Kagge forlag for et eksemplar av boken.

Min rangering av fantasy i skolebiblioteket

Forklaring og kriterier

Dette er min personlige rangerte liste over de fantasy-bøkene vi har i skolebiblioteket på Fyllingsdalen videregående.

Det er to kriterier for å havne på listen: vi må ha bøkene på skolebiblioteket (både norsk og engelsk teller), og jeg må ha lest dem. Jeg har favoritter som vi av forskjellige grunner ikke har på skolebiblioteket, så de er ikke tatt med. Vi har også fantasy-bøker på skolebiblioteket jeg ikke har lest, så de er heller ikke med.

Serier er regnet som en bok, jeg har altså en innførsel for hele «Harry Potter»-serien i stedet for en for hver bok i serien. Bøker som foregår i samme univers men ikke er publisert som en serie, f. eks. Tolkien, er listet enkeltvis. Rangeringen er basert på min personlige, subjektive smak.

Listen

1. J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings (Ringenes Herre). Fremdeles vinneren, 60 år etter at den ble utgitt og mer enn 30 år siden jeg leste den første gang. Hvorfor, når den har blitt kopiert så mange ganger at mye av den fremstår som klisjeer? Jeg tror det har å gjøre med en del ting som ingen har våget eller klart å kopiere: at handlingen er sett gjennom øynene til hobbitene, at helterollen er delt mellom Frodo og Aragorn, og med den følelsen av dybde – av at det finnes en hel verden utenfor handlingen – som er egen for Tolkien.

2. George R.R. Martin: A Song of Ice and Fire (En sang om is og ild). Handlingen bør være velkjent fra TV-serien. Noe er råttent i Westeros, det meste egentlig, og mens de mektige familiene braker sammen i en stadig verre konflikt, samler magiske trusler seg langs grensene. Jeg elsket de tre første bøkene i denne serien. Jeg likte den store scenen og det svære persongalleriet, det sinnssykt kompliserte plotet, de overraskende vendingene, de fantastisk ondskapsfulle skurkene, den rene underholdningsverdien i action-scenene. Dessverre synes jeg Martin begynner å gå på tomgang i bok fire, og bok fem var en forferdelig røre. Jeg er redd for at det er det svakheter i hvordan serien er planlagt fra begynnelsen av, og problemene har tårnet seg opp til de begynner å overvelde ham. Men de tre første bøkene er strålende.

3. Patrick Rothfuss: The Kingkiller Chronicle (Kongedreperkrøniken). I et vertshus sitter en mann som hevder han er den legendariske magikeren, trubaduren, eventyreren og morderen Kvothe, og forteller det han sier er historien om sitt liv. Imens samler truende farer seg omkring ham. Denne serien er i første person, noe som egentlig er ganske uvanlig i fantasy. Siden den fokuserer helt på hovedpersonen Kvothe, så har den ikke den episke bredden til Tolkien og Martin. Det den har er et ekstremt smart plot, med lag på lag av mysterier. Hva er sannheten om gåtene Kvothe prøver å løse, om de magiske kreftene som har formet verdenen hans og hva som skjedde med foreldrene hans? Hvordan havnet Kvothe i den situasjonen han er i nå, mens han forteller historien sin? Hvor mye av de utrolige historiene hans om livet sitt kan vi tro på? Og det er bare begynnelsen…

4. Joe Abercrombie: Den første loven. Dette er en serie som bare kunne vært skrevet av en ung mann – eller rettere sagt av en respektløs, snørrete oppkomling. Den tar den tradisjonelle episke fantasy-historien vi kjenner fra Tolkien og hans etterfølgere og gjør unevnelige ting med den. Jeg ser for meg at Abercrombie satt og kaklet av fryd mens han vendte opp-ned på alle de velkjente heltene våre og heltegjerningene deres. Av og til blir det litt for skjematisk og forutsigelig, men stort sett er det veldig underholdende. Dette var Abercrombies første serie, han har skrevet flere bøker i samme verden senere, og de hadde jeg rangert enda høyere.

5. Scott Lynch: The Gentleman Bastard Sequence (De veloppdragne kjøterne). Locke Lamora ligner litt på Robin Hood: han stjeler fra de rike (men likheten stopper der, altså). Faktisk er han den dyktigste og smarteste tyven og i svindleren i kanalbyen Camorr. Men det er farligere krefter i Camorr enn politiet, og Locke legger seg ut med politikere, krimbosser, magikere og pirater. Bøkene er ofte morsomme og alltid spennende, med vår helt på evig jakt etter rikdom og alle andre på jakt etter ham, en hauk- over hauk-historie hvor den en sleipe planen slår ut den andre. De kan leses hver for seg, men har en felles bakgrunnshistorie som vi gradvis blir kjent med.

6. Neil Gaiman: Amerikanske guder. Når emigrantene kom til Amerika, tok de med seg gudene sine, fra alle land og verdensdeler. Og de er der fremdeles, men amerikanerne har funnet seg nye fenomener å tilbe. Vår helt får jobb som livvakt for den enøyde, gråhårete «Mr. Wednesday», som vil virke underlig velkjent på norske lesere. Boken er både en reise gjennom de mange fantastiske mytologiene vi mennesker har lagt oss til, og en fortelling om det moderne USA. Jeg er kanskje litt overrasket over at jeg ikke liker boken enda mer enn jeg gjør. Det som trekker litt ned er kanskje at jeg ikke interesserer meg så veldig for karakterene til Gaiman, og at han kanskje er akkurat litt for snill?

7. Garth Nix: Abhorsen. Serien er også kjent som The Old Kingdom. I en verden hvor de døde kan vende tilbake som onde ånder, og onde magikere henter krefter fra dødsriket, er det de forskjellige medlemmene av familien Abhorsen som vokter grensen mellom levende og døde. Det som gjør serien er spesiell er det godt uttenkte magiske systemet, som henger nøye sammen med en kosmologi som leseren og karakterene gradvis oppdager. Du trenger syv bjeller for å trå inn i dødens første forgård (det er ni av dem), men ikke ring med feil med bjelle, og pass på at de ikke begynner å ringe av seg selv… for eksempel. Dette gir bøkene en helt spesiell atmosfære, både skremmende og vakker. Samtidig er de kanskje litt for enkle i handling og oppbygging – de har vært publisert for både voksne og ungdom.

8. Phillip Pullman: Den mørke materien. Den første barne-/ungdomsserien på listen, selv om den er populær blant voksne også, og egentlig er dypt alvorlig på en måte fantasy oftest ikke er. 12 år gamle Lyra løper fritt omkring i et «Oxford» som kan minne om Oxford, England, men egentlig er i et parallelt univers. Når vennen Roger blir kidnappet, følger hun sporet hans til sin verdens «Arktis», uten å vite at hun har lagt ut på en reise mot voksenlivet. Denne serien er blant de mest fantastiske på listen; Pullmans verden ikke er basert på en gjenkjennelig versjon av vestlig middelalder, men er genuint oppfinnsom, med sine panserbjørner og daimoner som inneholder menneskenes sjeler. Samtidig gjør all oppfinnsomheten at Pullmans univers mangler intern sammenheng, og er vanskelig å leve seg inn i. Men Lyra er en kul heltinne, og spesielt den første boken i serien er spennende.

9. Neil Gaiman: Havet ved enden av veien. Ikke min favoritt av Gaiman, selv om jeg liker deler av boken. En mann vender tilbake til barndomshjemmet etter mange år, og begynner plutselig å huske de skremmende og fantastiske tingene som skjedde da han var syv. Boken er veldig godt skrevet og komponert, og har noen slående bilder. Men igjen synes jeg han blir for snill, at karakterene aldri er egentlig fare, verken moralsk eller fysisk. Se lengre innlegg om boken her.

10. J.K. Rowling: Harry Potter. Jeg liker den første boken i serien veldig godt; det er en klassisk barnebok med humor, spenning og fantasi, og den tar opp i seg hele den engelske barneboktradisjonen. Bok nummer tre er også veldig god, men serien som helhet er bare sånn middels for meg. Rowling hadde en ambisiøs ide om at mens Harry ble eldre i løpet av de syv bøkene, skulle bøkene bli mer kompliserte og modne også. Det lyktes ikke helt. De siste bøkene er for oppblåste og ordrike, karakterene fungerer mindre bra som ungdommer enn som barn, og hun klarer ikke å dramatisere de mer kompliserte konfliktene like godt som hun gjorde de enklere konfliktene i barnebøkene.

11. J.R.R. Tolkien: The Hobbit (Hobbiten). Denne har jeg aldri blitt begeistret for. Den er for barnslig, for søtladen i tonen, og våger ikke helt å ta seg selv alvorlig. Kanskje hadde inntrykket mitt vært annerledes hvis jeg hadde lest den som barn, men jeg leste den først i slutten av tenårene et sted, lenge etter at jeg hadde lest Ringenes herre.

12. Kristine Tofte: Song for Eirabu. Mange hilste denne boken velkommen som den første store norske fantasy-romanen. Jeg leste første bok i serien, men har ikke kommet meg til å lese del to. Jeg liker hvordan Tofte bruker av norrøn mytologi; i stedet for å kopiere den tar hun elementer fra den og lager sin egen. Det er noen øyeblikk i boken hvor de mytologiske vesenene hennes blir virkelig skremmende. Dessverre er handlingen for svak – jeg kan faktisk ikke huske den.

13. Christopher Paolini: Arven. Ung gutt finner et drageegg og blir Dragerytter, Trollmann, uovervinnelig Kriger og Den Utvalgte som skal redde verden fra Den Onde Herskeren. Det er noen andre personer i bøkene også, og de får av og til lov til å gjøre noe de også. Jeg har ikke lest hele serien. Paolini skrev første bok i serien da han var tenåring, og det merkes. Omtrent alt i første bok er kopiert fra noe annet, men det er gjort med en slags uskyldig entusiasme som redder den et stykke på vei, og som antagelig treffer ungdom som opplever alle klisjeene som like nye som Paolini selv.

14. Paul Hoffman: Thomas Cale. Thomas Cale er en ung gutt som blir brutalt oppdratt til å bli den perfekte kriger av en fanatisk religiøs orden. Nok en serie jeg ikke har fullført. Den er voldelig, uten at det har noen annen funksjon enn å sjokkere. Det er et eller annet veldig galt med denne serien – det virker som om forfatteren misliker sin egen bok, fantasy generelt og folk som leser fantasy spesielt. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren ikke respekterer genren og ikke gidder å gjøre en skikkelig jobb i den. Likevel er det øyeblikk hvor groteske scenene kan fascinere.

15. Rick Riordan: Percy Jackson. Percy har ADHD, dysleksi og har blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. En dag finner han ut hvorfor: han er sønn av en de greske gudene, og ikke helt tilpasset det moderne skolevesenet. Dette er bare begynnelsen på eventyrene hans. Bøkene følger Harry Potter-oppskriften, dvs. at helten begynner som tolvåring og blir eldre etter hvert. Bøkene er skrevet med tanke på barn og ungdom som sliter med ADHD og dysleksi, og jeg synes de er sympatiske, men… Husker du da Legolas brukte et skjold til å surfe ned trappene på? Percy Jackson er sånn, hele tiden. Det er morsomt en stund, men man går lei. Se lengre innlegg om første bok her.

16. Kerstin Gier: Rubinrød. Gwendolyn er vokst opp i en familie som kan reise i tiden. Men ingen hadde regnet med at akkurat Gwendolyn skulle arve tidsreise-genet, så hun er helt uforberedt. Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle bøkene fantasy, men tidsreisene foregår med magi, og da syntes jeg det ble feil med science fiction. Man kunne også kalt det en paranormal romanse, siden kjærlighetshistorien spiller en ganske stor rolle – uten å ta helt overhånd. Lettlest underholdning, men ikke noe mer.

17. Joseph Delaney: Den siste lærling. Thomas blir lærling hos Vokteren, han som har til oppgave å fordrive spøkelser og skrømt, bekjempe hekseri og beskytte folk mot overnaturlige krefter. Helten blir eldre for hver bok i denne serien også, tror jeg – jeg har bare lest den første. Den er ikke direkte dårlig, bare alt for enkel og forutsigelig for en voksen leser.

18. Alyson Noël: De udødelige. Seksten år gamle Ever forelsker seg i mørke, mystiske Damen, som viser seg å være udødelig! Det står bakpå boken, og det er alt jeg klarer å huske av den. Og de heter altså «Ever» og «Damen».

%d bloggarar likar dette: