Du, jente, av Fatima Sharafeddine

Fatima

Du, jente

Faten er 15 år gammel når hun blir plassert hos en velstående familie i Beirut, som hushjelp. Faren hennes tar hele lønnen hennes, så hun er en slags slave for familien, som gir henne liten frihet og stort sett behandler henne med distansert forakt. Moren i familien kaller henne konsekvent for «du, jente», som altså er blitt tittelen på boken.

Nå har Faten blitt 17 år, og har arbeidet for familien i to år. Hun har bare hatt sporadisk kontakt med familie og venner i landsbyen hun kommer fra. Hennes nærmeste venn er Rosalinn, en afrikansk engelsktalende hushjelp i naboleiligheten. Faten har også en hemmelighet – hver dag kikker hun i smug på en ung mann i nabohuset, når han kommer og går, og hun prøver å få glimt av ham når han spiser og arbeider med studier. Noen ganger nikker han og smiler til henne. Hun har på følelsen at hun kan stole på ham, og en plan begynner å ta form.

Da Faten bodde i landsbyen hjemme, var hun den flinkeste på skolen. Hun ønsket å ta videregående skole, og deretter fortsette på sykepleiestudiet. Det satte farens krav om at hun skulle tjene penger en stopper for. Nå bestemmer hun seg for å ta kontakt med nabogutten og be ham om hjelp til å få kontakt med skoler i Beirut, slik at hun kan fortsette utdannelsen sin.

Faten er en oppfinnsom og tøff jente, og med hjelp av nabogutten Marwan og Rosalinn finner hun ut av hvordan hun skal frigjøre seg, og få det livet hun drømmer om. Det er en optimistisk og positiv utvikling i boken, i stor kontrast til mange av de elendighetsbeskrivelsene man ofte får om unge jenters situasjon i den tredje verden.  Språket er ukomplisert, med knappe setninger og relativt enkel stil. Den passer godt til aldersgruppen 13 til 19 år.

«Du, jente» er den første i en serie fra Mangschou forlag med oversatte ungdomsbøker. Serien har fått navnet Nærvær, og skal bringe verden nærmere norsk ungdom. Handlingen i denne boken er fra Libanon på 80-tallet, og krig og bomber danner et distansert bakteppe i boken. Her er ingen mobiltelefoner, og ikke datamaskiner eller internett.  Men historien er tidløs, og med et viktig budskap om at utdanning er noe av det viktigste du kan skaffe deg, især for jenter.

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Bienes historie, av Maja Lunde

bienesBoken «Bienes historie» handler ikke bare om bier, den er også en fint fortalt roman om familierelasjoner og brutte drømmer

Romanen er delt i tre tidsplan med tre hovedpersoner. Den ene delen er om William og foregår på 1850-tallet, i England. Han er en lærd mann, men med en overveldende selvforakt, og tåler dårlig at arbeidet hans med å konstruere en ny og forbedret bikube ikke blir en suksess. Han har kone og syv døtre som han knapt enser, og en sønn som han har store forventninger til.

George er birøkter og lever i 2007, i USA. Han driver i liten skala, og tar godt vare på biene sine, men opplever likevel at noen kuber plutselig blir forlatt, bare dronningen og noen få bier er igjen. Den lille familiebedriften sliter, konen vil helst selge, og deres eneste sønn har ikke lyst til å overta driften.

Bokens tredje del er fra 2098, og foregår i Kina. Hovedpersonen er Tao som arbeider med pollinering av frukttrær. Verden har mer eller mindre stoppet opp, det er stagnasjon og hungersnød overalt, siden biene og andre pollinerende insekter er helt forsvunnet. I Kina er det litt bedre enn i andre deler av verden, siden landet var tidlig ute med manuell pollinering. Men Tao lever et trist liv, med hardt arbeid, lite mat og ingen utsikter til en bedre framtid. Likevel har hun et håp om at sønnen skal få det bedre enn henne selv.

De ulike fortellingene blir fortalt vekselvis, og det er i starten lite som tyder på at de har noe særlig til felles, bortsett fra biene. Men etter hvert faller brikkene på plass, og man ser sammenhengene som binder de tre livene sammen. Det er gjort på dyktig vis, og i kombinasjon med godt språk som nyanserer fint mellom de tre personene, er dette en helstøpt fortelling.

Boken er på sett og vis misjonerende – den gjør det tittelen sier, den forteller bienes historie, på et tidspunkt hvor vi fortsatt kanskje kan snu den skremmende utviklingen. Biene er som kjent i tilbakegang, sammen med humlene. Uten dem mister vi minst en tredjedel av all matproduksjon i verden, noe som vil få vidtrekkende konsekvenser for hele vår sivilisasjon. Om virkeligheten skulle ende så dystert som boken beskriver, bør vi gjøre noe umiddelbart. Vi må gi rom for flere blomsterenger, redusere bruk av sprøytemidler, passe på at biene i det industrialiserte jordbruket ikke blir overarbeidet… Det er flere årsaker til biedøden, og vi må trå til på mange måter.

Heldigvis er ikke situasjonen like dyster i Norge. Selv om en del villbie-arter, og humlene, er truet, er det ikke tegn til massiv biedød her til lands. I Norge dør ikke biene, men birøkterne, blir det sagt, det er færre og færre som driver med bier. Det kan man jo heldigvis gjøre noe med, uten for store anstrengelser.

Historien om biene ender også med forsiktig optimisme, både for vår del, og for biene. Den ender også med en enkel moral: bier kan ikke temmes, de kan bare røktes, og få vår omsorg.

Maja Lunde har tidligere skrevet barne- og ungdomsromaner, boken hennes Battle, er anmeldt her på bloggen.

Boken kan lånes både på papir og som e-bok.

Jeg gir deg sola av Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg personlig, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt.

Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Se her om skolebiblioteket ditt har papirboken. Den er tilgjengelig som e-bok for alle elever på vgs i Hordaland (samme lenke).

Denne omtalen ble først publisert i sin helhet på min egen blogg Så rart.

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland er siste bok i den nydelige trilogien til Helga Flatland. Denne gangen er det historiene til bygdens lege Ragnhild, Tarjei sin mor Karin, Tarjei sin far Hallvard og Bjørn, han som overlevde turen til Afghanistan der hans tre kamerater ble drept i en bilbombe vi får lese. Ekteparet Karin og Hallvard har opplevd noe av det verste som kan ramme et menneske, tapet av et barn. I forrige bok fikk vi se hvordan datteren deres Julie opplevde at foreldrene hennes forsvant bort fra henne, mens denne gangen får vi se hvordan de selv kommer seg gjennom sorgen. For de kommer seg videre på et vis, men veien er uendelig lang og vond. Legen Ragnhild er den som har hjulpet og forsøkt å hjelpe alle i den lille bygden gjennom katastrofen som rammet dem da Trygve, Tarjei og Kristian kom hjem i kister. Hun har vært tilgjengelig både på kontoret og hjemme når det måtte være og oppsøkt de hardest rammede. Når ettervirkningene etter katastrofen begynner å stilne, kommer tomheten og ensomheten, en konsekvens av at alt hun har gitt opp for å være det fyrtårnet hun er. Bjørn, som tilfeldigvis var syk og ikke med i bilen den dagen de tre kameratene døde, sliter også med å leve videre. Han blir stadig konfrontrert med det samme heltebildet av kameratene i uniformer, og det hele virker så meningsløst. Hvorfor dro de til Afghanistan i det hele tatt, og hvem er han nå, uten dem? Personlig ble jeg mest berørt av Karin sin historie. Jeg blir både sint på valgene hun tar, samtidig som jeg skjønner dem og synes det er godt at hun kommer ut av den apatiske tilværelsen under treet med vin i kaffekoppen.

Jeg liker virkelig disse bøkene og synes det er utrolig hvilken innsikt forfatteren gir oss til de ulike karakterens sorg og opplevelse av en katastrofe. Vi får kanskje ikke alle svarene, men vi får likevel fullendte historier. Om du ikke har lest de to første bøkene, kan du lese om den første her.

Se her om ditt skolebibliotek har boken.

Ulveøya, av Lajla Rolstad

ulveøyaLajla har fått klar melding fra sin psykiater om at hun er et sårbart menneske som bør leve en beskyttet tilværelse. Helst bør hun gå på medikamenter resten av livet.

Så gjør hun i stedet det stikk motsatte. Hun slutter å ta pillene og reiser til Canada for å bo alene i ødemarken en hel vinter, som vaktmester på et øde resort. De neste par årene tilbringer hun i Nord-Amerika, blant indianere, hippier, einstøinger, ulver og grizzlybjørner. Et ganske ubeskyttet liv, altså.

Teksten er skrevet i presensform, sett gjennom jeg-personen Lajlas øyne, som også er forfatteren Lajla. Hun framstiller seg selv som engstelig og forsiktig, men gjennom valgene hun tar ser vi at hun på sin måte er både fryktløs og utprøvende. På nesten drømmeaktig vis flyter hun fra situasjon til situasjon, blottstilt og åpen for alle slags rare ideer og livsvalg hun støter på blant beboerne i Canada og USAs utkant. Boken minner om en road-movie, en reise i et landskap hvor forfatteren tar del uten å protestere, uten å problematisere.

Jeg har ikke fulgt med på mye av det eventyreren Lars Monsen har fortalt om sine turer i Canada og Alaska, men jeg oppfatter det slik at han gjengir den barske, maskuline varianten av villmarkslivet. Lajla er geografisk nesten på samme sted som Monsen, men der han konsentrerer seg om sin egen overlevelse, fokuserer Lajla på menneskene hun møter, hvordan de lever og hva slags livsfilosofi de har. Hun er den forsiktige, observerende eventyreren, og hun gir en fin og vár skildring av de hun treffer, som til tross for noen til dels romantiserende og overtroiske forestillinger om nærhet til natur, også sier noe om hvordan vi kan og bør velge alternativt.

Hun dveler lite ved valget hun har tatt om å ikke ta medikamenter, men siden det virker som hun klarer seg fint uten, er det strengt tatt ikke mer å kommentere. Ved å utsette seg selv for tøffe realiteter, blir hun sterkere – eller så har hun alltid vært sterk, men ikke bevisst sin egen styrke. Jeg tror helst det siste

Lajla Rolstad debuterte i 2009 med grøsseren Nekronauten, dette er en hennes andre roman. Ulveøya kan lånes som e-bok fra Hordaland Fylkesbiblioteks e-låntjeneste.

Elizabeth er borte! av Emma Healey

En sjarmerende krimhistorie med en detektiv utenom det vanlige.

elizabethMaud er 82 år, og sliter med å huske ting. Omstendighetene er uklare, men hun vet at venninnen Elizabeth ikke er i huset sitt, og at hun ikke får kontakt med henne. Sønnen til Elizabeth oppfører seg ikke pent, og ting kan tyde på at noe blir holdt hemmelig. Men Maud er så glemsom at det er vanskelig å holde fast på det hun vet. Hun har lommene fulle av gamle huskelapper som bare forvirrer henne når hun finner dem. Datteren Helen er travel og sliten og utålmodig, og gir ingen svar når Maud spør.

Men Maud husker tydelig hva som skjedde da hun var ung jente like etter krigen, da storesøsteren forsvant. Ingen har noen gang funnet ut hva som skjedde, men minnene presser seg på og vikler seg inn i nåtiden, og inn i Elizabeths forsvinning.

Historien er fortalt fra Mauds synspunkt, og kapitlene som handler om Elizabeth er sterkt preget av forvirringen og uroen Maud føler. I glimt ser man hvordan hun blir oppfattet av omgivelsene, som en fortutlet gammel dame som ingen tar alvorlig. Man skjønner datterens frustrasjon, men ser også at Maud får mye omsorg, og har relativt stor frihet til å bevege seg omkring på egenhånd.

De tilbakeskuende sekvensene som forteller om søsterens forsvinning er verken usammenhengende eller forvirrende – de er sett gjennom unge Mauds øyne, fortalt kronologisk. Vi får ingen svar på hva som har skjedd før mot slutten av romanen, både søsteren og Elizabeths skjebne blir holdt skjult til det siste.

Det er et interessant eksperiment å forsøke å sette seg inn i hvordan en dement person opplever verden – og ekstra interessant blir det når det er en ung debutant som Emma Healey (født i 1985) som prøver seg, siden avstanden i både livssituasjon og alder er ekstra stor.

Jeg aner ikke om dette er del av en trend, men det virker som det for tiden utgis mange romaner med jeg-person med en annerledes virkelighetsopplevelse enn det som regnes som normalt. I krimboken «Rubbernecker» av Belinda Bauer har hovedpersonen Asperger syndrom, «Still Alice» av Lisa Genova beskriver en hovedperson med fremskridende Alzheimer – og Genova har skrevet flere romaner med utgangspunkt i hovedpersoner med sykdommer som endrer bevisstheten, som Huntington og hjerneskader.
Eldre eksempler er «Den merkelige hendelsen med hunden den natten» (Mark Haddon) og «Hvorfor hopper jeg» (Naoki Higashida), som begge beskriver autistiske gutter. Hvor vellykkede eller riktige (i forhold til symptomer osv) beskrivelsene er kan sikkert variere, men det er uansett en god ting at litteraturen utvider opplevelsen av hvordan virkeligheten kan tolkes.

I dette tilfellet synes jeg Mauds tilstand er godt beskrevet, med respekt og nøkternhet og uten sentimentalitet. Utgangspunktet er trist – Maud er i ferd med å miste seg selv, men hun er likevel spill levende, og leseren tar hennes parti, selv når man skjønner at hun er vrang og irriterende for sine omgivelser. Hun er en sjarmerende karakter i en original krimhistorie, vel verdt å bli kjent med.

Sjekk her om skolebiblioteket ditt har boken.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz…

Jeg hadde lest tittelen på denne boken av Marit Kaldhol flere ganger før jeg egentlig fikk den med meg. Spesielt da jeg hadde fått med meg hva boken handlet om slo det meg hvor sterk og vakker den er. Den antyder alt som skulle vært og ikke ble, fordi livet ikke alltid går som man vil. Og for Solrun og Jenny i denne boken går det ganske dårlig. Solrun sine rusproblemer startet før moren deres døde i en ulykke, men har nok blitt verre etter dødsfallet. Bestefar Olvarsom bor i nabohuset sliter med helsen og er nesten blind, og for hovedpersonen Jenny er det derfor mye ansvar på unge skuldre. Hun forsøker i tillegg så godt hun kan å studere. Faren er også fraværende og bor i Polen, derav byen Lodz i tittelen.

Sitatet som fikk meg til å bestemme meg for at denne boken skulle jeg lese uansett hvor mange tårer som måtte komme, var uthevet i NRK sin anmeldelse av boken og står på aller første side:

Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake. At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa. Eller ikkje har vilje nok. Likevel trur eg at dei lengtar heim (Kaldhol 2014, s. 3).

Dette er ikke den eneste fuglemetaforen i boken, for de er gjennomgående. Storesøsteren er fuglen som kommer bort fra flokken og ikke klarer å komme seg hjem igjen.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler mye om Jenny sitt forhold til søsteren Solrun og hennes opplevelse av søsterens rusavhengighet. Hun forteller om det som skulle ha vært, hvordan de to skulle hatt det, noe som gjør tonen i boken veldig sår og vemodig. Noen har ment at dette nesten ikke er en roman, men en diktsamling. Det er en sammenhengende historie med kapitler så korte som en halv side til et par sider som forteller om en hendelse, tanke eller minne. Setningene er korte og dialogene få. Språket er lyrisk, stillferdig og gjerne antydende, men samtidig tilgjengelig, blant annet fordi hun henvender seg direkte til søsteren:

Du er ikkje her, Sol. Er ikkje saman med meg. Legg ikkje armen omkring meg og trøystar, slik du gjorde då vi var små. Du skulle vore her, skulle sagt: Ikkje ver redd. Skulle sagt: Vi skal klare det saman, Jenny, du og eg. (Kaldhol 2014 s. 7)

 Vi får egentlig aldri vite hvorfor søster Sol ruser seg (ikke at det nødvendigvis finnes én spesiell grunn), men vi blir fortalt flere historier i boken som tyder på en ung jente som ikke alltid har det så godt. Jenny forteller om søsterens angst i barndommen som gjorde at hun stadig måtte sove hos moren, og at hun gjerne fikk en tablett å sove på. Hun forteller også om at søsteren kunne bli fjern og om et mørke “som ville ta deg frå meg. Stele deg sakte, bit for bit” (s. 9). Samtidig som hun var redd viser andre scener i boken at hun var den tøffeste av dem og villig til å ta sjanser, som å svømme litt for langt ut i vannet. Nå er Jenny alene om å være den tøffe.

Anne Cathrine Straume sier i sin nevnte anmeldelse at hun får følelsen av at dette er en ungdomsbok. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om et ungt menneske som forsøker å takle for mye ansvar, og er til tross for sin poetiske og antydende stil fullt mulig å lese også for mer uerfarne lesere. Jeg ser hva anmelderen mener og det bekrefter kanskje det vanskelige og av og til kunstige skillet mellom bøker for ungdom og voksne. Straume mener dog at Kaldhol ikke stoler nok på leseren til å gjøre sine egne tolkninger og gjentar seg selv litt for mye. Det er mulig forfatteren kunne holdt litt tilbake på for eksempel alle fuglemetaforene, men jeg synes samtidig tilgjengeligheten i dette tilfellet heller burde berømmes. For det er en stor prestasjon å gjøre en bok som mest minner om lyrikk i sin korte, antydende og poetiske form, som hopper frem og tilbake i tid, og som bruker mye symbolikk, så tilgjengelig som dette.

Marit Kaldhol skriver faktisk også bøker både for både barn og ungdom. I år kom hun med ungdomsromanen Zweet, og hun har tidligere fått pris for en annen ungdomsroman, søkeord: ayotzintli. Se her om skolebiblioteket ditt har noen av hennes bøker.

Denne teksten ble først publisert på min private blogg Så rart.

Silo, av Hugh Howey

SiloSilo er første bok i en trilogi som foregår i en dyster (framtids)verden – altså er det definitivt en dystopi.

Et strengt regulert samfunn i en silo som borer seg mer enn 130 etasjer ned i bakken, et dødt landskap og giftig atmosfære utenfor – slik har verden bestandig vært, for menneskene som bor i siloen. De vet lite om omverdenen, bortsett fra at de som forlater siloen dør før de har rukket å ta mange skrittene, til tross for beskyttelsesdrakter og ekstra oksygen. Bare det å nevne utenverdenen er tabu. Bedre å leve i uvitende trygghet i dypet av siloen, om den er aldri så klaustrofobisk.

Juliette som jobber i de nederste etasjene, er ganske likegyldig til det som måtte skje øverst oppe, helt til den dagen hun blir tvunget til å ta ansvar. Når sheriffen bestemmer seg for å gå ut og «vaske» – det vil si pusse kameralinsene som projiserer omverdenen inn på store skjermer, og dermed dør – ber ordføreren henne om å overta jobben som sjef for politiet. Men dette er ikke i de egentlige ledernes interesse, og desperate virkemidler blir satt i sving. Etter hvert åpenbarer det seg et nettverk av løgner og illusjoner, og Juliette oppdager at verden rommer mer enn hun noen gang har forestilt seg, både inne i siloen og utenfor.

Jeg har lest hele trilogien, og skal passe meg for å komme med avsløringer, men jeg kan si at jeg likte nesten alt ved alle bøkene. Det var noen langdryge passasjer, (og spesielt en karakter i andre bok som jeg irriterte meg over), men jeg synes alle bøkene holder et jevnt bra nivå.

Den første boken heter Wool på engelsk, en tittel som er litt pussig i forhold til innholdet, den er heldigvis ikke oversatt og brukt som norsk tittel. De to neste er Shift og Dust, disse titlene gir mer mening og det blir interessant å se hvordan de blir oversatt.

Første del av den første boken ble opprinnelig utgitt som en lang novelle på internett, i 2011. Da forfatteren Hugh Howey så hvor populær den ble utviklet han den til en roman, fortsatt på internett. Han tjente seg søkkrik på å selge over en halv million e-bøker – før bøkene ble utgitt av et tradisjonelt forlag i papirformat. Nå er bøkene oversatt til 30 språk og Hollywood vil lage film.

Howey har en innholdsrik nettside om du er interessert i å finne ut mer om ham og bokutgivelsene hans. Der gir han også tips og råd til den som har en drøm om å bli forfatter. Og det er kanskje ikke så dumt å lytte til ham, han er jo et levende eksempel på at man kan gjøre det både enkelt og rimelig, og likevel oppnå enorm suksess.

Sjekk her om biblioteket ditt har boken.

Lykkefinneren, av Edward van de Vendel og Anoush Elman

lykkefinnerenLykkefinneren er en del av Cappelen-Damms ungdomsserie Slash. Forlaget skriver om serien «… en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme. Forlaget har satt sammen en etablert forfatter og et ungt menneske med en helt spesiell livserfaring, og målet er medrivende prosa.»

Denne boken er et samarbeidsprosjekt mellom Edward van de Vendel/Anoush Elman («slash’en» mellom navnene har gitt navn til serien), der van de Vendel er den etablerte forfatteren. Den handler om Hamayun, som må flykte fra Afghanistan under dramatiske omstendigheter. Etter en lang og tøff reise ender han og familien opp i Nederland, der det blir stadig vanskeligere å finne seg til rette.

Boken er utgitt på norsk i 2013, og handler om flyktninger fra Afghanistan, men den er likevel svært aktuell, med tanke på dagens Syria-flyktninger og tragediene i Middelhavet. Det er vanskelig å lese historien uten å sympatisere med alle som flykter fra en uutholdelig tilværelse, for å komme til tryggheten og overfloden som vi tar som en selvfølge. Jeg har ikke noe problem med å identifisere meg med Hamayun og familien, og jeg synes tittelen Lykkefinneren er god (originaltittel De Gelukvinder), det er jo tross alt lykke vi ønsker å finne alle sammen. Når noen kaller mennesker på flukt for lykkejegere, med negativt fortegn, er det i grunnen ganske meningsløst. Vi ønsker alle det beste livet vi kan få, uten at dét automatisk handler om materiell velstand.

Så boken vekker sterke følelser i meg, uten at den bruker store fakter og overdreven dramatikk. Tvert i mot synes jeg språket er både saklig og dempet, og for meg bidrar det til at jeg lett kan leve meg inn i karakterenes opplevelser. Siden boken er fortalt gjennom en ung gutts opplevelser (Hamayun er 8 år når boken begynner, og nesten 17 når den ender), blir vi ikke fortalt alle detaljer, men etter hvert blir det meste avslørt. Hamayun er både følsom, intelligent og moden, og får mer og mer ansvar for hvordan det skal gå for familien. Det er ingen selvfølge at det skal ende godt, selv om man som leser ønsker det av hele sitt hjerte.

Slutten er åpen, men på denne bloggen får man vite litt mer om hvordan det går med virkelighetens Hamayun (Anoush).

Sjekk om skolebiblioteket ditt har boken.

Alle utlendinger har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger

Innbundet«Alle utlendinger har lukka gardiner» er en relativt enkel skildring av det alminnelige men (relativt) tøffe hverdagslivet til en 13-åring, skrevet i et slags dagbokformat.

Men den er heldigvis mer enn det – den er en lek med ord og setningsbygning, og et kikkhull inn i en verden som stort sett er ukjent for en etnisk norsk person som meg selv (kalt potet i boken). Hovedpersonen Mariana har far fra Chile og mor fra Norge, og lever i et multikulturelt samfunn på Romsås i Oslo hvor potetene er i mindretall. Hun går i 8 klasse og er forelsket i Mu2, og har to brødre – storebroren sitter i fengsel, og lillebroren er redd for det meste.

Alt dette er godt beskrevet, med masse humor, og jeg regner med at handlingen til en viss grad er selvbiografisk – men det er språket som først og fremst gjør inntrykk. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å komme inn i – men når man ganske raskt knekker koden blir det rett og slett forfriskende å lese.

En smakebit:

I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen, for resten baila eller satt på benken. Vi skulle gå to og to, og jeg gikk med Isa, for jeg orker ikke mer av åndene. Det er som skitneste uteliggerne lukter tusen ganger løk med egg og man må holde nesa og bare kan puste med munnen. Ramadan sikkert er fin tid for muslimene, men når de står opp klokka fem og legger seg igjen etter maten og kan ikke pusse tenner før de går på skolen, åndene blir som aldri har de pussa tenna før og jeg orker ikke mer.

Å baile er å stikke av, det kommer sannsynligvis fra engelsk (to bail?), og det er også flere andre omskrevne engelske verb i teksten. Å læpse er å slå til noen, å snitche er å tyste, og å cheete er å jukse, men hvordan oppsto tæsje (stjele) eller kæse (banke)? Lættis betyr at man får latterkrampe, at noe er lattervekkende, men om det kommer fra norsk eller et annet språk er jeg usikker på. Wollah/walla betyr «jeg sverger (til Allah)», eller en variant: Wollah koran. Skjellsordet morraknuller brukes flittig i alle slags situasjoner, og har stort sett mistet sin opprinnelige, grove slagkraft.

Setningsbygningen er en utfordring å lese, med omstokking av verb og andre ordklasser – og sitatteknikken fungerer slik:

Da endelig var vi alene jeg sa til Matias: husker du det? Og han bare: hva da? Og jeg bare: da Alvaro dro?, og Matias putta en bit til i munnen og bare: nei, og jeg bare: du vet han er i fengsel, men fremdeles Matias bare fortsettet å se på bakken og gå lange skritt med innoverbeina for ikke å tråkke på alle førtilokka. Til slutt han bare: hvorfor, og jeg bare: jeg vet ikke.

Hvor autentisk er språket? Jeg tror at teksten er et godt bilde på hvordan ungdom i et visst miljø snakker seg i mellom, men at de, som alle andre, snakker annerledes i andre situasjoner, for eksempel med foreldre. I et intervju i VG bekrefter forfatteren dette. Hun blir også sammenlignet med den svenske forfatteren Jonas Hassan Khemiri, som brukte såkalt «Rinkebysvensk» i sin roman Et øye rødt fra 2005. I et intervju med Dagsavisen sier hun da også at Khemiris bok var en viktig inspirasjonskilde.

Dette er Maria Navarro Skarangers debutroman, hun er bare 20 år gammel og har hatt en pangstart med sitt forfatterskap – boken har fått strålende mottakelse og er allerede solgt til Danmark. Hun kan ses på som en representant for det nye Norge – ikke bare er utforskningen av språket viktig (multi-etnolektisk samtalestil kalles det visstnok på fagspråket), men også beskrivelsen av et multikulturelt miljø som kommer til å prege det norske samfunnet mer og mer. Enten vi liker det eller ikke blir vår kultur påvirket av andres kulturer, og det oppstår ny – norsk – kultur som vi må ta inn over oss. I en slik sammenheng er Skarangers roman et godt innspill.

Har biblioteket ditt boken?

%d bloggarar likar dette: