Glimt – Tor Arve Røssland

glimt

Jon og mora flytter til Grovøy, en tilsynelatende fredelig øy langt ute i havet.

Han ser fram til ny skole og kanskje nye venner. Her er det ingen som vet at han ikke hadde venner før og begynte å stamme hver gang alle utenom mor spurte om noe.

Jon blir kjent med tre ungdommer som øver med rockebandet sitt i ungdomshuset. Han faller hodestups for Rebekka, som spiller trommer. Men hvorfor forlater de hver gang i alt hast presis klokken 19:33 ungdomshuset? Og hva er det som videokameraet hans har fanget opp i huset? Setter de ham på prøve? Og hva er det hun demente frøken på gamlehjem klandrer ham for?

 

Solveig bor også på Grovøy, men 70 år tidligere. Tyskerne har slått leir på øya og barndomshjemmet hennes blir omgjort til kommandosentral. Hun er glad for å slippe å bli sent til barnehjem, men samtidig må hun stille som tjenestepike for kapteinen. Men hun mister mer og mer kontakt med både kjæresten og vennene. De synes at hun har blitt altfor godt kjent med kommandøren og hun føler seg utestengt.

På ungdomshuset ligger mystiske og grusomme hendelser skjult. Både fra fortid og framtid. Men sannheten ønsker å bryte fram og sender glimt.

En spennende og grøssende fortelling, som både er vanskelig å legge fra seg og vond å lese.

Boken ble nominert til Uprisen.

Sjekk her om biblioteket ditt har «Glimt».

 

 

Advertisements

Silo, av Hugh Howey

SiloSilo er første bok i en trilogi som foregår i en dyster (framtids)verden – altså er det definitivt en dystopi.

Et strengt regulert samfunn i en silo som borer seg mer enn 130 etasjer ned i bakken, et dødt landskap og giftig atmosfære utenfor – slik har verden bestandig vært, for menneskene som bor i siloen. De vet lite om omverdenen, bortsett fra at de som forlater siloen dør før de har rukket å ta mange skrittene, til tross for beskyttelsesdrakter og ekstra oksygen. Bare det å nevne utenverdenen er tabu. Bedre å leve i uvitende trygghet i dypet av siloen, om den er aldri så klaustrofobisk.

Juliette som jobber i de nederste etasjene, er ganske likegyldig til det som måtte skje øverst oppe, helt til den dagen hun blir tvunget til å ta ansvar. Når sheriffen bestemmer seg for å gå ut og «vaske» – det vil si pusse kameralinsene som projiserer omverdenen inn på store skjermer, og dermed dør – ber ordføreren henne om å overta jobben som sjef for politiet. Men dette er ikke i de egentlige ledernes interesse, og desperate virkemidler blir satt i sving. Etter hvert åpenbarer det seg et nettverk av løgner og illusjoner, og Juliette oppdager at verden rommer mer enn hun noen gang har forestilt seg, både inne i siloen og utenfor.

Jeg har lest hele trilogien, og skal passe meg for å komme med avsløringer, men jeg kan si at jeg likte nesten alt ved alle bøkene. Det var noen langdryge passasjer, (og spesielt en karakter i andre bok som jeg irriterte meg over), men jeg synes alle bøkene holder et jevnt bra nivå.

Den første boken heter Wool på engelsk, en tittel som er litt pussig i forhold til innholdet, den er heldigvis ikke oversatt og brukt som norsk tittel. De to neste er Shift og Dust, disse titlene gir mer mening og det blir interessant å se hvordan de blir oversatt.

Første del av den første boken ble opprinnelig utgitt som en lang novelle på internett, i 2011. Da forfatteren Hugh Howey så hvor populær den ble utviklet han den til en roman, fortsatt på internett. Han tjente seg søkkrik på å selge over en halv million e-bøker – før bøkene ble utgitt av et tradisjonelt forlag i papirformat. Nå er bøkene oversatt til 30 språk og Hollywood vil lage film.

Howey har en innholdsrik nettside om du er interessert i å finne ut mer om ham og bokutgivelsene hans. Der gir han også tips og råd til den som har en drøm om å bli forfatter. Og det er kanskje ikke så dumt å lytte til ham, han er jo et levende eksempel på at man kan gjøre det både enkelt og rimelig, og likevel oppnå enorm suksess.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Nådegaven 1 : Katsa, av Kristin Cashore

KatsaBortsett fra oversettelsen, syns jeg dette er en riktig god bok. Og egentlig er ikke oversettelsen så aller verst heller, språket er ørlite oppstyltet og noen ganger irriterende omstendelig, men man venner seg til det.

Fortellingen foregår i en fantasyverden med mange små kongedømmer. Bokens heltinne, Katsa, er forfriskende intelligent og oppegående – og selv om dette blant annet er en historie om forelskelse, er det heldigvis ikke tegn til feminint fjolleri. Hun er en tøff og selvstendig jente, og det er kanskje ikke så rart, siden hun er født med en spesiell evne til å slåss og drepe, hun er en slags superkvinne. Denne evnen kalles nådegave, og slike spesialiserte egenskaper er et vanlig fenomen i boken. Barn kan bli født med ulike ferdigheter, noe som avslører seg etter kort tid ved at øynene deres får to forskjellige farger. Nådegavene kan være all slags evner, fra at man er spesielt flink til å klatre i trær, til å kunne lage mat, fange fisk eller lese tanker. Disse barna blir stort sett betraktet med mistro, men kongene i de ulike rikene tar noen av dem til seg, for å for eksempel plassere dem på kjøkkenet, eller som i Katsas tilfelle – bruke dem som slåsskjemper.

For meg tok det litt tid å akseptere premisset om disse veldig spesifikke evnene, men etter hvert blir spørsmålet rundt dem klarere. Katsa reflekterer over sin egen evne, og utvikler seg som person på en troverdig måte. Hun er i onkelen/kongen Randas makt, men frigjør seg og drar ut på en reise for å løse et mysterium. Hun reiser sammen med prins Po, som også har evnen til å slåss. De forelsker seg, og oppdager ting om seg selv parallelt med at de utfører oppdraget sitt. Oppdraget handler om en mektig person med en spesielt interessant evne, som bare Po kan forsvare seg mot. Det tvinger Katsa til å ta noen vanskelige valg, og strekke evnen sin til det ytterste.

Dette er en svært spennende bok som passer for ungdom opp til ca 18 år. Det er den første i en serie med fellesnavn Graceling, som opprinnelig kom ut i USA i 2008-10. Den andre boken ble utgitt på norsk i september i fjor, og har fått navnet Flamme. Det er også en tredje bok i serien, Blålind, som blir utgitt på norsk i disse dager.

Og første bok er i ferd med å bli filmet, så denne serien føyer seg pent inn i rekken av populære ungdoms-serier man også håper skal bli blockbuster på film.

Det er mange som har blogget om boken, blant annet Lesehesten, ibokhylla og Knirk.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang, av Tor Åge Bringsværd

Forfatteren Tor Åge Bringsværd har en helt spesiell plass i hjertet mitt, først og fremst på grunn av bøkene om stjerneskipet Alexandria som han skrev sammen med Jon Bing på 70-80tallet. Jeg leste dem da jeg var i tenårene, og de gjorde uutslettelig inntrykk på en ung science fiction-elsker. SF-serien han skrev sammen med Jon Bing (Blindpassasjer) gjorde minst like sterkt inntrykk, og da jeg så NRK-serien igjen nylig hadde jeg fortsatt stor glede av den.

EIkkeforditter Alexandria-bøkene leste jeg flere av voksen-bøkene som Bringsværd har skrevet alene, og selv om de er annerledes i formen – voksnere og mer kompliserte, så likte jeg dem også. Men dette er ganske mange år siden, og da jeg begynte på hans siste bok: Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang, var jeg spent på hva jeg kom til å synes.

Fortellingen er satt i et parallelt univers, eller på en fremmed planet – i begynnelsen er det vanskelig å bedømme. Hovedpersonen Ammer – et menneske – forteller om livet sitt på en ganske naiv måte – om jobben som leiemorder(!) i byen Ogros, og om samlivet med Vala, som ikke er et menneske, men et pelskledd, tobent vesen. Hun er en olin, og i beskrivelsen kan det høres ut som hun er en slags katt med mennesketrekk.

Dette foregår i et førindustrielt samfunn, selv om det på mange vis virker moderne. Geografisk blir verdenen beskrevet som ett kontinent omgitt av hav, og det er bare én stor by utenom Ogros – Salibar. Den ligger et godt stykke unna Ogros, og det er gammelt fiendskap mellom de to byene, selv om det ikke går klart fram hvorfor.

Det er ikke uproblematisk at menneske og olin lever sammen, siden de to artene vanligvis lever i hver sine bydeler, men det blir godtatt. Vala tror Ammer er lærer i småskolen, og kjenner tydeligvis ikke til hans egentlige yrke. Etter hvert blir det avslørt at så enkelt er det ikke. Og når Ammer og Vala legger ut på en reise ut av byen, settes hendelser i bevegelse som skal endre hele deres verden.

Det dukker opp flere stemmer i boken, og bakgrunnen for det som skjer kommer til syne. En sammenheng med vår verden blir nevnt, selv om det ikke er et hovedpoeng. Det naive i fortellingen erstattes av tildels brutale beskrivelser av svik, blind ideologi og maktmisbruk. Likevel beholder fortellingen en grunntone som forteller om nære, viktige ting: kjærlighet, savn og tilgivelse.

Språket flyter godt, og det er rikt på navn og ord som ligger nær vår begrepsverden, men likevel er annerledes. Man rir på karesler, spiser fisken flykrell og drikker kota.  Kjent men ukjent.

Dette er en helstøpt, poetisk fabel, og jeg er heldigvis fortsatt stor fan av Tor Åge Bringsværd 🙂

 

Her kan du finne ut om biblioteket ditt har boken.

Odinsbarn, av Siri Pettersen

Thorrald trakk kniven og stirret ned på vanskapningen. Hun sov. Knyttneven hans var større enn ansiktet hennes. Han løftet bladet. Ungen åpnet øynene. De var grønne. Uredde. Thorrald brølte og kjørte kniven i bordet ved siden av henne. «Blindverk! Det er det du er! Likfødt!»

odinsbarn

Det er så moro å bli kjent med bøker som klaffer, hvor historien er god, karakterene troverdige, og ideen bak solid. Odinsbarn er en sånn bok, og jeg koste meg fra begynnelsen til slutt. At forfatteren er norsk, og at målgruppen er ungdom, gjør det bare enda bedre – denne boken håper jeg blir oversatt og spredt over hele verden, for den kan måle seg med de beste.

Så. Det var det panegyriske, nå litt om innholdet i boken. Den er den første i trilogien Ravneringene, som alle skal handle om Hirka. Hun er en helt alminnelig jente, men likevel annerledes enn alle andre, for hun har ikke hale. Ikke før hun er 15 får hun vite at hun er et menneske – i en verden hvor mennesker er farlige vesener. Hele livet har hun – og alle andre, trodd at en ulv tok halen hennes da hun var spebarn, men når det etter hvert viser seg at hun mangler evner som andre har, kommer sannheten for en dag.

Men boken handler ikke bare om Hirka, den handler også om Rime, som trosser familien og velger en annen vei enn den som er forutbestemt. Han og Hirka har alltid hatt et nært og sterkt forhold, og sammen har de krefter som ingen trodde var mulig. Det utvikler seg et slags romantisk forhold mellom dem, men det blir heldigvis aldri hovedtema. Hirka er tøff og selvstendig og gjør sine valg uavhengig av Rime.

Verdenen dette foregår i har klare norrøne referanser, men uten at det blir overtydelig.  Halene er nevnt (hulderfolket), ravnen er et sentralt symbol, og en av betegnelsene på mennesket er altså Odinsbarn. De fleste navn lyder norrønt, som f.eks Ym, Eisvaldr, Kolkagga, men uten at det kobles mot kjente norrøne myter – det er et grep jeg liker veldig godt.  Forfatteren klarer i det hele tatt å skape en troverdig virkelighet ved hjelp av solid og konsekvent språkbruk.

Ravneringene er navnet på steinsirkler som fungerer som porter mellom verdener, det er en slik Hirka kom gjennom som lite barn. Også andre vesener kommer gjennom portene, og disse er på uforklarlig vis koblet opp mot Hirkas tilstedeværelse.  Portene åpner selvsagt for spennende muligheter, og boken slutter med en skikkelig cliffhanger – jeg kan knapt vente på oppfølgeren.

Dette er definitivt en roman for unge mennesker, i ordets beste forstand, men mange voksne vil også ha glede av å lese den. Noen skjønnhetsfeil er det, men jeg overser dem glatt – og håper inderlig fortsettelsen holder samme høye nivå som starten.

PS Nemi liker den også!

Nemi OdinsBarn

Sjekk er om biblioteket ditt har Odinsbarn.

Liv etter liv, av Kate Atkinson

Hva om du fikk sjansen til å leve det samme livet om igjen og om igjen, og stadig gjøre det litt bedre? Det skjer med Ursula, som blir født en kald vinterdag i 1910 i England, bare for å dø umiddelbart. Hun prøver igjen, og igjen, og til slutt går det bra. Hun overlever, og klarer å leve i opptil flere år uten å dø.

Slik fortsetter det – stadig nye livsløp, de samme personene, mor, far, søsken, venner og naboer, men ulike utfall (bortsett fra at alle til slutt ender med døden, men det gjelder jo for så vidt alle historier). Ursula har noen ganger forutanelser om hva som kommer til å skje – men ikke alltid. Hun klarer etter gjentatte forsøk å komme seg gjennom spanskesyken, og kan fortsette mot andre verdenskrig, som framstår som det sentrale temaet i boken.

Hun opplever blitzkrigen i London fra ulike vinkler, og spesielt en av disse beskrivelsene sitter igjen hos meg. Hun er del av et frivillig rednings-lag som rykker ut etter at bomber har truffet, og det hun opplever er svært realistisk beskrevet – og ubehagelig grusomt. En annen Ursula havner i Tyskland, men jeg skal ikke røpe for mye av den delen av boken.

BildeOmgivelsene (i England) er typisk britiske, og fremstår som en litt Downton-abbeyisk virkelighet. Ursulas foreldre er kjærlige og intellektuelle, men tilhører definitivt det gamle England. Søsteren Pamela tar universitetsutdannelse, tanten Izzie lever bohemtilværelsen i London – disse to peker fram mot vår moderne virkelighet.

Tonen er ofte spøkefull, og dødsfall og andre alvorlige hendelser beskrives med munter letthet, noe som absolutt forsterker det dramatiske i det som skjer.

Miss Woolf, en av flere sterke karakterer i boken sier, ‘we must all bear witness’ til ‘we are safely in the future’. Forfatteren er født i 1951, men sier i etterordet at hun likevel ser på seg selv som et slikt vitne – en som forteller én versjon av det å være engelsk, og hvordan det å ha opplevd to ødeleggende verdenskriger preger landet.

Språket er drivende godt, og jeg koste meg gjennom hele boken.  En kritiker mente at boken bare er ‘Groundhog day’ (‘En  ny dag truer’ på norsk)  i ny versjon, men jeg er ikke enig. Her er det mange lag og mye å fundere over – og humoren traff meg midt i hjertet.

Jeg leste den engelske utgaven, men boken er oversatt til norsk, av Christian Rugstad.  Og NRKs anmelder likte den også godt.

 

Sjekk om biblioteket ditt har boken.

 

PS – i dag er det Verdens Bokdag, marker den gjerne med å lese i en bok:-)

 

 

 

 

 

STALLO av Stefan Spjut

Hvis du ikke tror på troll må du lese «Stallo». Etterpå tror du på troll! Helt sant! stallo
Stefan Spjut har skrevet en underlig troverdig men fantasifullt thriller om vesener og skrømt alle barn i Norge kjenner til siden barndom.
I 1979 forsvinner en gutt midt i skogen. Moren hans påstår at en kjempe har tatt han; en som hverken var menneske eller bjørn. Men ingen tror på henne, selv om det finnes store spor i område.
25 år sener forsvinner enda en 4åring. Før han forsvant har bestemora hans sett en liten kall, som strøk rundt omkring huset hennes noen ganger. Hun ringer til Susso, som i hele livet prøvde å finne ekte troll. Hun setter opp et kamera og klarer til og med å ta et bilde av kallen. Bare en meter høyt, med et eldgammel, men snill ansikt. Likevel tror ingen at han har noe med bortføringen av gutten å gjøre.
Susso vil finne ut på egenhånd hvor kallen er og hva han ville på gården. Hun legger ut på en reise sørover men ikke alle hun møter underveis vil henne vel.

For Seved er livet med stortroll, skrømt, vetter og nisser hverdagen. Han har bodd på gården med Rønna ved siden av, hvor det bor rare skikkelser som stinker forferdelig. Han vet at de er uberegnelige og farlige. Men hvorfor må de være så glad i barn?
I «Stallo» er troll virkelige. Dyr forandrer seg foran øynene dine og mus og lemener blir plutselig sinte eller tvert i mot beskytter deg.
Bli med på en realistisk og medrivende reise til trollets verden i nordiske skogen. Anbefales!

Sjekk her om biblioteket ditt har boka.

Darlah av Johan Harstad

I verdensrommet kan ingen høre deg skrike.

Forfattar: Johan Harstad
År: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Norsk

Når NASA nesten førti år etter førre månelanding treng ein grunn til å returnera til månen, loddar dei ut tre plassar til tre ungdommar. Ungdomane som vinn turen skal melda attende til jorda, og skapa blest – og pengar – til NASA. dei heldige har lite til felles, utanom at dei ikkje er særleg interesserte i romfart, men heller ser månen som ein moglegheit til å komma seg vekk frå sine vanlege liv. Midori frå Japan, Antoine frå Frankrike og Mia frå Stavanger, Noreg er dei heldige. Eller, heldige? DARLAH 2, den forlatte måndebasen ingen før har høyrt om, inneheld nemleg hemmelegheitar ingen, utanom ein senil vaktmeistar frå Area 51, kan tenkja seg.

Forfattar Johan Harstad skriv i etterordet at han var inspirert av seriar som Lost og Twin Peaks, og filmar som Alien og the Exorcist. Det merkast. Det som kunne ha vore ein historie om statshemmelegheiter og restar av romkappløpet viser seg å vera noko ingen kunne sjå føre seg – mykje som nemnte filmar og seriar. Illustrasjonane i boka, kart over romstasjonar og bilete frå øvingsrom og flyplassar, gir boka eit dokumentarisk preg, sjølv om historia er fortalt gjennom dei tre ungdommane og dermed plasserer den klårt i fiksjonen.

Historia er spanande og medrivande, og sjølv om språket og karakterane til tider verkar noko enkle og overfladiske er dette ein spaningsroman, grøssar og science fiction-roman som kan halda ein vaken om natta. Om månen verka mystisk og tiltrekkande før – ja, då er den enno meir mystisk etter 172 timar på DARLAH.

Sjå her om ditt bibliotek har boka.

Solstorm 1-3, av May Grethe Lerum

May Grethe Lerums trilogi ‘Solstorm’ vekket min nysgjerrighet siden den handler om et realistisk scenario – et massivt utbrudd på solen vil kunne slå ut de elektriske forsyningene på store deler av kloden, og endre hverdagen i et høyteknologisk samfunn som Norge dramatisk. Dette er noe som faktisk kan skje, og tanken både skremmer og fascinerer meg.

Cover_forside

Og det begynner ganske lovende i første bok –‘Himmelslør’. Handlingen foregår i Fredrikstad, noe som gjør det hele svært gjenkjennelig for en norsk leser. Hovedpersonen Maja på 14 er mest opptatt av ordinære tenårings-tema, som den slitsomme jentegjengen i klassen, med Cecilia i spissen, og det at hun er forelsket i Andreas.  Men så inntreffer solstormen, og vanskelighetene som oppstår da får raskt førsteprioritet. All elektrisitet slås ut, det fysiske strømnettet blir ødelagt og kan ikke startes opp igjen. Mobiler og internett dør, butikkene stenger, sykehus og fengsler bryter sammen – samfunnet går raskt inn i en katastrofe-situasjon. I tillegg er det vinter og kaldt, og en enkel ting som å holde husene varme blir vanskelig.

Maja bor sammen med storebror Thomas og moren Johanna. Familien klarer seg etter måten bra, selv om moren virker svak og irrasjonell. Hun har for eksempel ikke fortalt barna sine at hun har diabetes, og det blir etter hvert en del dramatikk i forbindelse med at hun må ha tak i insulin. Det knytter seg også en del spenning til brorens hemmelighet: han har tømt morens sparekonto og brukt pengene på nettspill. Han vil benytte seg av kaoset og tjene inn pengene igjen ved å selge stoff for naboen Lars, noe som selvfølgelig ikke er så lett, siden penger raskt er blitt verdiløse. Lars’ skakkjørte bror Ronny hører vi også fra i glimt, han sitter fast i en heis og blir gradvis mer og mer dehydrert.

Det blir mange spennende tema etter hvert, narkotika, pengeproblemer, sult, selvmord, gisselsituasjoner – E-coliutbrudd og mulige internerings-leire blir også berørt.  Midt oppi det hele finner Maja kjærligheten, og selv om samfunnet langt fra er kommet tilbake til det normale når boken sluttter, ender den relativt optimistisk. Den slutter dessuten med en skikkelig ‘cliff-hanger’ , som bidrar til at forventningene holdes oppe til neste bok i serien.

solstorm2Dessverre holder ikke neste bok, «Nymånenatt», samme nivå. Den har jo en vanskelig jobb, som ‘transportetappe’ til seriens avslutning, men det spørs om denne unnskyldningen holder her. ‘Nymånenatt’ begynner der første bok sluttet, Andreas og Maja er like forelsket, elektrisiteten er fortsatt borte og samfunnet fungerer bare delvis. Mange tema fra første bok er glemt, for eksempel nevnes knapt utbruddet av E-coli og internerings-leirene (og morens diabetes). I stedet fokuserer boken på en religiøs sekt som moren og Thomas blir fanget inn av, og som også begrenser Majas liv på mange vis. Sektlederen misbruker sin makt, og det er nærliggende å tenke på Knutby-sekten i Sverige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik sekt kan få makt i et samfunn i krise, men jeg savner et større fokus på alle de andre problemene som samfunnet fortsatt må slite med. I tillegg skurrer andre sider ved boken: broren er plutselig blitt synsk, og kan helbrede folk. Boken slutter da også med at en av Thomas’ profetier er i ferd med å gå i oppfyllelse, og Maja og Andreas’ liv er i stor fare.

Etter å ha lest bok to er jeg kritisk, men fortsatt noenlunde vennlig stemt mot serien, som stort sett har et lettlest og greit språk, til tross for en del litt oppstyltede ord og vendinger. Så jeg begynner på tredje og siste bok i serien, ‘Morgengry’ med friskt mot.

solstorm3Jeg skal ikke si så mye om handlingen i bok tre, bare at den nå foregår på en gård som tilhører en klassekamerat av Maja og hans familie. Det blir mye dramatikk som knytter seg til den religiøse sekten, som har forsterket sin makt over både Majas nærmeste familie og lokalsamfunnet. Som i bok to berøres konsekvensene av solstormen i liten grad – i stedet har det sneket seg inn et romantisk skjær rundt det som har med gårdsdrift og det enkle liv å gjøre. De nære problemer står i fokus – at store deler av Europas befolkning har strøket med i løpet av et knapt halvår blir knapt berørt.

Oppsummering: serien bygger på en god ide, og ideen bærer gjennom første bok, og et lite stykke ut i andre. Deretter oppleves det som om det går i surr for forfatteren – hun vet kanskje ikke hvilken historie hun skal fortelle? Man kan si mye om religiøse sekter, men kanskje ikke i denne serien? Fortellerteknisk er det også mye som svikter. Spranget mellom andre og tredje bok fungerer for eksempel dårlig, og jeg er overrasket over at forlaget har latt det slippe gjennom. At forfatteren unnlater å følge opp sentrale tema fra første bok er heller ikke bra.

Jeg anbefaler gjerne den første boken for unge lesere med interesse for katastrofescenarier med en stor dæsj romantikk. De to siste glir over i en sjanger som jeg vil kalle kiosklitteratur. Men mange liker jo det også.

Andre som har skrevet om serien:

http://bokelsker.wordpress.com/2012/01/23/himmelslor-may-grethe-lerum/

http://bokelsker.wordpress.com/2012/06/29/nymanenatt-may-grethe-lerum/

http://synne77.blogspot.no/2012/06/solstorm-2-nymanenatt.html

UFO! UFO! av Tore Aurstad

Ufo!Ufo!_omslagOm du liker å lese bladet Illustrert Vitenskap, eller å se Schrødingers katt på fjernsyn, da er denne boken noe for deg. Heldigvis liker jeg begge deler, så på den måten er UFO!UFO! midt i blinken. Fra første side er teksten krydret, ofte overlesset, med store og små fakta om kosmologi, tidsreiser, kvantefysikk og tallteori. Mye er gamle, velkjente teorier, men mye er også kreative spekulasjoner av det slaget man finner i for eksempel Illustrert Vitenskap.

Rammen rundt det hele er historien om hvordan David på 13 år legger i vei fra Aurskog litt øst for Oslo, til Hessdalen i Sør Trøndelag. Han har nettopp deltatt i Kvitt eller Dobbelt på NRK, og kom helt til 48 000 kroners-spørsmålet (hva er en singularitet?). Han vet godt svaret, men får aldri fullført, siden han blir overveldet av voldsom støy og av ropene fra en klassevenninne – og det er bare han som hører, lydene er inni hans eget hode. Hun som roper er Karine, den mest populære jenten i klassen, hun forsvant en uke tidligere, og er ikke blitt funnet. Ut fra det David hører skjønner han at hun sannsynligvis er kidnappet av utenomjordiske vesener, og siden Hessdalen er det stedet i Norge med flest UFO-observasjoner, bestemmer han seg for å dra dit og redde henne. Det er tydelig at Karine er en av de få han har et slags vennskap med, og man aner at han er forelsket.

Jeg tror kanskje hun var oppkalt etter Eta Carinae. Det vil jeg tippe, egentlig. Eta Carinae er en av de største og klareste stjernene i hele melkeveien. Den er hundre og femti ganger større enn sola. Og den sender ut like mye lys på seks sekunder som sola gjør i løpet av ett år! Eta Carinae ligger i stjernebildet Kjølen (Carinae) og lyser så sterkt at enda den ligger åtte tusen lysår fra jorda, går det noen ganger an å se den med det blotte øye. Og så er Eta Carinae nesten helt sikkert en binær stjerne, det vil si at den er en del av et stjernepar og at de to stjernene går i bane rundt hverandre. Men vi vet det ikke sikkert, for stjernen(e) ligger skjult bak en haug med gass. Men de fleste stjerner er del av en dobbeltstjerne, egentlig.

Han vil ikke fortelle foreldrene eller noen andre om kidnappingsteorien, eller om hvor han har tenkt seg, så en tidlig morgen legger han i vei på sykkel. Ved hjelp av Google Earth og NAF veibok har han funnet ut at turen skal ta ham omtrent 10 dager.

Det blir en dramatisk ferd, med nærkontakt av både andre og tredje og fjerde grad, MiB (Men in Black) dukker opp, og underlige ting skjer med tid og rom. Det som aldri blir helt klart for meg, er om dette er noe som skjer bare med David, eller om det også skjer med resten av verden. At David er en litt annerledes gutt er nemlig helt åpenbart. De gangene han kommuniserer med vanlige folk langs veien virker han klønete og utilpass, han har muligens Aspergers eller lignende.

Det er en del nerdete humor i boken, kulturelle referanser av ymse slag – og MiB som åpenbart bruker Google translate når de snakker. Men den er samtidig litt skummel, især med tanke på at det er en ensom 13åring som opplever alt sammen, mens han hele tiden lengter hjem.

Jeg blir ikke helt klok på boken – som sagt er jeg personlig ganske glad i rare fakta om verdensrommet og kvantefysikk og den slags, men for en som ikke er interessert i sånt kan den nok bli tung å komme gjennom. Jeg klarer heller ikke helt å avgjøre om den passer best for nerdete ungdommer (og voksne), eller voksne som vil prøve å forstå hvordan en ekstremt nerdete ungdom tenker. Den passer kanskje like godt for begge.

Men jeg har lært mye nytt, blant annet hva Googol er, og at Google er oppkalt etter begrepet. Og så har jeg lært hvor farlig dihydrogenmonoksid kan være;-)

%d bloggarar likar dette: