Dager jeg har glemt

Dager jeg har glemt

Vanligvis er det greit å begynne med hva boken handler om når man vil fortelle om en bok. Det passer ikke så godt med Dager jeg har glemt. Jeg må nesten begynne med hvordan boken ser ut.

Dager jeg har glemt er – nesten – en tegneserie. Vi kjøpte den i alle fall på Outland, tegneseriebutikken i Bergen. Egentlig ligger den vel helt i grenselandet mellom tegneserie og billedbok.

Den ser ut som en billedbok, med et eller to tegninger på hver side, eller bilder som dekker en dobbeltside. Den har ikke ruter, eller snakkebobler. Med ”billedbok” mener jeg ikke at den er for barn, den er definitivt en ungdomsbok. Faktisk gjør bildene den råere enn ungdomsbøker flest. Det er tegninger av nakenhet og sex i den, og det er tegninger av vold, og de virker nok sterkere enn bare ord ville gjort.

Boken klarer seg ikke uten de bildene, fordi bildene og teksten koblet sammen som i en tegneserie, dvs. slik at verken teksten eller bildene gir noen mening alene. Det har skjedd noe forferdelig, noe traumatisk, og fortelleren i boken prøver å sette ord på det som har skjedd. Men han klarer det ikke helt. Vi må se på bildene for å få det med oss.

Dager jeg har glemt er også en lettlestbok – i alle fall er den anbefalt på boksok.no, som er en katalog over lettleste bøker. Det er ikke så mye tekst i den, det er sant, og teksten som er ikke vanskelig å lese heller. Det er en gutt på kanskje seksten som forteller historien, så det er det muntlige språket til en seksten år gammel gutt. En dyslektiker kan lese teksten fra begynnelse til slutt.

Det er en lett tekst med mange bilder, men så er den ikke enkel likevel. På en av sidene sier gutten som forteller historien at han slår noen med flat hånd. Men bildet viser at han slår med knyttet hånd. På en av sidene sier fortelleren at en jente ikke virker interessert, men bildet viser at hun er det.

Selve historien er vanskelig. Vi skjønner at den er et trekantdrama mellom to gutter og en jente, med et tragisk utfall. Voldsomme, uhåndterlige følelser leder til en uforståelig voldshandling. Fortelleren har fortrengt mye av det som har skjedd, det er som tittelen sier dager han har glemt, så han kan ikke fortelle historien rett frem. Han må hoppe frem og tilbake i tid, prøve å skille sine egne følelser og fantasier fra det som har faktisk skjedd. Noen ganger lyver han for seg selv.

Noen ganger forteller bildene oss hva som egentlig har skjedd – men noen ganger viser de fortellerens fantasier og følelser. De gjør altså ikke boken enklere, tvert i mot. Men må det være, sier boken, når vi skal følge fortelleren inn i et traume og prøve finne ut hva som ligger bak det.

Dager jeg har glemt er godt håndverk. Den har et krevende prosjekt, men gjennomfører det. Den er en avansert kombinasjon av tekst og bilde og en lettlest ungdomsbok. Jeg liker den ikke i det hele tatt, den tilhører en type trist, norsk, sosialrealistisk ungdomslitteratur jeg aldri har likt. Men det er min personlige smak, jeg mener at den rent objektivt har kvaliteter som gjør at jeg godt kan anbefale den.

Tittel: Dager jeg har glemt
Forfatter: Arne Svingen
Tegner: Mikael Noguchi 

Forlag: Damm
Sider: 195
Først utgitt: 2007

Sjanger: Tegneserie

Se om ditt bibliotek har boken

Advertisements

Om berntlagebreivoll
Bibliotekar

One Response to Dager jeg har glemt

  1. emerson says:

    knal bok er den beste boken jweg har lest

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: