Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved

Du og jeg ved daggry starter med et smell: «Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.» Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: «Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.» 

Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker.  Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.

Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.

Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.

Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.

 

"Du og jeg ved daggry" av Sanne Munk Jensen

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Advertisements

Battle – dans, kjærlighet og action

Da jeg fikk forespørsel fra forfatteren om jeg ville ha et eksemplar av denne boken var jeg litt i tvil om en danseroman for ungdom var noe jeg ville lese. Jeg er veldig glad i dansefilmer, så det er ikke det som er problemet, men jeg var litt usikker på om det var like morsomt å lese om dans som å faktisk se det. Når det kommer til dansefilmer er jeg ikke særlig kritisk eller krever så forferdelig mye av historien så lenge det er bra dansing med. I en bok derimot tenker jeg at det bør være historien som bærer boken, så det overrasket meg at det var dansescenene jeg likte best også i bokform, men på en noe annen måte enn når jeg ser på film.

Battle har ikke en veldig original historie, men den er godt og fengende fortalt og du blir dratt rett inn i handlingen. Det handler om Amalie som er en såkalt nyrik og bor med sin far på Oslos beste vestkant. Moren hennes var danser og det har aldri vært noen tvil om hva Amalie skal bli. Hun går på den anerkjente Valkyrien danseakademi der hun er den aller beste teknisk, men danselæreren etterlyser stadig mer følelse i dansen hennes, mer Amalie. En dag raser hele hennes tilsynelatende perfekte fasade sammen da hun må flytte fra alt hun kjenner og oppgi all velstand, til et av Oslos mindre fasjonable strøk. Dette til tross nekter hun å la seg knekke og lar ingen få se hvordan hun har det, eller få se Amalie om du vil. Til det må det selvfølgelig litt ekte kjærlighet til og en kjekk ung mann som danser en helt annen stil enn henne. Høres det kjent ut? Ja, det gjør jo det, men det funker likevel bra.

Dansescenene i Battle er intense og det er i disse scenene jeg holder pusten av spenning eller innlevelse for om hun klarer bevegelsene hun har problemer med eller bare fordi hun er så langt inne i dansen hun holder på med. Det er gjennom dansen vi får komme mest inn på Amalie synes jeg. Boken går nemlig ikke veldig dyptpløyende inn i hennes følelser og tanker rundt det som skjer med faren, tilværelsen som er snudd på hodet og moren som ikke er tilstede. Vi får heller ikke vite særlig mye om hva som har skjedd med moren eller omstendighetene rundt farens konkurs. Den kunne godt tatt seg råd til å gå mer i dybden her for det hadde blitt en bedre bok.

Jeg kunne også ha tenkt meg å blitt bedre kjent med noen av de andre karakterene. Jeg vil gjerne vite litt mer først og fremst om Mikael, men gjerne også Josef og Silje, og hva med Ida? Romansen synes jeg også kommer litt fort. Etter min smak kunne spenningen mellom Amalie og Mikael bygget seg opp litt mer før det det braker løs. Det ville nok vært mer naturlig om de var skeptisk til hverandre litt lenger og ikke minst ville det gjort en del for spenningen i boken. Jeg kunne egentlig ønske at Battle hadde minst 50 sider til som kunne fylle ut det jeg savnet ved boken, gi Amalie og historien om henne mer dybde og la handling og karakterer utfolde seg litt mer.

Tross dette er Battle en veldig underholdende og velskrevet bok. Den har driv og det skjer stort sett noe hele veien. Boken har også et par frempek blant annet helt i starten som forteller om at noe drastisk snart skal skje. Dette er med på å holde på leserens nysgjerrighet. For min egen del var dette en perfekt bok  å lese etter å ha slitt med lesetempo og motivasjon de siste månedene. Nå er det bare å håpe på at vi får en norsk dansefilm!

Tips: liker du Simone Elkeles sine Perfekt kjemi-bøker tror jeg denne er noe for deg.

Se her om ditt bibliotek har boken.

Takk til Kagge forlag for et eksemplar av boken.

Fugletribunalet, av Agnes Ravatn

Denne boken har fått svært gode omtaler, og opp til flere har kastet seksere på bokanmelder-terningene. Derfor gledet jeg meg til å lese den, og ble ikke skuffet. Språket er svært godt, de to hovedpersonene er sterke og levende, og miljøet er både kjent og fremmed på samme tid. Jeg opplever boken som unheimlich – det vil si litt creepy, nifs – det kjente beskrives på en måte som gjør det trygge utrygt.  Det får forfatteren til på en fin måte.

Men i ettertid har jeg tenkt en del på boken, og lurt på noen av de valgene forfatteren har tatt – og på om jeg er enig. Det gjelder først og fremst slutten, men det er også andre mindre detaljer jeg er usikker på. Mer om det lenger nede.

fugletribunalet

Boken handler om TV-programlederen Allis Hagtorn, som etter en offentlig skandale flykter fra mann og jobb. Hun begynner som hushjelp/gartner for Sigurd Bagge, en mann i førtiårene som bor for seg selv. Han lever svært isolert fra omverdenen, og er nesten det eneste mennesket Allis har kontakt med. Han fremstår som en fremmed, lukket skikkelse, men etterhvert utvikler det seg et komplisert kjærlighetsforhold mellom dem. Hun får vite mer om hvem han er og hvorfor han lever som han gjør, og skjønner at det har hendt noe dramatisk i fortiden hans. Hva som har skjedd  blir langsomt avdekket, noe som ikke gjør stemningen mindre ubehagelig.

Fugler er et gjennomgående tema i boken, på ulike nivå, og også historien om Balder, den norrøne guden.  Dette er flettet inn på en måte som fungerer fint, og i noen scener oppstår det en usikkerhet om hvor grensen mellom myte/drøm og den virkelige verden går.

Men selv om romanen leker med virkeligheten, og fremmedgjør et kjent miljø, reagerer jeg likevel på noen elementer som ikke stemmer med en vanlig norsk hverdag. Jeg tror for eksempel ikke på at en nedleggingstruet nærbutikk kan forsyne Allis med ferske grønnsaker som auberginer og squash, og ferskt kjøtt. Det virker heller ikke troverdig når Allis etter lang tid slår på mobiltelefonen, og det bare ligger én sms til henne der, fra foreldrene. Det stemmer ikke med ideen om henne som en offentlig person, med en forsmådd ektemann og stort nettverk i hovedstaden.

Slutten er jeg heller ikke helt fornøyd med, den er litt for forutsigbar. Men jeg liker boken så godt at dette ikke plager meg i særlig grad. Om jeg ikke akkurat vil gi den en sekser gir jeg i alle fall en femmer.

Har skolebiblioteket ditt boken?

PS – boken er nominert til Ungdommens kritikerpris 2013/14

The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky

«It’s great that you can listen and be a shoulder to someone, but what about when someone doesn’t need a shoulder. What if they need the arms or something like that? You can’t just sit there and put everybody’s lives ahead of yours and think that counts as love. You just can’t. You have to do things.»

Charlie er nett byrja på high school. Han er ikkje populær, og den einaste som ser ut til å rekna han som spesiell er engelsklæraren Bill. I tillegg verkar det som Charlie er den einaste som enno hugsar, enno bryr seg om, at bestevenen Michael tok sjølvmord året før. Så møter Charlie stesyskena Sam og Patrick. Dei er seniors, og inviterer Charlie inn i si venegruppe – der Charlie vert både observatør og etterkvart deltakar. Men alt løyser seg ikkje med det – ikkje berre har venene sine hemmelegheitar og problem, Charlie gøymer òg på ein stor hemmelegheit, frå seg sjølv.

The Perks of Being a Wallflower er ein oppvekstroman. Det handlar om usikkerheit, om mental sjukdom, om familie og vener, om seksualitet og rus. Den er skriven i brevform, der breva er stila til ein ukjent mottakar, som heller ikkje vert klårare for lesaren gjennom romanen. Charlie skriv for sin eigen del, og det er Charlie sin versjon av hendingane me får høyra.

Trass i at dette er ein ungdomsroman, er det passasjar her som òg kan få den vaksne til å tenkja. Enten tenkja attende til si eigi ungdomstid – som forhåpentlegvis ikkje var fullt so full av hendingar – eller tenkja på kva som kan møta ungdommar som veks opp, om det er for 20 år sidan eller i dag. Romanen har sine augneblinkar av sterk klisjebruk og ungdommeleg livsvisdom – men med stemma til Charlie som formidlar vert det ein naturleg del av forteljingi.

Stephen Chbosky er forfattar, manusforfattar og regissør. The Perks of Being a Wallflower kom ut i 1999, og var på besteseljarlister i 2000. Den vart mislikt og slakta av fleire, særleg på grunn av skildringane av sex og dop. Chbosky har sidan skrive manuset til filmversjonen av Rent, og var både manusforfattar og regissør ved filmatiseringa av The Perks of Being a Wallflowers, som kom i 2012. Den hadde Logan Lerman i rolla som Charlie, Emma Watson (ja, Hermine) som Sam og Ezra Miller som Patrick, i tillegg til eit flott soundtrack og ei historie som gir deg både ro og uro i det den veltar seg ut i alle sine flaue ungdomstabbar og vaksne problem.

 

Sjå her om ditt skulebibliotek har boka eller filmen.

Eleanor & Park av Rainbow Rowell

Eleanor har akkurat flyttet til et nytt sted sammen med mor, stefar og sine småsøsken. Park har alltid bodd i samme nabolag med sin amerikanske far, koreanske mor og lillebror. Han liker å være i fred og trives med sitt dobbeltsete bak i skolebussen der han holder seg unna oppmerksomhet spesielt fra naboen og bråkmakeren Steve. Hvorfor han likevel tilbyr Eleanor med det store røde håret og de rare slitte klærne, setet ved siden av seg på bussen på sin første dag på ny skole, når ingen andre vil gjøre det, klarer han ikke helt å forklare. Og her begynner historien om Eleanor og Park.

Eleanor & Park

Eleanor og Park er kort fortalt historien om to fortapte sjeler som finner hverandre. Det høres kanskje pompøst og klisjefullt ut, men historien er både søt, sår og hjerteskjærende. Eleanor bor med sin svært lunefulle stefar i en bitteliten leilighet der badet ikke har dør og hun og flere småsøsken deler rom. I tillegg til at hun etter å ha blitt sendt bort av stefaren tidligere må holde en lav profil må hun også passe på at søsknene ikke kommer i unåde hos ham. Moren er også bare opptatt av å gjøre ham til lags med ferdig middag, ryddet hus og minst mulig kaos. Likevel er det ikke få kvelder søsknene klynger seg sammen i Eleanor sin seng når kranglingen ute i leiligheten står på på sitt verste. Forholdene Eleanor lever under er beskrevet på en sterk, men nøktern måte. Park på sin side har sitt å stri med, selv om det kan virke som bagateller i forhold til Eleanor. Han strever med å leve opp til farens forventninger, og der han er som snytt ut av nesen på sin koreanske og feminine mor har lillebroren fått mer av farens macho amerikanske ytre. Det samme gjelder Parks manglende interesse for idrett der lillebror er den som er mest lik faren. Park sine utfordringer vil nok være gjenkjennelige for mange.

Historien fortelles gjennom både Eleanor og Park i hver sine kapitler. Det er satt til 80-tallet og inneholder mange popkulturelle referanser fra tiåret. Noen anmeldere har stilt spørsmålstegn ved dette da de mener dagens ungdom ikke vil kjenne seg igjen, men det virker ikke å bry ungdommen nevneverdig. Jeg tror dessuten at det kan være en fordel at forfatteren skriver om noe hun selv har lidenskap for istedenfor å prøve å forstå det som ungdom er opptatt av i dag uten å få det til. Musikk og tegneserier er måten Park og Eleanor kommuniserer på. Hun snikleser tegneseriene hans i begynnelsen før han begynner å dele både dem og musikken han lytter til med henne. Dette er hennes flukt når hun er hjemme på rommet, lytte til kassettene han har laget og lese dagens tegneserie og det de snakker om på bussen dagen etterpå. Hun finner en måte å gi noe tilbake på når hun skjønner at han ikke er oppdatert på eldre musikk, som for eks The Beatles. De fleste vil forstå denne måten å kommunisere på og det å finne noen som er opptatt av det samme som du er og da spiller hvilket årstall referansene er fra liten rolle.

Det beste ved boken er måten Rowell får oss som leser til å bry oss om karakterene på. De er så godt beskrevet og virker så ekte for meg. Jeg føler virkelig med Eleanor og det hun går gjennom, både som mor, tidligere tenåring og ikke minst medmenneske. Park sin usikkerhet og redsel for å ikke være bra nok er også lett gjenkjennelig og ektefølt. Det som gjør at boken skiller seg ut fra mange andre er måten den kombinerer den tunge og vanskelige tematikken med den mer ordinære ved det å være tenåring. Det er ikke en typisk tenåringsromanse, men handler like mye om vennskap og å finne noen som forstår deg fortalt på en var og ordentlig måte. Det handler ikke om gutten som skal redde den fortapte jenten, for Eleanor klarer å finne sin egen metode for å overleve, og det er godt i en verden der de færreste blir reddet av en ridder på hvit hest, men må klare seg ganske alene. Og det er nettopp først og fremst den sterke og nydelige Eleanor jeg vil huske best fra denne boken.

Eleanor & Park har vunnet flere priser, både litterære og publikumsgitte. Den ble blant annet kåret til årets YA-bok av leserne på Goodreads, og forrige uke ble den en av fire «Honor Books» ved utdelingen av Printz-prisen under Youth Media Awards i USA. Dette er en pris som baserer seg på litterære kvaliteter i YA-bøker, Til min store glede oppdaget jeg at Fontini forlag skal gi ut boken på norsk i april.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Nick Hornby, Rob og Juliet

Nick Hornby (f. 1957) er kjent for mange. Han er kjent for Arsenal-fans for debut-boka si, Fever Pitch, for film-sjåarar for filmatiseringa av About a Boy og manuset til An Education, og for lesarar verda over for bestseljarar som High Fidelity og Juliet, Naked. Han er ein allsidig forfattar som begeistrar og engasjerer med historiar om popmusikk, sport og fortapte, likandes hovudpersonar.

Hornby jobba som lærar, journalist og musikkritikar før han vart forfattar på heiltid. Debutboka var ei samling essay om amerikansk litteratur, men gjennombrotet kom med fotball-boka Fever Pitch (1992), om Hornby sitt liv som Arsenal-fan, med alle dei opp- og nedturar det inneber. Debutromanen kom High Fidelity kom i 1995, og her er det musikkelskaren Hornby som kjem fram.

Nobody worries about kids listening to thousands – literally thousands – of songs about broken hearts and rejection and pain and misery and loss. The unhappiest people I know, romantically speaking, are the ones who like pop music the most; and I don’t know whether pop music has caused this unhappiness, but I do know that they’ve been listening to the sad songs longer than they’ve been living the unhappy lives.

Rob er nett dumpa av kjærasten Laura, som stikk av med naboen. Men dette er ikkje det verste brotet han har vore gjennom, det er ikkje ein gong av dei fem verste. I eit forsøk på å finna ut kva som gjekk gale, kva som gjer at han no er 35 år, singel, eigar av ein bruktplatehandel på konkursens rand og utan nære vener utanom dei tilsette Dick og Barry, bestemmer Rob seg for å oppsøka jentene bak dei fem verste brota.

Hornby har skrive ein roman som gjer at latteren sit laust hjå lesaren, men at ein òg kjenner både sympati og fellesskap med Rob. Kvardagane hans er so kvardagslege, han er gjennomsnittleg (på den positive sida, i følgje han sjølv) og han går gjennom ei krise nok mange har møtt eller kjem til å møta i løpet av livet. På nokre måtar kan nok denne romanen samanliknast med både seinare Hornby-romanar og romanar nærare oss sjølve, som Erlend Loe sin Naiv. Super – ein mann rett over den fyrste ungdommen, som har endt ein stad utan heilt å vita korleis, som ikkje heilt finn vegen vidare og som gir etter for impulsar lesaren stille ropar “nei” til, men som me ivrig les vidare for å oppleva resultatet av.

I åra etter High Fidelity har Hornby gitt ut fleire bøker, mellom andre About a Boy og How to Be Good og essaysamlinga 31 Songs. Den hittil siste romanen hans er Juliet, Naked, som kom ut i 2009. Den handlar om Annie, som bur i ein liten, trist nord-engelsk by med den kjedelege sambuaren og hans store kjærleik for musikaren Tucker Crowe. Annie har aldri delt denne interessa, men det er ho som byrjar ei brevveksling med den avdanka songaren, og henne Tucker kjem til når det verkeleg går opp for han at livet har rasa frå han.

Òg i denne boka har Hornby vendt seg til musikken, og sjølv om det gjerne er lite musikkskildringar her, kjenner ein soundtracket frå seint sytti- og tidleg åttital som ein puls gjennom historia. Gooleness, den vesle avdanke badebyen handlinga er lagt til, er lett å sjå føre seg, og sjølv om hovudpersonane i Juliet, Naked er komne lenger i livet enn Rob i High Fidelity  er det nokre av dei same spørsmåla som går att. Kor går vegen vidare? Kva har ein eigentleg gjort dei siste 15 åra? Kva skal ein gjera med det? Og alt er fortalt med Nick Hornby sin humor og varme.

Sjå om ditt bibliotek har bøkene til Hornby.

Solstorm 1-3, av May Grethe Lerum

May Grethe Lerums trilogi ‘Solstorm’ vekket min nysgjerrighet siden den handler om et realistisk scenario – et massivt utbrudd på solen vil kunne slå ut de elektriske forsyningene på store deler av kloden, og endre hverdagen i et høyteknologisk samfunn som Norge dramatisk. Dette er noe som faktisk kan skje, og tanken både skremmer og fascinerer meg.

Cover_forside

Og det begynner ganske lovende i første bok –‘Himmelslør’. Handlingen foregår i Fredrikstad, noe som gjør det hele svært gjenkjennelig for en norsk leser. Hovedpersonen Maja på 14 er mest opptatt av ordinære tenårings-tema, som den slitsomme jentegjengen i klassen, med Cecilia i spissen, og det at hun er forelsket i Andreas.  Men så inntreffer solstormen, og vanskelighetene som oppstår da får raskt førsteprioritet. All elektrisitet slås ut, det fysiske strømnettet blir ødelagt og kan ikke startes opp igjen. Mobiler og internett dør, butikkene stenger, sykehus og fengsler bryter sammen – samfunnet går raskt inn i en katastrofe-situasjon. I tillegg er det vinter og kaldt, og en enkel ting som å holde husene varme blir vanskelig.

Maja bor sammen med storebror Thomas og moren Johanna. Familien klarer seg etter måten bra, selv om moren virker svak og irrasjonell. Hun har for eksempel ikke fortalt barna sine at hun har diabetes, og det blir etter hvert en del dramatikk i forbindelse med at hun må ha tak i insulin. Det knytter seg også en del spenning til brorens hemmelighet: han har tømt morens sparekonto og brukt pengene på nettspill. Han vil benytte seg av kaoset og tjene inn pengene igjen ved å selge stoff for naboen Lars, noe som selvfølgelig ikke er så lett, siden penger raskt er blitt verdiløse. Lars’ skakkjørte bror Ronny hører vi også fra i glimt, han sitter fast i en heis og blir gradvis mer og mer dehydrert.

Det blir mange spennende tema etter hvert, narkotika, pengeproblemer, sult, selvmord, gisselsituasjoner – E-coliutbrudd og mulige internerings-leire blir også berørt.  Midt oppi det hele finner Maja kjærligheten, og selv om samfunnet langt fra er kommet tilbake til det normale når boken sluttter, ender den relativt optimistisk. Den slutter dessuten med en skikkelig ‘cliff-hanger’ , som bidrar til at forventningene holdes oppe til neste bok i serien.

solstorm2Dessverre holder ikke neste bok, «Nymånenatt», samme nivå. Den har jo en vanskelig jobb, som ‘transportetappe’ til seriens avslutning, men det spørs om denne unnskyldningen holder her. ‘Nymånenatt’ begynner der første bok sluttet, Andreas og Maja er like forelsket, elektrisiteten er fortsatt borte og samfunnet fungerer bare delvis. Mange tema fra første bok er glemt, for eksempel nevnes knapt utbruddet av E-coli og internerings-leirene (og morens diabetes). I stedet fokuserer boken på en religiøs sekt som moren og Thomas blir fanget inn av, og som også begrenser Majas liv på mange vis. Sektlederen misbruker sin makt, og det er nærliggende å tenke på Knutby-sekten i Sverige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik sekt kan få makt i et samfunn i krise, men jeg savner et større fokus på alle de andre problemene som samfunnet fortsatt må slite med. I tillegg skurrer andre sider ved boken: broren er plutselig blitt synsk, og kan helbrede folk. Boken slutter da også med at en av Thomas’ profetier er i ferd med å gå i oppfyllelse, og Maja og Andreas’ liv er i stor fare.

Etter å ha lest bok to er jeg kritisk, men fortsatt noenlunde vennlig stemt mot serien, som stort sett har et lettlest og greit språk, til tross for en del litt oppstyltede ord og vendinger. Så jeg begynner på tredje og siste bok i serien, ‘Morgengry’ med friskt mot.

solstorm3Jeg skal ikke si så mye om handlingen i bok tre, bare at den nå foregår på en gård som tilhører en klassekamerat av Maja og hans familie. Det blir mye dramatikk som knytter seg til den religiøse sekten, som har forsterket sin makt over både Majas nærmeste familie og lokalsamfunnet. Som i bok to berøres konsekvensene av solstormen i liten grad – i stedet har det sneket seg inn et romantisk skjær rundt det som har med gårdsdrift og det enkle liv å gjøre. De nære problemer står i fokus – at store deler av Europas befolkning har strøket med i løpet av et knapt halvår blir knapt berørt.

Oppsummering: serien bygger på en god ide, og ideen bærer gjennom første bok, og et lite stykke ut i andre. Deretter oppleves det som om det går i surr for forfatteren – hun vet kanskje ikke hvilken historie hun skal fortelle? Man kan si mye om religiøse sekter, men kanskje ikke i denne serien? Fortellerteknisk er det også mye som svikter. Spranget mellom andre og tredje bok fungerer for eksempel dårlig, og jeg er overrasket over at forlaget har latt det slippe gjennom. At forfatteren unnlater å følge opp sentrale tema fra første bok er heller ikke bra.

Jeg anbefaler gjerne den første boken for unge lesere med interesse for katastrofescenarier med en stor dæsj romantikk. De to siste glir over i en sjanger som jeg vil kalle kiosklitteratur. Men mange liker jo det også.

Andre som har skrevet om serien:

http://bokelsker.wordpress.com/2012/01/23/himmelslor-may-grethe-lerum/

http://bokelsker.wordpress.com/2012/06/29/nymanenatt-may-grethe-lerum/

http://synne77.blogspot.no/2012/06/solstorm-2-nymanenatt.html

Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn

Henrik er ung, det er sommer og han venter på at Kjersti skal komme tilbake fra ferie. Han er forelsket og redd for at hun ikke har tenkt like mye på ham der hun har kost seg på sitt livs ferie i Italia i følge facebook. Onkel Simon er samtidig veldig syk og flytter denne sommeren inn hos Henrik og moren. Ingen forteller ham det, men Henrik forstår at dette er alvorlig og at det kun går en vei for onkelen. Så vakker du er er historien om Henrik som er i ferd med å bli voksen samtidig som han ser sin store helt, storebrors- og farsfigur onkel Simon bare bli sykere og være den som trenger hjelp og pleie. Dette er min første bok av Tjønn som forøvrig er en forfatter jeg har hørt veldig mye bra om før. I går fikk han Brageprisen for nettopp Så vakker du er i kategorien Barne- og ungdomsbøker. Uten at jeg har lest de andre nominerte kan jeg si at boken er prisverdig og jeg synes det passet fint å skrive en anmeldelse av boken dagen derpå utmerkelsen.

"Så vakker du er - ungdomsroman" av Brynjulf Jung Tjønn

  At Simon har vært en viktig person for Henrik får vi vite gjennom forskjellige tilbakeblikk i historier der Simon og Henrik har vært sammen, frem mot da de fant ut at han var syk og til han nå ligger på dødsleiet. I løpet av disse korte historiene skjønner vi hvor nære de to var og hvor tungt dette må være for Henrik. I tillegg mestrer Tjønn det å blande et tungt tema med et mer typisk ungdomsboktema, nemlig forelskelse på en god måte. Livet består av både sorg og glede og Henrik forsøker å takle det så godt han kan. Han forteller blant annet Kjersti hvor rart det er at man kan være både så glad og så ulykkelig på samme tid. Brynjulf Jung Tjønn skriver i en kort og antydende form der en del også er underforstått. Det at boken ikke har skilt ut dialogene i teksten forsterker det poetiske inntrykket. Boken er sår og følelsesladet samtidig som den faktisk er lett tilgjengelig. Så vakker du er tar opp noe tungt og vanskelig, det å miste noen som står deg nær, på en overkommelig måte, samtidig som den har et godt og rikt språk. Det er rett og slett utrolig hvor mye og hvor godt Tjønn klarer å formidle på de 114 sidene som i tillegg har korte kapitler. Det gjør ikke bare boken til en god ungdomsbok også for de som vegrer seg for å lese, men en sterk leseopplevelse for de aller fleste vil jeg påstå. Jeg har merket meg at også flere andre norske forfattere skriver ungdomsbøker i en lignende form, som Aina Basso og Tor Fretheim, og som i de nevnte tilfellene er det ofte vellykket også.

Agnes i senga

Agnes i sengaAgnes i senga er kanskje det mest kjente palindromet på norsk – et ord eller en frase som betyr det samme når det leses forlengs og baklengs. Boken til Heidi Linde handler om nettopp dette: Agnes som ligger i senga.

Hun har nettopp blitt dumpet av kjæresten sin, William, som har funnet seg en ny. Dermed må hun flytte ut av leiligheten hans, og faren lar henne bo i en leilighet hvor en av leieboerne hans, Åsa, bor. Åsa er i praksis i 6 uker, og har latt mye av sine personlige saker bli stående igjen. Det første Agnes gjør når hun flytter inn er å dra sengen fra soverommet til stuen, og legge seg i den. Hun er sykemeldt fra jobben som flyvertinne (‘flight attendant’) og tilbringer mesteparten av de neste to ukene til sengs, mens hun sørger over det brutte forholdet.

I løpet av boken får vi tilbakeblikk til Agnes’ forhold til William, og til forholdet til far og bror. Det tegnes et selvutslettende og ubehjelpelig bilde av hvordan Agnes forholder seg til dem. Ingen av mennene virker spesielt sympatiske, og man aner at Agnes ikke taper mye ved bruddet med William, eller ved å holde avstand til familien. Bare hun kommer seg over ydmykelsen over å bli avvist kommer hun nok til å klare seg helt utmerket, tenker jeg mens jeg leser – og da er det gjerne ikke så dumt å legge seg til sengs et par uker.

Etterhvert dukker Samuel opp, han prøver å finne Åsa, som han trodde han hadde et forhold til. Agnes forteller ham løgner om både Åsa og seg selv, og vikler seg inn i en labyrint av usannheter, til det hele bryter sammen og Agnes må velge annerledes

Jeg kjenner meg igjen i måten boken beskriver sorgen over å bli avvist, ydmykelsen over at den du er glad i velger en annen. Agnes tillater seg selv å synke ned i ynkelig selvmedlidenhet — hun dikter opp scenarier om sin egen begravelse hvor William sørger tungt (og hvor Samuel på fiffig vis har en rolle, før han en gang er presentert i boken), og triumferende telefonsamtaler med eksen, når han ringer for å tigge henne om å komme tilbake. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i slike patetiske fantasier, og alle kan forstå at det er en del av det å bygge opp selvbildet igjen.

Agnes i senga kan minne om bøkene om Bridget Jones – bare mørkere. Heidi Linde blander det tragikomiske med det tragiske på elegant vis, hun får meg til å rødme av Agnes pinlige øyeblikk, samtidig som jeg føler sterkt med henne.

Det er i det hele tatt behagelig å lese en ‘feel good’ roman mens man samtidig opplever at man leser kvalitet. Som å spise mørk sjokolade – det er snop, men med sunne antioksydanter.

Har skolebiblioteket ditt boken?

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar : Bjørn Sortland

FOR EI GLEDE!Endeleg! Denne boka har eg venta på. Og så kom ho til meg i går. Og så berre las eg ho MED EIN GONG! Kva er det å ikkje elska med denne boka? Ho er så FIN! Og så den tittelen då! Heile boka kunne vore full av piss og eg ville framleis elska ho, trur eg! Sjå på ho, då!

SOrtlandblusen

Men saken er jo den at ho ikkje er full av piss! Ho er full av god underhaldning! Ho er full av kjærleik! Ho er full av deilig nynorsk!
Eg nikoste meg!
Boka handlar om Ivar. Han er 40 år. Jobbar i bank. Han er fornuftig og alminneleg….og singel. Eller nei, han er jo ikkje alminneleg! Not at all! Det er berre utanpå at han er vanlig. Ivar er jo ein fundamentalist. Og ikkje berre det, heller! Ein ekstremist, faktsik! Han ser det. Han innrømmer det sjølv. Han trur på den absolutte kjærleliken. Han vil ha ei kvinne (det har han aldri hatt. ikkje i nærleiken, eingong) som han skal elska og æra. Ikkje noko sex før ekteskapet. Og denne kvinna kan vera kven som helst! Den første og beste, som det heiter. Berre ho er kvinne og ho er hans. Han skal gifta seg med henne og støtta ho i ALLE val til døden skil dei. Det er berre det at ingen kvinne nokonsinne har vist ørlite interresse for han.
Ivar har gått på skrivekurs for mange år sidan. I etterkant av kurset gav han ut to diktamlingar på eige forlag, og kan soleis kalla seg forfattar.
Ein dag får Ivar spørsmål om han kan halda skrivekurs for to tidlegare narkomane kvinner. Han synst ikkje han kan sei nei. Slik møter han Sonya….

Lettlest, enkel og med fine teikningar. Denne boka les du på ein ettermiddag!
Mykje humor. Mykje om livet. Mykje naivt og mykje rart. Eg elskar den (har eg nevnt det?)
Les, folkens!

%d bloggarar likar dette: