Jentene fra balletten, av Monika Yndestad

Journalisten Alice Bratt jobber med krimsaker i bergens-avisen BA, hun får nyss om begrepet ‘jentene fra balletten’, som er en betegnelse på jenter fra stabile hjem som plutselig faller utenfor. De har alltid vært snille og velfungerende, men endrer oppførsel og begynner med utagerende atferd, rusmidler og kriminalitet. Bratt bestemmer seg for å gjøre en sak på dette, og i samarbeid med barnevernstjenesten i Bergen og Os prøver hun å oppspore et ‘case’ – en person som hun kan bruke i saken.

Parallelt blir vi kjent med Mina, en 14-15 årig jente fra Os, som etter en uskyldig forelskelse blir utsatt for en grov voldtekt av en voksen mann. Mannen er en godt likt politimann, som vi raskt skjønner lever et dobbeltliv. Maja er ikke den første tenårings-jenten han har forgrepet seg på, og også den unge konen hans blir utsatt for stadige overgrep.

Mina tør ikke fortelle noen om overgrepet, og endrer oppførsel totalt – hun er i ferd med å bli en av `jentene fra balletten`. Foreldrene forstår ingenting, hun fester og drikker, mister sine gamle venner, og det ser dårlig ut. Så hører hun på nyhetene at en annen jente fra Os har anmeldt en lokal politimann for voldtekt. Hun tar kontakt med Alice Bratt og forteller sin historie, og dermed eskalerer dramatikken.

Rammen rundt det hele fungerer godt, synes jeg – en krimjournalist er en naturlig hovedperson i en krimbok, og en del andre elementer fungerer også bra. Hun jobber mye sammen med fotografen Hassan, har en privat kontakt i barnevernet – Jone (her aner vi også en romantisk interesse), gode elementer i en klassisk krim. Men det oppleves som om det er for mange personer, flere sentrale  karakterer blir overfladiske og bare løst beskrevet. Det er som romanen har det for travelt til å yte de enkelte karakterene rettferdighet. Minas foreldre har naturlig nok sentrale roller i boken, men jeg får ikke helt tak på dem, og tror ikke helt på hvordan de reagerer og utvikler seg.  Enten skulle forfatteren tatt seg bedre tid til å fortelle historien, eller så kunne noen av personene vært kuttet ut.

Språket er også ujevnt. Det er mye stakkato dialog og korte setninger, det fungerer ikke alltid like bra. Jeg reagerer også på at Jone ber om `cognac` på et tidspunkt, og ikke konjakk.

Men dette er egentlig pirk – jeg synes selve historien er god, og problematikken rundt politimenn som skjermer sine egne, og jenter som har vanskeligheter med å bli trodd er engasjerende tema. Yndestad har nettopp kommet med en bok nummer to om Alice Bratt, `Gapestokk`, (anmeldt på denne bloggen), og den leser jeg gjerne.

Denne boken finnes på disse bibliotekene, men kan også  lånes som e-bok.