Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz…

Jeg hadde lest tittelen på denne boken av Marit Kaldhol flere ganger før jeg egentlig fikk den med meg. Spesielt da jeg hadde fått med meg hva boken handlet om slo det meg hvor sterk og vakker den er. Den antyder alt som skulle vært og ikke ble, fordi livet ikke alltid går som man vil. Og for Solrun og Jenny i denne boken går det ganske dårlig. Solrun sine rusproblemer startet før moren deres døde i en ulykke, men har nok blitt verre etter dødsfallet. Bestefar Olvarsom bor i nabohuset sliter med helsen og er nesten blind, og for hovedpersonen Jenny er det derfor mye ansvar på unge skuldre. Hun forsøker i tillegg så godt hun kan å studere. Faren er også fraværende og bor i Polen, derav byen Lodz i tittelen.

Sitatet som fikk meg til å bestemme meg for at denne boken skulle jeg lese uansett hvor mange tårer som måtte komme, var uthevet i NRK sin anmeldelse av boken og står på aller første side:

Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake. At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa. Eller ikkje har vilje nok. Likevel trur eg at dei lengtar heim (Kaldhol 2014, s. 3).

Dette er ikke den eneste fuglemetaforen i boken, for de er gjennomgående. Storesøsteren er fuglen som kommer bort fra flokken og ikke klarer å komme seg hjem igjen.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler mye om Jenny sitt forhold til søsteren Solrun og hennes opplevelse av søsterens rusavhengighet. Hun forteller om det som skulle ha vært, hvordan de to skulle hatt det, noe som gjør tonen i boken veldig sår og vemodig. Noen har ment at dette nesten ikke er en roman, men en diktsamling. Det er en sammenhengende historie med kapitler så korte som en halv side til et par sider som forteller om en hendelse, tanke eller minne. Setningene er korte og dialogene få. Språket er lyrisk, stillferdig og gjerne antydende, men samtidig tilgjengelig, blant annet fordi hun henvender seg direkte til søsteren:

Du er ikkje her, Sol. Er ikkje saman med meg. Legg ikkje armen omkring meg og trøystar, slik du gjorde då vi var små. Du skulle vore her, skulle sagt: Ikkje ver redd. Skulle sagt: Vi skal klare det saman, Jenny, du og eg. (Kaldhol 2014 s. 7)

 Vi får egentlig aldri vite hvorfor søster Sol ruser seg (ikke at det nødvendigvis finnes én spesiell grunn), men vi blir fortalt flere historier i boken som tyder på en ung jente som ikke alltid har det så godt. Jenny forteller om søsterens angst i barndommen som gjorde at hun stadig måtte sove hos moren, og at hun gjerne fikk en tablett å sove på. Hun forteller også om at søsteren kunne bli fjern og om et mørke “som ville ta deg frå meg. Stele deg sakte, bit for bit” (s. 9). Samtidig som hun var redd viser andre scener i boken at hun var den tøffeste av dem og villig til å ta sjanser, som å svømme litt for langt ut i vannet. Nå er Jenny alene om å være den tøffe.

Anne Cathrine Straume sier i sin nevnte anmeldelse at hun får følelsen av at dette er en ungdomsbok. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om et ungt menneske som forsøker å takle for mye ansvar, og er til tross for sin poetiske og antydende stil fullt mulig å lese også for mer uerfarne lesere. Jeg ser hva anmelderen mener og det bekrefter kanskje det vanskelige og av og til kunstige skillet mellom bøker for ungdom og voksne. Straume mener dog at Kaldhol ikke stoler nok på leseren til å gjøre sine egne tolkninger og gjentar seg selv litt for mye. Det er mulig forfatteren kunne holdt litt tilbake på for eksempel alle fuglemetaforene, men jeg synes samtidig tilgjengeligheten i dette tilfellet heller burde berømmes. For det er en stor prestasjon å gjøre en bok som mest minner om lyrikk i sin korte, antydende og poetiske form, som hopper frem og tilbake i tid, og som bruker mye symbolikk, så tilgjengelig som dette.

Marit Kaldhol skriver faktisk også bøker både for både barn og ungdom. I år kom hun med ungdomsromanen Zweet, og hun har tidligere fått pris for en annen ungdomsroman, søkeord: ayotzintli. Se her om skolebiblioteket ditt har noen av hennes bøker.

Denne teksten ble først publisert på min private blogg Så rart.

Ejersbo: Nordkraft

Jeg husker at denne  boken fikk en god del oppmerksomhet da den kom ut for 10 år siden, men jeg kan ikke huske at den ble gjenstand for diskusjon, noe jeg synes er pussig, fordi den på et vis idylliserer rus. Har du lest boken vil du muligens ikke være enig, jeg skal begrunne påstanden etterhvert.

Vi er i Ålborg på begynnelsen av 90-tallet, i tre løst sammenvevde tekster (kan godt betraktes som en trilogi utgitt samtidig) får vi en beskrivelse av et rusmiljø og personene i og rundt det. Vi ser det fra innsiden, noe som selvsagt gir en helt annen forståelse av det enn utvendig observasjon vil kunne gi, og som derfor også er en grunn til å lese romaner! Men samtidig ser vi verden med disse personenes øyne; de lever for rusen og de dør ikke av den, men av uønskete bivirkninger. De snylter på alt og alle for å få seg et skudd eller en blås, og de er helter i fortellingen! Mange steder blir det framhevet hvor god rusen er, det blir målet og meningen i tilværelsen. Og dette mener jeg er en romantisering av selve rusen, selv om miljøet ikke blir romantisert.

Sagt på en annen måte; det er befriende å slippe moralisering i forhold til det samfunnsproblemet som rus er, men kan en ikke gjør det uten å plassere moralen hos de som ikke har mulighet til å forvalte den? Og hvem er forresten en bok som dette skrevet for, og hvem blir den lest av? Det er tydelig nok en bok for et voksent publikum, samtidig såpass preget av det beskrevne mljøet at den neppe vil appellere til de eldste. Ungdom er   i faresonen mht å få kontakt med et sånt miljø,og bør derfor være målgruppe nr 1, men leserne i ungdomsgruppen vil antakelig bestå av de velilpassete, for det er bare de som leser, ikke sant?

De faktiske leserne vil derfor sannsynligvis i all hovedsak være velmenende, middelaldrende, velutdannede og framfor alt liberale mennesker som aldri vil hovere i forhold til personer med et rusproblem – men trenger vi bøker som dette til denne gruppen? Selv føler jeg at jeg at jeg har lest en underholdende bok om mennesker som lever på skyggesiden i velferdssamfunnet, uten at det hverken rører eller utfordrer meg. Burde ikke en slik tekst ha en eller annen effekt på leseren?

Jeg har lest den norske versjonen  og har nok en gang fått bekreftet at det er ganske tåpelig å oversette fra dansk til norsk, vi forstår da vitterlig dansk når det er skriftlig (muntlig forstår danskene som kjent knapt hverandre), Dessuten sniker det seg med en del danismer, ja her nærmest kryr det av de i klasse med følgende:  ‘De er altså nødt til å få litt mosjon en gang imellom – det er store hunder’. Slik formulerer vi oss slett ikke her på berget, dette tilsvarer ‘De må få….’ Hva er vitsen med oversettelser på et slikt nivå?

(Dette innlegget er tidligere publisert på bloggen thauke2read)

%d bloggarar likar dette: